LE-1995-659
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-14 |
| Publisert: | LE-1995-00659 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 94-05584 A/25 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00659 K. |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Harald Grape). Kjæremotpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Advokat Ragnar Eldøy). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jan Hein Eriksen 2. Lagdommer Steingrim Bull 3. Lagdommer Iver Huitfeldt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §483, Barnevernloven (1992) §7-1, §172, §180, Barnevernloven (1953), Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-12, §4-14, §4-15, §4-19 |
Fylkesnemnda i Oslo og Akershus fattet 6. juni 1994 vedtak med slik slutning:
1. Sagene sosialkontor, barnevernseksjonen, overtar omsorgen for B, født xx.xx.94, iht. barnevernloven §4-12 punkt d.
2. B plasseres i fosterhjem, iht. barnevernloven §4-14 punkt a, jfr. §4-15 første ledd.
3. Inntil egnet fosterhjem er funnet forblir jenta plassert i beredskapshjem tilknyttet X Spedbarnsenter, iht. barnevernloven §4-14 punkt b, jfr. §4-15 første ledd.
4. Mor, A, gis ikke adgang til samvær med jenta, og fosterhjemmets adresse sperres, iht. barnevernloven §4-19 annet ledd.
Ved stevning av 7. oktober 1994 til Oslo byrett reiste A sak mot Oslo kommune og påsto samværsrett en helg hver måned under tilsyn. I tilsvar av 8. november 1994 påsto kommunen frifinnelse.
I prosesskrift av 8. desember 1994 gjorde kommunen gjeldende som ny anførsel at fylkesnemndas vedtak om samværsrett ikke kan prøves av domstolene etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Det ble vist til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1994-1162.
Oslo byrett avsa 31. januar 1995 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
A har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:
1. Saken fremmes
2. Kjærende part tilkjennes sakens omkostninger fra det offentlige.
Oslo kommune har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 31. januar 1995 A/25 stadfestes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Den kjærende part har anført at den nye barnevernloven gir domstolene adgang til å prøve fylkesnemndas vedtak om samværsrett etter tvistemålsloven kapittel 33, og at kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1994-1162 gjelder spørsmålet om valg av fosterforeldre, ikke samværsrett.
Etter den gamle barnevernlov av 1953 var de vedtak som ikke kunne overprøves etter kapittel 33 gjenstand for klagebehandling av fylkesmannen. Denne klageadgang er avskåret etter sosialtjenesteloven §9-10, og reelle hensyn tilsier at samværsspørsmålet kan prøves i medhold av tvistemålsloven kapittel 33. Reelle hensyn tilsier full prøvelsesrett. Vedtak om samvær er svært inngripende. Det har karakter som et tvangsinngrep, i alle fall her hvor samvær nektes helt.
Kjæremotparten har i det vesentligste tiltrådt byrettens begrunnelse. Utgangspunktet er avgjørelsen i Rt-1994-1162 sammenholdt med Rt-1980-1670, og det forhold at den gamle barnevernloven av 1953 ikke ga adgang til prøvelse av samværsspørsmålet etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Kommunen har særlig vist til at det i kjæremålssaken i Rt-1994-1162 forgjeves ble anført at prøvingsadgangen etter kapittel 33 også gjaldt samværsspørsmålet.
Lagmannsretten bemerker:
Når byretten har avvist saken for så vidt gjelder prøving av fylkesnemndas vedtak om nektelse av samværsrett etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33, skyldes det Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i en sak om valg av fosterforeldre, inntatt i Rt-1994-1162. Kjæremålsutvalget har i kjennelse av 9. mars 1995, lnr. 158/K 1995, funnet at avgjørelsen fra 1994 ikke bør få avgjørende vekt i en sak om samværsrett, og at det i slike saker er adgang til full prøvelse etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.
Lagmannsretten finner etter dette at saken må bli å fremme for så vidt gjelder prøving av punkt 4 i fylkesnemndas vedtak.
Da det rettsspørsmål saken gjelder først er avklart ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 9. mars 1995, finner lagmannsretten at partene bør bære hver sine saksomkostninger for byretten og lagmannsretten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes for så vidt gjelder prøving av fylkesnemndas vedtak av 6. juni 1994, punkt 4.
2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.