LE-1995-1981
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-01 |
| Publisert: | LE-1995-01981 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Gudbrandsdal jordskifterett - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-01981 A. |
| Parter: | Ankende parter: Marit Stubberud, Oddvar Megrund, Edvin Stubberud, Syver Stubberud, Johan Megrund, Wenche og Bjørn Iverstuen, Ola Eggen, Rolf Megrund, Else Sæther, Randi Nordlien og Kjersti Sæther, Odd Harald Dahlen, Ragnar Langvegg, Jakob Brenden, Sverre Veslum, Sølvi og Geir Solbakken, Hjalmar Megrund, Eva Jensvoll, Statskog Natureventyr AS, Erik Gillebo, Synnøve Skurdal, Ingeborg Kval, Bjarne Risdal, Statskog Oppland, (Prosessfullmektig: Advokat Harald Thoresen) Ankende parter: Elisabeth Wannag Sele, Tordis Sveum, Sigrid Christensen, Solveig Wannag, Knut F. Simonsen, Hans Strand (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallaug). Ankemotpart: Harald Ove Foss og Nina Corvin Foss, Torfinn Kvisberg, Ole Nesset (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Thune). |
| Forfatter: | Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Fritz Borgenholt. Tilkalt dommer, sorenskriver Yngve Svendsen. 14-20 |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687) 3-, 3-, 5-, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §382, §67, Vassdragsloven (1940) §1, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §17, Jordskifteloven (1979) §2, §62 |
Dom avsagt i Sør-Gudbrandsdal jordskifterett den 12.07.95 er anket til Eidsivating lagmannsrett av ialt 26 parter.
Det ble avsagt slik
Kjennelse
Kort før hovedforhandlingen i lagmannsretten mottok retten prosesskriv fra advokat Harald Thoresen hvor det fremgår at 6 av hans parter har trukket anken og hvor saken ble begjært hevet for disses vedkommende. Det ble opplyst at disse parter ikke lenger er eiere av fast eiendom, men bosatt på eiendommer hvor eieren er blant de ankende parter. Advokat Thoresen opplyste under hovedforhandlingen for lagmannsretten at han i sin saksomkostningspåstand og omkostningsoppgave ikke ville medta omkostninger som gjaldt disse parter. Fra ankemotpartene ble det gjort klart at det ikke ville bli reist krav om saksomkostninger mot disse partene og det var forøvrig ingen bemerkninger til at saken ble hevet for deres vedkommende.
Saken blir å heve for disse parters vedkommende, jf tvistemålsloven §382 og §67.
Slutning:
Saken heves i forhold til de ankende parter: nr. 3: Edvin Stubberud, nr. 4: Syver Stubberud, nr. 5: Johan Megrund, nr. 9: Else Sæther, nr. 16: Hjalmar Megrund og nr. 17: Eva Jensvoll.
Det ble deretter avsagt slik
Dom
Saken gjelder fiskeretten i Espedalsvatnet. I den foreliggende tvist er ankemotpartenes standpunkt i korthet at fiskeretten i Espedalsvatnet er basert i en gammel bygsel som har pågått siden 1700-tallet og som ble innløst i henhold til innløsningsloven av 1939. Ankemotpartene hevder på dette grunnlag å eie 3/4 deler av fisket - dog slik at det anerkjennes at plassen Maribu har ervervet fiskerett uavhengig av bygselen og tilkommer en andel i fiskeretten som fastsettes forlodds ved fordelingen. Den siste fjerdeldelen av fiskeretten tillå gården Espedalen. Da ankemotpartene anerkjenner at en rekke av de ankende parter kan utlede fiskerett fra Espedalen, anerkjenner de således at disse har fiskerett, men kun med en brøkdel innefor den 1/4 som opprinnelig tillå Espedalen. De som ikke kan utlede noen rett fra utgangsbrukene har ingen fiskerett. Ankemotpartene, med unntak av Statsskog Oppland, hevder at rettsforholdene vedrørende fisket er etablert gjennom alders tids bruk og at samtlige gårder og plasser med fast bosetting i Espedalen har ervervet fiskerett på linje med ankemotpartene. Statsskog Oppland hevder å ha slik fiskerett som følger med grunneiendomsretten.
Espedalen strekker seg fra Svatsumgrenda øverst i Vestre Gausdal og mot områdene nedenfor Skåbu i Nord-Fron. I bunnen av dalen ligger i syd Espedalsvatnet, som er ca 1, 3 km. langt, og Breisjøen rett nord for dette. Vassdraget faller i nord- nordvestlig retning og utgjør en sidearm av Vinstravassdraget. Den sydlige delen av dalen ligger i Gausdal kommune. Grensen mot Sør-Fron kommune krysser Espedalsvatnet slik at omtrent 2/3 av vatnet ligger i Gausdal. Espedalen var lenge et avstengt dalføre med beskjeden bosetting. Gjennomgangsvegen Gausdal - Skåbu ble åpnet i 1953. Tidligere fantes det kjøreveg fra Gausdal til sydenden av Espedalsvatnet. Denne kunne benyttes som bilveg om sommeren, men var vinterstengt. Elektrisk strøm kom i 1956. Det er uvisst om det har vært fast bosetting i Espedalen lenger tilbake enn fra siste halvdel av 1600 - tallet. Den første gården som ble særskilt skyldsatt i dalen var rydningen Espedalen i 1721. Det antas at det da hadde vært fast bosetting på dette bruket i noen tid. Det er videre kjent at det var bosetting på et fåtall andre småbruk og plasser på 1700-tallet.
I to perioder i tiden 1846 - 1880 ble det drevet nikkelgruver i Espedalen. Driften hadde betydelig omfang og flere hundre arbeidere var engasjert. Bosettingen i dag består av et mindre antall gårds- eller småbruk og noen hus, alle på østsiden av dalen og de fleste innenfor Gausdals grense. Dalen har ett hotell og 3-4 mindre turistbedrifter. Det er bygget et betydelig antall hytter, mange nær vatnet. Det skal idag være ca 80 personer fast bosatt i dalen.
Espedalsvatnet ligger 722 meter over havet. Tregrensen går høyt og det er betydelige skogkledde arealer i dalen, herunder endel drivverdig skog nederst i dalsidene. Området var i gammel tid statsalmenning. Almenningen på Fronsiden ble av staten solgt i 1854 til "den bruksberettigede almue". På Gausdalssiden ble det i 1858 holdt en privat utskiftningsforretning av skogen på østsiden av Espedalsvatnet mellom de daværende grunneiere. Forretningen ble tinglyst. Staten protesterte mot utskiftningen og den påfølgende hugst og det kom til rettssak. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 08.04.1872 ble de innstevnede espedøler frifunnet for statens krav. Retten bygget på at oppsitterne hadde vunnet eiendomsrett til utmarksområdene ved hevd. I 1891 - 95 ble det holdt utskiftning over skogområdene på vestre side av Espedalsvatnet innenfor Gausdal kommune. På Gausdalsiden er således idag grunnen rundt vatnet i sin helhet undergitt privat eiendomsrett. På Fronsiden er det bygdealmenningen som eier det meste.
For Espedalsvatnet foreligger det en bygselseddel fra 1726. Fogden Svend Stenersen bortfestet dette år fiskevatnet til Jon Vålen for hans livstid. Det heter i dokumentet at vatnet har skyld to skinn og at bygselspengene er 80 skilling. Det er fremlagt lister over utredelser til det offentlige som viser at de tre gårdene Nordgården Søndre, Nordgården Nordre og Nesset i Øvre Svatsum hart betalt avgifter for Espedalsvatnet fra 1742. De tre gårdene ligger øverst opp mot Espedalen og hadde også setre i dalen. Eiendommene inehas idag av de tre ankemotpartene. Teksten i listene angir "1/4 part av Espedals fiskevann" el. l. opp gjennom årene for hver gård og det er betalt 20 skilling i de eldste lister. I de nyere lister med andre myntenheter er det andre beløp. Videre fremgår at det er foretatt en fordeling for de bruk hvor det har vært fradeling. Vårsetra, som er utgått fra Nordgarden Søndre har således betalt en andel i den avgift som opprinnelig lå til utgangsbruket. De fremlagte lister viser også at gården Espedalen betalte avgift for 1/4 av vannet. I 1858 har Espedalens avgift gått over på gårdene Dalbakken og Megrunnen, som begge er utskilt fra Espedalen, med 1/8 på hver. Videre er det godtgjort at avgiften ble innløst i 1939 som en følge av innløsningsloven.
For eiendommen Maribu, som ligger på vestsiden av vatnet, heter det i skyldsettingsforretning av 21.07 1864: "I bemeldte Vand (Espedalsvatnet) haves adgang til fiskeri". Dette var en nyskyldsetting hvor Maribu ikke utgikk fra noen matrikulert eiendom. Daværende eier, som var 63 år gammel opplyste å ha overtatt bruket fra sin far som igjen hadde overtatt det etter en slektning.
Av eldre dokumenter forøvrig som kan kaste lys over saken, er det av partene videre vist til bl.a. fogd Lyngs "Beskrivelse over de usolgte kongelige almenninger i Gudbrandsdalens fogderi" utarbeidet i 1800 - 1801. I en gjennomgang av rettighetsforholdene til endel sjøer og vatn skriver fogd Lyng om Espedalsvatnet:
Efter denne Linie hører den halve Deel af Vandet til Gusdals Alminding, som her oppe kaldes Espedalen og er omgivet paa begge Sider af den skyldlagte Plads Espedalens Jorder og Hjemraster, hvilken Plads nu er Eiendom for Besidderen og skal for henved 100 Aar siden være solgt af Hans Majestet, men det Kongelige Skjøde skal være forkommet.
I denne Deel av Vandet benyttes Fiskeriet alene af Opsidderene paa Nordgaarden, Næset og Espedalen, som deraf svarer Afgifterne. De tilegne sig, uden anden Adkomst end deres fra umindelig Tid havte Brug i Vandet, og da de har svaret alle afgivter av Skat og Landskyld, udelukkende Fiskerettighed i samme. I den anden halve Deel af Vandet, som hører under Frøens Alminding, er Fiskeriet fælles for dem, som har Brug i Almindingen.
I 1850, ble det inngått et forlik gjennom forlikskommisjonen for Gausdals tinglag. Forliket ble tinglyst den 06.12.1851. Parter var Nikkelverket v/ direktør L. Forbis på den ene siden og eierne av Nordgården nordre, Nordgården søndre, Nesset og Espedalen på den andre. Konflikten gjaldt skade på klagernes seterveg og fiskeri som følge av at vatnet var blitt oppdemmet. Nikkelverket forpliktet seg bl. a. til å betale erstatning med en lik sum til hver av de fire for tapt notfiske i Espedalsvatnet. Videre får direktøren rett for Espedalens Værk til å fiske med not, stang og krok, men forplikter seg til å slå opp plakat på verket om at det er forbudt for verkets arbeidere å fiske med garn, reiv og krok. Avslutningsvis heter det i forliket:
Det bemerkes endelig at ved Gaarden Espedalen forstaaes her ald den Ret til Notfiske i Espedalsvandet, som ikke tilhørte nogen av de andre her omhandlede Gaarde.
I Gudbrandsdalskommisjonens innberetning av 1884 om Statsalmenningene i Gudbrandsdalen er Espedalsvatnet i Gausdal gitt følgende korte omtale:
Espedals-Vand til Megrund bruges saavidt vides baade av Brugerene i Espedalen og Opsidderne i Svatsum.
I 1891 - 95 ble skogen på vestsiden av dalen utskiftet. Det fremgår av protokolen at brukerne av ankemotpartenes gårder i Svatsum la frem opplysninger om gårdenes fiskerett og den skatt og landskyld som var betalt. Deres krav om å få utlagt skog på dette grunnlag ble tatt til følge.
Med unntak av forliket med Nikkelverket i 1850 er det ikke fremkommet opplysninger om at fisket har medført konflikter før i nyere tid. Den 29.07.1944 ble det holdt et møte i Espedalen, for å "klarlegge og drøfte" fisket i Espedalsvatnet. Oppsitterne i dalen og på de tre Svatsumgårdene deltok. Ifølge møteprotokollen var årsaken at tiltagende fiske med oter av utenbygdsboende og andre uvedkommende ble sett som et problem. På møtet fremla bøndene fra Svatsum en erklæring som ble inntatt i protokollen:
Undertegnede Harald Foss som eier av Nordgården søndre. Simen Nordgården som eier av Nordgården nordre, Per Foss som eier av Nesset, alle i Svatsum, henviser til den våre gårde fra gammel tid tilliggende rettighet i Espedalsvannet, hvorav vi fremdeles svarer skatt.
Uten for øyeblikket å ville fastslå denne rettighets beskaffenhet eller rekkevidde, finner vi å måtte ta ethvert forbehold om å gjøre den gjeldende. Særlig vil vi understreke at vi ikke ved å delta i forhandlinger om oprettelse av en fiskeforening har villet anerkjenne de øvrige møtende som rettighetshavere på samme linje som oss eller idetheletatt innehavere av noen rettighet.
Under møtet ble en fiskeforening for Espedalsvatnet stiftet og regler om fisket og salg av kort til utenforstående ble fastsatt. I foreningens styre på tre, var ovennevnte Per Foss den ene og de to andre var fra Espedalen. Alle skulle nå i prinsippet ha fiskekort, men foreningen kunne vedta at medlemmer og disses utflyttede barn som er født eller oppvokst i Espedalen skulle fiske gratis
I 1958 utarbeidet foreningens styre utkast til mer utførlige vedtekter. Vedtektene ble vedtatt på foreningens årsmåte samme år. Dette synes forøvrig å være det første årsmøtet etter at foreningen ble stiftet. I §1 heter det:
Espedal fiskeforening er en sammenslutning av sameierne av den del av Espedalsvannet som ligger i V. Gausdal, nemlig Nordården Søndre, Nordgården Nordre og Nesset, samt bruk med fast bosetting i Espedalen og Espedal Bygdealmenning.
Det er anmerket at denne paragraf ble vedtatt med 22 mot 2 stemmer.
Ifølge vedtektenes §3 skal foreningen ledes av et styre på 5 medlemmer, hvorav 1 skal velges av Espedal bygdealmenning - d.v.s. bygdealmenningen i Fron. Eierne av de gårder som er nevnt under §1 og et voksent medlem av hver fastboende husstand i Espedalen har rett til å delta på årsmøtet. §3 ble vedtatt enstemmig.
I 1980 ble det foretatt en ny revisjon av foreningens vedtekter. Medlemmene er nå listet opp i 3 grupper: 1. De tre gårdsbruk i Svatsum, 2. Bruksberettigede i Espedal bygdealmenning i Fron. 3. "Alle eiendommer i Espedalen med fast helårs bosetning og hvis eier har næringsmesig tilknytning til Gausdal eller Sør-Fron kommuner fra og med Dalbakken i sør til og med Bjørkli i nord."
De tre gruppene er i vedtektenes §3 gitt ulik rett. Svatsumgårdenes fiskerett gjelder bare i Gausdaldelen av vatnet, Bygdealmenningens rett bare i Frondelen, mens Espedølene, både de i Gausdal og de i Fron kan fiske i hele vatnet. Styret skal fortsatt ha 5 medlemmer. Foruten den ene fra bygdealmenningen blir det nå bestemt at Svatsumgårdene også skal velge ett av styremedlemmene.
Den 23.11.1984 fremmer de tre ankemotpartene begjæring til Sør-Gudbrandsdal jordskifterett om rettsutgreiing i medhold av jordskifteloven §2, pkt. h,"for å få fastsatt rettsforholdene til fisket i Espedalsvann med fastlegging av fiskeandeler for de berettigede i vannet."
Jordskifteretten avsa dom i saken den 11.02.1992. Dommen ble etter anke opphevet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 21.12.1992. Etter ny behandling avsa Jordskifteretten dom i saken den 12.07.1995. Det var betydelig flere parter på saksøktesiden da tvisten ble behandlet av jordskifteretten - i alt 53 . Ved gjengivelsen av domsslutningen utelates parter som ikke har anket i den utstrekning avgjørelsen for disse heller ikke har betydning for sakens videre behandling. Slutningen lyder slik sålangt den angår de ankende parter:
I. Fiskerett i den delen av Espedalsvatnet som ligger innenfor Gausdal kommune, har som grunnlag det bygselsforhold som utgår fra bygselsseddel av 15. juni 1926 til Joen Vaalen, og innehas nå av følgende:
1. Harald Ove Foss og Nina Corvin Foss som eier av Nordgården søndre, gnr. 105 bnr. 1 i Gausdal, eier 7/32deler av sameieretten til fisket i Espedalsvatnet i Gausdal.
2. Torger Enden som eier av Vårseteren, gnr. 105 bnr. 2 i Gausdal, eier 1/32 del av sameieretten til fisket i Espedalsvatnet.
3. Torfinn Kvisberg som eier av Nordgården nordre, gnr. 105 bnr. 3 i Gausdal, eier 8/32 deler av sameieretten til fisket i Espedalsvatnet i Gausdal
4. Ole Nesset Foss som eier av Neset, gnr. 106 bnr. 1 i Gausdal, eier 8/32-deler av sameieretten til fisket i Espedalsvatnet i Gausdal med fradrag av den andel som tilhører Marit og Knut Foss som eiere av gnr. 106 bnr. 2 i Gausdal, ca 0,28 % av garden Nesets fiskerett.
5. Marit og Knut Foss som eiere av eiendommen Holmen, gnr. 106 bnr. 2 i Gausdal, eier en part av fiskeretten som tilligger Neset, gnr. 106 bnr. 1 i Gausdal, som tilsvarer den matrikkelskyld, 0,03 Mark; som bnr. 2 fikk fastsatt ved skylddelingen i 1918 (0,03 Mark og 10,72 Mark).
6. 1/4 del av sameieretten til fisket i Espedalsvatnet i Gausdal innehas av eiere av eiendom som er utgått fra den gamle garden Espedalen og som kan utlede fiskerett fra et fiskeberettiget bruk innenfor denne 1/4 delen. Fiskerett som er utgått fra et fiskeberettiget bruk, skal belastes vedk. utgangsbruks fiskerett i forhold til brukets matrikkelskyld.
II Synnøve Elisabeth Wannag Sele m. fl. som eiere av eiendommen Maribu, gnr. 110 bnr. 1 i Gausdal, er eiere av sameierett til fisket i Espedalsvatnet i Gausdal, med en andel som bestemmes på grunnlag av eiendommens fastsatte skyld ved nyskyldleggingen i 1864. Denne fiskeretten belastes hele fiskesameiet.
III Følgende parter har ikke ved hevd eller alders tids bruk ervervet en ubegrenset fiskerett i Espedalsvatnet i Gausdal:
Synnøve Skurdal, eier av gnr. 107 bnr. 1 i Gausdal
Sverre Veslum, eier av gnr, 107 bnr. 4 og 7 og medeier av gnr. 107 bnr. 5 i Gausdal.
Ingeborg Kval, eier av gnr. 107 bnr. 6 og eier av gnr. 109 bnr. 5 og 7 i Gausdal.
Sølvi og Geir Solbakken, eier av gnr. 107 bnr. 10 i Gausdal
Knut F. Simonsen, eier av gnr. 107 bnr. 13 i Gausdal
Odd Harald Dahlen, eier av gnr. 108 bnr. 1 og 2 i Gausdal
Ola Eggen eier av gnr. 108 bnr. 4 og eier av gnr. 109 bnr. 6 i Gausdal.
Randi Nordlien og Kjersti Sæther, eiere av gnr. 108 bnr. 11 i Gausdal
Bjørn Rolf Iverstuen, eier av gnr. 109 bnr. 1 i Gausdal
Rolf Megrund, eier av gnr. 109 bnr. 2 i Gausdal
Bjarne Risdal, eier av gnr. 109 bnr. 3 i Gausdal
Marit Stubberud, eier av gnr. 109 bnr. 4 i Gausdal
Hans Strand, eier av gnr. 109 bnr. 13 i Gausdal
Oddvar Megrund, eier av gnr. 109 bnr. 35 og 36 i Gausdal
Parter oppført under pkt. III, som mener å kunne utlede fiskerett fra fiskeberettigede eiendommer som kan tilbakeføre sin fiskerett til den 1/4 delen av fisket som i sin tid ble bygslet til den gamle garden Espedalen, får anledning til å reise krav om fiskerett på dette grunnlag i et nytt rettsmøte.
V Følgende parter i sak nr. 23/1984 har ingen fiskerett i Espedalsvatnet i Gausdal:
Statsskog Oppland som eier av gnr. 107 bnr. 2 og 9 og av gnr. 108 bnr. 3 i Ga us da l.
Ragnar Langvegg som eier av gnr. 192 bnr. 1 og 2 i Gausdal.
Jacob Brenden som eier av gnr. 195 bnr. 1 i Gausdal.
Rolf Megrund som eier av gnr. 198 bnr. 1 og 2 i SørFron.
Else og Erik Gillebo som eier av gnr. 200 bnr. 1 i Sør-Fron.
Statsskog Natureventyr AS, Espedalen fjellstue, feste nr. 5 på gnr. 172 i Sør-Fron.
VI Hver av partene bærer selv de kostnader de hittil har hatt til juridisk hjelp (jordskiftererett/lagmannsrett).
Jordskifterettens samla kostnader med tvistesaka som ikke dekkes av det offentlige, utlignes med likt beløp på de personer som nå står oppført som parter i saka.
Betalingsfrist: 15 - femten - dager fra forkynnelsen.
Lagmannsretten har ikke gjengitt dommens pkt. IV, hvor 4 parter som ikke har anket og som eier grunn med strandlinje til vatnet, ikke kjennes å ha fiskerett som følge av grunneiendomsretten og heller ikke som medeiere i eventuelt grunnsameie. Disse parter gis adgang til senere å reise krav om fiskerett utledet av den rett som tillå gården Espedalen, jf. tilsvarende bemerkning i slutningens pkt. III. Adgangen i henhold til pkt. III står også åpen for ialt 5 parter under dette punkt ut over de som er medtatt i lagmannsrettens gjengivelse idet disse 5 ikke er blant de ankende parter.
Dommen ble stillet til forhånds påanke etter jordskifteloven §62, annet ledd og ble i rett tid anket til Eidsivating lagmannsrett av de parter som er angitt foran. Som nevnt har 6 av de parter som er representert av advokat Harald Thoresen trukket anken, jf. kjennelsen foran . Advokat Thoresen opplyste under hovedforhandlingen at han her ikke representerte Statsskog Oppland, som er medtatt som part nr. 23 i advokat Thoresens anke. For lagmannsretten gjenstår dermed 16 ankende parter representert av advokat Toresen, 3 ankende parter representert av advokat Johannes Thallaug og Statskog Oppland som selvprosederende part. Ankemotpartene er alle representert for lagmannsretten av advokat Sverre Thune.
Hovedforhandlingen for lagmannsretten, ble holdt på Strand fjellstue i dagene 27. - 30. august 1996. Det fremgår av rettsboken hvilke parter som var til stede. Syv av de ankende parter avgav forklaring, herunder noen av dem som har trukket saken, men som ble ansett som parter da saken ennå ikke var hevet for deres vedkommende. Av ankemotpartene avgav Torfinn Kvisberg forklaring. Statsskog Oppland var representert ved skogfullmektig Kjell Brattlien som var til stede under de to første dager av forhandlingene. Han fremla fullmakt og fremla videre en skriftlig redegjørelse for Statskogs anførsler, som han ble gitt anledning til å utdype muntlig. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Advokat Thoresen og advokat Thallaug gjør i det alt vesentlige gjeldende de samme anførsler når unntas bemerkninger som gjelder særskilt for de enkelte parter. Deres anførsler vil bli gjenstand for felles gjengivelse og drøfting. For enkelhets skyld vil retten i det følgende omtale disse som "de ankende parter" idet det deri er innforstått at det omfatter samtlige ankende parter unntatt Statsskog Oppland som blir gjenstand for særskilt omtale.
De ankende parters anførsler:
De ankende parter bestrider at ankemotpartene har noen særrett tilsvarende 3/4 av fiskeretten ervervet gjennom bygsel og senere innløsning av denne, men erkjenner at de tre gårdene hver for seg har fiskerett på lik linje med de øvrige fiskeberettigede.
Det er ikke godtgjort at det foreligger en bygsel på vatnet til gårdene i Svatsum. Bygselseddelen som er fremlagt lyder på Jon Vålen personlig for hans levetid. Jon Vålen bodde i Østre Gausdal, langt fra Svatsum og det er ikke kjent at han hadde eiendom i Svatsum. Det foreligger intet som underbygger at Jon Vålens bygsel er overført til Svatsumgårdene og heller ingen dokumentasjon på noen bygsel direkte til disse gårder. I Norske Lov 3-14-25 gjaldt det krav til form og tinglysning for at en bygsel skulle være gyldig, jf. også NL 3-14-20 om bygselsbok. Det er ikke godtgjort at disse formkrav er tilfredstilt. Om de avgiftslister som ankemotparten har fremlagt, anføres at det ikke er godtgjort at det er bygsel som er betalt. Det kan være snakk om skatt. Videre gjøres det gjeldende at om dette i sin tid var uttrykk for at Svatsumgårdene ble ansett som rettighetshavere til fisket i Espedalsvatnet, kan det ikke tas til inntekt for at rettighetene bestod frem til innløsningen i 1939. Myndighetene gav ikke lett slipp på en inntekt og de skatter som tradisjonelt ble utlignet på en eiendom kunne fortsette, selv om det opprinnelige grunlaget var bortfalt. Under enhver omstendighet kan ikke betaling av skatt eller avgift stifte noen rett i forhold til tredjemann.
Den bygsel som ble foretatt i 1726 til Jon Vålen var i strid med uttrykkelig forbud i NL 5-11-1 og kan ikke stifte noen rett. Det er på det rene at det var foretatt endel bortbygslinger av fiskevatn på 1700 tallet. Etter protester fra almeningsberettigede ble det fra sentralmyndighetenes side erkjent at slike bygsler burde søkes omgjort. Det ble bl. a. oppnevnt en særskilt aktor som reiste saker med dette for øye og det falt flere dommer vedrørende vann i Gudbrandsdalen i 1760 årene med dette resultat, jf. omtale i Solnørdals Almmeningslære. Samme sted omtales høyesterettsdommer av henholdsvis 11.01.1727 og 08.12.1773 som underkjenner gyldigheten ved bygsel av fiskevatn. Med hensyn til dom i Rt-1921-77 om retten til fisket i Hirisjøen i Ringebu, anføres at saken ikke er parellell med den foreliggende. I Hirisjøsaken var det ingen tvil om bygselen. Den senere bruk var i samsvar med denne og den bruk bygdefolket påberopte seg hadde langt mindre omfang enn i denne sak. I 1743, da Svatsumgårdene begynte å betale avgift, var det på det rene at myndighetenes politikk var å stanse bygsling av fiskevatn og omgjøre eldre bygslinger. Det har formodningen mot seg at det er foretatt en bygsel av Espedalsvatnet på dette tidspunkt.
De ankende parter gjør ytterligere den anførsel at det uansett en opprinnelig bygsel, skjedde en endring i rettighetsforholdene som følge av at området gikk over fra statsalmenning til privat eiendomsrett ved hevd/okkupasjon i løpet av 1800 tallet. Dalen ble befolket og de fast bosatte tok i bruk såvel grunnen som vatnet. Lagmannsretten fastslo i dommen fra 1872 at statens eiendomsrett til grunnen var tapt. En bygsel forutsetter at staten hadde noe å bygsle bort. Dette var ikke lenger tilfelle etter at området ikke lenger var statsalmenning. Det er ikke logisk at de lokale oppsittere har vunnet eiendomsrett til grunnen, men ikke til vatnet. Bygselen til Jon Vålen omfattet hele vatnet og avgiftslistene gjelder også hele vatnet. Dette forhindret imidlertid ikke staten fra å selge området i Fron til bygdefolket. Ankemotpartene gjorde ingen innsigelser mot salget og har idag ikke hevdet å besitte fiskeretten på Fronsiden. Det er den bruk som har vært praktisert fra dalen ble befolket og frem til idag som må være avgjørende også for fiskeretten. Bygdefolket i Espedalen har også ervervet fiskerett i Espedalsvatnet ved alders tids bruk på samme måte som de i sin tid ervervet eiendomsretten til grunnen . Når det gjelder de enkelte ankende parters eiendommer, er følgende forhold anført:
Den eldste gården i dalen, Espedalen, skyldsatt 1721, heter idag Dalen og har gnr. 108. Dalbakken har gnr. 107. Dette var et selvstendig matrikulert bruk i 1815, men antas å være ryddet og tatt i bruk tidligere. Det skal være fradelt Espedalen, men nærmere om skylddelingen er ikke kjent. Megrunden har gnr. 109. Gården ble matrikulert i 1815 og ble også fradelt gnr. 108/1 Espedalen.
Marit Stubberud er eier av Stubberud 109/4. Stubberud ble fradelt Søndre Megrunden i 1906, men eksisterte som selvstendig bruk ihvertfall ved skogdelingen i 1858 der plassen Stubberud er omtalt.
Oddvar Megrund er eier av 109/35 og 36. Denne er fradelt 109/1 og noe fra 109/3 i 1953. Eiendommen er tomt med hus.
Wenche og Bjørn Iversstuen eier gårdsbruket Megrunden 109/1.
Ola Eggen eier et gårdsbruk hvor hovedbruket er 109/6 som ble fradelt 109/1 i 1910 og dertil 109/15, 28, 53 og 127, samt 108/4.
Rolf Megrund eier 109/2 som ble fradelt 109/1 i 1862, et mindre bruk hvor det idag ikke er bebyggelse.
Randi Nordlien og Kjersti Sæther eier 108/9 som ble fradelt 108/1 i 1934.
Odd Harald Dahlen eier Dalen 108/1, d.v.s. den opprinnelige gården Espedalen.
Ragnar Langvegg er eier av Langvegg 192/1 og 2 i Sør-Fron. Langvegg ligger rett nord for Gausdals grense. Nåværende eiers slekt har vært på gården siden midten av 1800-tallet.
Jacob Brenden er eier av Ruten Fjellstue 195/1 i Sør-Fron. Dette skal være en meget gammel eiendom, uten at det foreligger nærmere opplysninger om opprinnelsen.
Sverre Veslum eier gnr. 107/4, 5 og 7. Stedet heter nå Viken, tidligere Frønningsløkken og Slåen. Viken er et mindre jordbruk som er utgått fra 107 Dalbakken i 1874, men antas å være betydelig eldre som egen plass.
Sølvi og Geir Solbakken er eiere av Strand 107/10 og 109/10. 107/10 er utgått fra Dalbaken i 1838. Strand er et mindre gårdsbruk hvor det i mange år er drevet fjellstue.
Statsskog Natureventyr AS er feste nr. 5 under 172/5 i SørFron. Dette er tidligere Espedalen fjellstue ved Espedalsvatnet i Sør-Fron. Et gammelt feste på statsgrunn.
Erik Gillebo eier Dalseter turisthotell, 200/1 i Sør-Fron. Stedet het tidligere Espedalsrydningen og er meget gammelt, antakelig fra 1600-tallet.
Synnøve Skurdal er eier av 107/1 Dalbakken, jf. foran.
Ingeborg Kval er eier av 107/2 som ble fradelt Strand i 1897 og dertil av 109/5 og 6 utskilt fra Stubberud.
Bjarne Risdal er eier av 109/3 Søndre Megrunden, nå kalt Bjørkedal, og utskilt fra 109/1 i 1894.
Elisabeth Wannag Sele, Tordis Sveum, Sigrid Christensen og Solveig Wannag eier sammen Maribu 110/1. Maribu er særskilt omtalt foran under rettens innledende bemerkninger. Stedet nyttes nå til fritidsformål.
Knut F. Simonsen eier gnr. 107/23, Svartvik. Dette er en hytte som ble utskilt fra 107/1 i 1923 og som ifølge skylddeling og kjøpekontrakt har fiskerett.
Hans Strand eier 109/13 Grimsrud, utskilt som jordbruk fra 109/1 i 1925.
Om bruken av vatnet er det godtgjort gjennom forklaringene i retten og gjennom skriftlige beretninger fra eldre tid, at de fastboende har drevet et utstrakt fiske. Dette har dels hatt karakter av næringsfiske. Det var tidligere et godt ørretfiske i Espedalsvatnet. Idag er ørreten gått tilbake og siken er det viktigste fiskeslaget. De eldre som er bosatt i Espedalen idag forklarer at det ble fisket, særlig med dragnett og garn om sommeren. Om vinteren ble det fisket med krok, samt med garn under isen. Foruten at fisken var et viktig tilskudd i egen husholdning fisket mange for salg. Fisken ble solgt til lokale hoteller og turisthytter, men ble også ført til Skåbu eller Lillehammer eller levert til oppkjøpere for videresalg. Fisken var for mange en viktig kilde til kontantinntekt og var totalt sett en betydningsfull del av næringsgrunnlaget. Espedalen gir karrige kår for jordbruk og det må legges til grunn at fisket ikke har hatt mindre betydning i eldre tid. Sammen med jakten, har fisket åpenbart spilt en vesentlig rolle helt siden dalen ble befolket. Det omfattende fisket som således er blitt utøvd fra de fastboendes side danner grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk. Av de fastboende har fisket vært drevet over hele vatnet både av de som er bosatt i Gausdal og i Fron. Det foreligger således en bruk og en lokal rettsoppfatning som tilser at de fastboende har rett til fisket i hele vatnet uavhengig av kommunegrensen. De fastboende har vært i godt tro og fisket ut fra den oppfatning at de hadde rett til det. Det var kjent at de tre Svatsumgårdene hadde fiskerett i vatnet fra gammelt av, men det var ikke kjent nærmere hva dette bygget på. Gårdene ble akseptert som fiskeberettiget på like linje med Espedølene. Erklæringen som ble fremlagt på møtet i 1944 innebærer ikke at de fastboende ikke lenger var i god tro med hensyn til sin rett.
Det foreligger ikke opplysninger om at det fra de ankemotpartenes gårder noen sinne er protestert mot eller krevd betaling for det omfattende fisket som er utøvd av folket i Espedalen. De tre Svatsumgårdene har vært godt kjent med dette fisket. Det er flere eksempler på at folk fra disse gårdene har fisket sammen med espedøler og det har også vært solgt fisk til gårdene. Fra ankemotpartenes gårder har det ikke vært drevet noe omfattende fiske. I nyere tid begrenser deres fiske seg til noe sikfiske med garn om høsten. Med hensyn til rettspraksis om alders tids bruk anføres at sitasjonen er lik den som forelå vedrårende grunnhåvfiske i "lågåsilddommen", Rt-1963-370 hvor Høyesterett bl. a. la vekt på at uteforstående i lengre tid hadde drevet et utpreget nyttefiske "rett for synet" på grunneierne uten at disse gjorde innsigelser.
Vedrørende Knut Simonsen, som er en hytteeier anføres særskilt at han har fått fiskerett i skjøtet på sin tomt og har på dette grunnlag utøvd fiske med all slags redskap i godt tro. Hans familie har vært ivrige fiskere og drevet fiske i ferie og fritid hvert år siden stedet ble ervervet i 1923. Simonsen har ved dette, uavhengig av annet rettsgrunnlag, ervervet fiskerett ved alders tids bruk. Det vises for Simonsens fiskerett særlig til Rt-1971-171 som gjaldt en hytteieres fiskerett i Fundinvatnet.
Advokat Thoresen har på vegne av sine parter begge nedlagt følgende påstand:
1. De av meg representerte parter har fiskerett i Espedalsvatnet etter omfanget av den utøvde bruk.
2. Ankemotpartene dømmes til å betale de ankende parter deres saksomkostninger i forbindelse med første gangs behandling i jordskifteretten.
3. Ankemotpartene dømmes til å betale til det offentlige de ankende parters utgifter for første gangs behandling i lagmannsretten.
4. Ankemotpartene dømmes til å betale de ankende parters saksomkostninger for jordskifterettens annen gangs behandling samt for lagmannsretten.
Advokat Thallaug nedla på vegne av sine parter slik påstand:
1. De av meg representerte parter har fiskerett i Espedalsvatnet i Gausdal kommune etter omfanget av utøvd bruk.
2. Ankemotpartene dømmes til å betale de ankende parter deres saksomkostninger i forbindelse med første gangs behandling i jordskifteretten.
3. Ankemotpartene dømmes til å betale de ankende parters utgifter for første gangs behandling i lagmannsretten.
4. Ankemotpartene dømmes til å betale de ankende parters saksomkostninger for jordskifterettes annen gangs behandling samt for lagmannsretten.
Statsskog Opplands anførsler.
Statsskog Oppland har fremlagt følgende skriftlige erklæring:
Statskogs's påstand vedrørende fiskerett i Espedalsvatnet, Gausdal kommune
Statsskog gjør gjeldende å ha fiskerett på de grunnareal i vatnet som tilhører de tilstøtende skogteiger med de grenser som følger av vassdragsloven hovedregel.
Statsskog er eier av private skogteiger som har strandlinje til Espedalsvatnet, g.nr/b.nr 107/2 (tidligere 107/2 og deler av 108/3 sammenføyd til 107/2 i 1996), 107/9 og 108/55 (deler av tidligere 108/3) i Gausdal komune. Dette er skogteiger som er kjøpt av staten.
Sameieskogen på østsida av vatnet ble utskifta i 1858, og sameieskogen på vestsida ble utskifta i 1895.
Ved skogutskiftningene ble så vel skog som skoggrunn utskiftet.
Statsskog SF er eier av innkjøpte skogteiger på begge sider av Espedalsvatnet, og Statsskog gjør gjeldende å ha fiskerett på disse teigene.
Statsskog som eier av disse skogteigene, g.nr/b.nr 107/2 og 107/9 frifinnes for saksøkerens påstand.
Statsskog har ikke utdypet sine anførsler ut over dette.
Ankemotpartenes anførsler:
Grunnlaget for retten til fisket i Espedalsvatnet er slik jordskifteretten har lagt til grunn den bygsel som ble gjort på 1700-tallet og senere innløsning av denne i 1939. Ankemotpartene har således 3/4 av retten til fisket. Imidlertid aksepterer de at det fragår en andel som fastsettes forlodds til eierne av Maribu og at det fratrekkes i samsvar med skylden av ankemotpartenes andeler for de utskilte eiendommer Vårseteren og Holmen. Videre aksepteres at de som kan utlede fiskerett fra den gamle gården Espedalen har slik rett, men begrenset innenfor den 1/4 som tillå Espedalen.
Saksøkerne kjenner ikke nærmere til overførsel av bygselen fra Jon Vålen til deres gårder, men anfører at det er dette som må ha skjedd. Det fremgår av utskrift av 1723 fra den nye matrikkel, at Espedalsvatnet var særskilt matrikulert med skyld 2 skinn. De avgifter som har vært betalt hele tiden siden 1743 og frem til innløsningen i 1939, viser at det under enhver omstendighet har vært en bygsel til gårdene. Det har overhodet ikke formodningen for seg at gårdene skulle ha betalt denne avgift i en årrekke fordi det var en beskatning som ble opprettholdt av gammel tradisjon, uten at det samtidig representerte en rettighet for dem, slik de ankende parter hevder. At bygselen i sin tid var i strid med loven og eventuelt ville blitt stanset om det var blitt reist sak om det på 1700- tallet, kan ikke tillegges noen betydning idag. Når bygselen er blitt opprettholdt gjennom så lang tid er det likevel etablert en rett. Ankemotpartene viste her til dom i Rt-1921-77, hvor Høyesterett la dette til grunn.
At fiskerettighetene har ligget til ankemotpartenes 3 gårder samt gården Espedalen har også støtte i fogd Lyngs beskrivelse fra 1801 hvor det heter at fisket i Gausdals del av vatnet benyttes alene av de 4 gårder som derav svarer avgiftene. At denne rettstilstand har vedvart fremover vises, foruten av avgiftsbetalingen, bl. a av forliket med nikkelverket i 1850. Det var her de fire gårdene som var verkets motpart og som bl. a. fikk erstatning for tapt fiske ved at vatnet var oppdemt. Ved skogutskiftningen i Espedalen i 1890 årene, hvor Svatsumgårdene var parter sammen med bygdefolket i Espedalen, satte Svatsumgårdbrukerne frem krav om å få utlagt skog under henvisning til sin fiskerett. Ingen synes å ha protestert og kravet blir av utskiftningsretten tatt til følge. I nyere tid vises til den erklæring om fiskeretten som ble fremlagt ved stiftelsen av fiskeforeningen i 1944 og som ikke foranlediget noen kommentarer fra de øvrige tilstedeværende. Ankemotpartenes fiskerett har således vært håndhevet og respektert gjennom hele perioden.
Med hensyn til den bruk som har foregått, har ankemotpartene selv og deres rettsforgjengere fisket i Espedalsvatnet. Når det gjelder de ankende parters krav om å ha vunnet fiskerett ved alders tid bruk, vil disse ikke oppfylle kravet om å ha vært i aktsom god tro, som er ett av vilkårene. Svatsumgårdenes rett til 3/4 av fisket var fremme såvel ved rettsforliket i 1850 som ved skogutskiftningen i 1890-årene og likeledes ved stiftelsen av fiskeforeningen i 1944. Disse saker har utvilsomt vært alminnelig kjent for bygdefolket og blitt husket lenge. De har bidratt til å forhindre at de som fisket kan ha hatt noen annen oppfatning av rettsforholdene. Ved alders tids bruk er det videre et krav at rettighetshaverne må ha hatt foranledning til å gripe inn mot bruk som strider mot deres rettigheter. Her har ankemotpartene ikke hatt noen slik foranledning. Det er på det rene at en rekke av de fastboende i Espedalen har fiskerett utledet av gården Espedalens andel. Ankemotpartene har således ikke hatt noen grunn til å nekte disse å fiske. Om Espedølene har fisket mer enn det deres totale andel på 3/4 skulle tilsi, har det fra ankemotpartenes side ikke vært mulig å reise innsigelser da det ikke har vært etablert noen bruksordning for vatnet. Det har dessuten vært bra med fisk i vatnet og nok fisk til alle, slik at det heller ikke har vært noe foranledning til å søke å håndheve noen begrensning overfor de fastboende. Forholdet mellom ankemotpartene og de som er bosatt i Espedalen har dessuten vært godt og det har vært ønske om å bevare dette. I den grad espedølene har fisket mer enn de har hatt rett til, er det således tale om tålt bruk.
Forsåvidt gjelder Statsskogs anførsler om å ha fiskerett basert på grunneierretten, kan denne ikke føre frem. Den generelle regel om at grunneieren har fiskerett må vike hvor det gjelder en annen ordning basert på et særkilt rettsgrunnlag, hvilket er tilfelle her.
Det er nå behov for en bruksordning med hensyn til fisket i Espedalsvatnet. Det er behov for å få fastslått hvem som er berettiget. Dette var formålet med begjæringen til jordskifteretten. Slik jordskifteretten har lagt opp saken, ved å tillate krav reist påny på grunnlag av rett utledet fra gården Espedalen vil det bli nødvendig med nye runder i rettsapparatet før det er klarlagt hvem som har fiskerett. Med den påstand som de ankende parter har nedlagt, vil omfanget av fiskeretten kunne bli avhengig av hvor intenst fiske den enkelte har drevet. Når rettsgrunnlaget er bruk gjennom lang tid - alders tids bruk - vil en fordeling på dette grunnlag bli nærmest umulig. De ankende parter har heller ikke klart tilkjennegitt hvilke kriterier som skal gjelde for å kunne bli ansett for å ha ervervet fiskerett. Det står således åpent om det bare er de som har jordbrukseiendom eller om det også omfatter fastboende med hus og tomt, eventuelt enhver fastboende, eller også hytteiere. Etter ankemotpartenes oppfatning er en fordeling basert på de etablerte rettsforhold som er dokumentert og en videre fordeling etter skyld innenfor de enkelte opprinnelige gårders andel, den eneste måten en bruksordning kan etableres på, på en ryddig måte.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt den er påanket og har betydning for ankemotpartene.
2. De ankende parter dømmes til å betale saksomkostningene for alle retter til ankemotpartene/det offentlige.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Det er ikke lagt frem dokumentasjon som godtgjør at bygselen til Jon Vålen i 1926 er overført til ankemotpartenes 3 gårder i Svatsum med 3/4. Det forhold at Espedalsvatnet har vært særskilt skyldsatt og at det er betalt avgifter fra 1743 og fremover med 3/4 på Svatsumgårdene og 1/4 på gården Espedalen, eller senere bruk som er utskilt fra denne, medfører imidlertid at lagmannsretten må legge til grunn at fiskeretten var bygslet av disse fire gårdene. Etter rettens oppfatning kan ikke en privat rett til fiske, som er ervervet gjennom innløsning av en bygsel, idag underkjennes på grunnlag av at bygselen i sin tid var lovstridig. Betydningen av at stiftelsesgrunnlaget var ugyldig, avtar med tiden ettersom dette likevel får de faktiske følger som var tilsiktet. Som selvstendig grunnlag for innsigelse mot fiskeretten har forholdet, etter så lang tid, ikke lenger særlig vekt. For lagmannsretten blir det således spørsmål om rettstilstanden som ble etablert gjennom bygselen fortsatt gjelder, eller om den er endret.
Lagmannsretten finner ikke at det er mulig å trekke noen direkte konsekvenser med hensyn til fiskeretten ut fra de endringer som er skjedd i eiendomsforholdene til grunnen i dalen. Grunnen er på Gausdalssiden gått over fra statsalmenning til privat eiendomsrett gjennom hevd/alders tids bruk i løpet av 1800-tallet. Espedalsvatnet var imidlertid i eldre tid gjenstand for særskilt matrikulering og bygsel. Rettighetsforholdene vedrørende fisket i vatnet kan derfor ikke antas å ha forandret seg som en direkte følge av endringene i eiendomsforholdene til grunnen. At grunnen kom i oppsitternes private eie var imidlertid et resultat av at dalen ble befolket og ressursene tatt i bruk. Denne utvikling har utvilsomt også påvirket bruken forsåvidt gjelder fisket.
Lagmannsretten har hørt flere eldre parter og vitner som selv har erindring tilbake til 1920-30 tallet, og som også har referert til hva de har hørt fra forrige generasjon. Retten mener på dette grunlag å ha relativt sikker kunnskap om utøvelsen av fisket i dette hundreåret. Retten legger til grunn at fiske ble drevet i de fleste husstander i dalen. Omfanget av fisket varierte med den enkeltes interesse, behov og anledning. Det var ikke bare tale om husbehovsfiske. Det ble også drevet fiske for salg. For enkelte hadde dette et slikt omfang at de i perioder nærmest var å regne for yrkesfiskere. Med de beskjedne næringsvilkår som dalen ellers bød på, var fisket relativt sett av ganske stor betydning for mange familiers økonomi. Næringsfisket pågikk et stykke inn i etterkrigstiden da den alminnelige velstandsutviklingen gjorde slik livberging mindre nødvendig og den tyngre omsettelige siken dessuten ble det viktigste fiskeslaget i vatnet, på bekostning av ørreten. Fra Svatsumgårdenes side er det i samme perioden fisket til husbehov, dels i forbindelse med seterdriften sålenge denne pågikk, eller ved sporadisk fiske ellers, særlig garnfiske om høsten. Ihvertall de fastboende i Espedalen fisket over hele vatnet, uavhengig av såvel grunneierforhold som kommunegrensen.
Hvilket fiske som ble drevet lenger tilbake, er det naturlig nok lite faktisk kunnskap om, men ut fra naturforholdene, hvor Espedalen enn mer da enn nå, var en karrig utkantbygd, må det kunne legges til grunn at de fastboende fisket og at fisket spilte en betydelig rolle for livbergingen. Lagmannsretten har forøvrig merket seg formuleringen i nikkelverksforliket av 1850 hvor det heter:
Det bemerkes endelig at ved Gaarden Espedalen forstaaes her ald den Ret til Notfiske i Espedalsvandet, som ikke tilhørte nogen av de andre her omhandlede Gaarde.
Retten finner det nærliggende å se denne uttalelse som uttrykk for at de fastboende på de bruk og plasser som var i dalen, kunne fiske uten at det ble regnet så nøye om retten ble utledet fra gården Espedalen. At det ved nyskyldsettingen av Maribu i 1864, etter eierens opplysning, ble tatt inn i forretningen at eiendommen hadde fiskerett i Espedalsvatnet viser også at de lokale oppsittere drev fiske. Skyldsettingsmennene var fra Gausdal. Blant dem var også bønder fra Øvre Svatsum. Likeledes skriver Gudbrandsdalskommisjonen i 1884 at Espedalsvatnet, såvidt vites, brukes av oppsitterne i Svatsum og i Espedalen.
Det er ikke kjent at det på noe tidspunkt har vært konflikter mellom de fastboende i dalen og Svatsumgårdene med hensyn til faktisk utøvelse av fisket. Svatsumgårdene har aldri påberopt seg at deres særrett skulle føre til at espedølene måtte begrense sitt fiske eller betale for det. De ganger det har vært tatt initiativ for å regulere eller begrense fisket, har det rettet seg mot utenforstående. Dette var tilfelle i 1850, da det var flere hundre gruvearbeidere i dalen og man ville ekskludere disse fra fisket, og i 1944 da fiskeforeningen ble startet som følge av at man syntes det kom for mange utenfra og fisket. Svatsumgårdene har heller ikke selv drevet fiske i et slikt omfang at det har gitt uttrykk for at de har vært innehavere av hoveddelen av fiskeretten.
Svatsumgårdene har imidlertid hevdet sin særrett i rettslig sammenheng de ganger hvor det har vært foranledning til det. Gårdene krevde og fikk erstatning for fisket av nikkelverket i 1850 og de krevde skog for fiskeretten og fikk det ved skogutskiftningen i 1891 - 95. At de ikke protesterte da staten solgte almenningen på Fronsiden i 1854 må sees i sammenheng med at det ikke var klart at salget berørte fiskeretten. Ved dannelsen av fiskeforeningen i 1944 fremholdt Svatsumbøndene at de hadde en særlig rett til fiske. Det er således godtgjort at Svatsumgårdene har vært seg bevisst sin fiskerett og gitt denne til kjenne, når det har oppstått behov av denne karakter.
I relasjon til spørsmålet om bygdefolk har vunnet fiskerett ved alders tids bruk anser retten det for å være på det rene at kravet til langvarighet og omfang/intensitet er oppfylt. Det vises her til det som er sagt foran om den bruk som er kjent i dette århundre og hva retten finner å kunne slutte seg til om tiden forut for dette. Retten finner det også godtgjort at fiske ikke bare er blitt drevet av bruk som kan utlede sin rett fra gården Espedalen, eventuelt Maribu. På Gausdalssiden gjaldt dette formentlig alle, ihvertfall i eldre tid. Retten finner det imidlertid godtgjort at fisket ble drevet i hele vatnet uavhengig av kommunegrensen og legger til grunn at også eiendommene i Fron, hvor Langvegg og det som nå er turistbedriftene Dalseter, Ruten og Statsskog natureventyr er gamle bosettinger, fisket i Gausdals del av vatnet.
Et ytterligere vilkår for å vinne rett ved alders tids bruk, er at utøverne er i god tro - d.v.s. de handler i tillit til at de utøver en rett. Det blir her spørsmål om folk i Espedalen har vært kjent med den gamle rettsstiftelsen til gårdene i Svatsum og eventuelt at deres egne rettigheter var utledet fra andelen til gården Espedalen. De uttalelser som er fremkommet i retten fra de ankende parter og deres vitner går ut på at de har vært kjent med at Svatsumgårdene har etablert fiskerett i vatnet fra gammelt av, men ikke at dette har representert en særrett. De har ansett ankemotpartene for å ha fiskerett på linje med den de selv har. Retten finner at det som er fremkommet i de nevnte forklaringer ihvertfall er dekkende for den kunnskap om forholdene og den rettsoppfatning som de nålevende generasjoner har hatt. Denne rettsoppfating har i alle fall vært rådende over det meste av 1900-tallet. Den går således så langt tilbake at kravet ved alders tids bruk er tilfredstilt. At Espedølene er blitt minnet om Svatsumgårdenes fiskerett ved de foran nevnte anledninger i 1850, 1890-årene og ved erklæringen i 1944, forhindrer etter rettens oppfatning ikke at de har vært i god tro vedrørende spørsmålet om sin egen rett eller omfanget av denne. Som nevnt er det ikke kjent at det på noe tidspunkt har vært gjort innsigelser mot omfanget av Espedølenes fiske. Så lenge de nevnte krav og erklæringer ikke fikk noen praktiske konskevenser for de festnede forhold vedrørende fisket, var de heller ikke egnet til å gi særlig gjennomslag for å endre den rådende rettsoppfatning.
I læren om alders tids bruk er det endel divergenser i oppfatningen med hensyn til hvilke forutsetninger som må være oppfylt hos den som ervervet går ut over. Av de nyere forfattere synes Brækhus/Hærem å forutsette at disse også må ha sett motpartens bruk som utslag av en rett. Falkanger stiller ikke noe slikt krav, men anfører at bruken må ha vært slik at rettighetshaveren må ha hatt foranledning til å gripe inn. Lagmannsretten finner betydelig støtte i rettspraksis for en rettsoppfatning hvor det kan vinnes rett ved alders tids bruk, selv om det fra de avgivende eiendommers side er blitt ansett som tålt bruk. Retten viser bl. a. til Gunnar K. Eriksens drøftelse i boken "Alders tids bruk" på s. 78 flg. I de refererte dommer i Rt-1939-947, Rt-1963-370 og Rt-1926-760, der det bl. a. ble lagt vekt på at bruken hadde foregått lett synlig for eierne som hadde forholdt seg passive. Det antas ellers å ha betydning hvor fast og langvarig bruken har vært og hvilken betydning bruken har for de berørte parter. I Espedalsvatnet er det tale om et omfattende fiske med båt og bl. a. garn og nøter og som i perioder har avstedkommet betydelig salg av fisk. Det er ingen tvil om at dette har vært kjent for ankemotpartene og deres rettsforgjengere. En aksept av dette, som retten legger til grunn at har foregått ihvertfall i 150 år, kan ikke sees som en tålt bruk, men er egnet til å skape en rett for utøverne. Det blir dermed lagmannsrettens konklusjon at brukerne har ervervet som en rett en adgang til fiske i Espedalsvatnet som er i samsvar med den langvarige og festnede bruk. Slik lagmannsretten ser det, er det den samlede bruk som er blitt utøvd av bygdelaget i dalen som er grunnlaget for rettservervet. Retten har lagt til grunn at fisket har vært drevet uten noen fordeling i henhold til bestemte kriterier og uten praktiske restriksjoner. Det har også vært den gjengse oppfatning at ingen hadde noen større eller mindre rett enn andre. Omfanget av fisket for den enkelte som er innenfor den krets som ervervet omfatter kan derfor ikke tillegges betydning for omfanget av den rett som han har ervervet. At rettservervet bygger på bruk gjennom en meget lang periode ville også gjøre det vanskelig å foreta en vekting av fiskeretten etter slike kriterier.
Lagmannsretten må videre ta standpunkt til hvilke konsekvenser rettservervet til brukerne i bygdelaget, har for de opprinnelige rettighetshavere. Slik saken foreligger for lagmannsretten bestrider ikke de ankende parter at ankemotpartene har fiskerett, men de bestrider at denne utgjør 3/4 av retten slik jordskifteretten er kommet til. Videre er de punkter i jordskifterettens avgjørelse som åpner for en senere prøvelse av om noen kan utlede fiskerett fra gården Espedalens andel, ikke påanket. Det er på det rene at fiskeretten opprinnelig lå til ankemotpartenes tre gårder samt til gården Espedalen. Eiendommer som er utskilt fra disse gårder antas også å ha fått del i fiskeretten - dog slik at dette vil måtte avgjøres etter en nærmere vurdering for den enkelte eiendom. Videre anerkjennes også Maribu å ha fiskerett med basis i eiendommens skyldsettingsforretning. Som utgangspunkt finner lagmannsretten det klart at rettservervet fra lokalbefokningens side ikke innebærer at de har ervervet en eksklusiv rett til fisket. Den medfører ikke at andre berettigede har mistet en fiskerett de har på annet grunnlag. Når spørsmålet om en fordeling av fiskeretten med matematiske andeler er kommet opp, må imidlertid lokalbefolkningens rettserverv også få konsekvenser for denne. Det er etter dette rettserverv ikke lenger grunnlag for ankemotpartenes krav om å inneha 3/4 av fiskeretten (med fradrag for andeler til utskilte bruk og Maribu). Etter lagmannsrettens oppfatning innebærer lokalbefolkningens bruk samlet et så betydelig fiske at det heller ikke lenger vil være grunnlag for å benytte den opprinnnelige fordeling som et utgangspunkt for rettighetsfordelingen. Retten finner at den rettsoppfatning som har fulgt bruken, at det var like rettigheter for alle brukerne, også må få gjennomslag i forhold til de som har hjemlet sin rett i de eldre rettsforhold.
Slik saken foreligger for lagmannsretten er det ikke grunnlag for i generell form å foreta en avgrensning av den krets som har ervervet fiskerett ved alders tids bruk. Lagmannsretten må imidlertid ta standpunkt til om de ankende parter hver for seg har fiskerett. Retten vil derfor i en viss utstrekning måtte komme inn på hvilke krav som må stilles, men foretar ikke noen gjennomgang ut over det som er nødvendig for å treffe en avgjørelse for de ankende parter. Retten legger til grunn at den fiskerett som her er ervervet gjennom alders tids bruk, er knyttet til eiendom med fast bosetting i bygdelaget. Som nevnt foran anser lagmannsretten også de ankende parter som har eiendommer i Sør-Fron delen av dalen for å ha fiskerett på Gausdalssiden, idet det gjensidig har vært fisket uavhengig av kommunegrensen. Hytteeiere omfattes ikke. Det samme må antas å gjelde ubebygde eiendommer.
Av de ankende parter er det bare Knut F. Simonsen som har en hytteeiendom. Simonsens hytte er imidlertid gitt fiskerett i utgangsdokumentene. Med utgangspunkt i denne har han og hans familie vært ivrige fiskere og fisket med garn og annen redskap under opphold på hytta hvert år siden den ble bygget i 1923. Retten antar at dette medfører at Simonsen har ervervet fiskerett ved alders tids bruk uavhengig av spørmålet om selgeren hadde adgang til å overføre fiskerett ved utskillingen. Det vises forøvrig her til dom inntatt i Rt-1971-171 (Store Åkrevann) som gjelder et tilfelle svært likt Simonsens. Simonsen har derved for egen del ervervet fiskerett for sin eiendom uavhengig av bygdelagets erverv. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for å vurdere hans rett andereledes enn de øvrige med hensyn til innhold og omfang.
Maribu er idag nedlagt som jord/skogbruk og har siden tidlig i dette hundreåret vært fritidsbolig. Begge bruk har i utgangspunktet vært fiskeberettigede. Maribu med utgangspunkt i skyldsettingen, mens 109/2 må antas å ha fått del i andelen som tillå Megrund 109/1. Spørsmålet om disse idag kan anses å være innenfor den krets som kan basere sin fiskerett på alders tids bruk i bygdelaget, fremstår som mer tvilsomt. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er noen tvil om at de har i behold en fiskerett i vatnet og spørsmålet om det er deres opprinnelige rett som gjelder eller om denne er avløst av et senere erverv på et nytt grunnlag, synes ikke å ha særlig stor praktisk betydning. Retten finner at de, i likhet med Simonsen, har hatt grunnlag for å drive fiske i vatnet i god tro og at de uavhengig av eiernes nåværende tilknytning til bygda, må sidestilles med de øvrige fiskeberettigede.
Rolf Megrunds eiendom 109/2 er opplyst å være et mindre bruk, utskilt fra 109/1 i 1862 og idag nedlagt uten bebyggelse. Rolf Megrund er imidlertid fortsatt bosatt i Espedalen og lagmannsretten finner at han fortsatt har fiskerett på linje med de øvrige ankende parter som tilhører bygdelaget.
For den enkelte av øvrige ankende parter kan retten ikke se at det er behov for særskilte kommentarer.
Statskog Oppland står i lagmannsretten alene med å påberope seg fiskerett basert i grunneiendomsrett inntil vatnet. Vassdragsloven §1 legger eiendomsretten til sjøer og vatn til den tilstøtende grunneiendom "hvis ikke annet følger av særlige rettsforhold". Etter innlandsfiskeloven §17 tilligger fiskeretten som utgangspunkt grunneieren med tilsvarende forbehold. Det er ikke fremsatt anførsler som gir lagmannsretten foranledning til å ta standpunkt til gruneiendomsretten i selve vatnet. Det følger av lagmannsrettens drøftelse foran at fiskeretten har vært regulert av rettsstiftelsen basert i den gamle bygselen som nå er endret gjennom alders tids bruk. Det foreligger derved særskilt rettsstiftelse som medfører at hovedreglene i de nevnte lover ikke kommer til anvendelse. Lagmannsretten finner dermed at Statsskog Oppland ikke har fiskerett basert i grunneierretten. Retten bemerker at Statsskog Oppland ikke har gjort gjeldende å ha fiskerett på annet grunnlag. Lagmannsrettens forståelse av rettighetsforholdene utelukker, som nevnt foran ikke at fiskerett utledet av den gamle bygselen fortsatt består, men med et omfang/innhold som nå er endret som følge av alders tids bruk. Jordskifterettens avgjørelse om å åpne adgang for nærmere angitte parter til å reise krav om fiskerett basert i gården Espedalens bygselsandel er ikke påanket og således ikke berørt av lagmannsrettens avgjørelse.
Når det gjelder de påstander som er nedlagt, foretok såvel de ankende parter som ankemotpartene en endring under hovedforhandlingen. Ankemotpartene tilføyde at jordskifterettens dom bes stadfestet "sålangt den er påanket". Denne presisering gir ikke grunn til nærmere kommentar. De ankende parter nedla i anken påstand om å ha "uinnskrenket" fiskerett noe som ble endret til fiskerett "etter omfanget av utøvd bruk". Retten antar at påstandsendringene var en følge av at de ankende parter gav uttrykk for en viss misnøye med at såvel jordskifterettens oppdeling av saken som de ankende parters standpunkter, medførte at nye omganger i jordskifteretten ville bli nødvendig for å få fastslått avgrensningen av den krets som har fiskerett i Espedalsvatnet. Retten oppfordret deretter partene til å tenke igjennom og eventuelt drøfte seg i mellom de påstander som ble nedlagt med sikte på at disse best mulig svarte til den tvist som skal løses. Med hensyn til jordskifterettens oppdeling av saken, finner lagmannsretten å måtte forholde seg til den dom som er påanket og de påstander som er nedlagt. Med hensyn til de ankende parters påstand, vil retten bemerke at den ikke har forstått denne slik at det er omfanget av den enkelte parts fiske som skal være avgjørende, jf. rettens drøftelse foran. De ankende parter understreket i sine anførsler at bruken og rettsoppfatningen tilsa at det var lik rett for alle som tilhører kretsen av berettige, herunder de ankende parter. Formuleringen i påstanden må sees på bakgrunn av utformningen av jordskifterettens pkt. I hvor det heter at fiskeretten "har som grunnlag det bygselsforhold som utgår fra bygselseddel av 15. juni 1726 ..." osv. Etter de ankende parters oppfatning er dette ikke tilfelle, det er tvertimot bruken som er avgjørende, og bruken går ut på at alle berettigete har like stor rett. Lagmannsretten har gitt de ankende parter medhold i dette synspunkt. Påstandsformuleringen kan, når den leses isolert, gi grunnlag for misforståelser, men retten antar at rettens premisser, er tilstrekkelig til å forhindre dette.
Anken har ført frem for samtlige ankende parter med unntak av Statsskog Oppland. Saksomkostningene skal dermed avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 i forhold til disse parter. Saken har budt på slik tvil at lagmannsretten finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes hverken for lagmannsretten eller ved den tidligere behandling i jordskifteretten og lagmannsretten, jf. §172 annet ledd. For Statsskog Oppland skal avgjørelsen treffes etter tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene knyttet særskilt til behandlingen av saken for Statsskogs vedkommende i ankesaken har vært bagatellmessige. For jordskifteretten anser lagmannsretten at det også har vært knyttet såvidt stor usikkerhet til rettsforholdene at det var grunn for Statsskog til å få saken prøvet. Det ilegges således heller ikke saksomkostninger for Statskog.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. De parter som har vært representert for lagmannsretten av advokat Harald Thoresen og advokat Johannes Thallaug har fiskerett i Espedalsvatnet i Gausdal kommune etter omfanget av utøvd bruk.
2. Anken fra Statsskog Oppland forkastes.
3. Saksomkostninger ilegges ikke for noen av partene hverken ved behandlingen i lagmannsretten eller ved sakens tidligere behandling i jordskifteretten og i lagmannsretten.