Rt-1949-518

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-06-18
Publisert:	Rt-1949-518
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 73 B/1949.
Parter:	Rasmus Høidalsnes (overrettssakfører Jack Holm Lie til prøve) mot Hansine og Nils Høidalsnes (høyesterettsadvokat Herman Berg).
Forfatter:	Gaarder, Eckhoff, Bahr, Soelseth, Schjelderup
Lovhenvisninger:	Lakseloven (1930) §6, Tvistemålsloven (1915) §107, §64, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §1, §5, §7, Lakseloven (1930)

Dommer Gaarder: Søre Sunnmøre herredsrett avsa den 16. september 1938 dom med denne domsslutning: «Laksefisket ved Giljesteinen på Høidalsnes g.nr. 85 i Volda kjennes å være felleseie mellom saksøkerens bruk nr. 2 og saksøktes bruk nr. 1. Sakskostnader ilegges ikke.»

Herredsrettens dom ble av Rasmus Høidalsnes påanket til Frostating lagmannsrett. For lagmannsretten nedla den ankende part påstand om at herredsrettens dom skulle oppheves og saken avvises fra herredsretten på grunn av reglene om litispendens. Dette spørsmål ble opptatt til preliminær avgjørelse, og lagmannsretten avsa den 1. juli 1940 kjennelse om at saken skulle fremmes. Den 2. juli 1940 ble saken derpå pådømt i realiteten. Lagmannsrettens

Side:519

dom hadde denne domsslutning: «Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Om sakens sammenheng og om det prosessuelle sporsmål som var gjenstand for særskilt kjennelse i lagmannsretten henvises til herredsrettens og lagmannsrettens grunngivning for de foran nevnte avgjørelser og til det nevnte skjønn av 3. september 1937.

Rasmus Høidalsnes har påanket lagmannsrettens kjennelse og dom til Høyesterett. Med hensyn til prosessualia gjør han liksom for lagmannsretten gjeldende at saken skulle vært avvist fra herreds- og lagmannsrett i medhold av tvistemålslovens §64.

Jeg er ikke enig i dette syn. Den skjønnssak som foranlediger avvisningspåstanden, er et skjønn etter lakselovens §6. Denne paragraf tilsikter å regulere en bestemt interessekollisjon mellom to eller flere sammenstøtende eiendommer, nemlig det tilfelle at redskap til fiske av laks eller sjøørret, anbrakt fra den ene eiendom, på grunn av visse faktiske forhold, som nevnes i paragrafen, forringer eller umuliggjør fiske med et tilsvarende redskap anbrakt fra naboeiendommen. I samsvar med dette har da også skjønnet truffet bestemmelse om plaseringen av de to parters fiskeredskaper. En slik avgjørelse må imidlertid selvsagt bygge på visse forutsetninger om de respektive fiskerettigheters utstrekning, enten denne er avhengig av eiendomsretten til grunnen eller beror på særskilt atkomst. Men hvis skjønnet overhodet kan treffe noen avgjørelse om disse spørsmål, så kan den i høyden være av preliminær art. Noen rettskraftig avgjørelse kan skjønnet ikke treffe, og skjønnssaken kan da heller ikke bevirke litispendens i relasjon til en alminnelig sivil sak om selve fiskeretten. Derimot ville det i et slikt tilfelle være rimelig å stanse skjønnssaken etter tvistemålslovens §107, jfr. skjønnslovens §2, fordi dens utfall helt eller delvis avhenger av et rettsforhold som foreligger til avgjørelse i et annet søksmål. I realiteten er det imidlertid dette som her er gjort i og med at skjønnssaken - etter at overskjønnsbegjæring er uttatt - er blitt stillet i bero. Med den reservasjon at stansningen er foregått på en uformell måte, har jeg således intet vesentlig å bemerke ved behandlingsmåten. Jeg kan ikke se det er noen avgjørende innvending at skjønnets konklusjon har et innhold som går utover lakselovens §6. Jeg sikter da til de to passus om at ingen av partene «kan segja seg å ha» noen særrett til den «gamle lakseplass». Hvis lensmannsskjønnet med dette har ment noe annet enn å treffe en rent preliminær avgjørelse, så anser jeg det ganske klart at det har gått utenfor sin kompetanse, men jeg kan ikke se at dette nødvendiggjør at Høyesterett skulle oppheve de avsagte dommer og avvise saken fra herreds- og lagmannsrett, hvorpå underskjønnet i sin tur formentlig også måtte oppheves. Hvis lagmannsrettens realitetsavgjørelse blir opprettholdt i Høyesterett - slik som jeg vil stemme for, vil den situasjon foreligge at underskjønnet bygger på andre rettslige forutsetninger enn de som da er blitt rettskraftig avgjort. Partene vil da enten kunne enes om en ordning og trekke overskjønnsbegjæringen tilbake, eller overskjønnet vil kunne fremmes, og det vil da måtte legge de fastslåtte rettsforhold til grunn.

Side:520

Jeg går så over til realiteten.

Den ankende har i det vesentlige gjort gjeldende det samme for Høyesterett som for lagmannsretten. Han har således påberopt seg den alminnelige regel i den någjeldende lakselovs §1b, som også gjaldt tidligere. Utskiftningsforretningen av 1891 som intet nevner om fiskeretten må ha henholdt seg til den alminnelige regel om grunneierens enerett. Det felles fiske som har vært drevet fra og med 1903 og de følgende år frem til 1930-årene, har vært en praktisk ordning, vesentlig begrunnet i mangel på arbeidshjelp, idet den ankende ikke hadde anledning til å passe fangstinnretningen alene. Den ankende har også hevdet at han ved sitt kjøp av eiendommen i 1903 ervervet den med de rettigheter som naturlig følger med ved en eiendomsoverdragelse, således med laksefisket utenfor hans grunn. Den ankende har nedlagt slik påstand:

«I. Herredsrettens og lagmannsrettens dom oppheves.

II. Prinsipalt: Saken avvises fra herredsretten og lagmannsretten.

Subsidiært: Den ankende part frifinnes. Laksefisket ut for Giljesteinen på Høidalsnes g.nr. 85, b.nr. i Volda herred kjennes å tilligge dette bruk alene.

III. Ankemotpartene Hansine og Nils Høidalsnes tilpliktes in solidum å betale Rasmus Høidalsnes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Motpartene som har fått bevilling til fri sakførsel, har ved sin oppnevnte rettsfullmektig, høyesterettsadvokat Herman Bang, nedlagt slik påstand:

«1. Saken fremmes.

2. Lagmannsrettens dom stadfestes.

3. Den ankende part dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger.

4. Advokat Bangs salær som oppnevnt prosessfullmektig fastsettes av Høyesterett.»

Det er til bruk for høyesterettssaken holdt flere bevisopptak der en rekke personer har avgitt forklaring som parter eller vitner, liksom der også er fremlagt noen nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Jeg vil dog bemerke at jeg ikke vil ha uttalt noe om hvorvidt grunnen til at utskiftningsmennene ikke har nevnt laksefisket, var den at laksefisket var opphørt da den minnelige utskiftningsforretning ble holdt. I tilslutning til lagmannsrettens domsgrunner vil jeg fremheve at fiskeretten utenfor Giljesteinen lå i fellesskap mellom b.nr. 1 og b.nr. 2 før utskiftningen, til tross for at Giljesteinen da lå utenfor innmarken til b.nr. 2. Den ordning at laksefisket utenfor den ene parts innmark ble utøvet i fellesskap, var således praktisert også før utskiftningen. Ved utskiftningen ble området innenfor Giljesteinen overført til b.nr. 1, men det er intet anført om at det på noen måte ble gitt b.nr. 2 kompensasjon, til tross for at Giljesteinen på den tid var den eneste kjente fiskeplass, hvor det var drevet fiske til noen få år i forveien. I partenes etterfølgende forhold ser jeg en avgjørende bekreftelse på at de begge har oppfattet utskiftningen derhen at fisket ved

Side:521

Giljesteinen fremdeles lå i fellesskap. Rasmus Høidalsnes har i over 30 år aktivt deltatt i dette felles fiske, uten på noen måte før i 1930-årene å tilkjennegi at han mente rettsforholdene var forandret, og at b.nr. 2 fikk være med på fisket bare ved en ren villighet fra hans side. Han kan da etter så lang tids forløp ikke høres med at dette har vært hans mening. At eierne av b.nr. 2 på sin side har ansett seg berettiget til fiske, må være helt på det rene.

Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes for herredsretten og lagmannsretten. Derimot finner jeg at den ankende part bor tilsvare omkostninger for Høyesterett. Til bruk for Høyesterett er det holdt 4 bevisopptagelser, hvor motpartene har møtt med sakfører. Bevisopptagelsene kan ikke sees å være benefisert. Derimot er det meddelt bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Jeg antar at salæret for den oppnevnte prosessfullmektig for Høyesterett, høyesterettsadvokat Herman Bang bør settes til 800 kroner.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Rasmus Høidalsnes til statskassen 800 - åtte hundre - kroner, og til Hansine og Nils Høidalsnes 400 - fire hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: I det prosessuelle sporsmål er jeg enig med førstvoterende. Når det gielder realiteten, er jeg kommet til samme resultat, men med en noe annen begrunnelse. I motsetning til førstvoterende mener jeg at fisket ble berørt av utskiftningen:

Under den minnelige utskiftning i 1890 har man først skiftet jorden, bestemt flytning av hus, forbeholdt eiendommene vanntak, bestemt rett til å velte sten over fjæren («tangfjæren») og har om fjæren selv i punkt 11 bestemt følgende:

«Derefter fordeltes Tangfjæren saaledes at Brugs No. 2 tillagdes al Fjære for egen Jord 111 m. og endvidere tillagdes 84 m. sydover under Brugs No. 1's Lod forbi sin egen Fisketørreplads hvor + ble indhugget i en stor Sten og Resten af Fjæren tillagdes Brugs No. 1.»

Etter et års prøve kommer utskiftningsmennene tilbake og bestemmer ny flytning av hus, treffer avgjørelser om hugst og gjerde, og sier deretter i punkt 20:

«Landslod lod sig ikke udskifte hvorfor den blev ikke berørt ved denne Udskiftning og betragtes denne som fælles som før.»

Og til slutt følger konklusjonen at utskiftningen er foretatt i «det vesentlige så fullstendig og hensiktsmessig som forholdene tillater.»

Under disse forhold må den riktige løsning etter min mening være at utskiftningsretten har foretatt en fullstendig deling av alt som kunne skiftes. Og i og med at fjæren er skiftet, jeg nevner at også ankemotpartens advokat mener at punkt 11 gjelder selve sjøgrunnen, ikke bare retten til å ta tang, må det fiske som knytter seg til fjæren, i denne sak laksefisket, være delt på de to bruk. Det eneste som ikke er delt er landslotten, og det må ha sin naturlige

Side:522

forklaring i det forhold at den på det tidspunkt ikke har tilhørt festerne, men eieren Volda kirke. Jeg viser her til uttrykksmåten at den «ikke lot seg utskifte».

Jeg finner det ikke påfallende at laksefisket fra Giljesteinen ikke er særskilt nevnt hverken i 1890 og 1891 eller at den ikke skal være kompensert som førstvoterende mener. Jeg antar at grunnen til dette er at den ikke har vært betraktet som en herlighet som det var verd å forbeholde. I den forbindelse nevner jeg at fisket først var begynt i 1877 og det hadde vært bortleiet i årene til 1881, men at leieren ikke fant det regningssvarende å fortsette, da giljet vinteren 1882 ble tatt av isen. Festerne hadde deretter selv prøvet med not i årene fra 1882 til 1886, og atter bortleiet plassen i 1887, da leieren på ny oppga fisket som ulønnsomt. Deretter ble fisket fra Giljesteinen liggende ubrukt, da utskiftningen pågikk i 1890 og 1891 og helt til 1904.

Når jeg allikevel er kommet til den løsning at laksefisket fra Giljesteinen nå må antas å ligge i fellesskap, er grunnen den at jeg som førstvoterende mener at eieren av b.nr. 1 i tiden fra 1903 til 1934 har opptrådt overfor den annen eier på en slik måte at denne måtte være berettiget til å gå ut fra at fisket fremdeles lå i fellesskap. Han har dermed tapt den enerett, som jeg mener at han hadde fått ved utskiftningen.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Soelseth og Schjelderup: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Axel Blom med domsmenn Rasmus Lillebø og S. A. S. Rotevatn):

- - -

Saksforholdet er følgende:

Gammelt mtr.nr. 149, nå g.nr. 85 Høidalsnes i Volda tilhørte opprinnelig Volda kirke og var bortbygslet til to brukere, l.nr. 168, nå g.nr. 85, b.nr. 1 til Sivert E. Pedersen og l.nr. 169, nå g.nr. 85, b.nr. 2 til Sivert A. Pedersen. G. nr. 85 b.nr. 1 ble ved skjøte tinglyst 4. februar 1907 tilhjemlet Rasmus S. Høidalsnes, saksøkte i nærværende sak, mens g.nr. 85 b.nr. 2 ved skjøte tinglyst 1. februar 1904 ble tilhjemlet Sivert A. Pedersen, hvis enke Hansine Høidalsnes, er saksøker i denne sak.

I fjæren på det daværende l.nr. 169, b.nr. 2 ligger en stor stein Giljesteinen, hvorfra der i mange år har vært drevet laksefiske i fellesskap av b.nr. 1 og b.nr. 2.

Innmarken på Høidalsnes lå tidligere i teigeblanding. I 1891 ble det i henhold til en voldgiftsavtale avholdt en minnelig utskiftning, hvorved innmarken ble delt. Herunder ble fjæren delt slik at Giljesteinen ble tillagt saksøktes bruk, b.nr. 1. Fiskeplassen ved Giljesteinen ble i noen tid etter utskiftningen utleiet og avgiften delt likt mellom de to bruk, der har like stor skyld. Senere anskaffet saksøkeren og saksøkte seg en kilenot sammen og drev fisket i fellesskap. Angivelig i 1934 eller 1935 skaffet saksøkte seg en kilenot for seg selv og har siden den tid nektet saksøkeren å fiske ved Giljesteinen. Han har nektet å gå med på en

Side:523

minnelig ordning, idet han påstår at det gamle fellesfisket nå er opphevet ved lakseloven av 27. februar 1930 nr. 5.

For å ordne tvisten ble det 3. september 1937 avholdt et lensmannsskjønn. Skjønnet kom til det resultat, at bruksretten til den gamle fiskeplass var falt bort slik at ingen av partene hadde lovlig særrett til den. Skjønnet påla derfor i henhold til lakselovens §1a og b, jfr. §5 og §6 partene å flytte sine respektive laksenøter 100 meter på hver sin side av fjørebytet, slik at det ble 200 meters avstand mellom begge parters laksenøter.

Dette resultat var begge parter misfornøyet med og saksøkeren anket til overskjønn. Senere fant han det rettest å søke tvisten avgjort ved herredsrettens dom, hvorfor nærværende sak er reist.

Saksøkte gjør gjeldende: at laksefisket etter lakselovens §1b alene tilkommer ham som den nærmeste tilstøtende grunneier. Utskiftningen av 1891 må være avgjørende for eiendomsretten til lakseplassen, idet denne da ble tillagt saksøktes eiendom.

Saksøkeren gjør på sin side gjeldende: at retten til laksefisket ved Giljesteinen den hele tid har vært felles for begge bruk og har vært utøvet av brukene i fellesskap helt siden 1878. Dette laksefiske har foregått på det eneste brukbare sted på Høidalsnes og må ansees som en særskilt herlighet som tilkommer begge bruk i fellesskap. Den minnelige utskiftning i 1891 nevner intet om selve laksefisket, men sier at landslotten skal være felles som før. Saksøkeren ser heri et bevismoment for at man under utskiftningen mente at laksefisket var undergitt den samme regel, og at forholdet med lakseretten skulle være uforandret.

Saksøkeren hevder at lakseloven av 1930 ikke har gjort noen forandring i dette forhold. Loven har ikke tilbakevirkende kraft og sier i sin §7 uttrykkelig, at særrettigheter med hensyn til laksefiske i strid med lovens bestemmelser skal fremdeles være forbeholdt rettighetshaveren. Den minnelige utskiftning i 1891 kunne heller ikke gjøre noen forandring heri.

Retten skal bemerke:

Det er enighet mellom partene om, at det har vært utøvet laksefiske ved Giljesteinen helt fra 1878 og at begge bruk på Høidalsnes i fellesskap har utnyttet lakseretten, dels derved at de har leiet bort laksefisket til andre og delt leieinntekten, - dels derved at de har hatt en felles laksenot (kilenot) som de har brukt i lag i ca. 20 år og har delt det til enhver tid falne utbytte - like til 1934.

Det ble av vitnet Martinus Høidal - nå 74 år gammel forklart, at det 1877 eller 1878 av en mann ved navn Ebbe Bådsgjerde ble oppført et gilje: et slags utkikstårn eller stillas i fjæren tett ved Giljesteinen. Fra dette stillas kunne man til enhver tid se når det kom fisk i en åpen not, anbrakt i sjøen ca. 10 meter utenfor stillaset og anbrakt med spissen utover fjorden. Man kunne fra stillaset ved en særskilt tauganordning snurpe noten sammen og stenge fisken inne. Vitnet hadde som gutt i konfirmasjonsalderen gått på omgangsskole på Høidalsnes i 1877-78 og var da stadig nede for å se på giljen og bruken av den.

Dette vitnet kjenner til at denne lakseplass senere hen har vært brukt i fellesskap av begge bruk på Høidalsnes. Det var etter vitnets oppfatning ikke riktig heldig å fiske noe annet sted på Høidalsnes.

Side:524

Ved den minnelige utskiftning i 1891 av innmarken på Høidalsnes ble intet nevnt om laksefisket. Det ble derimot sagt uttrykkelig at landslotten skulle være felles som før. Retten ser dette som et bevismoment for at man den gang gikk ut fra at fisket skulle være felles, men retten finner ikke dette avgjørende. Derimot legger retten vekt på at brukene også etter utskiftningen i 1891 fortsatte bruken av laksefisket i fellesskap og at de endog i 1908 anskaffet en kilenot for felles regning og drev med denne i fellesskap i ca. 20 år helt til 1934. Begge brukere har derved utvetydig gitt uttrykk for den oppfatning at lakseplassen var felles.

Etter de opplysninger som er fremkommet har retten fått inntrykk av at fiskeplassen ved Giljesteinen er det eneste sted på Høidalsnes, hvor man med fordel kan drive laksefiske - slik at man kan karakterisere denne fiskeplass som en særskilt herlighet ved eiendommen.

Retten må anta at utskiftningen i 1891 ikke har gjort noen forandring i den gamle ordning hvoretter lakseplassen ved Giljesteinen var felles for begge bruk.

Retten kan heller ikke anta at lakseloven av 27. februar 1930 har gjort noen forandring i forholdet. Retten finner at forholdet slik som det har vært utøvet i henved 60 år må ansees som hjemlende begge parter en felles rett til laksefiske, som er dem fremdeles forbeholdt i henhold til lakselovens §7.

Etter det resultat retten er kommet til vil det den 3. september 1937 avholdte lakseskjønn automatisk bli satt ut av kraft uten at det ansees nødvendig å nevne dette i domsslutningen. Det er da heller ikke medtatt i partenes påstander. - - -

Lagmannsrettens kjennelse av 1. juli 1940 (lagmann Chr. Blom, lagdommer Ludv. Fjærli og hjelpedommer K. N. Hagen med domsmenn Aslak J. Halås og Anders Nordvik):

Den ankende part, Rasmus Høidalsnes, har prinsipalt påstått saken avvist fra herredsretten og har anmodet om preliminær avgjørelse av dette spørsmål. Påstanden grunnes på, at det rettsspørsmål som er avgjort av herredsretten, tidligere var avgjort ved det av lensmannen i Volda den 3. september 1937 avholdte lakseskjønn i henhold til lakselovens §6 og at det riktige rettsmiddel var overskjønn av herredsretten. Sådant overskjønn er visstnok forlangt, men stillet i bero inntil det om tvistede rettsspørsmål kunne bli lost ved herredsretten.

Lagmannsretten bemerker, at underskjønnet i sin skjønnsslutning har avgjort noe mer enn det hadde adgang til etter lakselovens §6. Skjønnet hviler på den rettslige forutsetning at det ikke finnes noen gammel særrettighet etter lakselovens §7 til fiske utfor den gamle vorpeplass, Giljesteinen. Den av partene som mener, at denne forutsetning er uriktig, at det finnes slik gammel særrettighet til felles laksefiske utfor Giljesteinen for begge bruk på Høidalsnes, har da anledning til å begjære overskjønn av herredsretten. I herredsretten kan rettsspørsmålet overføres til behandling i søksmåls former.

Under denne forutsetning synes det rimelig å anta, at det samme resultat - behandling av rettsspørsmålet i søksmåls former - må kunne skje ved at det, etter at overskjønn er forlangt, uten at derom foreligger

Side:525

noen beslutning, må være anledning til å bringe spørsmålet inn for herredsretten på vanlig måte etter klage og stevning. Saken kan derfor ikke bli å avvise fra herredsretten.

Av lagmannsrettens dom av 2. juli 1940 (de samme dommere):

- - -

Etter avsigelsen av denne dom har motparten Hansine Høidalsnes tilskjøtet sin sønn, Nils Høidalsnes, sin eiendom Høidalsnes b.nr. 2, den 15. april 1939. - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Den strandlinje som tilligger de to bruk på Høidalsnes, er flere kilometer lang. Omtrent midt på denne strandlinje ligger de to bruks innmark. Utmarken ligger i felleseie med hensyn til beite, mens den skog som finnes - bare tynn løvskog - er delt i teiger. Innmarken lå i teigeblanding til den minnelige utskiftning i 1890-91.

Det første laksefiske som kjennes utenfor denne eiendom, foregikk i årene 1877 til 1881, 5 sommere. En mann ved navn Ebbe Bådsgjerde leiet da retten til å fiske laks med «gilje» utenfor innmarken på Høidalsnes. Hans fiskeplass lå utenfor en stein som nå benevnes «Giljesteinen». Fiskeplassen lå den gang utenfor en innmarksteig som tilhørte b.nr. 2, Nils Høidalsnes's nåværende bruk. Avgiften som Ebbe Bådsgjerde betalte, ble delt likt mellom de to brukere på Høidalsnes.

Vinteren 1881-82 var en slem isvinter i Austefjorden. Isen ødela de innretninger som Bådsgjerde hadde satt opp til bruk for laksefiske, og han ville ikke ta omkostningene ved å oppføre disse på ny, men oppga videre fiske. Oppsitterne på Høidalsnes kjøpte da i fellesskap en brukt kilenot og drev med denne så lenge den var brukbar, nemlig somrene 1882, 1883, 1884, 1885 og 1886. Fiskeplassen var den samme, utenfor Giljesteinen, og de to brukere delte utgifter og inntekter likt.

I 1887 ble fisket bortleid til en fremmed, Mons Leknes. Men han drev bare et år og ga opp på grunn av dårlig resultat.

Det kommer nå en periode på 16 år (1888-1903) da intet laksefiske ble drevet. I denne periode var det utskiftningen av innmarken fant sted, (1890-91).

I 1904-07 ble atter fisket bortleid og avgiften likelig fordelt, og fra 1908 av har de to brukere på Høidalsnes drevet i fellesskap og delt utgifter og utbytte likt, helt til 1934, med unntagelse av et par ikke etter hinannen følgende år, da intet fiske ble drevet.

Utskiftiungen nevner ikke laksefisket. Man antar at dette må komme av at laksefisket på det tidspunkt var opphørt og at utskiftningsmennene derfor ikke fant grunn til å befatte seg med det.

Lagmannsretten ser i den praksis som brukerne anvendte før utskiftningen med enten deling av avgiften eller fiske i fellesskap med like deling av utgifter og utbytte et uttrykk for den rettsoppfatning at laksefisket tillå brukene i fellesskap utenfor hele strandlinjen, utenfor den teigeblandede innmark likeså vel som utenfor utmarken.

Spørsmålet blir så om utskiftningen må antas å ha gjort forandring i det fellesskap som således besto for laksefiskets vedkommende. Man må av bruken etter utskiftningen dra den slutning at partenes mening har vært at laksefisket skulle være uberørt av utskiftningen.

Side:526

Utskiftningens taushet om laksefisket tyder også på at det ikke kan ha vært meningen å gjøre noen forandring med dette. Hvis nemlig det hadde vært tanken, så måtte dette fiske ha vært nevnt, fordi at fiskeplassen ved Giljesteinen, som må antas å være den eneste fiskeplass ved Høidalsnes som det i praksis kan bli tale om for laks ved utskiftningen gikk over fra å være beliggende utenfor en teig av innmarken for b.nr. 2 til å bli beliggende utenfor innmarken til b.nr. 1. Skulle man her anvende lakselovens regel, ville med andre ord retten til lakseplassen ved Giljesteinen være gått over fra det ene til det annet bruk ved utskiftningen, men en sådan forandring kan ikke antas å ha vært meningen, når utskiftningen tier om dette forhold, og bruken etter utskiftningen fortsettes i fellesskap på samme måte som før denne. I og for seg synes en sånn overførsel av rett til å bruke en lakseplass lite antagelig uten rimelig kompensasjon.

I den uforandrede fellesbruk synes det berettiget å se en bekreftelse på at retten til laksefisket før utskiftningen lå i fellesskap for innmark som for utmark, og at utskiftningen ikke har hitført noen forandring i dette forhold.

Man mener således at alt laksefiske utenfor strandlinjen under Høidalsnes, fremdeles som før ligger i fellesskap mellom brukene, og at følgelig partene har felles rett også til lakseplassen utenfor Giljesteinen.

Lagmannsretten er oppmerksom på høyesterettsdom i Rt-1908-67, men denne dom kan ikke være avgjørende for denne sak, hvor det gjelder et fiske, som har vært drevet år før utskiftningen og så fortsetter etter denne på samme måte og med samme fordeling som før utskiftningen. - - -