LE-1995-594
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-31 |
| Publisert: | LE-1995-00594 |
| Stikkord: | Tvangssalg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo namsrett Nr. C-3491/93 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00594 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Lena og Nissim Wanounou (Prosessfullmektig: Advokat Trond Selsaas). Kjæremotpart: Nordlandsbanken AS (Prosessfullmektig: Advokat Ingrid Onstad). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Lagdommer Steingrim Bull |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-10, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §5-11, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Nordlandsbanken AS begjærte 15 november 1993 tvangssalg av gnr 217 bnr 40 snr 9 i Oslo tilhørende Lena og Nissim Wanounou. Tvangsgrunnlag var en pantobligasjon på 2,5 millioner kroner, tinglyst 4 mai 1988, som de saksøkte 15 mars 1988 hadde utstedt til Nordlandsbanken sammen med en erklæring om at pantobligasjonen skulle tjene som sikkerhet for de forpliktelser Nissim AS har eller måtte få til banken. Den underliggende fordring var et valutalån på 2 millioner kroner, opptatt av Nissim AS, som eies av Nissim Wanounou, for å kjøpe aksjer i Mont Royal Holding AS, som var engasjert i et hotellprosjekt i Frankrike.
Ved brev av 6 desember 1993 til Oslo namsrett begjærte de saksøkte ved advokat Trond Selsaas at Nordlandsbanken skaffet erstatningsleilighet dersom tvangssalget ble gjennomført. De begjærte samtidig utsettelse i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §5-11 inntil tvangsgrunnlaget kunne bli rettslig prøvet.
Namsretten avholdt rettsmøte i saken 9 mars 1994. Etter at Lena og Nissim Wanounou ved stevning av 23 mars 1994 til Oslo byrett hadde reist sak mot Nordlandsbanken om gyldigheten av kausjonene, avsa namsretten 8 august 1994 kjennelse med slik slutning:
1. Sak C-3491/93 utsettes inntil det foreligger avgjørelse i Oslo byrett i sak mellom partene vedrørende kausjonsavtalen.
Oslo byrett avsa 1 november 1994 dom i kausjonssaken med slik slutning:
1. Nordlandsbanken A/S frifinnes.
2. Lena og Nissim Wanounou dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Nordlandsbanken A/S m/ kr 16000 -sekstentusekroner-.
Lena og Nissim Wanounou har ved ankeerklæring av 3 januar 1995 påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Nordlandsbanken har tatt til motmæle.
Oslo namsrett avsa 12 januar 1995 kjennelse i nærværende sak med slik slutning:
1. Det besluttes tvangssalg av snr. 9 av gnr. 217 bnr. 40 (Bolteløkka all 11) i Oslo.
2. Salget gjennomføres med bistand av en medhjelper.
3. Salget kan gjennomføres uten at det skaffes erstatningsbolig for de saksøkte.
4. Lena og Nissim Wanounou pålegges, som solidarisk forpliktede, å betale til Nordlandsbanken AS kr 2000,- i saksomkostninger i anledning tvisten, innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
Lena og Nissim Wanounou har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten, og har i kjæremålserklæring av 1 februar 1995 nedlagt slik påstand:
1. Tvangssalg av snr. 9 av gnr. 217 bnr. 40 i Oslo utsettes til rettskraftig avgjørelse i hovedsøksmålet foreligger.
Subsidiært: Namsrettens kjennelse oppheves.
I begge tilfeller: Lena og Nissim Wanounou tilkjennes sakens omkostninger.
Nordlandsbanken AS har tatt til gjenmæle i kjæremålstilsvar av 16 februar 1995 med slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse datert 12. januar 1995 i sak 93-3491 C stadfestes.
2. Nordlandsbanken AS tilkjennes saksomkostninger.
De kjærende parter har anført at namsrettens saksbehandling, bevisbedømmelse og rettsanvendelse er feil.
Det er en saksbehandlingsfeil at de ikke ble meddelt namsrettens kjennelse av 8 august 1994 om utsettelse før kjennelsen av 12 januar 1995, som er gjenstand for kjæremålet, ble avsagt. Det følger av premissene at begjæringen om utsettelse til kausjonssaken er rettskraftig avgjort ble tatt til følge, og slutningen må tolkes på denne bakgrunn. Det er videre en saksbehandlingsfeil at namsretten har omgjort kjennelsen uten å forelegge spørsmålet for de kjærende parter. Det er videre feil saksbehandling at namsrettens kjennelse av 12 januar 1995 er avsagt uten at retten på forhånd hadde gjort seg kjent med at det var inngitt anke 3 januar 1995 over byrettsdommen, og uten at namsretten var kjent med ankegrunnene.
Anken gjelder både selvskyldnerkausjonen og realkausjonen. Det kom under bevisførselen i hovedforhandlingen for byretten klart frem at bankens representant måtte forstå at pantsettelsen ville innebære en realisasjon av familiens bolig, noe de ikke var klar over. Bankens representant har uriktig påstått at det var en forutsetning at lånet skulle betjenes med "svarte inntekter". Banken har ikke overholdt sin informasjonsplikt overfor Lena Wanounou. Deres anførsler i ankesaken fremgår for øvrig av ankeerklæringen. Det har stor velferdsmessig betydning at gjennomføringen av tvangssalget utsettes til det foreligger rettskraftig avgjørelse i ankesaken.
Det var feil av namsretten å omgjøre kjennelsen av 20 desember 1991 hvor de kjærende parter er gitt rett til erstatningsbolig. Unntaket i dekningsloven §2-10 tredje ledd får ikke anvendelse. Banken har ikke avklart hvor mye av kravet som er forfalte renter og avdrag og hva som er ekstraordinært. Familien har gjort hva de evner for å skaffe seg annen bolig, jf §2-10 annet ledd.
Kjæremotparten har anført at namsrettens saksbehandling, bevisbedømmelse og rettsanvendelse er riktig.
Namsrettens kjennelse om utsettelse er ikke omgjort, idet det fremgår av slutningen at utsettelse bare er gitt til byrettens dom forelå. Hvis forkynnelse er unnlatt, er forholdet uten betydning for innholdet i kjennelsen kjæremålet gjelder.
Byrettens dom av 1 november 1994 er riktig. Det er sannsynlig at anken ikke fører frem, og sterke grunner taler mot ytterligere utsettelse. Banken har sluttet seg til byrettens premisser og viser for øvrig til anførslene i anketilsvaret.
Det er ikke grunnlag for kravet om erstatningsbolig. De kjærende parter har ikke gjort det de evner for å skaffe annen bolig, jf dekningsloven §2-10 annet ledd. Det er ikke hjemmel for kravet, idet tvangssalget er begjært for å inndrive renter og ordinært forfalte avdrag på lån sikret ved pant i fast eiendom, jf §2-10 tredje ledd punkt 2 og 3. I tillegg kommer ekstraordinært forfalte beløp på grunn av mislighold. Det vises til oppstilling i brev av 30 januar 1995 fra banken til advokat Brit E. Kristensen.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten.
Namsrettens kjennelse av 8 august 1994 om å utsette gjennomføringen av tvangssalget er hjemlet i tvangsfullbyrdelsesloven §5-11 først ledd annet punktum som bestemmer at ved tvangsfullbyrdelse i henhold til et særskilt tvangsgrunnlag, kan det etter begjæring av saksøkte gis utsettelse dersom det er reist søksmål om kravet. Lagmannsretten er enig med namsretten i at Lena og Nissim Wanounou må anses å ha reist søksmål om kravet, og at namsretten ved kjennelsen har gitt ustettelse "inntil det foreligger avgjørelse i Oslo byrett", jf slutningen. Byrettens dom er avsagt 1 november 1994 og påanket av Lena og Nissim Wanounou 3 januar 1995.
Namsretten har i kjennelsen av 12 januar 1995 som er gjenstand for kjæremålet, uttalt at den ikke finner grunn til å gi noen ytterligere utsettelse. Lagmannsretten er enig i dette.
I kjennelsen side 6 heter det:
Namsretten kan således ikke se noe som kan tyde på at Lena og Nissim Wanounou på grunn av bristende forutsetninger skulle være ubundet av pansettelsen. At Nissim A/S ikke skulle betjene lånet var Lena og Nissim Wanounou minst lik nær som banken til å forstå og ta konsekvensene av. Det kan heller ikke sees at det foreligger noen relevant bristende forutsetning med hensyn til medgaranti fra Mont Royal Holding A/S. Det må legges til grunn at utbetalingen skjedde i forståelse med Nissim A/S.
Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til namsrettens uttalelse, og tilføyer at det som er fremkommet i ankeerklæringen og kjæremålserklæringen ikke kan ses å sette saken i noen annen stilling.
Lagmannsretten har full kompetanse i kjæremålssaken og ser ingen grunn til å gå inn på anførslene om at det foreligger saksbehandlingsfeil.
Tvangssalget gjelder inndrivelse av forfalte renter, og etter dekningsloven §2-10 tredje ledd første punktum kan det da ikke treffes bestemmelse om erstatningsbolig som vilkår for gjennomføringen, selv om grunnlaget også omfatter hovedstolen som er forfalt på grunn av rentemisligholdet, jf Rt-1988-1427.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i saksomkostningsavgjørelsen.
Kjæremålet har vært forgjeves, og de kjærende parter blir å ilegge saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes skjønnsmessig til 2000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo namsretts kjennelse av 12 januar 1995 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lena Wanounou og Nissim Wanounou en for begge og begge for en 2000 -totusen- kroner til Nordlandsbanken AS innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.