LE-1995-763
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-26 |
| Publisert: | LE-1995-00763 |
| Stikkord: | Avtalerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 94-00073 A og 9400086 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00763 A og LE-1995-00766 A. Kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet, se HR-1996-00573 K. |
| Parter: | Ankende part: Per T. Aspesletten (Prosessfullmektig: Advokat Johan Hjort) Ankemotpart: Lagmandsveen Bygdesag (Prosessfullmektig: Advokat Geir Stenseth) I ankesak nr 95-00766 A: Ankende part: Per T. Aspesletten (Prosessfullmektig: Advokat Johan Hjort) Ankende part: Lena Metallindustri AS (Prosessfullmektig: Advokat Geir Stenseth) |
| Forfatter: | Lagdommer Bernt Krohg, Lagdommer Reidar Vigen, Sorenskriver Trond Våpenstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Aksjeloven (1976) §15-1 |
Saken gjelder spørsmålet om Per T Aspesletten har et personlig bestilleransvar for det inventaret ankemotpartene har levert til restauranten "Flame" på Lillehammer, subsidiært om Aspesletten er ansvarlig på annet grunnlag.
"Flame" åpnet dørene 4 desember 1993. Tanken var å dekke et antatt serveringsbehov i forbindelse med OL. Det viste seg imidlertid raskt at behovet var overvurdert, og da driften opphørte 8 mars 1994 var det samlede underskuddet drøyt 8 millioner kroner.
Hovedmannen bak prosjektet var Per T Aspesletten, som gjennom sitt selskap La Casa AS og datterselskapet Gudbrandsdalsveien 188 AS disponerte det bygget som midlertidig ble gjort om til restaurantlokaler. Prosjektet var organisert i to aksjeselskap, Restaurantprosjekt G 188 AS og Restaurantprosjekt G 188 Drift AS, begge med Per T Aspesletten som styreformann. Fra starten av hadde disse to selskapene en samlet egenkapital på 1,5 millioner kroner, inkludert et ansvarlig lån på 1 million kroner fra Aspeslettens samarbeidspartner, Ringnes AS. Finansieringen av nødvendige investeringer for øvrig var basert på leverandørkreditt. Det budsjetterte behovet for slik leverandørkreditt var ca 2,2 millioner kroner. I praksis kom det til å bli endel større. Underskuddet på driften førte til at de leverandører og entreprenører som hadde levert på kreditt, ikke fikk oppgjør. Etter oppbud ble det åpnet konkurs i driftsselskapet 19 april 1994 og i prosjektselskapet 30 juni 1994.
Innredningen i restauranten var spesialtegnet av arkitekt Gunnar Magnusson og bestod av splittede tømmerstokker i grove dimensjoner, montert på understell av aluminium. Treverket var levert av Lagmandsveen Bygdesag og aluminiumsunderstellet av Lena Metallindustri AS. Disse to leverandørene mente at de hadde sine avtaleforhold med Per T Aspesletten personlig og krevde derfor oppgjør direkte fra ham. Da Aspesletten bestred dette, reiste begge leverandørene søksmål mot ham for Sør-Gudbrandsdal herredsrett; Lena Metallindustri AS ved stevning av 3 februar 1994 og Lagmandsveen Bygdesag ved stevning av 7 februar 1994. Subsidiært gjorde saksøkerne gjeldende at Aspesletten var ansvarlig etter reglene om styreansvar. Herredsretten, som forente begge søksmålene til felles behandling, avsa dom den 21 desember 1994 med slike domsslutninger:
I sak nr 94-00073 A:
"1. Per Aspesletten dømmes til å betale Lena Metallindustri AS kr 270020 - kroner tohundreogsyttitusenogtjue 00/100 - med tillegg av 12 - tolv - % rente av kr 254145 - kroner tohundreogfemtifiretusenetthundreogførtifem 00/100 - fra 20. desember 93 til betaling skjer, og av kr 15875 - kroner femtentusenåttehundreogsyttifem 00/100 - fra 20. januar 94 til betaling skjer.
2. Per Aspesletten dømmes til å betale Lena Metallindustri AS kr 47160 - kroner førtisjutusenetthundreogseksti 00/100 - i saksomkostninger.
3. Oppfyllelsesfristen - under post 1 og 2 - er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."
I sak nr 94-00086 A:
"1. Per Aspesletten dømmes til å betale Lagmannsveen Bygdesag v/ Anders Lagmannsveen kr 108600 - kroner etthundreogåttetusensekshundre 00/100 - med tillegg av 12 - tolv -% rente fra 01. januar 94 til betaling skjer.
2. Per Aspesletten dømmes til å betale Lagmannsveen Bygdesag kr 25230 - kroner tjuefemtusentohundreogtretti 00/100 - i saksomkostninger.
3. Oppfyllelsesfristen - under post 1 og 2 - er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."
Per T Aspesletten påanket i rett tid herredsrettens to dommer til Eidsivating lagmannsrett. Ankene gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, for så vidt som herredsretten har lagt til grunn at Aspesletten har et personlig bestilleransvar overfor de to leverandørene. For lagmannsretten har sakene, på samme måte som for herredsretten, vært forenet til felles behandling. Også ellers står sakene i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dommer.
Per T Aspesletten har i hovedsak anført følgende: Om de to leverandørene kan holde seg til Aspesletten personlig som bestiller, eller om de i utgangspunktet bare kan rette sine krav mot selskapene, avhenger av en ren bevisvurdering. Denne vurderingen må foretas separat i forhold til hver enkelt av ankemotpartene. Herredsrettens bevisvurdering er preget av en - i og for seg forståelig - sympati med leverandørene, som er blitt påført tap. Dette må det imidlertid ses bort fra ved bevisvurderingen. Tapet skyldes at forventningene før OL ikke ble innfridd. Aksjeselskapsformen har nettopp til formål å tjene som ansvarsbegrensning ved denne typen risiki, og organiseringen av restaurantprosjektet gjennom de to selskapene var er en helt legal måte å oppnå slik ansvarsbegrensing på. Aspesletten har opptrådt i full åpenhet og formelt korrekt i alle sammenhenger. Det er ingen som hevder at han har forsøkt å lure noen. Alle andre leverandører til prosjektet har godtatt at det var selskapene som var bestillere og ansvarlige for betalingen. Ankemotpartenes oppfatning om at de har handlet med Aspesletten personlig beror i beste fall på misforståelser, som de selv må bære risikoen for.
Når det gjelder Lena Metallindustri AS' kontrakt, er det flere forhold som tilsier at den ikke kan anses inngått med Aspesletten personlig. For det første går det fram av arbeidstegningene Egil Snoen fikk utlevert av Gunnar Magnusson, at byggherren var Restaurantprosjekt G 188 AS. For det annet må det legges til grunn at Gunnar Magnusson, som har lang erfaring med anskaffelser til store byggeprosjekter, utrykkelig presiserte hvem han opptrådte på vegne av da han innledet forhandlingene med Snoen sommeren 1993, og at dette nettopp var selskapet. At Snoen må ha vært kjent med dette selskapet går fram av tilbudet han skrev 3 september 1993, hvor det uttrykkelig vises til "Restaurantprosjekt G 188". Aspesletten personlig var bare i kontakt med Snoen en gang, da man diskuterte prisen og spørsmålet om aluminiumen skulle leveres blank eller naturanodisert. Dette kunne ikke gi Snoen noe grunnlag for å anse Aspesletten personlig som bestiller. Snoen må selv bære risikoen for at han ikke satte opp en skriftlig avtale. Dette ville synliggjort hans eventuelle forutsetning om at han handlet med Aspesletten og ikke med selskapet. Det vises i denne forbindelse til at Snoen er en erfaren bedriftsleder, og at Lena Metallindustri AS er en virksomhet med ikke ubetydelig omsetning. Når herredsretten har kommet til at Lena Metallindustri AS kan holde seg til Aspesletten som bestiller, må det bero på feil bevisvurdering fra herredsrettens side.
Når det gjelder Lena Metallindustri AS' subsidiære anførsel om at Aspesletten i alle fall har gitt en etterfølgende garanti, peker Aspesletten på at dette i tilfelle krever en bedre bevismessig dekning enn Snoens ensidige referat fra en telefonsamtale som Aspesletten ikke engang husker har funnet sted. Lena Metallindustri AS har derfor ikke noe avtalemessig grunnlag for å holde seg direkte til Aspesletten personlig.
Lagmandsveen Bygdesag har heller ikke noe slikt avtalemessig grunnlag for sitt krav. Også i forhold til Lagmandsveen må det legges til grunn at Gunnar Magnusson uttrykkelig presiserte hvem han opptrådte på vegne av, nemlig et selskap. Magnusson var en rekke ganger på besøk hos Kåre Lagmandsveen, og det oppsto et tillitsfullt forhold mellom dem. Blant annet var det Magnusson som hjalp Kåre Lagmandsveen å stipulere en fornuftig pris på jobben. Dette underbygger at Magnusson har klargjort at det ikke var Aspesletten personlig, men selskapet som var bestiller. Under enhver omstendighet må det legges til grunn at dette ble avklart da Lagmandsveens kone nevnte overfor Magnusson at hun hadde hørt at Aspesletten var involvert i en rettssak. Og på samme måte som Lena Metallindustri AS, fikk også Lagmandsveen tegninger hvor byggherrens navn var påført. I tillegg kommer for Lagmandsveens del at bankgiroblanketten vedrørende forskuddet på kr 50000, som ble utbetalt 3 november 1993, viser at betalingen kom fra "Restaurantprosjekt G 188 Drift v/ Per Aspesletten". Selv om tilføyelsen A/S mangler, måtte dette gi Lagmandsveen grunn til å stusse, hvis han virkelig hadde gått ut fra at det var Aspesletten personlig som skulle stå for betalingen.
Når det gjelder begge ankemotpartenes subsidiære grunnlag, at Aspesletten skal være personlig ansvarlig som styreformann etter aksjeloven §15-1, anfører Aspesletten at forsvarligheten av å inngå kontraktene basert på at driften skulle gi midler til å betale ved forfall uten å gjøre leverandørene oppmerksomme på denne forutsetningen, må vurderes ut fra forholdene da kontraktene ble inngått. Når det tas i betraktning at planen var å avtale utvidet kreditt med enkelte av leverandørene, viste det budsjettet som forelå fra Abellos side i september/oktober 1993, at de øvrige - herunder Lena Metallindustri AS og Lagmandsveen Bygdesag - ville kunne dekkes ved forfall. I den situasjonen var det ikke nødvendig å informere uttrykkelig om at oppgjøret var avhengig av at driften gikk som budsjettert. Budsjettet var bygget på seriøse vurderinger foretatt av eksperter på området og i samarbeid med Ringnes. Den risikoen leverandørene ble utsatt for ved å gi alminnelig kreditt, var - vurdert ut fra de forutsetningene som forelå dengang - ikke større enn den risikoen som normalt foreligger ved å levere uten å kreve kontant betaling. Derfor er det ikke grunnlag for noe erstatningsansvar. Aspesletten har lagt ned slik påstand i begge saker:
"Per T. Aspesletten frifinnes, og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Lena Metallindustri AS og Lagmandsveen Bygdesag gjør gjeldende at herredsrettens dom er riktig og viser til den begrunnelse herredsretten har gitt. Når det gjelder spørsmålet om aksjeselskapet kan anses som bestiller, peker ankemotpartene på utgangspupnktet om at den som opptrer som bestiller blir forpliktet, med mindre annet klart er synliggjort eller forutsatt mellom partene. Plikten til å presisere at man opptrer på vegne av en annen skjerpes ytterligere, når det aksjeselskapet man mener å opptre på vegne av er i en situasjon hvor det ikke foreligger noen finansiering på forhånd av de investeringene man er i ferd med å foreta, men hvor rettidig betaling forutsetter at driften gir tilstrekkelig overskudd. I dette tilfellet var det Aspesletten personlig som rent faktisk inngikk kontraktene, og verken han eller Magnusson presiserte tiltrekkelig klart at den egentlige bestiller var et aksjeselskap. Begge ankemotpartene trodde derfor helt fram til kreditormøtet 10 januar 1994 at Aspesletten hadde opptrådt i egenskap av personlig bestiller overfor dem.
Lena Metallindustri AS gjør subsidiært gjeldende at Aspesletten personlig har garantert for oppfyllelsen, ved at han etter forfall, ved juletider 1993, pr telefon uttrykkelig lovet Snoen at han skulle få oppgjør, om han så skulle bli nødt til å selge huset sitt.
Subsidiært, for det tilfellet at retten legger til grunn at kontraktene må anses inngått med et av aksjeselskapene, gjør ankemotpartene gjeldende at Aspesletten er erstatningsansvarlig etter aksjeloven §15-1 for det tapet de derved ble påført. Selv om det kunne være berettiget av Aspesletten å ta en viss forretningsmessig risiko på leverandørenes bekostning, må det stilles strengere aktsomhetskrav ved oppstarten av en virksomhet enn når det er tale om å forsøke å ri stormen av i en igangværende virksomhet. Oppstarten av restaurantprosjektet "Flame" innebar, også vurdert ut fra forholdene dengang, en betydelig forretningsmessig risiko. Sett i forhold til det investeringsbehovet som forelå høsten 1993, var selskapene underfinansiert og avhengige av leverandørkreditter. Oppgjøret til leverandørene forutsatte at driften gikk med et betydelig overskudd helt fra starten av, og det budsjettet som forelå ga ikke tilstrekkelig grunnlag for å regne med at slik ville det bli. Derfor pliktet Aspesletten som styreformann å informere leverandørene om situasjonen, før kontraktene ble inngått. Risikoen for Lena Metallindustri AS og Lagmandssveen Bygdesag ble ikke noe mindre ved at en del øvrige leverandører ble informert. Tvert om viser dette nettopp behovet for slik informasjon. For øvrig er det på det rene at et par av de potensielle leverandørene trakk seg, da de ble informert om forutsetningen for oppgjør. Når Aspesletten inngikk kontrakter med ankemotpartene uten å informere, var dette derfor uaktsomt og erstatningsbetingende. Det må legges til grunn at ankemotpartene ikke ville innlatt seg på kontraktene uten noen form for sikkerhet, dersom de var blitt gjort kjent med at oppgjøret forutsatte store overskudd på restaurantdriften. Det er lagt ned slike påstander:
I sak 95-00763 A:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Lagmandsveen Bygdesag v/ Anders Lagmandsveen tilkjennes saksomkostninger."
Og i sak 95-00766 A:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Lena Metallindustri AS tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten er, når det gjelder realiteten, kommet til samme resultat som herredsretten i begge saker, og på samme grunnlag.
Når det gjelder spørsmålet om avtalene er inngått med Aspesletten personlig eller med et av restaurantselskapene ("Prosjekt", ev "Drift"), er det rettslige utgangspunktet klart: Den som inngår en avtale, blir selv ansvarlig overfor den annen part, så lenge ikke noe annet er markert eller klart forutsatt mellom partene. Denne alminnelige avtalerettslige regel er uttrykt blant annet i Rt-1980-1109 (Feketedommen).
For så vidt gjelder Lena Metallindustri AS' avtale, er det på det rene at denne ble inngått 4 oktober 1993 i forbindelse med et møte på fabrikken. Avtalen ble inngått mellom Egil Snoen, som utvilsomt opptrådte på vegne av Lena Metallindustri AS, og Per T Aspesletten. Det er på det rene at Aspesletten må ha forutsatt at han inngikk avtalen på vegne av et av restaurantselskapene. Ut fra bevisførselen, jf nedenfor, legger lagmannsretten videre til grunn at Snoen forutsatte at Aspesletten opptrådte på vegne av seg selv. Partenes forutsetninger om hvem som var bestiller, og dermed om hvem som skulle være ansvarlig for betalingen, var med andre ord ikke sammenfallende. Avgjørende for om avtalen må anses inngått med Aspesletten personlig eller med et av selskapene, blir derfor om det fra Aspeslettens side ble markert tydelig nok at han opptrådte på vegne av et selskap.
Det er på det rene at i møtet den 4 oktober ble det ikke sagt noe uttrykkelig om hvem Aspesletten opptrådte på vegne av. Det ble heller ikke inngått noen skriftlig avtale. Fra Aspeslettens side er det imidlertid anført at det forut for dette, i forbindelse med arkitekt Magnussons forhandlinger med Snoen, ble gjort klart at bestilleren ville være et aksjeselskap, ikke Aspesletten personlig. Parts- og vitneforklaringene om dette er imidlertid motstridende, og de kan etter lagmannsrettens syn vanskelig tillegges noen vesentlig betydning i saken.
Det Aspesletten har framholdt som skriftlig "markering" av at bestillingen skjedde på vegne av et aksjeselskap, er påskriften nede i høyre hjørne på arbeidstegningene Snoen fikk utlevert av arkitekt Magnusson. Her går det fram at byggherre for Flame restaurant og bar er "Restaurantprosjekt G 188 AS".
Når lagmannsretten her har kommet til at dette, sammenholdt med omstendighetene for øvrig, ikke var en tilstrekkelig klar markering av at Aspesletten ved avtaleinngåelsen opptrådte på vegne av et aksjeselskap, er det ut fra følgende betraktninger: Kravet til markering vil variere fra situasjon til situasjon. Kravet skjerpes når situasjonen er slik at det må antas å ha sentral betydning for medkontrahenten å ha en riktig oppfatning av hvem som er motpart. Et annet moment som trekker i retning av at markeringen må skje tydelig, er at medkontrahenten forut for kontraktsinngåelsen viser at han baserer seg på uriktige forutsetninger i så måte.
I dette tilfellet var situasjonen at Aspesletten, som var kjent som en solid forretningsmann på Lillehammer, mente å opptre på vegne av selskaper som både hadde begrenset ansvar og samtidig en begrenset kapitalbase i forhold til det aktuelle investeringsbehovet. Disse selskapene var videre en del av en selskapsgruppe, hvor blant annet navnelikheten mellom selskapene kunne bidra til en viss forvirring. Bestillingen gjaldt dessuten et spesialprodukt, som Lena Metallindustri AS ikke ville ha noen fornuftig anvendelse for, dersom det senere skulle bli aktuelt å nekte levering under henvisning til sviktende betalingsevne hos bestilleren. Alt dette tilsa at det for Lena Metallindustri AS måtte være av vesentlig betydning å kjenne til hvem man hadde å forholde seg til som ansvarlig kontraktspart på den andre siden.
I tillegg kommer at Lena Metallindustri AS hadde stilet sitt tilbud til Per T Aspesletten personlig, og dermed i hvert fall skapt grunnlag for tvil med hensyn til om man hadde oppfattet at den ansvarlige bestilleren skulle være et aksjeselskap. Lagmannsretten kan, på denne bakgrunn, ikke se at påskriften på arbeidstegningene om hvem som var "byggherre" for restaurantprosjektet, innebar en slik markering av at Aspesletten ved kontraktsinngåelsen opptrådte på vegne av et selskap, at det er grunn til å frita ham personlig for bestilleransvaret. Hvem som er byggherre for et større byggeprosjekt, sier ikke nødvendigvis noe om hvem som er ansvarlig for oppgjøret av delleveranser til prosjektet. Dette avhenger av hvem som har bestilt varene. Lagmannsretten peker i denne forbindelse på at det kan fortone seg usikkert om Aspesletten selv på kontraktsinngåelsestidspunktet hadde noen klar forestilling om hvilket selskap han opptrådte på vegne av, Restaurantprosjekt G 188 AS eller Restaurantprosjekt G 188 Drift AS. Under enhver omstendighet må den manglende framhevingen av at han ikke opptrådte på vegne av seg selv, i den situasjonen som forelå 4 oktober 1993, medføre at Aspesletten blir ansvarlig på avtalemessig grunnlag i forhold til Lena Metallindustri AS. Når kravets størrelse ikke er omtvistet innebærer det at pkt 1 i herredsrettens domsslutning i saken mellom Lena Metallindustri AS og Per T Aspesletten må stadfestes.
For så vidt gjelder avtalen Lagmandsveen Bygdesag inngikk, er det noe mer usikkert når dette skjedde og hvem som egentlig opptrådte på bestillersiden ved den anledningen. En mulighet er at avtalen må anses inngått en gang midt i september 1993, i forbindelse med sluttføringen av forhandlingene mellom Kåre Lagmandsveen og Gunnar Magnusson. Det er i hvert fall på det rene at Lagmandsveen allerede i slutten av september bestilte det spesielt grove tømmeret som var nødvendig for å kunne foreta leveransen. En annen mulighet er å anse avtalen inngått først i slutten av oktober, da Lagmandsveen pr telefon fikk Aspeslettens egen aksept på den prisen han hadde kommet fram til ved hjelp av Magnusson, samtidig som han fikk løfte om et forskudd på kr 50000,- til dekning av utgiftene til tømmer. På bakgrunn av at Magnusson uttrykkelig henviste Lagmandsveen til å få prisen godkjent av Aspesletten direkte, er lagmannsretten kommet til at det er det siste tidspunktet som må anses avgjørende.
Også her er det på det rene at både Magnusson og Aspesletten har ment å opptre på vegne av et av selskapene, mens Lagmandssveen har forutsatt at han hadde med Aspesletten personlig å gjøre. Dette siste går fram av at fakturaen ble stilet til Aspesletten personlig. Lagmannsretten legger til grunn at dette ble gjort så tidlig at de økonomiske problemene til restaurantselskapene ikke var offentlig kjent, og at man derfor kan ta for gitt at adresseringen er uttrykk for Lagmandsveens opprinnelige oppfatning av forholdene.
Dermed blir det, også i forhold til Lagmandsveen, spørsmål om Aspesletten og/eller Magnusson har gjort tilstrekkelig for å markere at de opptrådte på vegne av et selskap. At Aspesletten personlig skal ha sagt noe uttrykkelig i den forbindelse, er ikke hevdet fra noen av partenes side. Det gjelder både under Aspeslettens besøk på sagbruket før avtalen ble inngått og under telefonsamtalen med Kåre Lagmandsveen i slutten av oktober. Hva arkitekt Gunnar Magnusson har sagt om ansvarsforholdene på bestillersiden under sine samtaler med Kåre Lagmandsveen er uklart, og forklaringene spriker. Også her er derfor lagmannsretten henvist til å bygge på de øvrige holdepunktene i saken. Det er hovedsakelig påskriften på arbeidstegningene, samt teksten på bankgiroblanketten som banken sendte til Lagmandsveen den 3 november 1993 i forbindelse med overføringen av forskuddet på kr 50000,-.
Heller ikke i forhold til Lagmandsveen kan retten se at dette innebærer en tilstrekkelig klar markering av at den ansvarlige bestilleren var noen annen en Aspesletten personlig. Det vises til de generelle synspunktene om dette ovenfor. Når det gjelder leverandørens behov for å ha klarhet i hvem han har å forholde seg til, er det de samme momentene som gjør seg gjeldende her. I Lagmandsveens tilfelle er det på den annen side ikke holdepunkt for å legge til grunn at han har gitt positivt uttrykk for at han regnet med å kunne holde seg til Aspesletten personlig før leveransen var bestilt. Men selv uten dette momentet er det lagmannsrettens oppfatning at det mangler mye på at det er tilstrekkelig markert at det var et aksjeselskap - og et bestemt aksjeselskap - som skulle stå for oppgjøret. Teksten på bankgiroblanketten gjorde for øvrig ikke dette noe tydeligere, og selv om lagmannsretten legger til grunn at det var en feil fra bankens side at det ikke sto "AS" i tilknytning til "Restaurantprosjekt G 188 Drift v/ Per Aspesletten", gjør ikke det noe fra eller til for så vidt gjelder informasjonsverdien. Dersom Lagmandsveen hadde sett og festet seg ved det som sto på bankgiroblanketten, ville han fremdeles kunnet tro at det var Aspesletten personlig som sto ansvarlig for restbeløpet. Det forhold at arbeidstegningene viser til selskapet "Restaurantprosjekt G 188 AS" mens blanketten peker mot driftsselskapet, illustrerer for øvrig godt den manglende klarheten om ansvarsforholdene som også må ha gjort seg gjeldende på bestillersiden.
På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at også Lagmandsveen Bygdesag på avtalemessig grunnlag kan gjøre sitt krav gjeldende mot Per T Aspesletten personlig. Også her innebærer det at punkt 1 i herredsrettens domsslutning må stadfestes.
Så langt er dommen enstemmig. Når det derimot gjelder saksomkostningsavgjørelsene, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - lagdommer Vigen og sorenskriver Våpenstad - mener at omkostningene for herredsretten bør avgjøres etter tvistemålsloven §172 annet ledd in fine. Etter flertallets syn er leverandørene delvis å laste for at det har kommet til sak. I mangel av skriftlig kontrakt om leveransen burde leverandørene i alle fall sendt en ordrebekreftelse eller på annen måte medvirket til å avklare partsforholdet i den foreliggende situasjonen. Hvis Per T Aspesletten var feil adressat, ville han da ha reagert. Saksomkostninger for herredsretten bør derfor ikke tilkjennes.
Når saksomkostningsavgjørelsene for herredsretten endres i den ankende parts favør, har ikke ankene vært forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal derfor avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Flertallet idømmer ikke saksomkostninger for lagmannsretten, jf §174 første ledd. Flertallet kan ikke se at det foreligger forhold som tilsier at annet ledd får anvendelse.
Mindretallet - lagdommer Krohg - mener at ankemotpartene bør tilkjennes saksomkostninger, både for herredsretten og lagmannsretten. Det flertallet bebreider ankemotpartene, og som flertallet mener gir grunnlag for å anvende §172 annet ledd i forhold til saksomkostningsspørsmålet for herredsretten, er at ankemotpartene har vært med å skape en viss tvil om hvem som var ansvarlig for bestillingene. Mindretallet mener at §172 annet ledd in fine ikke kan forstås slik at denne type bebreidelser faller inn under bestemmelsen. Mindretallet peker i denne forbindelse på at verken lagmannsretten eller herredsretten har ansett sakene så tvilsomme at man har ment at Aspesletten av den grunn hadde fyldestgjørende grunn for å la sakene komme for retten, jf §172 annet ledd første alternativ. Mindretallet mener derfor at herredsrettens saksomkostningsavgjørelser er riktige og burde vært stadfestet.
Når det gjelder saksomkostningene for lagmannsretten må mindretallet, på bakgrunn av avgjørelsen i Rt-1992-1671, i og for seg innse at dette spørsmålet skal avgjøres etter §180 annet ledd, jf §174. Mindretallet mener imidlertid at det her klart må være grunnlag for å anvende §174 annet ledd, om ikke annet så fordi alle utgiftene i saken nødvendigvis er voldt ved tvisten om realiteten, som den ankende part også har tapt i lagmannsretten. Mindretallet mener på denne bakgrunn at ankemotpartene uansett burde vært tilkjent fulle saksomkostninger for lagmannsretten.
Dommen avsies i samsvar med flertallets standpunkt.
Domsslutning: Sak 95-00763 A:
1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Sak 95-00766 A:
1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.