LE-1995-2103
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-19 |
| Publisert: | LE-1995-02103 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Valdres herredsrett Nr. 95-02229 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-02103 A |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Didrik Tønseth) Ankemotpart: Bjørn Nysveen (Prosessfullmektig: Advokat Ingulf Bekkestad) |
| Forfatter: | Lagdommer Reidar Vigen Lagdommer Ragnar Askheim Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Jordloven (1955) §1, Forvaltningsloven (1967) §41, Konsesjonsloven (1974) §1, §2, Domstolloven (1915) §38, Tvistemålsloven (1915) §180, §6, §25, Konsesjonsloven (1974) |
Saken gjelder tvist om gyldigheten av Landbruksdepartementets vedtak av 20. desember 1994 om å nytte forkjøpsrett i medhold av konsesjonsloven §2 jf §1 og jordloven §1 ved Bjørn Nysveens erverv av eiendommen Nylåveenga, som er en del av gnr 126 bnr 1 i Etnedal kommune.
Ved kjøpekontrakt av 30.04.93 og 04.05.93 ble Nylåveenga solgt fra Norske Skogindustrier A.S til Bjørn Nysveen. Eiendommen er på ca 100 da, hvorav ca 90 da fulldyrket mark. Eiendommen ligger i et flatt område på sydsiden av elva Etna, ca 1 km nedenfor Lunde bru. Det er ingen bebyggelse på eiendommen.
Halvparten av eiendommen Nylåveenga har vært drevet uavbrutt av Bjørn Nysveens familie siden 1947. Først av hans farfar, dernest av hans far, og selv har han drevet denne del av Nylåveenga siden han overtok eiendommen Nysveen etter sin far i 1991. Den resterende del av Nylåveenga overtok Bjørn Nysveen driften av i 1993.
Bakgrunnen for at Bjørn Nysveens farfar, far og han selv har leiet og drevet Nylåveenga som nevnt ovenfor, er deres tilknytning til eieren, aksjeselskapet Follum Fabrikker og senere Norske Skogindustrier A.S, gjennom deres ansettelsesforhold i bedriften. I den tid Bjørn Nysveens farfar drev eiendommen, foretok han i siste halvdel av 1950årene nydyrking av i alt 16,6 da, dvs ca l/3 av det arealet han disponerte.
Bjørn Nysveen eier og driver gårdsbruket Nysveen, gnr 121 bnr 2 og gnr 120 bnr 128 samt Haugene skog gnr 120 bnr 36, som i alt består av 42 da lettbrukt og mindre lettbrukt dyrket mark, 29 da annet jordbruksareal, 391 da produktiv skog og 208 da annet areal.
Det ble søkt om konsesjon for erverv av Nylåveenga den 9. juni 1993. Hovedutvalget for miljø og landbruk i Etnedal kommune anbefalte at Etnedal kommunestyre skulle gå imot at Bjørn Nysveen gis konsesjon på erverv av Nylåveenga og anbefalte dessuten at fylkeslandbruksstyret skulle nytte forkjøpsretten til eiendommen. Kommunestyret vedtok med 14 mot 3 stemmer å anbefale at fylkeslandbruksstyret gir Bjørn Nysveen konsesjon ut fra søkerens behov for tilleggsareal til Nysveen. Landbruksdirektøren foreslo at fylkeslandbruksstyret i Oppland skulle nytte Statens forkjøpsrett til Nylåveenga. Fylkeslandbruksstyret vedtok i møte den 9. november 1994 følgende: Fylkeslandbruksstyret gir Bjørn Nysveen konsesjon for erverv av Nylåveenga, del av gnr 126, bnr 1.
Som vilkår for dette settes at den delen av Nylåveenga som ikke har vært drevet av familien Nysveen tidligere, overdras til Fylkeslandbruksstyret og disponeres sammen med Ellingodden.
Dette ut fra søkerens og jordsøkeres behov for areal.
Etter dette skal en ha tilstrekkelig areal til å justere noe uheldige eiendomsforhold i Sør-Etnedal.
Under behandlingen av konsesjonssaken meldte det seg åtte andre jordsøkere. En av disse, John Lofthus, påklaget Fylkeslandbruksnemdas vedtak.
Den 20. desember 1994 vedtok Landbruksdepartementet å nytte forkjøpsretten ved Bjørn Nysveens erverv av Nylåveenga fra Norske Skogindustrier AS. Bjørn Nysveen reiste deretter sak for Oslo byrett angående gyldigheten av departementets vedtak. Saken ble i medhold av domstolloven §38 overført til Valdres herredsrett, som den 19. september 1995 avsa dom i saken med slik domsslutning:
1. Landbruksdepartementets vedtak av 20.12.94 om å nytte forkjøpsrett ved Bjørn Nysveens erverv av del av gnr 126 bnr 1 i Etnedal kommune fra Norske Skogindustrier AS kjennes ugyldig.
2. Staten v/Landbruksdepartementet betaler innen 2 - to - uker saksomkostninger til Bjørn Nysveen med kr 43200.
Når det gjelder saksforholdet for øvrig vises til herredsrettens dom.
Staten v/Landbruksdepartementet har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten og Bjørn Nysveen har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble avholdt på Fagernes i tiden 30. oktober - 1. november 1996. Bjørn Nysveen avga partsforklaring. For øvrig ble det avgitt vitneforklaring av i alt 13 vitner, hvorav 1 sakkyndig vitne, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Staten v/Landbruksdepartementet har i det vesentlige anført følgende:
Landbruksdepartementets vedtak av 20. desember 1994, hvor forkjøpsrett ble gjort gjeldende for hele eiendommen Nylåveenga, er utførlig og grundig og tilfredsstiller kravene til begrunnelse i forvaltningsloven §25 annet og tredje ledd. Vedtaket kan derfor ikke kjennes ugyldig. Subsidiært gjøres gjeldende at eventuelle feil i vedtaket ikke har virket bestemmende på vedtakets innhold, og at vedtaket heller ikke av den grunn kan kjennes ugyldig, jf forvaltningsloven §41.
Landbruksdepartementet har ved avgjørelsen foretatt en avveining av de hensyn som skal tillegges vekt når Staten benytter sin forkjøpsrett i medhold av konsesjonsloven §2, jf §1, og jordloven §1. Når det gjelder selve vektleggingen av de forskjellige forhold som skal tas med i vurderingen, vil det høre under forvaltningens frie skjønn å avgjøre hvilken betydning som skal tillegges de forskjellige faktorer.
Såtiden er i vedtaket oppgitt til å være i siste halvdelen av mai eller begynnelsen av juni. Det er på det rene at såtiden er tidligere, normalt mellom 1. og 17. mai. Det avgjørende er imidlertid at arealet påvirkes av høy vannstand om våren, som innebærer at veksten starter sent og at kornavlingen derfor ikke blir større enn ca 300 kg pr da. Korndyrking er således økonomisk ulønnsomt på Nylåveenga. Den feilaktige faktiske opplysning om såtiden er derfor uten betydning for konklusjonen, nemlig at kornavlingen ikke gir et økonomisk forsvarlig resultat. Selve såtiden er derfor uten betydning for vedtaket om å benytte forkjøpsretten.
Departementet har i vedtaket ikke lagt til grunn noen særskilt driftsform vedrørende fremtidig produksjon. Uansett driftsform måtte Nysveen ha bygget opp en helt ny driftsenhet og foretatt nyinvesteringer som ikke ville være økonomisk forsvarlige.
Det ville ikke være noen god økonomisk eller agronomisk løsning å spre all gjødselen på Nysveen. En del av denne ville med stor sannsynlighet bli transportert til Nylåveenga for å bli brukt der, selv om det gjennom bevisførselen under hovedforhandlingen ble brakt på det rene at kravet til spredeareal er oppfylt på eiendommen Nysveen, og at dette i seg selv ikke innebærer at naturgjødselen må fraktes til Nylåveenga for å spredes der.
Videre har herredsretten tatt feil når den har funnet det uklart om det er hele eller bare en del av konsesjonseiendommen som er blitt vurdert i departementets vedtak, og som synes å ha vært avgjørende for at vedtaket ble kjent ugyldig. Etter den ankende parts oppfatning er det klart at vedtaket knytter seg til hele konsesjonseiendommen. Det kan ikke være tvil om at når departementet bruker begrepet konsesjonseiendommen, så menes hele Nylåveenga. Dette fremgår også av sakens øvrige dokumenter. Også fylkeslandbruksstyrets vedtak hvor Bjørn Nysveen ble gitt konsesjon, innebærer at han ble gitt konsesjon til hele konsesjonseiendommen mot at halvdelen overdras til fylkeslandbruksstyret. Dette forholdet har departementet vært klar over. Departementets vurdering knytter seg således til hele eiendommen Nylåveenga. Det kan for øvrig reises spørsmål ved om det er adgang til å gjøre forkjøpsrett gjeldende bare for en del av eiendommen. Videre gjøres gjeldende at det i relasjon til spørsmålene om tilstrekkelig driftsapparat og om familietilknytningen, er uten betydning at departementets vurderinger er blitt foretatt i relasjon til hele konsesjonseiendommen, idet vurderingene ville ha blitt de samme i forhold til halve konsesjonseiendommen.
Herredsretten har også tatt feil med hensyn til bevisbedømmelsen når det pekes på mangelfull og ufullstendig begrunnelse av følgende forhold som departementet har lagt avgjørende vekt på:
Den lange transportavstanden
Forurensning pga transport
Vurdering av Nysveens behov mot andres behov
Kunne halve konsesjonseiendommen gitt grunnlag for jordskifte?
Familietilknytningen til Nylåveenga
Det anføres at begrunnelsen når det gjelder disse forhold er korrekt og i overensstemmelse med forvaltningsloven §25. Når det gjelder den lange transportavstand, er det i vedtaket påpekt at avstanden blir for lang til å gi noen god driftsmessig løsning og at dette vil medføre ekstra tidsforbruk, økte kostnader og forurensning.
Forurensningen pga transport vil kunne gjelde transport av gjødsel, transport av dyr og økt trafikk med bl a traktor og tilhørende redskap. Det er unødvendig å presisere begrepet forurensning i vedtaket.
Når det gjelder vurderingen av Bjørn Nysveens behov mot øvrige jordsøkeres behov, er samtlige øvrige jordsøkere gjengitt i vedtaket og det er foretatt en vurdering som viser at konsesjonseiendommens ressurser vil kunne bli bedre utnyttet ved å legge til en eller flere av de øvrige jordsøkernes eiendommer. Nysveens behov er således vurdert opp mot behovet til de øvrige jordsøkere i området.
Ved et eventuelt jordskifte i området, vil det være av stor betydning at hele eiendommen Nylåveenga kan disponeres i denne forbindelse. Halvparten av eiendommen ville ikke vært tilstrekkelig.
Departementet har vært oppmerksom på at halve Nylåveenga har vært leiet av familien Nysveen siden 1947 og at Bjørn Nysveen overtok den andre halvdelen i 1993. Formuleringen i vedtaket om at konsesjonssøkeren har en viss familietilknytning til eiendommen, må sees i sammenheng med den faktiske beskrivelse i saksutredningen for fylkeslandbruksstyret, hvor det er nevnt at søkeren har en viss tilknytning til den omsøkte eiendom, da halvparten av arealet har vært brukt av søkerens familie som arbeidstakere hos Follum fra 1947. Av konsesjonssøknaden fremgår det at det var foretatt en god del fulldyrkingsarbeid på eiendommen.
Departementets vedtak er ikke et så inngripende vedtak at det skjerper kravene til begrunnelsen slik som i Isenesaken (Rt 1981 s 745 flg). Bjørn Nysveen kan fortsette med ungdyr slik han har gjort tidligere, og han kan for øvrig arbeide som snekker og skogsarbeider. Det er således ikke tale om å frata ham hans levebrød.
I denne sak må rasjonaliseringshensynet veie tyngst, idet de individuelle forhold kun skal komme inn som korrigerende momenter, jf Olsensaken ( Rt-1982-1487 flg).
Da det ikke foreligger noen feil ved vedtaket eller mangler i begrunnelsen som har påvirket vedtakets innhold, kan dette ikke kjennes ugyldig, jf forvaltningsloven §41.
Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:
1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.
2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Bjørn Nysveen har i det vesentlige anført følgende:
Herredsrettens dom er riktig så vel rettslig som i faktisk henseende.
Landbruksdepartementets vedtak av 20. desember 1994 lider av feil og mangler ved begrunnelsen som innebærer at det ikke er mulig å avgjøre om departementet har lagt den riktig rettsoppfatning til grunn ved sin avgjørelse. Departementets mangelfulle begrunnelse kan ha hatt betydning for vedtakets innhold, og det må føre til at vedtaket kjennes ugyldig. I dette tilfellet er vedtaket så inngripende ovenfor Bjørn Nysveen at kravene til begrunnelsen skjerpes. Retten må av innholdet i selve vedtaket kunne se om departementet har foretatt en riktig vurdering basert på riktige fakta. Det lar seg ikke gjøre i nærværende sak.
Bjørn Nysveen har et klart behov for tilleggsjord. Han har yrket sitt i landbruket og er en dyktig bonde. Familien har siden 1947 drevet den del av Nylåveenga som departementets vedtak i realiteten fratar Bjørn Nysveen. På slutten av 50årene dyrket familien opp ca 1/3 (16,6 da) av arealet, slik at denne del var på ca 50 da, og den er således større enn det areal dyrket mark på 42 da som Bjørn Nysveen har på eiendommen Nysveen.
Før kjøpekontrakten ble inngått, hadde Bjørn Nysveen en sikker leieavtale med Norske Skogindustrier AS. Det fremgår av kjøpekontrakten at salget er avhengig av at konsesjon blir gitt, hvilket må innebære at Norske Skog ikke ville ha solgt til Nysveen dersom han ikke hadde fått konsesjon. Kjøpet kom i stand etter at landbruksmyndighetene hadde hatt et positivt syn i forbindelse med delingssaken, idet jordbrukssjefen i Etnedal i saksfremstillingen ga uttrykk for stor sympati for det initiativ Norske Skog hadde tatt for å selge, slik at bruker- og eierinteressene av arealene i fremtiden kommer på samme hånd.
Det har, for ikke mange år siden, funnet sted et generasjonsskifte fra far til sønn, hvor det var nødvendig for sønnen å bygge opp igjen eiendommen og dette må tas i betraktning ved de investeringer som er gjort. Da Bjørn Nysveen bygget nytt våningshus og planerte gårdsplassen, en kostnad på i alt ca kr 760000, hadde han leieavtalen på Nylåveenga og kunne således legge denne til grunn ved vurderingen av sine fremtidige inntekter fra gårdsdriften. Han har senere bygget fr- og korntørke for ca kr 120000, og han har av Norske Skog fått en gammel låve til nedriving, slik at han har en betydelig del av de materialer han trenger for å bygge opp en driftsbygning som er kostnadsberegnet til ca kr 200.000 i tillegg til egeninnsats.
Følgene av departementets vedtak vil være at eiendommen Nysveen ikke lenger er skikket som selvstendig gårdsbruk. Driftsgrunnlaget vil bli borte, idet det ikke vil være regningssvarende å drive med 7 ungdyr som er det han har kapasitet til på eiendommen Nysveen. Bjørn Nysveens fremtidsutsikter som bonde blir derfor vesentlig forverret. Departementets vedtak vil være svært inngripende ovenfor ham. I så henseende er Isenedommen parallell og relevant for nærværende sak.
Landbruksdepartementet har i nærværende sak uttalt svært lite når det gjelder familietilknytningen. Departementet har heller ikke kommet inn på de individuelle forhold som taler for at Bjørn Nysveen burde få ervervstillatelse. Det er uklart og usikkert om departement har vurdert disse sentrale forhold. Det er ikke mulig å se om vedtaket bygger på et saklig og forsvarlig skjønn, og det er en reell mulighet for at dette kan ha hatt betydning for vedtakets innhold.
Et annet forhold som det ikke er mulig å se om departementet har lagt vekt på, er om de hensyn departementet har lagt til grunn for å gjøre forkjøpsrett gjeldende, er vurdert i forhold til hele Nylåveenga eller om de er vurdert i forhold til at Bjørn Nysveen skulle beholde den del av Nylåveenga som hadde vært drevet av familien Nysveen tidligere, og at den andre del skulle overdras til fylkeslandbruksstyret og disponeres sammen med Ellingodden. Departementet nevner overhode ikke at Bjørn Nysveen av fylkeslandbruksstyret ble gitt konsesjon på vilkår av at halvparten skulle overdras til fylkeslandbruksstyret. Departementet kan derfor ikke ha vurdert dette forhold. Dette er en mangel ved vedtaket som må føre til ugyldighet, idet det må være av betydning å vurdere saken ut fra den halvdel av Nylåveenga som Bjørn Nysveen i realiteten ville få overtatt. Dette gjelder vurderingen av familietilknytningen, som har vært en helt annen forsåvidt gjelder denne del enn den andre del av Nylåveenga. Videre gjelder det rasjonaliseringshensynet, idet arealstørrelsen for den del Staten kan disponere i forbindelse med et eventuelt jordskifte, vil ha betydning. I denne forbindelse vises det til at Staten i det aktuelle området også har ervervet 2 andre parseller som samtidig ble utskilt fra Nordre Skogindustrier AS' eiendom gnr. 126, bnr. 1 i Etnedal, Holmen og Elingodden, på til sammen 88 da. I tillegg til den halvdel av Nylåveenga som Bjørn Nysveen plikter å overdra til fylkeslandbruksstyret, vil Staten ha til disposisjon i forbindelse med et jordskifte i området i alt ca 138 da, selv om Bjørn Nysveen får beholde de øvrige ca 50 da av Nylåveenga. Det fremgår ikke at dette er vurdert ved avgjørelsen av de arronderingsmessige forhold. Forskjellen mellom 138 da og 188 da er ikke så stor at dette bør tillegges avgjørende vekt ved den arronderingsmessige vurdering. Det er imidlertid ikke mulig å se om Landbruksdepartementet har vurdert disse forhold.
Når det gjelder transportavstanden mellom Nylåveenga og Nysveen, har også ankemotpartens vitner uttalt at denne er akseptabel, og det fremgår ikke av departementets vedtak hvorledes transportkostnadene er beregnet. Rundballetransport på lastebil vil medføre vesentlig lavere kostnader og tidsforbruk enn f.eks transport med traktor. Departementets begrunnelse er derfor for mangelfull også når det gjelder dette forhold.
Når det gjelder forurensning, er det på det rene at eiendommen Nysveen har tilstrekkelig spredningsareal for husdyrgjødsel, og det vil derfor ikke være behov for å transportere gjødsel til Nylåveenga slik departementet har lagt til grunn i sitt vedtak.
Det er ikke mulig å se av vedtaket om Bjørn Nysveens behov er vurdert opp mot behovet til klageren, John Lofthus, eller om det er vurdert opp mot behovet til samtlige jordsøkere. Når det gjelder John Lofthus, er det en unøyaktig beskrivelse av den jord han driver, idet en parsell han leier ligger 600 m fra hans eiendom, og den andre ligger ca 2 km fra eiendommen.
Ved vurderingen av fremtidig driftsform, må Landbruksdepartementet ha hatt en oppfatning av hva jorda skal brukes til. På søknadstidspunktet var det ikke aktuelt med noen melkekvote ut fra de gjeldende regler, og det ville derfor vært meningsløst å legge melkeproduksjon til grunn.
Departementet har foretatt en feil vurdering når det gjelder såtiden og avlingens størrelse på Nylåveenga. Avlingen på Nylåveenga er ikke dårlige enn andre steder i Etnedal. Selv med en avling på 300 kg korn pr da vil Bjørn Nysveen allikevel få lønn for sitt arbeid, og departementets anførsel om at korndyrking på Nylåveenga er ulønnsom, er derfor ikke riktig.
Bjørn Nysveen har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Bjørn Nysveen tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. For tilkjente saksomkostninger for herredsretten tilkjennes Bjørn Nysveen 12 % rente fra 06.10.95 til betaling skjer.
Lagmannsretten vil bemerke følgende:
Fylkeslandbruksstyrets vedtak av 9. november 1994 hvor Bjørn Nysveen ble gitt konsesjon på erverv av Nylåveenga, del av gnr. 126, bnr. 1, innebærer i realiteten at Bjørn Nysveen kunne bli eier av halvparten av Nylåveenga, idet det ble satt som vilkår at den andre delen skulle overdras til fylkeslandbruksstyret og disponeres sammen med Ellingodden.
Ved vurderingen av om Staten skal nytte sin forkjøpsrett i medhold av konsesjonsloven §2, jf §1 og jordloven §1, må det være riktig å foreta vurderingene ut fra den del Bjørn Nysveen i realiteten skulle få beholde, og ikke ut fra at vedtaket formelt sett omfattet hele Nylåveenga. Vilkåret om å overdra halvparten av Nylåveenga til fylkeslandbruksstyret var akseptert av Bjørn Nysveen.
Det må således legges til grunn at det omtvistede arealet i nærværende sak i raliteten gjelder den del av Nylåveenga på ca 50 da som familien Nysveen har drevet uavbrutt i sin helhet siden 1947 og hvor Bjørn Nysveens farfar dyrket opp ca 1/3 av arealet i slutten av 1950-årene.
Statens forkjøpsrett er et virkemiddel som kan benyttes for å nå de mål konsesjonsloven skal fremme. Etter lovens §1, jf jordloven §1 og §6 kan forkjøprsretten bl.a. nyttes for å oppnå slike eier- og bruksforhold som er mest langlig for samfunnet og for de som har sitt yrke i landbruket. Dette kan bl.a. skje ved å benytte forkjøprsretten til å gi tilleggsjord til andre bruk i området utfra fra drifts- og arronderingsmessige forhold.
Hvorvidt forkjøpsretten skal benyttes i det enkelte tilfellet, må bero på en konkret skjønnsmessig vurdering av de samfunnsmessige og landbruksmessige fordeler man kan oppnå. Det må samtidig også vurderes hvordan bruken av forkjøpsretten vil virke overfor kjøper og selger. Høyesterett har i Isenedommen ( Rt-1981-745 flg.) uttalt på s. 748 at "det ikke kan gripes inn med forkjøpsrett med mindre det må ansees rimelig klart at man ved inngrepet oppnår et resultat som er bedre vurdert ut fra lovens formålsbestemmelse enn resultatet av det salg som det er spørsmål om å gripe inn i".
I Olsendommen, i ( Rt-1982-1487 flg.) er det uttalt på s. 1491 at "departementet må vurdere ikke bare den rasjonaliseringsgevinst man kan oppnå gjennom forkjøpsretten, men også de individuelle forhold som knytter seg til erververen, og som kan sies å tale for at man får ervervstillatelse". Det er i denne avgjørelse videre uttalt at det dog ligger nær å slutte at det ved avgjørelsen av om denne retten skal nyttes, først og fremst skal sees hen til rasjonaliseringshensynet, mens de individuelle forhold kommer inn som korrigerende momenter.
Hvilken vekt de forskjellige momenter skal tillegges i den konkrete sak, er et skjønnsspørsmål som det tilligger forvaltningsorganene å ta stilling til, og som ligger utenfor hva domstolene normalt kan øve kontroll med. Lagmannsretten vil derfor ikke foreta noen overprøvelse av den skjønnsmessige avgjørelse Landbruksdepartementet foretok i sitt vedtak av 20. desember 1994 om å benytte forkjøpsrett til Nylåveenga. Derimot må lagmannsretten ta standpunkt til om det foreligger feil i det faktiske grunnlag som departementets avgjørelse bygger på eller om det for øvrig foreligger noen saksbehandlingsfeil, og om disse feil kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf forvaltningsloven §41.
Departementets vedtak om å gjøre forkjøpsrett gjeldende er i dette tilfellet etter lagmannsrettens oppfatning så inngripende at kravene til begrunnelsen skjerpes. Det vises her til at Bjørn Nysveen etter vedtaket må gi fra seg et areal som familien har hatt som tilleggsjord siden 1947 og som er større enn den dyrkede mark som Bjørn Nysveen har på sin egen eiendom.
Lagmannsretten mener også at resultatet av vedtaket vil fremtre som svært lite rimelig, sett i forhold til den arronderingsmessige fordel som oppnås, sammenholdt med Bjørn Nysveens behov og behovet til de øvrige jordsøkere. Også dette tilsier at kravene til begrunnelse skjerpes.
Departementets avgjørelse etterlater etter lagmannsrettens oppfatning tvil om alle relevante forhold har vært overveiet, selv om de har vært kjent.
Når det gjelder familietilknytningen, er det i vedtaket uttalt følgende:
"Siden 1993 har konsesjonssøkeren drevet hele arealet på Nylåveenga. Konsesjonssøkeren har en viss familietilknytning til eiedommen".
Noen ytterligere kommentarer er ikke gitt i vedtaket. Fra departementets side er det imidlertid anført at denne uttalelse i vedtaket må sees i sammenheng med saksfremstillingen til fylkeslandbruksstyret, hvor det er uttalt følgende:
"Søkeren har en viss tilknytning til den omsøkte eiendom, da halvparten av arealet har vært brukt av søkerens familie som arbeidstaker hos Follum fra 1947. En finner imidlertid ikke at denne tilknytning kan tillegges avgjørende betydning".
Selv om departementets vedtak sees i sammenheng med denne fremstilling, hvor det opplyses at halvparten av arealet har vært brukt av søkerens familie i den nevnte tid, fremgår det ikke noe av vedtaket om departementet har vurdert familietilknytningen slik den fremtrer etter fylkeslandbruksstyrets vedtak, hvor hele det arealet som tvisten i realiteten dreier seg om, har vært brukt av søkerens familie siden 1947. En slik vurdering vil kunne få et annet resultat enn om man legger til grunn at familietilknytningen bare skulle gjelde halvparten av arealet. En bruk som skriver seg fra 1947, og hvor en betydelig del av arealet er brudt opp av søkerens farfar, gir dessuten en så sterk tilknytning at den beskrivelse som er gitt av familietilknytningen, også i fylkeslandbruksstyrets saksfremstilling, fremtrer som ukorrekt.
Når det gjelder vurderingen av drifts- og arronderingsmessige forhold, samt ønsket om et jordskifte i området for å bedre disse forhold, vil vurderingen kunne gi forskjellig resultat avhengig av om det legges til grunn at det offentlige kan disponere hele eller halve Nylåveenga i denne forbindelse. Landbruksdepartementet har foretatt sin vurdering ut fra hele Nylåveenga. Dette ble også uttrykkelig bekreftet gjennom bevisførselen under hovedforhandlingen. Fylkeslandbruksstyret la til grunn at halvparten av arealet var tilstrekkelig til å justere noe uheldige eiendomsforhold i Sør-Etnedal. Det fremgår ikke av landbruksdepartementets vedtak om noen slik vurdering er foretatt, og det er overhodet ikke nevnt noe om hvilken betydning det har hatt at det ble satt som vilkår at halvparten av Nylåveenga skulle overdras til fylkeslandbruksstyret.
Etter lagmannsrettens oppfatning er det en reell mulighet for at departementets mangelfulle begrunnelser som her er nevnt, kan ha hatt betydning for vedtakets innhold. Dette må føre til at vedtaket kjennes ugyldig. Vedtaket gjør det ikke mulig å avgjøre om departementet har lagt en riktig rettsoppfatning til grunn.
Etter dette finner lagmannsretten ikke grunn til å komme nærmere inn på partenes øvrige anførsler.
Anken har vært forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at hovedregelen i første ledd blir fraveket. Staten v/Landbruksdepartementet pålegges derfor å betale saksomkostninger for lagmannsretten. Bjørn Nysveens prosessfullmektig har i saksomkostninger krevet salær på kr 44000,- utgifter til porto, telefoner og kopier med kr 350,-, utgifter til vitnegodtgjørelse med kr 3145,80, samt utgifter som er forbundet med at retten er satt med meddommere. Staten v/Landbruksdepartementet har ikke hatt merknader til omkostningskravet.
Utgifter til meddommere er på i alt kr 14742,20. .
Lagmannsretten er for øvrig enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse hvor Staten ble pålagt å betale Bjørn Nysveen kr 43200,- i saksomkostninger. Det vises til herredsrettens begrunnelse som er dekkende for lagmannsrettens syn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Til det omkostningsbeløp Bjørn Nysveen ble tilkjent i herredsrettens dom legges 12 % årlig rente fra 061095 til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Landbruksdepartementet til Bjørn Nysveen kr 62.238 - sekstitotusentohundreogtrettiåtte- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.