LE-1996-264
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-17 |
| Publisert: | LE-1996-00264 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo og Akershus jordskifterett Nr: 93-00002 - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00264 A |
| Parter: | Ankende part: Foreningen For Fritt Fiske i Hurdalsjøen (Prosessfullmektig: Advokat Arild Ruus Simensen) Ankemotpart: 1. Hurdalssjøens Utmarkslag 2. Opplysningsvesenets Fond v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartement (Prosessfullmektig: Advokat Otto Chr. Hagemann) |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker Tilkalt dommer, sorenskriver Einar Thomesen |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687), Tvistemålsloven (1915) §174, §181, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §76, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964), Hevdslova (1966) §8, Hevdslova (1966), Lakse- og innlandsfiskloven (1992) §16a, §17, §20, §5d, Lakse- og innlandsfiskloven (1992) |
1. Innledning.
Saken gjelder spørsmålet om fisket i Hurdalssjøen fra Sundgapet i syd til lensefestene i nord i sin helhet ligger til allmennheten.
Hurdalssjøen ligger i kommunene Eidsvoll, Nannestad og Hurdal. Den har et flateinnhold på ca 34 kvadratkilometer og er ca 17,5 kilometer lang. På sitt bredeste ut fra Rødvika er den ca 3000 og på sitt smaleste ved Haugsnes er den ca 700 meter. Sjøen er en svært artsrik innsjø med mye fisk. De vanligste fiskeslag er siksild, sik, mort, abbor og gjedde. Det finnes også en storørretstamme.
Hurdalssjøen utmarkslag er en sammenslutning av strandeiere og rettighetshavere til Hurdalssjøen. Den 17. september 1992 begjærte utmarkslaget jordskifte med krav om bruksordning og rettsutredning, og herunder gjorde utmarkslaget gjeldende at Hurdalssjøen i sin helhet var undergitt privat eiendomsrett og at fisket tillå strandeierne. Dette ble imøtegått av en rekke enkeltpersoner i de tre kommunene. De stiftet den 2. mars 1995 en forening med hovedoppgave å forsvare allmennhetens urgamle rettigheter til fritt fiske i Hurdalssjøen. Med disse motstridende syn på hvem som eide fiskeretten, ble det nødvendig for jordskifteretten å avgjøre tvisten ved dom.
For jordskifteretten nedla Utmarkslaget slike påstander:
Prinsipalt: Fiskeretten i Hurdalssjøen tilligger grunneierne med strandlinje for alle fiskeslag og med alle fiskeredskaper.
Subsidiært: Fiskeretten i Hurdalssjøen - med unntak av et fritt midtparti - tilligger tilstøtende grunneiere med strandlinje for alle fiskeslag og med alle fiskeredskaper. Et eventuelt midtparti er begrenset til den søndre del av Hurdalssjøen med grenser som fastsettes av jordskifteretten.
Foreningen For Fritt Fiske i Hurdalssjøen nedla for jordskifteretten slike påstander:
Prinsipalt: Fiskeretten i hele Hurdalssjøen tilligger allmennheten.
Subsidiært: Fiskeretten i Hurdalssjøens midtparti tilligger allmennheten.
Jordskifteretten fant det ut fra disse påstander naturlig å dele drøftingene i to; spørsmålet om eiendomsretten til sjøen og spørsmålet om fiskeretten. Når det gjelder eiendomsretten, kom jordskifteretten til at Hurdalssjøen hadde et såkalt fritt midtparti avgrenset til utenfor 10 meters dyp regnet etter sjøens nivå ved alminnelig sommervannstand, men minst 100 meter fra land. Området fra land og ut til grensen for midtpartiet, betegner jordskifteretten som det grunneiereide området. Etter å ha slått fast at Hurdalssjøen hadde et fritt midtstykke, kom jordskifteretten til fiskeretten på midtpartiet ligger til allmennheten, mens fiskeretten på det grunneiereide området tilhørte grunneierene for alle fiskeslag og for alle fiskeredskaper.
Ut fra dette formulerte jordskifteretten slik domsslutning:
1. Hurdalssjøen har et fritt midtparti. Grensen for det fri midtparti i Hurdalssjøen går ved 10 meters dyp eller 100 meter fra land der det er lenger ute enn 10 meters dyp, regnet etter sjøens nivå ved alminnelig sommervannstand, jfr vedlagte grensekart.
2. Fiskeretten i hele Hurdalssjøen, med unntak av det frie midtparti, tilligger grunneiere med strandlinje og de som har avledet sin fiskerett fra disse, for alle fiskeslag og for alle fiskeredskaper med de begrensninger som følger av lov eller bestemmelser gitt i medhold av lov.
3. Fiskeretten i det frie midtparti ligger til allmennheten
5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Foreningen For Fritt Fiske i Hurdalssjøen har i rett tid påanket jordskifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett. De har i anken gjort gjeldende at fiskeretten er utøvet med en slik intensitet og varighet over hele Hurdalssjøen av et så stort antall mennesker, at det må slås fast en total fiskerett i hele Hurdalssjøen. Under hovedforhandlingen innrømmet Foreningen at det såkalte vadfiske var et grunneiereiet fiske, og begrenset påstanden i samsvar med dette. Som rettslig grunnlag for allmennhetens rett til fiske i hele Hurdalssjøen, er anført alders tids bruk og hevd etter hevdsloven §8 annet ledd. Foreningen har for lagmannsretten kommet med de samme anførsler som for jordskifteretten. Anførslene er referert i jordskifterettens dom som lagmannsretten kan vise til.
Foreningen For Fritt Fiske i Hurdalssjøen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt: Fiskeretten i hele Hurdalssjøen, med unntak av vadfisket, tilligger allmennheten
2. Subsidiært: Fiskeretten i Hurdalssjøens midtparti fra marbakken eller 2-3 meters dyp tilligger allmennheten.
3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger både for jordskifte- og lagmannsretten.
Hurdalssjøen utmarkslag og Opplysningsvesenets fond har tatt til motmæle. Begge gjør gjeldende at jordskifterettens dom er riktig i såvel resultat som i begrunnelse. Det innebærer at de aksepterer at Hurdalssjøen har et fritt midtparti der fisket tilligger allmennheten. De aksepterer også utstrekningen av det fri midtparti slik som jordskifteretten har bestemt det. Utenfor midtpartiet gjør de gjeldende at fiskeretten ligger til strandeierne. De bestrider at Foreningen For Fritt Fiske i Hurdalssjøen har ført bevis for at allmennheten har ervervet noen rett til fiske utenfor det frie midtstykke, hverken ved bruk i alders tid eller ved hevd. De innrømmer at andre enn strandeierne har fisket ikke ubetydelig i sjøen, men det har i hovedsak vært et tålt fiske som ikke kan gi grunnlag for noen rettighet. De to ankemotpartene har for lagmannsretten kommet med samme anførsler som for jordskifteretten. De er referert i jordskifterettens dom som lagmannsretten viser til.
Hurdalssjøen utmarkslag og Opplysningsvesenets fond har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger hos den ankende part for jordskifte- og lagmannsretten.
Hovedforhandlingen ble holdt i Hurdal i dagene 2 til 6 juni. Det ble avhørt 24 vitner. Retten foretok befaring.
2. Lagmannsrettens bemerkninger.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten i spørsmålet om allmennheten har rett til fiske utenfor det frie midtstykke. Som lagmannsretten kommer tilbake til, har det i Hurdalssjøen vært utøvd et ikke ubetydelig fiske av andre enn strandeierne. Spørsmålet er om det gjennom denne bruk er stiftet en rettighet. Slik saken er lagt opp, kreves det rettighet for allmennheten. Anførselen er med andre ord at den bruk som har vært utøvd, har ført til at fisket i Hurdalssjøen er blitt en allemannsrett. Det eneste unntak er vadfisket.
Det rettslige utgangspunkt for hvem som har fiskeretten i vassdragene finnes i innlandsfiskeloven av 1992 §17:
Med de innskrenkninger som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, sedvane, alders tids bruk eller annen hjemmel, har grunneierne enerett til fiske etter innlandsfisk i vassdrag slik det har vært fra gammelt av så langt hans grunn går.
I
Norge har strandeiendommene tatt i bruk grunnen utover i sjøen til blant annet fiske, og derigjennom fått hevd på eneretten til fisket. Dette har vært så vanlig at grunneierens enerett er blitt lovfestet helt tilbake i lagtingslovene. Den gamle Eidsivatingsloven er gått tapt, men i Magnus Lagabøters landslov fra 1274 er det slått fast at "hver eier vann og veidesteder foran sitt land, de som har vært fra gammelt tid". Et annet spørsmål har vært hvor langt ut eneretten har strukket seg i slike store innsjøer som Hurdalssjøen. Dette har vært omstridt ikke minst innenfor det område som lå under Eidsivating med sine mange store sjøer, Mjøsa, Storsjøen, Øieren, Hurdalssjøen, Randsfjorden, Sperillen og Krøderen. I slike store sjøer har det vært antatt at strandeierenes enerett bare rakk et stykke ut. Dette var sjøer som skilte herreder. U. A. Motzfeldt skriver om fiskeretten i disse sjøer:
I lagdømmets store indsjøer mødtes ikke eiendommene, idet sjøen tvertom skilte bygd fra bygd. Disse sjøer var sikkert nok bare ejet langs land og paa fiskepladse - særlig da grunder utpaa, hvor slike fantes og længe var brukt under en gaard.
Dette skrev Motzfeldt i 1908. Da hadde allerede Stiftsoverretten i Kristiania i en straffesak lagt til grunn at Hurdalssjøen hadde et såkalt fritt midtstykke. Dommen falt 7 april 1862. To strandeiere hadde skutt en svømmende elg ca 300 meter fra land. Det var forbudt, og straffbart, for andre enn grunneieren å skyte elg. De to jegere påstod seg å eie grunnen der elgen var skutt. I herredsretten ble de frifunnet med den begrunnelse at de hadde skutt elgen på egen grunn. Stiftsoverretten straffedømte dem:
Overretten kan imidlertid ikke anse et vand af beskaffenhed som Hurdalssøen for de omboende gaardmænds eiendom, selv ikke om nogen udelukkende fiskeret paa visse strøg maatte tillegge gaardene eller grundene, hvilket forøvrigt ikke er opplyst.
Dommen bygger på den rettsoppfatning at strandeierne ikke hadde eiendomsretten så langt fra land som 300 meter. Den sier ikke noe om fiskeretten. Men det har dannet seg den oppfatning at på de såkalte frie midtstykkene er fisket fritt for alle. Fisket er en allemannsrett på linje med retten til fri ferdsel i utmark. Denne reservasjon har fått uttrykk i lovgivningen om fiske i vassdragene ved at grunneierens enerett til fiske er slått fast forsåvidt annet ikke følger av særlige rettsforhold.
Det er ikke grunnlag for, slik frifiskerne gjør gjeldende, at lovgiveren i 1992 svekket grunneierens enerett til fiske. Det er på det rene at politiske krefter ønsket å svekke grunneierens rettslige stilling til fordel for allmennheten. Dette førte blant annet til at det i Ot prp nr 8 for 1955 ikke var foreslått at grunneierens enerett til fiske skulle lovfestes. Men proposisjonen måtte trekkes fordi et flertall i den lovgivende forsamling var uenig i departementets syn. Og i den proposisjon som førte frem til 1962-loven sies det om bestemmelsen som slo fast grunneierenes enerett:
Bestemmelsens første ledd inneholder de generelle regler om fiskeretten i vassdrag til innenlandsfisk. Av de hittil gjeldende regler om dette spørsmål er det særlig bestemmelsen i NL 5-11-2 som i denne forbindelse er av interesse. Denne bestemmelse sier ikke noe nærmere om utstrekningen av grunneierens fiskerett, men fastslår det prinsipp at han skal ha fiskeretten utenfor sin eiendom slik det har vært fra gammel tid. Den foreslåtte bestemmelse tar ikke sikte på å endre rettstilstanden på dette punkt, men på å erstatte den gamle regel i Norske Lov.
Med denne begrunnelse ble det i lovens §76 bestemt at Grunneieren har eneretten til fiske i vassdrag slik det har vært fra gammelt av så langt hans grunn går, i den utstrekning ikke annet følger av andre rettsforhold.
Innlandsfiskeloven ble revidert i 1992. Også da var det under lovbehandlingen ulike syn på forholdet mellom grunneierretten og allmannsretten til fiske. Men det er ikke, slik Foreningen gjør gjeldende, grunnlag for å hevde at disse to rettigheter er blitt likestilt. Utgangspunktet er fortsatt grunneierens enerett så langt han fra gammelt har utøvet fiske. Lagmannsretten viser til departementets uttalelse i Ot prp nr 29 (1991-1992) s 50:
Utvalgets forslag (§19) svarer til §76 i loven av 1964. Enkelte høringsinstanser mener allmennhetens rettigheter bør utvides på bekostning av grunneiernes enerett, f eks ved at eneretten begrenses til bestemte dyp.
Departementet legger stor vekt på allmennhetens adgang til fiske. Grunneierers rett til fiske i vassdrag er imidlertid en så innarbeidet del av grunneierretten, at departementet ikke ser grunnlag for å foreslå endringer.
En enstemmig innstilling fra Stortingets Kommunal og miljøkomité sluttet seg til dette syn - se Innstillingen til Odelstinget nr 48 (1991-1992) s 9. I 1992 ble også det frie fisket lovfestet. Det er i følge §5d det fiske som i følge lokal sedvane eller annen særlig hjemmel ikke anses å tilhøre grunneieren. Dessuten slår §20 fast at der fisket er fritt kan departementet gi nærmere bestemmelser om fiskeretten.
Ut fra dette legger lagmannsretten, i samsvar med 1992 loven §16a, til grunn at utgangspunktet er at grunneieren har fiskeretten utenfor egen strand. Men fisket kan i kraft av særlig hjemmel være fritt slik at det kan utøves av alle og enhver som en allemannsrett. Et slikt allemannafiske er det særlig tale om i de største innsjøen hvor grunneierne ikke har tatt i bruk hele sjøen til sitt fiske. Der de fra gammelt av ikke har fisket, har de ikke hevdet noen rett som kan begrunne at allmennheten skal stenges ute. Grunneierens enerett går med andre ord så langt ut som den fra gammelt har vært utøvd eller har rot i lokal oppfatning. I denne sak er anførselen at grunneierene overhodet ikke hadde noen særrett, med unntak av det gamle vadfisket som nå er gått av bruk. Lagmannsretten er ikke i tvil om at også i Hurdalssjøen har fisket fra gammelt av vært en særrett for strandeierene. Av det skriftlige materiale som er fremlagt og som er gjennomgått av jordskifteretten, fremgår at fisket i Hurdalssjøen fra gammelt av har vært en strandeierrett. Det er dokumentert fra matrikuleringene i forrige århundre som viser at fisket er blitt tillagt vekt ved verdsettelsen av gårdene. I skyldelingsforretninger er også fisket særskilt nevnt. Det samme gjelder utskiftningsforretninger. Frifiskerne har særlig vist til utskiftingen på Knai fra 1880 hvor det heter at Fiskerie forblive herefter som hidentil fælleds. Å ta dette som bevis for fritt fiske i Hurdalssjøen, er en misforståelse. Det viser bare at fisket ikke ble utskiftet, men skulle forbli i sameie i forhold til de respektive gårders skyld. For øvrig ble også inntekten av lensefeste og et steinbrudd liggende i sameie. Fiskeretten er også omtalt i skjøter og festekontrakter.
Men på grunn av sjøens størrelse, er det nærliggende å anta at grunneierne ikke har tatt hele sjøen i bruk for sitt fiske. Det tradisjonelle fisket som har vært utøvd har vært et grunnvannsfiske ut til ca 7-8 meters dyp. I samsvar med dette har Utmarkslaget akseptert jordskifterettens avgjørelse om allemannsfiske på det definerte midtstykke slik at anken gjelder det område av sjøen hvor fisket tradisjonelt har foregått. Skal fisket på dette område være en allemannsrett, må det ha grunnlag i et særlig rettsgrunnlag. Og når kravet er allmannafiske, kan det rettslig grunnlag bare være alders tids bruk. I følge hevdsloven av 1966 kan fiskeretter hevdes, men hevd stifter en særrett etter §8 første ledd for en eller flere bestemte personer, eller i følge §8 annet ledd for folket i ei bygd eller grend eller annen vid krins. I begge tilfeller er hevdstiden 50 år. Dette innebærer at hevdsloven ikke kan bære frifiskernes krav. Deres anførsel om at hele Norge eller noe mer begrenset, Akerhus, Oppland og Hedmark, skulle være en krins etter hevdsloven §8 annet ledd, kan åpenbart ikke føre frem, jf Rt-1983-569.
I følge rettspraksis er alders tids bruk et rettsgrunnlag for visse rettsforhold til fast eiendom der forholdene har bestått og blitt betraktet som rettsforhold gjennom et lenger tidsrom. Det er likevel ikke noe kjent tilfelle der en allemannsrett til fiske i vassdrag er blitt ansett stiftet ved alders tids bruk. I Rt-1963-370 hvor et flertall i Høyesterett konstaterte at det såkalte grunnhovfiske i Nedre Lågen hadde grunnlag i alders tids bruk, var det bare tale om rett for en avgrenset krets:
Som jeg før har vært inne på, må man anta at fisket fra gammelt av i det vesentlige har vært drevet av folk fra distriktene omkring den elvestrekning saken gjelder; folk som bodde slik til at det var praktisk mulig og lønnsomt å delta. Etter min oppfatning må retten til grunnhovfisket begrenses i samsvar dette. Man må her se bort fra utviklingen i den senere tid - spesielt tiden etter den siste verdenskrig. Da er det kommet til folk fra fjernere steder hvor det før ikke var vanlig å delta. Det kan ikke danne grunnlag for en rett. Hvordan grensen skal trekkes har man ikke materiale til å avgjøre. Det er heller ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, idet de ankende parter er bosatt på steder som under enhver omstendighet må komme i betraktning.
Tilsvarende var det i Rt-1983-569 (Vannsjø). Fiskerne påberopte seg både rett for allmennheten med grunnlag i alders tids bruk og for en geografisk begrenset krets med grunnlag i hevdsloven §8 annet ledd. Etter å forkastet begge grunnlag uttalte førstvoterende:
Jeg er etter dette kommet til at grunneierne har eneretten til alt fiske i Vannsjø. Det er i denne forbindelse grunn til å nevne at det ikke har kunnet påvises en eneste dom som slår fast at fisket er fritt for allmennheten i innsjøs hele utstrekning,- - .
At et krav om allemannsfiske ut fra alder tids bruk aldri har ført frem for domstolene, betyr selvsagt ikke at et slikt fiske ikke kan være etablert i Hurdalssjøen. Men den dokumentasjon som frifiskerene gjennom vitneførselen har lagt frem om fisket i Hurdalssjøen gjelder for det alt vesentlige tiden etter annen verdenskrig. Og i det skriftlige materiale som er lagt frem, er det ikke støtte for vitnenes utsagn om at fisket har vært fritt for alle i hele Hurdalssjøen.
Det fiske som har vært drevet i sjøen fra gammelt av har vært et husbehovsfiske. Dette har nok vært utøvd i stor utstrekning av andre enn strandeierne, men bare av folk som soknet til sjøen. Og fisket har i hovedsak enten foregått i kraft av tillatelse fra grunneier eller som et tålt fiske. Det har vært tilstrekkelig med fisk for grunneiernes behov. Det fisket som andre bedrev hindret ikke grunneierne i å ta det de trengte ut fra sitt behov.
Av særlig betydning har vært at eierne av MathiesenEidsvold Verk i alle fall fra 1920-årene har gitt alle som hadde tilknytning til bedriften generell tillatelse til å fiske, og andre etter særskilt tillatelse. Mathiesen er den klart største strandeier til Hurdalssjøen med en strandlinje på 23 kilometer eller omtrent to femtedel av sjøens strandlengde. På det meste var det ansatt over 1100 personer bare i skogen hos Mathiesen. Bedriften brukte ikke fisken i sin industrielle virksomhet, slik at det var et stort ubrukt potensiale som Mathiesen selv ikke hadde interesse av. At han da lot andre som bodde i nærheten av sjøen få fiske, kan ikke danne grunnlag for rettserverv. Det skriftlige materiale viser klart at eierne har vært opptatt av å regulere hvem som skulle slippe til for unngå slitasje på naturen. Lagmannsretten skal gå igjennom den skriftlige dokumentasjon som er lagt frem om fisket i Hurdalssjøen.
I 1920-årene kommer denne holdning klart til uttrykk da Haaken Mathiesen den 22 juli 1926 lot innrykke bekjentgjørelse i Eidsvolds blad:
FISKE MED RUBB, GARN ELLER REV er av hensyn til fiskebestanden forbudt paa firmaets grund i Andelven, Hurdalssjøen og Vaalsjøen. Dog skal bedriftenes egne folk indtil videre ha lov til at fiske med ruse i Andelven og Hurdalssjøen paa betingelse av at ruserne passes ordentlig. Herfra undtas:
1. Den ut fra Berger Bruk liggende del av min eiendom, hvor kun Berger Bruks folk har tillatelse at fiske.
2. Den for Rolighet liggende del av Andelven, hvor alt fiske er forbudt.
En etterfølgende brevveksling mellom herredsstyret og Mathisen kaster ytterligere lys over synet på fiskeretten i Hurdalssjøen. Som svar på bekjentgjørelsen skrev Hurdal herredsstyre til Mathiesen og uttrykte misbilligelse og ba om at forbudet bare skulle gjelde utenbygdsboende. Dette viser klart at herredsstyret mente at Mathiesen var i sin gode rett. Mathiesen svarte i brev av 24 august 1926:
Forholdene har i senere tid paa grund av biltrafikkens utvikling forandret seg til betydelig skade for fiskebestanden likesom skogbrandfaren er øket og der er fulgt andre ulemper med.
Hertil kommer at respekten for andres eiendom er betydelig nedsatt.
Mine bestemmelser vedrørende fisket tager derfor sikte paa at beskytte og ophjelpe fiskebestanden og føre saapas kontrol at der vil bli utvist større forsiktighet med varme osv. Hertil regner jeg med bistand av alle de der erholder tillatelse til at fiske.
Det vil være indlysende at avertissementer gjeldende alle ikke bør indeholde for mange undtagelsesbestemmelser, idet saadanne masseundtagelser lett svekker bestemmelserne ogsaa overfor de man ønsker at holde helt borte - i dette massetilstrømming av utenbygds folk som i biler søker op til fiskevandene. Dette vilde snart bli en like stor plage for Hurdals befolkning som for mig og mine funktionærer om intet ble gjort.
Samtidig som avertissementerne inneholdt de generelle regler og enkelte mere lett forstaaelige undtagelser, blev der git skogforvalterne besked om at egne folk inden hvert distrikt skulde ha tillatelse til meite med stang inden distriktets elve og fiskevand i den utstrekning de eiedes av mig.
Dette skulde bekjentgjøres deroppe.
Da forholdene er meget lett gjennemsiktlige fant jeg ingen betenktligheter ved denne fremgangsmåte.
Til egne folk har jeg da regnet de der tilhører bedriften eller paa en eller anden måte har noget med denne at gjøre. De der intet har med min bedrift at gjøre faar finde sig i at melde av til min skogforvalter i hvert enkelt distrikt.
Denne meningsutveksling mellom herredstyret og Mathiesen fant sted i 1926. Allerede tre år etter kom spørsmålet på ny opp i kommunestyret. Foranledningen var at departementet hadde påbegynt arbeidet med en ny lov om fiskeretten i ferskvann og ba herredsstyrene om uttalelse. I Hurdal ble det nedsatt et utvalg som inntok det standpunkt at fisket var fritt bygdens folk. Formann i utvalget var lensmann Bjørnstad. Han var foruten lovens vokter en ivrig fisker. Herredstyret sluttet seg enstemmig til utvalgets konklusjon:
Som bekjent er det bygdens største grunneier, kammerherre Håkon Mathiesen, Eidsvoll, som med få undtagelser eier grunnen rundt bygdens elver, tjern og innsjøer. Det har fra eldgammel tid vært opfatning blant hurdølene at fiske med lovlige fiskeredskaper har været fritt for bygdens folk i samtlige bygdens elver, innsjøer og tjern.
Denne uttalelse har ikke støtte i noe annet skriftlig materiale og blir stående i et underlig lys som et enstemmig herredstyres oppfatning av rettstilstanden i Hurdal fra gammelt av. Det som i 1926 var en henstilling til Mathiesen om å la innenbygdsboende få fiske, er i 1929 blitt til at herredstyret ikke kan akseptere forbudet:
Imidlertid lot grunneier, firmaet Mathiesen i 1926 innrykke et forbud i lokalavvisen mot fiske i samtlige våre fiskevann. Av hurdølene blev dette betraktet som en urimelighet, ja endog en likefrem krenkelse av deres rett.
Dette ble også straks gitt uttrykk for i en skrivelse fra Hurdal herredsstyre til ang. Grunneier. Hurdal herredsstyre kan ikke akseptere dette forbud, men opfatter det derhen at grunneieren ikke ønsker fisking i de vann han eier grunnen rundt.
Såvidt oss bekjent har han heller ikke siden 1926 forsøkt å gjøre noe innsigelser mot at bygdefolket fisker.
Imidlertid er man bekjendt med at flere utenbygdsboende er anmeldt for å ha fisket her.
Mathiesen ga herredsstyret tilsvar i brev av 27 mai 1927 til fylkesmannen. I brevet hvor han for øvrig kan opplyse at lensmann Bjørnstad skriftlig hadde bedt om tillatelse og skriftlig fått tillatelse til å fiske med stang i Skrukkelivannet, protesterer han mot herredstyrets uttalelse og gjentar at fisket har foregått etter tillatelse. Han sier først at de som har tilknytning til bedriften har generell tillatelse, og fortsetter:
De som ikke kommer ind under disse kategorier har bare at henvende sig til min skogforvalter i vedkommende distrikt, for at faa tillatelse; dette skulde være meget lettvint og hittil er ingen blit negtet tillatelse, som har spurt ; det er merkelig om dette skal opfattes derhen at han (d. e. jeg) ikke siden 1926 har forsøkt at gjøre nogen indsigelser mot, at bygdefolket fisker. Naar ingen indenbygdsboende er anmeldt for at ha fisket ulovlig er dette ganske enkelt fordi ingen av de, der er forpliktet til først at anmode om tillatelse, er blitt grepet i at fiske.
Lagmannsretten finner det etter dette klart at det ikke rundt 1930 har vært noen alminnelig oppfatning at fisket i Hurdalssjøen lå til allmennheten. Det gjelder selv om man skulle akseptere herredsstyrets standpunkt. De hevder bare en rett til fiske for bygdens folk. Standpunktet slo heller ikke igjennom utover på 1930 årene. Det gjelder selv ikke hos lensmann Bjørnstad som var den ledende mann bak 1929- uttalelsen. I 1938 påberoper han seg grundeierens samtykke for å fiske med garn i Hurdalssjøen. Han preger også den offentlige diskusjon om fiskeretten i Hurdalssjøen. Han sto sentralt som en ivrig fisker og som lovens håndhever. På tredvetallet hevder han ikke lenger fritt fiske, men han argumenterer juridisk for at strandeiernes enerett går til ca 2-3 meters dyp. Derved var det praktisk viktigste fiske fritt. Det var bare vadfiske som forutsatte bruk av strandkanten som ville ligge eksklusivt til grunneierne. Hans standpunkt ble imøtegått av Hurdal Jeger- og Fiskeforening. At Hurdal Jeger- og Fiskeforening kom inn på grunneiersiden skyldes at Mathiesen med visse unntak hadde overlatt all fiskerett som han disponerte i Hurdal til foreningen. Det samme var tilfelle i Eidsvoll der Eidsvoll Jeger og fiskeforening hadde fått rettighetene inntil videre. Men Eidsvoll disponerte ikke fisket i Hurdalssjøen. I brev av 6 juni 1934 til Eidsvoll Jeger- og Fiskeforening hvor foreningen får tilbudet om å overta fisket, uttales:
Dog vilde jeg holde tilbake fisket i den del av Hurdalssjøen, der i Eidsvoll ligger ut fra min grunn, samt paa samme i Andelven. Her har nemlig folk, der er knyttet til min bedrift, inntil videre tillatelse til å fiske med stang, ruse og annen redskap, dog untatt garn.
I 1937 kom det til konfrontasjon mellom Hurdal Jeger- og Fiskeforening og lensmannen. Bjørnstad er tydelig orientert om læren om det frie midtstykke, og i diskusjon med Hurdal Jeger- og Fiskeforening viser han til Høyesteretts dom i Rt-1913-887 som grunnlag for at grensen. Det ser ut som han har fått støtte av politimesteren på Romerike. I Jagt- og Fiskeforeningens protokoll fra 1937 står det:
Lensmanden oversender 26 aug 1937 en meddelelse fra politimesteren i Romerike, hvori denne meddelser at fisket antages at være frit utenfor molbakken. Se Retstidende 1913 s 887 (Randsfjorden).
I årsberetningen for 1938 heter det at 16 personer er anmeldt for ulovlig fiske. Foreningen gir også uttrykk for at det er vanskelig å kontrollere fisket da det endnu ikke er fastslaaet hvad der forstaaes med molbakken, og om fisket er fritt utenfor denne. Lensm Bjørnstad har bl andet fremkommet med den noget underlige paastand, at mollbakken er paa 2 m dyp.
En av de anmeldte var Karl Fjeldberg fra Eidsvoll som hadde fisket i Hurdalssjøen utenfor Bundilandet lørdag kveld 9 juli 1938. Lensmannen sendte anmeldelsen tilbake med forespørsel om fisket hadde foregått utenfor mollbakken og hvis det var tilfellet, om fisket var fritt. Foreningen behandlet lensmannens brev i styremøte den 18 juli:
Anmeldelsen besluttes enstemmig fastholdt og tilbakesendt lensmanden med paategning om at den nævnte definition av mollbakken er helt uholdbar, og at fisket beviselig forgikk indenfor mollbakken.
Lensmannen svarte Jakt og Fiskeforeningen den 20 juli at foreningens brev Er sendt til politimesteren. Ang. Bemerkningen om at min nevnte definisjon av Mollbakken er av Høiesterett og er altså den eneste holdbare, da Høiesteretts fortolkning er endelig her til lands.
De sier videre, og fisket foregikk bevislig innefor molbakken Da har det intet med fortolkningen å gjøre og bemerkningen var således overflødig ang. definisjonen.
Det er uklart om Fjeldberg fisket innenfor lensmannes eller foreningens mollbakke. Imidlertid henvendte foreningen seg til Norges Jeger og fiskerforbund som etter å ha søkt råd om overrettssakfører Harald Platou, kunne svare at Høyesterett hadde slått fast at Randsfjorden som er på 14.6 og Ustevann på 12. 2 kvadratkilometer hadde et fritt midtstykke. Da måtte det samme kunne gjøres gjeldende for Hurdalssjøen som var på 33.6 kvadratkilometer. Når det gjaldt spørsmålet om hvor langt ut eierens rett gikk, viste Platou til førstvoterende i Ransfjorddommen om at Eierens rett i sådan innsjø går så langt som grunnen under vannet med rimelighet lar seg forfølge som en fortsettelse av landsiden. Grensen må her bli skjønmessig å bedømme efter dybde- og bundformasjon, og eierens adgang til å utøve eiendomsrådighet for hver enkelt eiendom.
Norges Jeger- og Fiskerforbund avsluttet brevet med å ta avstand fra lensmannens oppfatning om at mollbakken gikk på 2 meters dyp, og slo fast at grensen ligger der hvor det er en knekk i bunnen, altså ved molbakken. Den lokale jakt og fiskeforening etterlyste i brev av 3 juni 1939 svar på anmeldelsen av Fjellberg:
Det er av stor betydning for foreningen at faa se en dom i denne sak, da det heroppe ikke er enighet om hvad man her i bygden forstår ved mollbakken. Den alminnelige oppfatning her i bygden er den at molbakken er der hvor det blir brådypt. Hr lensmann Bjørnstad mener noget andet. Fisket foregikk langt indenfor nævnte braadyp.
Politmesteren returnerte brevet med påtegning av 6 juni om at Fjeldberg hadde vedtatt og betalt en bot på kr 20.
Det er tydelig at lensmann Bjørnstad er ute etter et fritt midtstykke med en grense for grunneierenes enerett til fiske som går så langt inn at fiskestedene lå på det fri midtstykke. På denne tid var det fastslått i rettspraksis at innsjøer som kunne sammenliknes med Hurdalssjøen hadde et fritt midtstykke. Det er imidlertid ikke spor etter "Elgdommen" i det skriftlige materiale på denne tid selv om dommen var omtalt i juridisk litteratur. Elgdommen dukker først opp i debatten på 1960 tallet.
Fra førti- og femtitallet er det i det skriftlige materiale ikke referert noe som kan kaste lys over synet på fiskerettighetene i Hurdalssjøen. Striden kom til overflaten igjen først på sekstitallet. Det var en artikkel i Romerikes blad som provoserte Mathiesen til å rykke ut. Bakgrunnen for artikkelen var at det hadde utviklet seg et ukontrollert fiske. Mathiesen tilskrev Eidsvoll og Hurdal kommune i brev av 18 november 1968:
For vårt vedkommende har vi ikke hevdet den fiskerett vi har i Hurdalssjøen. Vi er imidlertid villige til å diskutere en langsiktig ordning under forutsetning av at samtlige grunneiere og de berørte kommuner kan finne en tilfredsstillende løsning på dette spørsmål. Vi eier ca 23 km eller 2/5 av strandlinjen langs Hurdalssjøen.
Vi har inntrykk av at det foregår et tilfeldig ukontrollert fiske, og at det benyttes uheldige fiskeformer i Hurdalssjøen - spesielt når det gjelder Hurdalselven fortelles det om at der drives fiske i gangstiden med garn.
Dette har selvfølgelig en kjedelig innflytelse på fiskestammen. Med et samarbeide som antydet, må også denne form for fiske komme inn i ordnede former.
Hurdal formannskap innkalte til fellesmøte den 10 januar 1969 mellom innlandsfiskenemdene i de tre berørte kommuner. Mathiesen reagerte i brev av 8 januar 1969 på at han som den desiderte største strandeier ikke var innkalt. I brevet viser han til §76 i den nylige vedtatte innlandsfiskelov som slo fast grunneierens enerett til fiske. Og han presiserte at han i tillegg til de 23 km strandlinje som han eier, også eide fiskeretten utenfor tidligere frasolgte forpakterbruk. De var solgt uten at fiskeretten fulgte med. I brevet til Hurdal kommune inntar Mathiesen det standpunkt at fiskeretten ikke strekker seg til mollbakken, men til midtlinjen i sjøen. Brevet ble sendt Hurdal kommune med gjenpart til Eidsvoll og Nannestad kommuner og til innlandsfiskenemdene i de tre kommuner, og det ble lagt frem på møtet mellom innlandsfiskenemden som ble holdt den 10 januar 1969. Møtet svarte Mathiesen med å nedsette et utvalg som blant annet skulle klargjøre midtpartiets juridiske stilling. Eidsvoll og Hurdal Arbeiderparti trengte ikke noe slikt utvalg. Den 25 januar og den 7 februar 1969 gikk de ut med dette vedtak:
Hurdal Arbeiderparti er gjort kjent med at Mathiesen Eidsvold Verk i brev til kommunen under henvisning til Innlandsfiskeloven har krevd enerett for Gruneierne til fiske i Hurdalssjøen.
En vil på det kraftigste ta avstand fra dette forsøk på å skaffe seg økonomisk vinning på bekostning av allmennhetens urgamle rettigheter til fiske i Hurdalssjøen.
Vedtaket kom opp i Hurdal herredsstyre, men forut for behandlingen hadde samarbeidsutvalget forelagt spørsmålet om fisket i Hurdalssjøen for Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Nå dukker elgdommen fra 1862 opp i argumentasjonen. Direktoratets brev åpner med å konstatere at En domstol i 1862 har fastslått at det er et fritt midtparti i Hurdalssjøen. Når det gjaldt grensene for midtstykket, viser Direktoratet til Inderøy herredsretts dom i 1965 om Snåsavannet:
Det er ikke antatt at molbakken - marbakken - etter norsk rett danner grensen for eiendomsrådigheten i ferskvann. Det rimelige må da være å trekke grensen for eiendomsrådigheten slik som i Rt-1951-417 nemlig så langt ut som fisken går og kan fiskes med faststående redskap, for ets og rørs vedkommende vil det si til omlag 20 meters dyp. Der hvor dybden ved land er større, vil det være naturlig å strekke eiendomsrådigheten ut til 100 meter fra strandlinjen. I begge tilfelle må alminnelig sommervannstand legges til grunn.
Deretter uttaler direktoratet at det er nærliggende å gå ut fra at en domstol vil legge samme prinsipp til grunn for Hurdalssjøen. Direktoratets brev er referert i innstillingen til herredstyret som traff vedtak i samsvar med direktoratets syn:
Hurdalssjøen er et av våre største fiskevatn. Her har til alle tider alle som har hatt interesse for fiske upåtalt kunne utøve dette.
Videre har Stiftsoverretten ved dom av 7 april 1862 slått fast at Hurdalssjøen har et midtparti som ikke er undergitt privat eiendomsrett.
Under henvisning til de her nevnte forhold må en derfor gå ut fra at det her er et fritt fiske, og at innlandsfiskeloven §12 §13 kommer til anvendelse for Hurdalssjøen.
Her legger herredsstyret til grunn at Hurdalssjøen har et fritt midtstykke. Henvisningen til at både §12 og §13 kom til anvendelse i Hurdalssjøen viser dette. Herredstyret legger til grunn det syn Direktoratet hadde gitt uttrykk for.
Etter dette er det i de skriftlige kilder ikke støtte for frifiskernes standpunkt om at det fra gammelt av har vært fisket over hele Hurdalssjøen med den overbevisning at det har vært en hevdvunnet rett for allmennheten. Selv vedtaket i Hurdal herredsstyre i 1929 gjaldt bare Hurdals befolkning. De øvrige kilder frem til sekstiårene viser entydig den oppfatning at fiskeretten tilligger grunneierne, men det har vært noe forskjellig syn på hvor langt ut strandeiernes enerett gikk. Lensmann Bjørnstads syn i tredveårene om at grensen gikk ved mollbakken og at den gikk på 2 meters dyp, bygger på fundamentale misforståelser, og slo ikke igjennom. I sekstiårene vekker Hurdal Arbeiderparti til live kravet fra 1929 om fritt fiske over hele sjøen, men nå utvidet til å gjelde for allmennheten og ikke bare for Hurdals befolkning. Dette syn, som ligger til grunn for frifiskernes prinsipale påstand i denne sak, har altså ikke engang dekning i 1929vedtaket. Frifiskernes subsidiære påstand, slik den opprinnelig lød, reflekterte lensmann Bjørnstad standpunkt fra tredveårene.
På den annen side er det på det rene at det i Hurdalssjøen har vært fisket i adskillig utstrekning av andre enn strandeierne. Det har vært en bred oppfatning blant de som sognet til sjøen at man kunne fiske i Hurdalssjøen uten å være strandeier. Men at dette fisket skulle ha vært utøvd av utenbygdsboende i så lang tid at allmennheten skulle ha vunnet rett til å fiske i kraft av alders tids bruk, er det åpenbart ikke grunnlag for. Dette fisket hører etterkrigstiden til og henger sammen med at de brede lag av befolkningen fikk muligheter til friluftsliv og etter hvert biler som ga dem mobilitet i en grad som var ukjent før krigen. Johan Frølich, som var forstmester hos Mathiesen på sekstitallet, fortalte som vitne at det tradisjonelt hadde vært de som bodde langs sjøen som fisket. Det var vanlig at de som spurte fikk låne fløtningsbåtene. Men etter hvert kom det folk utenfra som tok seg til rette slik at det ble nødvendig å låse båtene. Det er den samme utvikling som Mathiesens beklager seg over i sitt brev av 18 november 1968. Allerede tidsmomentet utelukker erverv av allemannsrett gjennom alders tids bruk. Selv for hevd av særrett for en bestemt person til slikt fiske som ikke viser seg av en fast innretning, kreves i følge hevdsloven §8 første ledd 50 års bruk.
Når det gjelder det fiske som befolkningen rundt sjøen har utøvet, går det lenger tilbake. Det har foregått nær land på det område som jordskifteretten har gitt strandeierne eindomsretten til. Fisket foregikk fra ca 2 meters dyp og ut til ca 6-7 meters dyp. Og det har vært utøvd av andre enn strandeierne. Slik bevisførselen har vært lagt opp, er det først og fremst Hurdølenes fiske som har vært dokumentert.
Fisket i Hurdalssjøen har fra gammelt av vært et matauksfiske. For grunneierene har det særlig vært det såkalte vadragene som var av betydning. Garn ble rodd ut og trukket fra land. Fisken ble saltet i tønner og brukt utover vinteren. Dette fisket foregikk fra bestemte steder på land og var grunneierfiske. Det trengtes mange mann for å dra garnene og det må ha vært vanlig å invitere andre med i fisket mot å få en andel av fangsten. I tillegg til dette fisket ble det fisket med fast redskap som garn, kupe og ruser. Det var også vanlig å legge ut trærtopper og greiner som fisken søkte ly i. Mot disse ble det fisket med stang fra land. Det har også vært fisket med dregg fra båt; både langs land og ute på sjøen.
Som nevnt har frifiskerne for lagmannsretten innrømmet at vadfisket var et eksklusivt fiske for stradeierne. For at fisket forøvrig skal tilhøre befolkningen langs sjøen, må vilkårene for alder tids bruk være oppfylt. Et slikt rettserverv forutsetter at den lokale befolkningen har fisket i et meget langt tidsrom i den tro at grunneieren ikke kan si stopp. Men selv om disse vilkår er oppfylt, kan rettserverv for brukerne være utelukket fordi det er tale om et såkalt tålt fiske. En bruk som er tålt av rettighetshaverene etablerer ikke rett selv om den som fisker tror han har rett. Det er dette som i Rt-1983-s 669 uttrykkes som kravet om gjensidig oppfatning om rett og plikt. Rettighetshaveren skal ikke lide rettstap ved å vise en velvillig holdning.
Fisket i Hurdalssjøen har vært dominert av at den desidert største strandeier også var befolkningens desidert største arbeidsgiver. Før krigen hadde Mathiesen over 1000 personer ansatt bare i skogen og fløtingen. Den typiske fisker før krigen som kastet sitt gran ut i Hurdalssjøen, gjorde det utenfor sin arbeidsgivers strand. Et annet særtrekk ved fisket i Hurdalssjøen har vært fiskemengden. Det var så mye fisk i sjøen at strandeierne kunne dekke sitt husbehov uten at lokalbefolkningens fiske var noen sjenerende konkurrent. Det som sjenerte var ikke fisket, men tråkk og annen opptreden på land. At det var godt om fisk for lokalbefolkningen, skyldtes også at Mathiesen ikke utnyttet sin fiskerett i Hurdalssjøen; hverken i sin næringsvirksomhet eller til husbehovet. Hans fiske til sitt husbehov forgikk i Andelva og i sjøene inne på åsen. Før krigen lå således forholdene til rette for at strandeierne kunne tåle at sambygdingene også fisket til sitt behov.
De skriftlige kilder viser klart at Mathiesen har stilt sin del av Hurdalssjøen til sine ansattes disposisjon. For disse offentliggjorde han i 1926 en generell tillatelse til å fiske. Og i brevvekslingen med Hurdal herredsstyre som fulgte, gir han uttrykk for at de som ikke var ansatt, ville få tillatelse hvis de spurte. Før krigen er det bare Hurdal herredsstyrets uttalelse fra 1929 som lar seg forene med at Hurdals befolkning har ervervet en rett til å fiske. Alle andre kilder har i sin argumentasjon grunneiernes fiskerett som en forutsetning. Utover på tredvetallet er det dokumentert at den private fiskerett ble håndhevet ved anmeldelse.
Den samme grunneierholdning som hos Mathiesen, er bekreftet av Astrid Bjerkek som er født i 1912. Hun forklarte at alle som arbeidet på Stensgård, hadde lov til å fiske. Andre fikk lov når de spurte. Men hun la til at det også var de som ikke spurte. Samme opfatning ga Christoffer Tangen født i 1938. Tangen hadde ca 1500 meter strandlinje. Han forklarte at det ikke ble reagert når de kom med båt for å fiske. Det ble godtatt, men ikke når kom med bil over eiendommen.
Ut fra dette ser lagmannsretten fisket før krigen som et tålt fiske. Lokalbefolkningens fiske har utviklet seg i ly av en velvillig holdning fra grunneiernes side. Det har ikke vært ansett for å være i samsvar med god skikk og bruk å nekte folk å drive et slikt fiske. Dette gjelder særlig i de vanskelige årene før krigen med arbeidsledighet og trange kår for mange, og ikke minst under krigen da synet på en grunneier som nektet sine sambygdinger et slikt fiske ville ha fått andre karakteristikker.
Likevel er det på det rene at det blant mange av vitnene for lagmannsretten var en nokså samstemmig oppfatning om at alle hadde rett til å fiske i Hurdalssjøen. Noe klart grunnlag for en slik rett ble ikke formulert ut over at "alle hadde fisket" eller "at alle kunne fiske i Hurdalssjøen". Vitnene hadde også dårlig kjennskap til Mathiesens stående tillatelse til sine ansatte. Et typisk vitne fra etterkrigstidens generasjon kan være Helge Nyengen som er født i 1943. Han husket at de hadde fisket som de ville. Det samme hadde faren gjort. Men han hadde aldri hørt at de som arbeidet hos Mathiesen hadde noen særrett til tross for at både faren og bestefaren hadde vært ansatt der. Han kunne også fortelle at tidligere var fisket av betydning for husholdningen, men han hadde drevet sportsfiske. Lagmannsretten legger derfor til grunn at kunnskapen om Mathiesens tillatelse ble dårligere utover i femti og sekstiårene. Men selv om Mathiesens tillatelse skulle være kommet i bakgrunnen etter krigen, kan ikke det gi grunnlag for noe rettserverv gjennom alders tids bruk når bruken er tålt. Lagmannsretten viser til den alminnelig oppfatning om fisket på sekstitallet, slik det kom til uttrykk i de skriftlige kilder, var at Hurdalssjøen hadde et fritt midtstykke der fisket var fritt. Formannen i Innlandfiskenemden, Olav Carlsen, uttalte følgende i Eidsvold Blad den 17 februar 1969:
La meg først presisere at ifølge intervjuet med brukseier Mathiesen i Eidsvold Blad onsdag går det tydelig frem at han holder fast ved sin påstand om at grunneierne har enerett til fisket over hele Hurdalssjøen. Det må derfor med beklagelse slås fast at grunneieraksjonen mot frie fisket ikke beror på noen misforståelse.
Landbruksdepartementet har imidlertid bekreftet at Hurdalssjøen er et av de fem vann hvor det etter tidligere rettsavgjørelser er et midtparti unndratt den private eiendomsrett. Selv om Mathiesen trekker denne rettsavgjørelse i tvil så må innlandsfiskenemdene likevel handle i overensstemmelse med gjeldende rett inntil grunneierne reiser en eventuell ny rettssak. Fisket i Hurdalssjøen vil derfor forbli fritt inntil så skjer.
Noen festnet oppfatning om at fisket var fritt i hele Hurdalssjøen, kan det etter dette ikke være tale om på sekstitallet. Det alminnelige standpunkt var det Olav Carlsen ga uttrykk for i Eidsvold Blad at Hurdalssjøen hadde et fritt midtparti der fisket var fritt. Lagmannsretten konkluderer derfor med at det på sekstitallet ikke var for sent for grunneierne å gripe inn og avvikle det gamle tålte fisket. Endrede samfunnsforhold hadde forandret det tradisjonelle mataukfisket til et fritidsfiske. Lagmannsretten bemerker avslutningsvis at grunneierne under hovedforhandlingen bekreftet at allmennheten for fremtiden ikke skulle stenges ute, men slippe til mot å løse fiskekort og inntektene av salget skulle gå tilbake til sjøen i form av fiskekulturtiltak. Som følge av at Hurdalssjøen har et fritt midtstykke innebærer det deltakelse fra departementet.
Lagmannsretten er således kommet til at det fiske som har utøvet av andre enn strandeierene har vært et tålt fiske slik at hverken fiskernes prinsipale eller subsidiære påstand kan føre frem.
Anken har etter dette vært forgjeves, slik at Foreningen for fritt fiske i Hurdalssjøen bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §181 første ledd erstatte Hurdalssjøens utmarkslaget og Opplysningsvesenets Fond utgifter til juridisk bistand for lagmannsretten. Advokat Hagemann har levert omkostningsoppgave på r 88975. Av dette utgjør kr 3.975 utgifter. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.
Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til i ankesaken, er saken for jordskifteretten dels vunnet og dels tapt, slik at saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §174. Lagmannsretten finner i samsvar med hovedregelen at hver av partene bør bære egne sakomkostninger for jordskifteretten.
Dommen er enstemmig.
DOMSSLUTNING:
1. Jordskifterettens dom, domsslutningen pkt 2 og 4, stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Foreningen For Fritt Fiske i Hurdalssjøen 88.975 - åttiåttetusennihundreogsyttifem- kroner innen 14 dager fra dommens forkynnelse til Hurdalssjøens Utmarkslag og Opplysningsvesenets Fond.