LE-1996-46
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-16 |
| Publisert: | LE-1996-00046 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vinger og Odal herredsrett Nr. 94-00594B - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00046 A |
| Parter: | Ankende part: Amund Wormstrand, Geir Snekkerhaugen, Jens-Erik Onsrud, Rein Johnsen, (Prosessfullmektig: Advokat Egil Berglund) Ankemotpart: Leif Magne Seterseter, Arvid Seterseter, (Prosessfullmektig: Advokat Tor Anders Bråten) |
| Forfatter: | Lagdommer Reidar Vigen Lagdommer Fritz Borgenholt Lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Grannegjerdelova (1961) §11, §7, Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §38, Grannegjerdelova (1961), Beiteloven (1961), Rettsgebyrloven (1982) §11 |
Saken gjelder spørsmål om gjerdeplikt mot utmark.
Ankemotpartene, Leif Magne Seterseter og Arvid Seterseter eier henholdsvis gnr 56 bnr 18 og 19 og gnr 56 bnr 14 og 20 i Kongsvinger kommune. De to eiendommenes innmark ligger inntil hverandre og er omgitt av utmark. Ingen av de ankende parter har eiendommer med grense mot ankemotpartenes innmark, men de ankende parter hevder å ha beiterett i den utmark som grenser inntil ankemotpartenes innmark med den følge at de kan kreve at ankemotpartene opprettholder gjerdet mot utmarken, jf lov om grannegjerde §7 annet ledd sammenholdt med §11 annet ledd.
Leif Magne Seterseter og Arvid Seterseter begjærte 19. august 1994 gjerdeskjønn mot de tilgrensende eiendommer og krevet prinsipalt rett til å nedlegge gjerdet, subsidiært fordeling av gjerdekostnadene. De saksøkte var de seks eierne av eiendommer som har grense mot Leif Magne Seterseter og Arvid Seterseters eiendommer. Etter begjæring fra advokat Berglund fikk også Amund Wormstrand, Geir Snekkerhaugen, Jens-Erik Onsrud og Rein Johnsen partsrepresentasjon i skjønnet til tross for at ingen av disse eier eiendommer som grenser mot ankemotpartene.
Den 3. november 1994 avga lensmannen i Kongsvinger skjønn med slik slutning:
"1. I medhold av lov om grannegjerde §7 annet ledd kan Leif Magne Seterseter eier av gnr. 56 bnr. 18 og 19 i Kongsvinger og Arvid Seterseter eier av gnr. 56 bnr. 14 og 20 i Kongsvinger legge ned gjerde mellom sine egne eiendommers innmark og utmark og mellom sine eiendommers innmark og følgende eiendommers utmark: gnr. 96 bnr. 4 i Kongsvinger eier Ole Anton Næss, gnr. 96 bnr. 1 i Kongsvinger eier Hans Næss, gnr. 56 bnr. 11 og gnr. 55 bnr. 17 i Kongsvinger eier Reidun Nielsen, gnr. 56 bnr. 8 og 12 i Kongsvinger eier Trygve Alf Eriksen, gnr. 56 bnr. 2 og gnr. 54 bnr. 78 i Kongsvinger eier Per Elias Nygård og gnr. 56 bnr. 9, gnr. 57 bnr. 2, 3, 15, 18 og 22 og gnr. 96 bnr. 7, 9 og 10 i Kongsvinger eier Ingrid Lysebraate.
2. Lovbestemte utgifter i h.h.t. rettsgebyrloven §11 bæres av saksøkerne.
3. Amund Wormstrand, Geir Snekkerhaugen, Jens Erik Onsrud og Rein Johnsen bærer selv utgiftene til sin prosessfullmektig."
Wormstrand, Snekkerhaugen, Onsrud og Johnsen begjærte overskjønn for Vinger og Odal herredsrett. Vinger og Odal herredsrett avsa 2. oktober 1995 overskjønn med slik skjønnsslutning:
"1. Lensmannsskjønnet stadfestes.
2. Amund Wormstrand, Geir Snekkerhaugen, Jens-Erik Onsrud og Rein Johnsen betaler saksomkostningene til Leif Magne Seterseter og Arvid Seterseter med kr 44560,- innen 2 -to- uker fra skjønnets forkynnelse. I tillegg betaler de de med skjønnet forbundne utgifter, herunder utgiftene til skjønnsmennene."
Herredsretten fant - etter en totalvurdering av bevisene - at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at de ankende parter hadde beiterett i utmarken rundt ankemotpartenes innmark og at de derfor ikke kunne kreve gjerdehold.
Når det ellers gjelder saksforholdet og partenes anførsler tidligere i saken vises til lensmannsskjønnet og overskjønnets skjønnsgrunner.
Amund Wormstrand, Geir Snekkerhaugen, Jens-Erik Onsrud og Rein Johansen har i rett tid påanket overskjønnet. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Hovedforhandling i saken er avholdt 24., 25. og 26. september 1996 i Kongsvinger. Partene møtte og avga forklaring og det ble avhørt 6 vitner. Saken står i samme stilling som for herredsretten.
De ankende parter gjør sammenfatningsvis gjeldende:
Overskjønnet må oppheves på grunn av feil rettsanvendelse. Herredsretten har tatt feil når den har kommet til at det ikke er grunnlag for å fastslå at de ankende parter har streifbeiterett i utmarken rundt ankemotpartenes innmark, slik at ankemotpartene plikter å opprettholde gjerdet mellom innmark og utmark. De ankende parter har beiterett på utmarken inntil ankemotpartenes eiendommer med grunnlag i alders tids bruk, festnede rettsforhold eller lokal sedvane.
Herredsretten har funnet det bevist at det i hverfall fra århundreskiftet har vært slik at gårdsbruk hvor det var dyr, og som hadde egen skog eller rett til beite i annen utmark, slapp sine dyr på egen skog eller i den skog man hadde beiterett. Dyrene kunne deretter beite i hele utmarksområdet uten begrensning. På alle de aktuelle eiendommer har det i lang tid vært utøvd streifbeite. Beskrivelsen av den beiting herredsretten har funnet bevist, viser at det er streifbeite selv om ordet streifbeite ikke er brukt. Det er ingen gjerder i utmarken og det har aldri vært protestert mot den beiting som har vært utøvd. Beiteretten har vært en forutsetning for husdyrholdet og har også vært i skogeiernes interesse. Disse har sluppet sine dyr på samme måte og det har vært snakk om en gjensidighet hvor begge parter har nytt godt av den etablerte ordning. Grunnen til at ankemotpartene dels har inngått leiekontrakter om beitearealer er at dette var formelle krav i forbindelse med låneopptak.
De avhørte vitner har forklart at den utøvde beiting har vært ansett som en rettighet og ikke bare som en tålt bruk. Men selv en tålt bruk vil skape rettighet over den tid som herredsretten har funnet beiting bevist.
Samfunnsøkonomiske hensyn tilsier en optimal utnytting av ressursene og det virker uheldig å rive opp en fast etablert ordning som har vokst frem fra eksisterende behov. Det er et klart behov for å opprettholde den bestående tilstand. Det må foretas en samlet vurdering hvor de rettspolitiske hensyn må tillegges stor vekt.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
1. Vinger og Odal herredsretts overskjønn i sak 9500594 B oppheves.
2. Leif Magne Seterseter og Arvid Seterseter tilpliktes å betale de saksøktes saksomkostninger i underskjønn, overskjønn og for lagmannsretten.
Ankemotpartene har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Overskjønnsrettens avgjørelse er riktig både i begrunnelse og resultat.
De ankende parter eier ikke eiendommer som grenser til ankemotpartenes eiendommer og er derfor ikke å anse som naboer i gjerdeloven forstand. Selv om det rent faktisk har forekommet en del tilfeldig beiting i utmarken rundt ankemotpartenes innmark er det ikke sansynliggjort at det er de ankende parters dyr som har beitet på disse eiendommer. Beitingen har uansett ikke hatt en slik karakter at det er etablert en juridisk rettighet verken gjennom alders tids bruk, festnede rettsforhold eller lokal sedvanerett. Det har hele tiden kun vært en tålt bruk, noe som medfører at det ikke er ervervet noen beiterett.
Tidligere var det noen få dyr på flere bruk mens utviklingen har medført at det nå er svært store besetninger på noen få steder. Hvis de ankende parter skulle få medhold ville dette innebære at alle med innmark mot utmark må gjerde for at noen få skal kunne holde store besetninger. Et slik resultat synes urimelig. Herredsretten har ikke funnet streifbeiting bevist. Det herredsretten har funnet bevist er at det har foregått noe beiting i nærområdet men at det har vært snakk om en tålt bruk som ikke skaper noen rett.
To av de ankende parter har leiet beiterett fra større skogeiere, noe som tilsier at de ikke har en slik rett som de nå hevder å ha. Hadde de en slik rett burde leie vært unødvendig. Av de inngåtte kontrakter fremgår for øvrig at saueeierne er ansvarlig for skade som oppstår.
De ankende parter har ikke krav på gjerdehold fra ankemotpartenes side.
Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:
1. Vinger og Odal herredsretts avgjørelse i sak 9400594 B stadfestes.
2. De ankende parter ilegges sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten skal bemerke:
Overskjønnet er påanket til opphevelse på grunn av feil i rettsanvendelsen, jf skjønnsloven §38. Ved vurderingen av hvor vidt det foreligger feil i rettsanvendelsen, må lagmannsretten bygge på det de faktiske forhold herredsretten har funnet bevist. Vedrørende det faktum som legges til grunn vises til skjønnsgrunnene, der det fremgår at herredsretten har funnet det bevist at det har forekommet såkalt streifbeite, dvs at dyr rent faktisk har beitet utenfor det området der dyrenes eiere har hatt en særlig beiterett. Rettsanvendelsesspørsmålet dreier seg om hvorvidt den faktiske beitebruken representerer en rett eller om det bare er tale om en tålt bruk. Dette vil være avgjørende for det gjerdespørsmål som saken direkte gjelder.
De ankende parter har ikke eiendommer tilstøtende ankemotpartenes eiendommer og det sentrale spørsmål i saken vil være hvorvidt de ankende parter har slik beiterett i utmarken omkring ankemotpartenes innmark at disse må bli å regne som brukere etter lov om grannegjerde §11 annet ledd.
De ankende parter har anført at de har beiterett på grunnlag av alders tids bruk, festnede rettsforhold eller lokal sedvanerett.
Innledningsvis bemerker lagmannsretten at en rett til streifbeite - som påberopt av de ankende parter - vil stride mot sentrale bestemmelser i beiteloven. Dette må være av betydning for de krav som må stilles til bevis for å kunne fastslå rett til streifbeite, jf Norsk Retstidende 1959 side 1321 og Rt-1990-1113. Bevisbyrden for at beiterett foreligger vil påligge de ankende parter.
Vurderingen av hvorvidt beiterett er ervervet i kraft av alders tids bruk vil i noen utstrekning være avhengig av et totalskjønn. Det har imidlertid vært vanlig å legge spesiell vekt på om det har vært utøvet en langvarig bruk, som den egentlige berettigede har hatt foranledning til å gripe inn mot og hvor pretendenten har vært i god tro. Det har ikke vært noe absolutt krav om at den passive part har oppfattet bruken som utslag av en rett. Lokal sedvanerett og alders tids bruk har - som ervervsmåter for særlige rettigheter over fremmed eiendom - sterke likhetstrekk.Til forskjell fra sedvaneretten bestemmer imidlertid alders tids bruk rettsforholdene for de som har utøvet bruken og den spesielle eiendom hvor bruken har vært utøvet, mens sedvaneretten regulerer rettsforholdene for eiendommene i distriktet i alminnelighet.
Lagmannsretten finner ut fra hva som fremkommer i herredsrettens skjønnsgrunner, at det ikke kan legges til grunn at det fra de ankende parter - eller deres rettsforgjengeres side - rent faktisk har vært utøvet slik beiting i tilgrensende utmark til ankemotpartenes innmark, at dette har kunnet skape noen rettighet gjennom alders tids bruk. De ankende parters eiendommer ligger flere kilometer fra Seterseter og det er ikke fremkommet noe som gjør et det kan legges til grunn at disse eiendommer - eller de som rett blir utledet fra - har utøvet beiting nettopp i de aktuelle skogteiger. Retten vil i den forbindelse understreke at det i tidligere tider var tale om et meget begrenset antall sauer som ble sluppet på beite i forhold til hva som er situasjonen i dag.
Til anførselen om at det skal foreligge et festnet rettsforhold, bemerkes at vurderingen av dette i store trekk vil falle sammen med vurderingen av hvorvidt det foreligger rettighet i kraft av alders tids bruk og det vises til det foran anførte. I den utstrekning festnet rettsforhold skulle representere et annet rettsgrunnlag enn alders tids bruk, må bruken - slik lagmannsretten ser det - bero på en festnet rettsoppfatning som på tross av at den er uriktig, har dannet grunnlaget for den faktiske bruk. Denne bruken må være av så lang varighet at det ikke vil være riktig å rive den opp. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike festnede rettsforhold som anført av de ankende parter. Det vises til det som er anført foran med hensyn til omfanget av den faktiske beiting gjennom tidene og til at det ikke er påvist beiting av de ankende parters dyr på utmarken til Setersetereiendommene.
Til anførselen om at lokal sedvane gir rett til streifbeiting, bemerker lagmannsretten at rettspraksis har satt relativt strenge krav for å godkjenne sedvaner som grunnlag for bruksrett, særlig i den utstrekning bruksretten er i strid med sentrale lovbestemmelser.
Tradisjonelt har det vært oppstillet krav om at bruken må ha vart lenge, vært relativt konsekvent og den må ha vært oppfattet som en rettsutøvelse, ikke bare som en tålt bruk som eieren har funnet seg i av forskjellige årsaker.
Ut fra hva som fremgår av herredsrettens skjønnsgrunner, finner lagmannsretten at beitingen kun har utgjort en tålt bruk. De avhørte vitner har gitt uttrykk for noe forskjellig syn på dette, men lagmannsretten finner - som herredsretten - å legge særlig vekt på den forklaring som ble avgitt av tidligere bonde og herredsagronom Per Oddvar Hoff, som ga klart uttrykk for at det var en tålt bruk fra skogeiernes side. Den beiting som er beskrevet av herredsretten medførte ingen ulemper for eierne av utmarken og de hadde derfor ingen spesiell foranledning til å protestere. Ut fra hva som er fremkommet, kan ikke lagmannsretten legge til grunn at en vesentlig del av skogeierne også utøvet slik beiting og at det dermed skulle foreligge en stilltiende overenskomst om en slik rett for partene basert på deres gjensidige behov for å la dyrene gå på sjølstyr.
Også en tålt bruk kan i noen grad skape rettigheter hvis den pågår over et tilstrekkelig langt tidsrom. Herredsretten har funnet bevist at beitingen har foregått over et tidsrom av ca 60 år. Hensett til at det er snakk om en tålt bruk som har pågått over et - i denne sammenheng - relativt kort tidsrom, finner lagmannsretten at det ikke foreligger noen sedvanerett for streifbeiting i det aktuelle området.
Lagmannsretten finner etter dette at de ankende parter ikke har beiterett i utmarken rundt ankemotpartenes innmark og de har da ikke anledning til å kreve gjerdehold av ankemotpartene.
Herredsrettens overskjønn blir etter dette å stadfeste idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves og Amund Wormstrand, Geir Snekkerhaugen, Jens Erik Onsrud og Rein Johnsen pålegges i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å betale Leif Magne Seterseter og Arvid Seterseter saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Bråten har krav om salær på kr 47000,-. Fra de ankende parters side er anført at salærkravet er for høyt i forhold til det salær som er beregnet av advokat Berglund. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige for å få saken betryggende ført og legger salæroppgaven til grunn. Saksomkostningene settes etter dette til kr 47000.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens overskjønn stadfestes så langt det er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Amund Wormstrand, Geir Snekkerhaugen, Jens-Erik Onsrud og Rein Johnsen in solidum til Leif Magne Seterseter og Arvid Seterseter 47.000 -førtisyvtusen- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.