Hopp til innhold

LE-1996-218

Fra Rettspraksis


Instans: Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1996-04-22
Publisert: LE-1996-00218
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Hedmarken herredsrett Nr. 95-01142 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00218 K.
Parter: Kjærende part: Magne Kulsveen (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken). Kjæremotpart: Jørgen Kulsveen (Prosessfullmektig: Advokat Tor Bøhler).
Forfatter: Lagmann Torolv Groseth. Lagdommer Jørgen Bull. Lagdommer Ragnar Askheim
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §54, §63, §64, Selskapsloven (1985) §2-36, §174, §175, §180


Kjæremålet gjelder spørsmålet om avvisning av søksmål om utelukkelse av en part fra ansvarlig selskap og om pengekrav i forbindelse med deling/oppløsning av selskapet.

Brødrene Jørgen og Magne Kulsveen har drevet Engevold Gartneri i Stange sammen under firmaet "ANS Engevold Gartneri Jørgen og Magne Kulsveen". På grunn av samarbeidsproblemer besluttet de å dele virksomheten og det ble utarbeidet utkast til avtale om delingen. Det oppstod tvist om noen bindende avtale var inngått. Den 13. 01. 93 avsa Hedmarken herredsrett dom i tvisten med slik slutning:

1. Magne Kulsveen dømmes til å gjennomføre deling av driftsenheten Engevold Gartneri, gnr. 16, bnr. 31 og gnr. 16, bnr. 160 i Stange i henhold til delingsforslag av 27. september 91.

2. Delingen gjennomføres med virkning fra 01. september 91 i henhold til delingsforslag av 27. september 91.

3. Magne Kulsveen dømmes til å betale saksomkostninger til Jørgen Kulsveen med kr 46738,00.

Dommen er etter anke stadfestet av Eidsivating lagmannsrett den 02. desember 94 og videre anke til Høyesterett er nektet fremmet.

Magne Kulsveen har ikke frivillig gjennomført delingen og det er begjært tvangsfullbyrdelse ved namsmannen.

Den stevning som ligger til grunn for nærværende sak ble tatt ut for Hedmarken herredsrett den 12. oktober 95 av Magne Kulsveen mot Jørgen Kulsveen. Magne Kulsveen la i stevningen ned slik påstand:

1. Utelukkelsen av Jørgen Kulsveen i selskapsmøtet i ANS Engevold Gartneri den 24 november 1994, var rettmessig.

2. Jørgen Kulsveen dømmes til å betale Magne Kulsveen kr 1974641,- med tillegg av rente til betaling skjer.

3. Magne Kulsveen tilkjennes sakens omkostninger.

Jørgen Kulsveen påstod søksmålet avvist. Avvisningspåstanden var for punkt 2 begrunnet med at det forelå litispendens i forhold til sak han hadde brakt inn for Stange forliksråd den 24. januar 95. For forliksrådet hadde Jørgen Kulsveen nedlagt slik påstand:

Magne Kulsveen er i mellomregnskapet med Jørgen Kulsveen uberettiget til godskrift for poster benevnt kompensasjon pensjon, kompensasjon livrente, kompensasjon sykepenger, kompensasjon skattefri del miljøfond, annen kompensasjon og rentekompensasjon.

Hedmarken herredsrett har i kjennelse av 26. februar 96 truffet avgjørelse med slik slutning:

1. Sak nr. 95-01142 A ved Hedmarken herredsrett avvises.

2. I medhold av tvistemålsloven §175 første ledd tilpliktes Magne Kulsveen å erstatte Jørgen Kulsveen sakens omkostninger med kr 12000,-.

Magne Kulsveen har i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Han anfører at herredsretten har tatt feil både med hensyn til bevisbedømmelse og lovanvendelse og at det dessuten er begått saksbehandlingsfeil ved behandlingen av påstandspunkt nr. 1 i stevningen.

Med hensyn til betalingskravet - pkt. 2 i påstanden for herredsretten - gjør han gjeldende: Det er på det rene at den forliksklage Jørgen Kulsveen har fremmet er et fastsettelsessøksmål mens påstandspunkt 2 i Magne Kulsveens stevning er et fullbyrdelsessøksmål. Herredsretten tar feil når den anfører at utfallet av Magnes pengekrav fullt ut er avhengig av utfallet av Jørgens fastsettelsessøksmål. I forhold til Magnes betalingskrav vil de spørsmål vedr. regnskapsføringen og Magnes kompensasjonskrav som blir avgjort i Jørgens søksmål bare være prejudisielt avgjort. Her vises det til uttalelser hos Schei, bind I s. 162 og Bøhn og StrengeNæss, "Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg" s. 108-109 samt til Rt-1949-518. Videre angår Magnes betalingskrav også andre spørsmål enn de som er reist i Jørgens søksmål. Herunder anføres at det er umiddelbart avgjørende for betalingskravet om Jørgen Kulsveen har tatt ut selskapsmidler i større utstrekning enn hans andel i overskuddet skulle tilsi. Det er Jørgens påstand for forliksrådet spørsmålet om litispendens må vurderes opp mot. Hans senere endring i stevningen for herredsretten er i denne sammenheng uten betydning. For pkt. 2 må saken fremmes.

Vedr. påstandens pkt. 1 - utelukkelsen av Jørgen fra selskapet - anføres at herredsretten feilaktig har tatt standpunkt til realitetsspørsmålet og ikke til avvisningsspørsmålet. Herredsretten har således lagt til grunn at selskapet allerede er avviklet. Dette er feil og det vises til at Jørgen og Magne så sent som i 1994 har inngått rettsforlik som bl. a. innebærer at Jørgen skal holdes løpende orientert om virksomheten og med rett til å godkjenne visse disposisjoner. Heller ikke i den tidligere og rettskraftige dom mellom partene er det tatt standpunkt til rettmessigheen av utelukkelsen av Jørgen. Denne dommen gjelder naturaldeling av driftsenheten og ikke avviklingen av selskapet. Utelukkelsen av Jørgen er et rettsfaktum som kommer etter dommen. Også for pkt. 2 må saken fremmes dersom kjennelsen ikke oppheves og hjemvises til ny behandling.

Magne Kulsveen har nedlagt slik påstand:

1. Sak 95-1142 A for Hedmarken herredsrett fremmes.

2. Magne Kulsveen tilkjennes ertatning for sakens omkostninger både for herredsrett og lagmannsrett.

Jørgen Kulsveen anfører vedr. påstandspunkt nr. 2 at anførslene i Magnes stevning viser at det Magne ønsker er å få rettens avgjørelse i spørsmålet om hva ANS' ets kapitalkonti viser at den ene har til gode av den andre. Dette er nøyaktig det samme som ligger i Jørgens søksmål. Jørgens forliksklage innebærer at partenes samlede mellomværende, i den utstrekning dette reguleres ved ANSets regnskaper, bringes inn for domstolene. Jørgen Kulsveen gjør videre gjeldende at påstanden for forliksrådet kun var midlertidig. Jørgens sak er nå brakt inn for herredsretten og i stevningen av 09. februar 96 til Hedmarken herredsrett har Jørgen lagt ned slik påstand i hovedpunktet:

Magne Kulsveen dømmes til å betale til Jørgen Kulsveen det/de beløp som endelig fremkommer etter at Engevold Gartneri's regnskaper er nærmere gjennomgått og vurdert og til å betale det/de erstatningsbeløp de nærmere avklaringer gir grunnlag for å kreve.

Vedr. pkt. 1 i Magnes påstand anfører Jørgen at det skyldes at Magne ikke har gjennomført det han ble pålagt i den rettskraftige dommen at alle økonomiske sider ved delingen ennå ikke er klarlagt. Delingen må i alle fall anses gjennomført. En formell endring av partsstillingen i selskapet over 4 år etter den fastsatte dato for virkningen av delingen kan ikke gi noen av partene rettigheter eller plikter overfor den andre. Å få fastslått et slik forhold ligger utenfor saksøkers rettslige interesse, jf. tvistemålsloven §54.

Jørgen Kulsveen har i avvisningssaken nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. Jørgen Kulsveen tikjennes saksomkostninger for kjæremålssaken.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten vil innledninsvis bemerke at begge parter legger til grunn at det spørsmål som er reist i punkt 2 i Magnes stevning ikke er avgjort ved den foran nevnte rettskraftige dom. Retten finner dermed ikke grunn til foreta noen nærmere vurdering av dette spørsmålet. Med hensyn til om det foreligger litispendens for punkt 2 i Magnes søksmål med Jørgens søksmål, er det på det rene at begge søksmål retter seg mot delingen av selskapets verdier mellom de to parter og i stor grad må antas å ville berøre såvel de samme fakta som rettsspørsmål. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til at det foreligger litispendens. Etter det lagmannsretten kan se gjelder de to søksmålene ihvertfall delvis ulike enkeltposter i oppgjøret. Enkelt uttrykt sier Jørgen i påstanden i sin sak, slik den var formulert i forliksklagen, at det er visse poster Magne ikke har krav på. I Jørgens steving er dette endret til et fyllbyrdelsessøksmål hvor det heter at Magne skal betale noe til Jørgen. Magne krever på sin side ved sitt søksmål at det er Jørgen som skal betale til ham. Hvis man tar utgangspunkt i Jørgens sak synes det klart at Magnes påstand ikke dekkes av Jørgens hverken i den opprinnelige eller den endrede form. Hvis Magne skulle få prøvet de krav som ligger innenfor hans påstand med utgangspunkt i Jørgens sak måtte han ha fremmet motsøksmål. Det foreligger dermed ikke litispendens mellom de to søksmål. Forsåvidt gjelder Magnes påstandspunkt 2 må derfor saken fremmes og det blir opp til den behandlende rett å sørge for forening eller annen hensiktsmessig koordinering mellom de to søksmål.

Vedrørende påstandspunkt 1 i stevningen - utelukkelsen av Jørgen fra selskapet - fremgår det av herredsrettens begrunnelse at den er bygget på at det ikke foreligger noen rettslig interesse i å få spørsmålet prøvet, selv om herredsretten ikke direkte benytter begrepet eller viser til tvistemålsloven §54. Lagmannsretten kommer her til samme resultat som herredsretten. Uansett om man ser det slik at den rettskraftige dom om delingen av virksomheten innebærer at selskapet allerede er gjennomført oppløst eller bare besluttet oppløst, er det ihvertfall på det rene at dommen pålegger partene å gjennomføre en deling. I den situasjon som foreligger fremstår Magnes vedtak om å utelukke Jørgen på selskapsrettslig grunnlag som et fullstendig irrelevant skritt. Retten kan ikke se at Magne har noen rettslig interesse i å få prøvet spørsmålet for domstolene. Punkt. 1 i stevningen blir følgelig å avvise.

Avgjørelsen innebærer at Magne Kulsveen har fått medhold i at ett av de to punkter stevningen gjaldt, skal fremmes. Saksomkostningene skal dermed fastsettes i henhold til tvistemålsloven §174, jf. §180 annet ledd. Retten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i §174 og finner at hver av partene bør bære sine omkostninger ved avvisningssaken både for herredsretten og lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Magne Kulsveens stevning av 12. oktober 1995, påstandens punkt 1, avvises.

2. Påstandens punkt 2 i samme stevning fremmes.

3. Partene bærer selv sine omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.