LE-1995-702
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-22 |
| Publisert: | LE-1995-00702 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo namsrett Nr. 0-2258 1994 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00702 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Maritim Eiendom AS (Prosessfullmektig: Advokat Dag Kongshaug Sagstad). Kjæremotpart: Galligani AS (Prosessfullmektig: Advokat Hans-Jørgen Arvesen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø 2. Lagdommer Anders Bøhn 3. Lagdommer Jan Hein Eriksen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-10, §3-2, §3-4, §160, §164, §172, §174, §180, §384, §403, §2-12, §6-1 |
Kjæremålet gjelder saksomkostningsavgjørelse.
Galligani AS begjærte 24. august 1994 midlertidig forføyning overfor Maritim Eiendom AS med slik påstand:
1. Skilt tilhørende Galligani AS plassert på fasaden på Drammensveien 207-209 kan ikke fjernes uten etter samtykke fra Galligani AS.
2. Galligani AS tilkjennes sakens kostnader med kr 9500,-.
Den 25. august 1994 avsa Oslo namsrett - uten forutgående muntlig forhandling - kjennelse med slik slutning:
1. Skilt tilhørende Galligani AS, plassert på fasaden på Drammensveien 207-209, kan ikke fjernes av saksøkte uten etter samtykke fra Galligani AS.
2. Den midlertidige forføyning gjelder inntil 1. januar 1995, eller rettskraftig avgjørelse av hovedkravet foreligger.
3. Partene og enhver annen som rammes kan ved henvendelse til Oslo namsrett, C.J. Hambros plass 4, Oslo, begjære muntlig forhandling om den midlertidige forføyningen.
Om saksomkostningene heter det i namsrettens kjennelse:
Det er lagt ned påstand om saksomkostninger. Retten finner imidlertid at saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den avgjørelse som avgjør hovedkravet eller en eventuell senere kjennelse i namsretten.
I prosesskrift av 11. januar 1995 viste Galligani AS til at leieforholdet nå har opphørt og opplyste at Maritim Eiendom AS nektet å betale omkostningene. Galligani AS krevde at namsretten avgjorde omkostningsspørsmålet. Begjæringen er kalt midlertidig forføyning og Galligani AS la ned slik påstand:
Maritim Eiendom AS dømmes til å betale til Galligani AS kr 12927,-.
Namsretten forela prosesskriftet for Maritim Eiendom AS, som ikke innga svar. Namsretten konstaterte i kjennelse 2 februar 1995 at Maritim Eiendom AS aksepterte namsrettens kjennelse om midlertidig forføyning slik at saksomkostningsspørsmålet ikke senere ble prøvet. Namsretten skriver videre:
Maritim Eiendom AS tapte saken ved Oslo namsretts kjennelse av 25. august 94, og skulle i følge hovedregelen i tvistemålsloven §172 ha erstattet saksøkers saksomkostninger. Saksøker har fremsatt et omkostningsoppgave på kr 12927,- som retten finner å kunne godta.
Namsrettens kjennelse hadde slik slutning:
Maritim Eiendom AS pålegges å betale til Galligani AS kr 12927,- - kronertolvtusennihundreogtjuesju - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Maritim Eiendom AS har ved sin prosessfullmektig påkjært kjennelsen og lagt ned slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 02. februar 95 oppheves.
2. Galligani AS pålegges å betale til Maritim Eiendom AS saksomkostninger i kjæremålssaken med kr 4500,- innbefattet rettsgebyr kr 2910,-.
Maritim Eiendom AS har i det vesentligste anført:
Saken ble i realiteten avsluttet med namsrettens kjennelse 25. august 1994. Når Maritim Eiendom AS ikke ble ilagt omkostninger i den kjennelsen, hjemler ikke tvistemålsloven §179 adgang til å avgjøre omkostningsspørsmålet uten i forbindelse med dom eller kjennelse som avslutter saken. Det er i strid med lovens ordning når namsretten i ny selvstendig kjennelse utelukkende behandler omkostningsspørsmålet, jf Rt-1984-956. Namsrettens kjennelse av 2. februar 1995 var foranlediget av prosesskrift av 11. januar 1995 fremsatt etter at kjennelsen 25. august 94 - som bare hadde gyldighet til 1. januar 1995 - ikke lenger sto ved lag. Saken må da anses avsluttet ved kjennelsen 25. august 94. Saksøkerens etterfølgende krav på omkostninger er i realiteten en selvstendig sak, som namsretten skulle avvist. Dette belyses også ved at saksøkeren ved namsrettens kjennelse krevet omkostninger med kr 9500,-, men i prosesskrift av 11. januar 95 fremsatte et nytt omkostningskrav med kr 12927,-.
Det er vist til Hov: Rettergang i sivile saker (1991) 255. I følge Hov er en selvstendig sak om omkostningsspørsmålet utelukket.
Det er for øvrig urimelig at Maritim Eiendom AS, som besluttet ikke å gå videre med saken pga tidsmomentet og det forhold at omkostninger ikke ble ilagt ved kjennelsen av 25. august 94, i ettertid pålegges omkostninger.
Galligani AS har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:
1. Oslo Namsretts kjennelse av 2. februar 95, stadfestes og Maritim Eiendom A/S forelegges å betale Galligani A/S ytterligere omkostninger i kjæremålssaken med kr 2000.
Galligani AS har i det vesentligste anført:
Maritim Eiendom AS hadde muligheten til å begjære muntlig forhandling. Det ble ikke gjort, slik at Galligani fullt ut fikk medhold, og det ble ikke behov for ytterligere rettslige skritt. Dette var ikke klart før 1. januar 95 da leietiden for Galligani utløp. Saken kan ikke anses endelig avsluttet før samtlige tvistepunkter som er reist er avgjort. Omkostningsspørsmålet er ikke avgjort i strid med loven, jf Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentar 378 om at det ikke er noen skranke for adgangen til å utsette omkostningsavgjørelsen.
Kravet om saksomkostninger er ikke for sent fremsatt. Kravet kan ikke forstås som en ny sak. Det ville først være tilfelle hvis man reiste en egen sak ved de alminnelige domstoler om saksomkostningsspørsmålet.
Maritim Eiendom AS har hatt mulighet til å fremme sitt syn om omkostningsspørsmålet, men har ikke på noe tidspunkt tatt til motmæle. Maritim Eiendom AS kan ikke høres med at selskapet slo seg til ro med at det ikke ble ilagt saksomkostninger, da det ble uttalt i kjennelsen at omkostningsspørsmålet vil bli behandlet senere.
Galligani AS har blitt påført store omkostninger for å sikre sin rett til å ha skiltene hengende oppe.
Lagmannsretten bemerker:
For saksomkostninger i forbindelse med at det settes fram krav om midlertidig forføyning, gjelder tvistemålsloven kapittel 13, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-4. Bestemmelsen i §3-2 siste ledd gjelder ikke i slike saker.
Namsretten utsatte avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet til "den avgjørelse som avgjør hovedkravet eller en eventuell senere kjennelse i namsretten". Tvistemålsloven §179 gir adgang til å utsette saksomkostningsavgjørelsen dersom den avgjørelsen som treffes "bare gjelder en del av saka". "Saka" er i dette tilfellet begjæringen om midlertidig forføyning. Noen sak om hovedkravet er ikke reist, og namsretten hadde ikke under noen omstendighet anledning til å utsette avgjørelsen til et søksmål som det var usikkert om i det hele tatt ville bli reist. Namsretten har videre forutsatt at omkostningsspørsmålet kunne avgjøres av namsretten på et senere tidspunkt. Heller ikke dette var det adgang til, ettersom namsrettens første kjennelse som nevnt ikke gjaldt noen "del" av saken, jf også Falkanger m. fl. Tvangsfullbyrdelsesloven side 118 punkt 5. Heller ikke regelen om tilleggskjennelse, tvistemålsloven §164 jf §160, jf tvangsfullbyrdelsesloven §6-1 første ledd, kan komme til anvendelse.
Spørsmålet er imidlertid om Galligani AS måtte ha påkjært namsrettens uriktige beslutning om utsettelse av omkostningsspørsmålet, eller om denne adgangen var stengt. Lagmannsretten har vært i tvil om dette. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-10 første ledd kan det kreves etterfølgende muntlige forhandlinger også om "sakskostnader som er ilagt". I så fall er det ikke adgang til kjæremål, jf første ledd siste punktum. Det må antas at uttrykket "omkostninger som er ilagt" ikke kan tas helt på ordet, slik at det ikke bare er omkostninger som faktisk er idømt, som er gjenstand for muntlige forhandlinger. Slik bestemmelsen er utformet, synes det som om også den saksøker som ikke er tilkjent saksomkostninger, eller som mener han er tilkjent for lite, er henvist til å begjære slike forhandlinger, jf også Falkanger side 894 punkt 4. Etter dette antar lagmannsretten at saksomkostningsspørsmålet er gjenstand for etterfølgende muntlig forhandling også når retten har utsatt avgjørelsen etter §179, og derfor ikke gjenstand for kjæremål.
Det er ingen tidsfrister for å kreve etterfølgende muntlige forhandlinger. Spørsmålet om den midlertidige forføyningen er bortfalt av seg selv fordi leieforholdet er opphørt, synes å være uten betydning for adgangen til å begjære slike forhandlinger for så vidt gjelder omkostningsspørsmålet.
Etter dette hadde Galligani AS adgang til å sette fram krav om muntlige forhandlinger til avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Det er lovens forutsetning at begge parter skal innkalles til slike forhandlinger. Dette er ikke gjort. Formelt er muntlige forhandlinger heller ikke krevet. Namsrettens kjennelse må etter dette oppheves, jf tvistemålsloven §384 nr 6 og §403 sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §2-12.
Maritim Eiendom AS har fått medhold i sin påstand om opphevelse, men ikke i den anførselen at omkostningskravet ikke lenger kan påkjennes. Kjæremålssaken må da anses dels vunnet og dels tapt, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten. Det er ikke grun til å benytte noen av unntaksbestemmelsene i §174 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse oppheves.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.