LE-1995-851
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-31 |
| Publisert: | LE-1995-00851 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. 94-02154 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00851 K. |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Trond Haaland, Drammen). Kjæremotpart: Røyken kommune (Prosessfullmektig: Advokat Kari Næs, Sandvika). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Jørgen Fr. Moen. Lagdommer Jan Hein Eriksen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, Barnevernloven (1992) §4-19, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §484, §7-1 |
Fylkesnemnda for sosiale saker, Buskerud og Vestfold, traffødt xx.xx.1994 vedtak om at kommunen overtok omsorgen for As sønn, B, og at sønnen skulle plasseres i fosterhjem. Vedtakets punkt 3 har slik slutning:
3. Det skal ikke være samvær mellom A og B, jf. barnevernloven §4-19 annet ledd 1. punktum. Fosterhjemmets adresse skal holdes skjult for A, jf. barnevernloven §4-19 annet ledd annet punktum.
A brakte ved stevning 8 desember 1994 punkt 3 i fylkesnemndas vedtak inn for Drammen byrett, med slik påstand:
1. Pkt. 3 i vedtak fattet av fylkesnemnda for sosiale saker, Buskerud og Vestfold, i sak Ba-92/94 oppheves, slik at A får ha samvær med B, født xx.xx.94. Samværets omfang fastsettes etter rettens skjønn.
2. Fosterhjemmets adresse skal ikke holdes skjult for A.
3. Saksomkostningspåstand nedlegges ikke, jfr. tvistemålsloven §484.
Drammen byrett avsa 16 februar 1995 kjennelse med slik slutning:
Saken avvises.
A har påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett.
Hun gjør gjeldende at byretten har anvendt sosialtjenesteloven §9-10 jf tvistemålsloven kapittel 33 om overprøving av fylkesnemndsvedtak feil. Det er ikke rettslig grunnlag for å avvise saken, da nekting av samvær er et så pass dyptgripende inngrep at det må regnes som tvangsinngrep i relasjon til bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33. Avgjørelsen i Rt-1994-1162 kan ikke være avgjørende for spørsmålet. Det vises til Eidsivating lagmannsretts dom 26 januar 1995 i ankesak LE-1994-01981, der lagmannsretten antok at vedtak av fylkesnemnda om helt ut å nekte samvær kan overprøves etter reglene i kapittel 33. Det vises i senere prosesskriv til kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg 9 mars 1995 i sak lnr 158 K/1995. I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
1. Sak nr. 94-02154 A for Drammen byrett fremmes.
2. Røyken kommune v/ordføreren tilpliktes å betale den kjærende part sakens omkostninger.
Røyken kommune gjør i tilsvar gjeldende at den etter en samlet vurdering er kommet til at Drammen byretts kjennelse er riktig.
Kommunen har lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet tas ikke til følge.
Lagmannsretten bemerker:
Det må nå anses på det rene at fylkesnemndas vedtak om å nekte samvær i forbindelse med omsorgsovertakelse kan bringes inn for domstolene etter regelen i tvistemålsloven kapittel 33. Lagmannsretten viser til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 9 mars 1995 lnr 158 K/1995, som fraviker rettsoppfatningen i Rt-1994-1162. Lagmannsretten antar at retten, dersom saksøkeren gis medhold i at hun skal ha samvær, også kan fastsette samværets omfang, i stedet for å oppheve fylkesnemndas vedtak, men dette spørsmålet ligger utenfor kjæremålssaken.
I kjæremålsutvalgets kjennelse 9 mars 1995 er det ikke tatt standpunkt til om adgangen til domstolsprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 omfatter alle typer vedtak som fylkesnemnda har kompetanse til å treffe. Spørsmålet om å holde barnets adresse skjult for foreldrene ved omsorgsovertakelse hører under fylkesnemnda, jf barnevernloven §4-19 annet ledd. Som påpekt i kjæremålsutvalgets kjennelse er det da klare holdepunkter gjennom barnevernloven henvisning fra §7-1 bokstav i til sosialtjenesteloven §9-10 for at domstolene kan prøve alle sider av et slikt vedtak etter tvistemålsloven kapittel 33. I forarbeidene er som grunn for utvidelsen av søksmålsadgangen i forhold til tidligere barnelov pekt på at fylkesnemndas vedtak etter den nye barnevernloven ikke kan overprøves administrativt.
Etter lagmannsrettens syn tilsier de rettskildene som nå foreligger at også fylkesnemndas vedtak om at barnets adresse skal holdes skjult for foreldrene kan prøves av domstolene etter tvistemålsloven kapittel 33. En sammenligning med hvilke tvangstiltak som tidligere kunne prøves etter kapittel 33, synes i dag å ha mindre betydning for prøvelsesspørsmålet.
Lagmannsretten legger også vekt på at det kan ha stor betydning for foreldrene å vite hvor barnet er, selv om de er nektet samvær. Dessuten vil det være lite hensiktsmessig, dersom retten, i forbindelse med at den kom til at foreldrene hadde rett til samvær, skulle være avskåret fra samtidig å overprøve/oppheve vedtaket om at barnets adresse skal holdes skjult. Eneste alternativ for foreldrene dersom de ønsket overprøving ville ellers være søksmål etter tvistemålsloven kapittel 30, som ikke ville kunne forenes med sak etter kapittel 33, jf Rt-1980-1670.
Etter dette fremmes saken for Drammen byrett. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd tilkjennes A saksomkostninger for lagmannsretten i kjæremålssaken. Omkostningene settes til 2 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes for Drammen byrett.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Røyken kommune 2.000 - totusen - kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.