LE-1995-430

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1995-06-06
Publisert:	LE-1995-00430
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr. 94-00479 B/01 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00430 B.
Parter:	Saksøker: Asker kommune (Prosessfullmektig: Advokat Svein Arild Pihlstrøm, Oslo). Saksøkt: Takst nr. 1 Bjørn Østenstad Takst nr. 4 Jon A og Leila-Jane Brendsrud og Fanny Antonsen (Prosessfullmektig: Advokat Arne Ryengen, Asker).
Forfatter:	Rettens formann: Lagdommer Dag Stousland Skjønnsmenn: 1. Skogkonsulent Bjørn Ringstad 2. Siv.ingeniør Jan R. Falkenaas 3. Skogbrukssjef Ole Wigen 4. Gårdbruker Kristin Rimeslåtten
Lovhenvisninger:	Plan- og bygningsloven (1985) §42, Skjønnsprosessloven (1917) §54a, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Asker og Bærum herredsrett avhjemlet 4. november 1994 skjønn i sak nr. 94-497 B/01. Saksøker var Asker kommune og saksøkt var i alt 6 takstnummer/eiendommer beliggende ved Svartputt ca 5 km vest for Asker sentrum. Skjønnet gjaldt erverv av friområde. Skjønnet var for takstnr. 1 hjemlet i plan- og bygningsloven §42 om straksinnløsning. For de øvrige takstnummre var skjønnet hjemlet i avtale.

7. januar 1995 begjærte to takstnummer overskjønn. Asker kommune har avgitt tilsvar 1. februar 1995.

Overskjønnsforhandlingen fant sted i Asker 27. og 28. april 1995. Begge parter la ned påstand om at overskjønnet fremmes. Til grunn for overskjønnet legges de samme skjønnsforutsetninger som for herredsretten. Lagmannsretten viser til herredsrettens rettsbok side 3-5.

De saksøkte har i det vesentlige anført:

Herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at eiendommenes verdi som skogbrukseiendommer må legges til grunn ved erstatningen. Det riktige er å fastsette verdien ut fra eiendommenes verdi som tomter.

Herredsretten har feilaktig lagt til grunn at reguleringsplanen skal legges til grunn for erstatningen. Frem til den første reguleringsplanen ble vedtatt i 1981 var området uregulert skog og jordbruksområde. Området grenser opp til E-18 og ved motorveiskjønnet i 1967 la retten til grunn at påregnelig utnytting av området langs og rundt motorveitraséen var tomtebruk.

Subsidiært anføres at anvendelsen av parkprinsippet må lede til at grunneierne gis erstatning i form av strøkspris. Arealet rundt Svartputt må sees som ledd i et utbygningsområde. Når de tre reguleringsplanene sees under ett og sammen med et areal lenger vest som kan bli utbygget med boliger eller næringseiendommer, vil arealet rundt Svartputt først og fremst tjene den lokale befolkning, dvs. de som omfattes av de tre reguleringsplanene. Bebyggelsen nord for E-18 sogner nordover til golfbanen, og bebyggelsen syd for Drammensveien sogner til Drengsrud- og Vardåsenområdet. Den faktiske bruk viser dette. Det er i henhold til Gommeruddommen, Rt-1983-700, intet til hinder for å anvende parkprinsippet at friområdet ligger i utkanten av reguleringsområdet. Det forhold at undergangen under E-18 har muliggjort skiløyper i området og at disse sporadisk benyttes av folk fra andre distrikter, endrer ikke bildet om at området først og fremst tjener lokalbefolkningen.

Som for herredsretten gjøres gjeldende at ved erstatningsfastsettelsen, må prisen kommunen ga for Yggeseth-eiendommen, dvs. 21 av de 65 dekar friareal som ligger rundt Svartputt, være retningsgivende.

For takst nr. 1 kreves avsavnsrente. Når krav om straksinnløsning blir reist, har kommunen plikt til å sette i gang innløsningssaken omgående. Takst nr. 1 har derfor krav på renter fra 29.januar 1988, subsidiært fra 11.november 1992 da kravet eksplisitt ble fremmet.

Saksøkeren, Asker kommune, mener herredsrettens avgjørelse er riktig. Erstatningene er dog i overkant av hva som anses å være riktig, men ikke så mye høyere at kommunen har villet begjære overskjønn.

Herredsretten har således riktig lagt til grunn at reguleringsplanenes arealanvendelse skal legges til grunn. Dette er i overensstemmelse med Østensjø-dommen, Rt-1977-24 og en rekke Høyesterettsavgjørelser i 1993. Herredsretten har riktig lagt til grunn at friområdet ikke er trukket inn i de lokale utbygningsområder og at det derfor ikke er grunnlag for å utmåle erstatning etter parkprinsippet.

Herredsretten har videre riktig lagt til grunn at det ikke har festet seg noe prisleie for friområder. Kjøpesummen for Yggeseth-eiendommen er uten rettslig interesse i saken.

Kravet om avsavnsrente kan ikke tas til følge. For det første ble innløsning krevet før reguleringsplanen ennå forelå. Dernest er det ikke rettslig grunnlag i de faktiske forhold for å tilkjenne slik erstatning fra det tidspunkt innløsningskravet eksplisitt ble fremsatt.

Lagmannsretten skal bemerke:

For takst nr. 1 gjelder overskjønnet straksinnløsning etter plan- og bygningsloven §42. For takst nr. 4 er avtaleskjønnet å likestille med ordinært ekspropriasjonsskjønn hvor grunneieren har samtykket i avståelse og erstatningsfastsettelse ved skjønn.

Kommunens grunnerverv i området skjer i henhold til tre reguleringsplaner. Reguleringsplanen for Brendsrudtoppen, stadfestet 24. juni 1981, for Trollstua, stadfestet 8. februar 1982 og for Bjerkealléen, vedtatt 1. februar 1989. Takst nr. 1 er berørt av reguleringsplanen for Bjerkealléen og takst nr. 4 av reguleringsplanen for Brendsrudtoppen. Om reguleringsplanene, vises til herredsrettens redegjørelse på side 5-7 i rettsboken.

Til grunn for erstatningsfastsettelsen legges ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984 nr. 17.

Grunnerstatning.

Arealet rundt Svartputt utgjør ca 65 dekar, hvorav kommunen tidligere har ervervet ca 21 dekar. I forbindelse med anlegg av motorveien til E-18, ble det anlagt undergang primært av hensyn til skogsdriften ved vannet. I ettertid, men før de tre reguleringsplanene ble vedtatt, innlemmet kommunen undergangen og området rundt Svartputt i sitt løype- og turveinett, slik at det både vinter og sommer er mulig å komme fra Gullhellaområdet i sydøst til Vestmarka i nordvest.

Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at såvel de private utbyggere av Brendsrudtoppen som kommunen var enige om at arealet rundt Svartputt ikke skulle bebygges. Det man var noe uenige om, var hvor nær motorveien bebyggelsen skulle trekkes. De senere reguleringsplaner for Trollstua og Bjerkealléen fører videre at området rundt vannet dannet byggegrensen. Ved utarbeidelsen av den siste planen, som er en tiltettingsplan, ble det konkret tatt stilling til hvor langt ut mot vannet bebyggelsen kunne trekkes. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at arealet rundt Svartputt gjennom reguleringene ble lagt dødt for utbygning for å tjene allmennhetens friluftsinteresser. Det er derfor reguleringsplanene som skal legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen, jf Østensjødommen, Rt-1977-24. Det er etter dette ikke grunnlag for å gi erstatning etter strøkspris ut fra parkprinsippet. Selv om området rent faktisk benyttes mest av lokalbefolkningen, legger lagmannsretten til grunn at arealene ikke fortrinnsvis skulle tjene de lokale beboeres særlige behov. Lagmannsretten viser for øvrig til herredsrettens begrunnelse som dekker lagmannsrettens syn.

Som herredsretten, finner lagmannsretten derfor at erstatningen må utmåles i henhold til skogbruksverdien, idet det ikke finnes andre enn kommunen som er villig til å betale en høyere pris enn dette for arealene. Hva kommunen ut fra sitt særlige behov har funnet å kunne være villig til å betale for Yggeseth-eiendommen legges det ikke vekt på, jf Randesund-dommen, Rt-1993-166.

Ved utmålingen av erstatningen, har lagmannsretten tatt utgangspunkt i Nedre Glommen Skogeierforenings beregning av driftsnetto. For takst nr. 1 er denne således 160-215 kroner pr. m3 og for takst nr. 4 130-170 kroner pr. m3. Tilveksten antas for begge eiendommer å utgjøre ca 2 m3 pr. år.

Avsavnsrente.

I likhet med herredsretten, finner lagmannsretten at det ikke er rettslig grunnlag for å tilkjenne takst nr. 1 renter av erstatningen. At grunneieren har krav på innløsning og gjør dette kravet gjeldende, betyr ikke mer enn at han har krav på at ekspropriasjonen blir gjennomført straks, dvs. slik at kommunen umiddelbart plikter å påstevne skjønn, hvis partene ikke blir enige. Grunneieren beholder råderetten over eiendommen inntil endelig skjønn foreligger, med mindre eksproprianten forhåndstiltrer etter avtale eller etter oreigningsloven regler. Det vises for øvrig om dette spørsmål til Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 15. oktober 1993, E-18, Oreholtet Vest.

Lagmannsretten legger, etter det opplyste, til grunn at fra det tidspunkt takst nr. 1 formelt krevet straksinnløsning, 11. november 1992, og til skjønnsbegjæringen ble tatt ut, 24. februar 1994, gikk tiden med til forhandlinger om en minnelig løsning. Som herredsretten, finner lagmannsretten at kommunen har fremmet saken med tilstrekkelig hurtighet.

De enkelte takstnummer.

Takst nr. 1, gnr. 92 bnr. 175 i Asker.

Eier:

Bjørn Østenstad, Volden.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse: kr 6 pr. m2

Erstatningspåstand:

1. Grunnavståelse.

2. Påstående skog.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten.

Erstatningsfastsettelse:

Eiendommen som er på ca 7,3 dekar er i sin helhet bevokst med skog bortsett fra området under en kraftlinjegate. Grunnvannstanden er høy. Boniteten er fra middels til god. Skogen består av ca 75 % gran, 20 % furu og 5 % løvtre. Eiendommen har ikke strandlinje til Svartputt.

Under henvisning til bemerkningene foran, finner lagmannsretten å kunne fastsette samme erstatning som herredsretten fastsatte, kr 6 pr. m2 .

Takst nr. 4, gnr. 9 bnr. 2 i Asker.

Eiere:

Jon Arne Brendsrud, Fanny Antonsen og Leila-Jane Brendsrud, Asker.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse: kr 4 pr. m2 .

Erstatningspåstand:

1. Grunnavståelse.

2. Påstående skog.

3. Rettigheter i Svartputt m/strandlinje.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten.

Erstatningsfastsettelse:

Eiendommen som er på ca 15,2 dekar, er bevokst med skog med liten tetthet. Den er på grensen til å være vannskjøttet. Over eiendommen går en kraftlinjegate. Boniteten på det bestående er god. Grunnen er fast med lette driftsforhold. Skogen består av ca 25 % gran, 70 % furu og 5 % løvtre. Eiendommen har strandlinje til Svartputt.

Under henvisning til de generelle bemerkninger, fastsettes erstatningen til det samme som herredsretten bestemte, kr 4 pr. m2

Saksomkostninger:

Overskjønnet er alene begjært av de saksøkte som ikke har oppnådd noe bedre resultat. Lagmannsretten finner at herredsrettens avgjørelse ikke lider av noen feil eller er så tvilsom at de saksøkte hadde grunn til å begjære overskjønn. I henhold til skjønnsloven §54a, første ledd, har de således ikke krav på saksomkostninger. Asker kommune har ikke krevet saksomkostninger.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Asker kommune betaler erstatning som fastsatt i overskjønnet.

2. Takst nr. 1, Bjørn Østenstad og takst nr. 4, Jon Arne Brendsrud, Fanny Antonsen og Leila-Jane Brendsrud, tilkjennes ikke saksomkostninger og betaler sine lovbestemte utgifter ved overskjønnet og sin forholdsmessige andel av utgiftene til skjønnsmennene.