Rt-1990-1113

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1990-11-16
Publisert:	Rt-1990-1113 (384-90)
Stikkord:	Tingsrett, Allmenningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 145B/1990, nr 300/1988
Parter:	Haaken S. Mathiesen, Haaken Erich Mathiesen, Willem Fredrik Mathiesen (Advokat Otto Chr Hagemann) mot 1. Eivind Flesvig 2. David Bjørnstad 3. Gunnar Stigersand 4. Steinar Tosterud 5. Lars Tofte 6. Alfred Bjørnstad 7. Marit og Jan Sveen 8. David Disserud 9. Johan Limbodal 10. Terje Wangen 11. Harald Nilsen 12. Leif Røise 13. Knut Erik Bamrud 14. Tor Bamrud 15. Håvard Aasen 16. Harald Sjuve 17. Sjur Rommerud 18. Brith Maria og Finn Bjerke 19. Vidar Sandvigen 20. Martin Limbodal21. Morten Bekken 22. Halvard Blaker 23. Arne Aasen 24. Hans Stigersand 25. Leif Myren 26. Ole L Nordahl 27. Torbjørn Rundhagen 28. Aage Sandvigen 29. Solveig og Arild Aasen 30. Jan Sannerud 31. Åsmund Blaker 32. Magnar Sikkelien 33. Enok Stefferud 34. Kjell Hoel 35. Liv og Arve Stensrud 36. Per Otto Flesvik 37. Ole S Lundstad 38. Kjell Bekkedal 39. Odd Langgård 40. Nils Einar Berger 41. Olav Disserud (Advokat Pål Christensen)
Forfatter:	Skåre, Gussgard, Rygg, Dragsten, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger:	Beiteloven (1961) §6, §7, Beiteloven (1961)

Dommer Skåre: Saken gjelder spørsmålet om rett for gårdbrukere i Feiring, Eidsvoll kommune, til å la dyr beite på gnr 1 bnr 1 "Steinsjøen" i Østre Toten kommune. Dette er en skogeiendom på ca 11 500 da. Den eies av Haaken S. Mathiesen, Haaken Erich Mathiesen og Willem Fredrik Mathiesen - jeg bruker senere Mathiesen som fellesbetegnelse på eierne.

Tvisten oppsto etter at eiendommen i henhold til avtale mellom Mathiesen og Forsvarsdepartementet ble tatt i bruk som skytefelt. 68 gårdbrukere i Feiring og i tillegg 3 fra Østre Toten, reiste i 1984 søksmål ved Toten herredsrett mot Mathiesen og staten v/Forsvarsdepartementet. Overfor Mathiesen ble det nedlagt prinsipal påstand om beiterett for det antall dyr som kunne vinterfores, subsidiært ble nedlagt påstand om "streifbeiterett". Overfor staten ble nedlagt påstand om at bruken av området som skytefelt skulle kjennes uberettiget.

Toten herredsrett avsa 18. august 1986 dom med slik domsslutning:

"1. Haaken S. Mathiesen, Haaken Eric Mathiesen, Willem Fredrik Mathiesen og Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.

2. Saksøkerne tilpliktes in solidum å dekke Haaken S. Mathiesen, Haaken Eric Mathiesen og Willem Fredrik Mathiesens saksomkostninger med kr 94.251 - kronernittifiretusentohundreogfemtien 0/00 - og Staten v/Forsvarsdepartementets saksomkostninger med kr 59.193,60 - kroner femtinitusenethundreognittitre 0/60 -."

Dommen ble påanket til Eidsivating lagmannsrett av 41 av de opprinnelige saksøkere - alle fra Feiring. Anken gjaldt bare frifinnelsen av Mathiesen. For så vidt gjaldt statens bruk av skytefeltet, godtok de ankende parter at utnyttelsen for tiden ikke krenket deres beiterettigheter i området.

Eidsivating lagmannsrett avsa 1. juli 1988 dom med slik domsslutning:

"1. Eivind Flesvig, David Bjørnstad, Gunnar Stigersand, Steinar Tosterud, Lars Tofte, Alfred Bjørnstad, Marit og Jan Sveen, David Disserud, Johan Limbodal, Terje Wangen, Harald Nilsen, Leif Røise, Knut Erik Bamrud, Tor Bamrud, Håvard Aasen, Harald Sjuve, Sjur Rommerud, Brith Maria og Finn Berke, Helge Sandvigen, Martin Limbodal, Morten Bekken. Halvard Blaker, Arne Aasen, Hans Stigersand, Leif Myren, Ole L. Nordahl, Torbjørn Rundhagen, Aage Sandvigen, Solveig og Arild Aasen, Jan Sannerud, Åsmund Blaker, Magnar Sikkelien, Enok Stefferud, Kjell Hoel, Liv og Arve Stensrud, Per Otto Flesvik, Ole S. Lundstad, Kjell Bekkedal, Odd Langgård, Nils Einar Berger og Olav Disserud har beiterett i utmarken på eiendommen gnr. 1 bnr. 1 i Østre Toten for det antall dyr som kan vinterfores på de ankende parters eiendommer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Haaken S. Mathiesen, Haaken Eric Mathiesen og Willem Fredrik Mathiesen in solidum til de under punkt 1 nevnte ankeparter 87.127 - åttisyvtusenetthundreogtjuesyv - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke."

Dommen ble avsagt under dissens idet rettens formann var enig med herredsretten.

Mathiesen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen, samt saksbehandlingen. Motpartene er de samme som for lagmannsretten, dog slik at Vidar Sandvigen har trådt inn i stedet for sin far Helge Sandvigen.

I anledning anken til Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Eidsvoll herredsrett til avhør av tilsammen 39 parter og vitner. 14 vitner er nye for Høyesterett. Det er lagt fram en rekke nye dokumenter som gjør at eiendommenes rettsforhold er blitt atskillig bredere belyst enn for lagmannsretten.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten, viser jeg til de avsagte dommer. Før jeg gjengir partenes anførsler for Høyesterett, finner jeg det imidlertid nødvendig å gi en sammenfatning av den utvikling som danner bakgrunnen for den aktuelle tvist.

Steinsjøeiendommen var opprinnelig en del av et allmenningsområde som ved kongeskjøte i 1805 ble overført almuen - " Toten Vestre" og "Toten Søndre" allmenninger. Allerede før salget fant sted var det besluttet å dele allmenningsområdet i 6 lodder. For lodd nr 1-5 ble det bestemt at bøndene kunne velge hvilken av loddene de ville ha allmenningsrett i. For lodd nr 6 ble bestemt at den skulle tilfalle oppsitterne i den del av Feiring som da tilhørte Toten - "Toten - Feiring".

I årene omkring 1810 kjøpte Carsten Anker 14 allmenningsandeler i lodd nr 5. Lodden ble deretter delt fysisk slik at Anker fikk utlagt et sammenhengende område i den sydligste del. Denne del er senere blitt kalt Ankerdelen, og den utgjør den vesentlige del av det som idag er gnr 1 bnr 1, Steinsjøen - noen mindre områder er kjøpt til senere.

Lodd nr 6 som ligger øst for lodd nr 5 og også grenser til Steinsjøeiendommen, ble utskiftet i 1839. Denne del av Feiring ble i 1825 overført til Hurdal prestegjeld, og Feiring ble egen kommune i 1870. Feiring er idag en del av Eidsvoll kommune.

Med henblikk på de anførsler som gjøres gjeldende er de 41 ankemotparter blitt delt i tre grupper. Den ene gruppe utgjøres av den del av Feiring som tidligere tilhørte Toten - i saken betegnes denne del av Feiring som Nord-Feiring. 10 ankemotparter kommer fra Kirkebygda lenger sør og 5 parter har bruk i Syd-Feiring. For partene fra Nord-Feiring og Kirkebygda bygger kravet om beiterett på alders tids bruk, subsidiært på lokal sedvanerett. Det siste grunnlag er det eneste grunnlag det bygges på for brukene fra Syd-Feiring.

Det jeg her har pekt på om grunnlaget for kravet om beiterett, innebærer at brukene fra Nord-Feiring ikke krever beiterett i kraft av allmenningsrett i den tidligere udelte allmenning. Heller ikke er det anført at beiteretten følger av seterrettigheter som disse bruk kan ha hatt utenfor lodd nr 6. Enkelte av anførslene fra begge sider knytter seg imidlertid til den tidligere allmenningsbruk og den utskillelse av lodd nr 6 som fant sted i 1805. Jeg skal komme tilbake til dette.

Før jeg gjengir partenes anførsler, nevner jeg også at saksbehandlingsanken gjelder det forhold at lagmannsrettens konklusjon gjelder for alle dyr. Den ankende part mener at det var feil av lagmannsretten å gi en så omfattende konklusjon, fordi argumentasjonen og bevisføringen utelukkende gjaldt sau. Det er imidlertid ikke lagt ned påstand om oppheving av dommen, og den ankende part har pekt på at man eventuelt kan tolke lagmannsrettens konklusjon innskrenkende på bakgrunn av prosedyren. Ankemotpartene fremhever at saken og dommen gjelder beiting generelt. På bakgrunn av at Høyesterett har full kompetanse, har spørsmålet om hva lagmannsretten har ment ikke betydning, og jeg går ikke inn på dette.

De ankende parter - Haaken S. Mathiesen, Haaken Erich Mathiesen og Willem Fredrik Mathiesen - har i det vesentlige anført:

Saken har betydning ikke bare for Steinsjøen: Slik lagmannsrettens flertall argumenterer, vil beiteretten i praksis måtte omfatte hele Totenåsen. Den vil dessuten måtte tilkomme alle bygdelag som sogner til dette området. Saken har for så vidt stor generell betydning.

Spørsmålet om hvilke rettigheter ankemotpartene har, må vurderes med utgangspunkt i opplysningene om Østre Toten allmenning og det vi vet om delingen av denne. For det første foreligger det ikke opplysninger om at noen som ikke var allmenningsberettiget skulle ha hatt beiterett i allmenningen før delingen i 1805. Av avgjørende betydning er under enhver omstendighet den særordning man fikk for lodd nr 6 ved delingen i 1805: Mens de andre allmenningsberettigede ble henvist til å søke allmenningsrett i lodd 1-5, fikk bøndene i Nord-Feiring enerett til lodd 6. Dette viser at deres rettigheter skulle være begrenset til denne lodden, ikke bare for hugst, men også for setrer og havning. En slik deling vil stemme godt også med de topografiske forhold og de opplysninger vi har om setrer. Nord-Feiring hadde sine setrer i lodd nr 6. Setrene i lodd nr 5 var alle Totensetrer - det gjelder også Nysetra som lå på grensen mellom lodd nr 5 og 6, men hvor Feiring-bruk senere kjøpte rettigheter. Setrene lå så tett på begge sider av grensen mellom lodd nr 5 og 6 at det neppe var plass til noen fribeiting av sau og eventuelt andre dyr. Dette betyr at så lenge man drev setrene kunne fribeiting ikke få noe omfang av betydning. Dette gjelder både før og etter 1805. Det er ikke holdepunkter for at Ankerdelen sto i noen særstilling i forhold til andre deler av den opprinnelige allmenning.

Det foreligger også nye opplysninger om utmarksbruken i Feiring som viser at fribeiting med sau i lodd nr 5, herunder Ankerdelen, må ha vært spredt og tilfeldig. Disse opplysninger viser nemlig at det på Feiring-siden har vært en rekke gjerder i utmarken før man kom opp til seterområdene. Legger man som lagmannsretten - og i samsvar med det ankemotpartene tidligere har anført - til grunn at sauene ble sluppet ovenfor innmarken, må de ha hatt en rekke innhegninger å forsere før de kom opp i stølsområdene, og eventuelt enda lenger innover til lodd nr 5 og videre vestover. Avstanden fra innmarken til lodd nr 5 var 4-5 km, og etter forholdene betydelig.

Dessuten er det et forholdsvis nytt fenomen at sauen får gå på sjølstyr. Når dette nå er blitt vanlig, er det fordi rovdyrene ikke lenger er noen trussel, og gjeting derfor er unødvendig. Dessuten har byggingen av veger ført til at dyrene kan kjøres til fjells og slippes langt fra innmarken.

Det er denne moderne form for sauedrift som beskrives i bevisopptakene, og som ankemotpartene mener har vært rettsskapende. Det må imidlertid være klart at den ikke kan danne grunnlag for etablering av en beiterett i vanlig forstand. Det er ikke ført bevis for at den enkelte eiendom har brukt Steinsjøen på en slik måte at kravet til bruk er oppfylt. Det er dessuten tale om en ny bruk, og det er åpenbart at den ikke har vært utøvet i en tro på at den bygget på en rett. Flere parter og vitner sier at det er tale om en bruk som kan utøves bare så lenge grunneieren ikke setter opp gjerde.

Både Mathiesen og Østre Toten allmenning har lagt til grunn at Feiring-bøndene ikke hadde noen beiterett. Mathiesen har ved flere anledninger søkt å begrense fribeitingen ved å regulere beitebruken. På bakgrunn av det som er anført kan det heller ikke foreligge noen lokal sedvanerett for Nord-Feiring og Kirkebygda.

For Syd-Feiring har lagmannsrettens flertall lagt uriktige synspunkter til grunn når det kommer til at beiteretten for disse gårders vedkommende kan bygges på lokal sedvanerett. Man kan ikke som lagmannsretten legge vekt på at Syd-Feiring "i sosial, økonomisk og kulturell sammenheng" tilhører Kirkebygda.

En "streifbeiterett" må eventuelt ha et sedvanerettslig grunnlag, og noen sedvanerett er ikke påvist.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1.

Eivind Flesvig, David Bjørnstad, Gunnar Stigersand, Steinar Tosterud, Lars Tofte, Alfred Bjørnstad, Marit og Jan Sveen, David Disserud, Johan Limbodal, Terje Wangen, Harald Nilsen, Leif Røise, Knut Erik Bamrud, Tor Bamrud, Håvard Aasen, Harald Sjuve, Sjur Rommerud, Brith Maria og Finn Bjerke, Vidar Sandvigen, Martin Limbodal, Morten Bekken, Halvard Blaker, Arne Aasen, Hans Stigersand, Leif Myren, Ole L. Nordahl, Torbjørn Rundhagen, Aage Sandvigen, Solveig og Arild Aasen, Jan Sannerud, Åsmund Blaker, Magnar Sikkelien, Enok Stefferud, Kjell Hoel, Liv og Arve Stensrud, Per Otto Flesvik, Ole S. Lundstad, Kjell Bekkedal, Odd Langgård, Nils Einar Berger og Olav Disserud kjennes uberettiget til beite og streifbeite for sine eiendommer i Feiring på gnr. 1 bnr. 1 i Østre Toten.

2.

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett hos ankemotpartene in solidum."

Ankemotpartene - Eivind Flesvig med flere - har i det vesentlige anført:

Bøndene i Nord-Feiring hadde allerede før delingen i 1805 beiterett i allmenningen - herunder i det som senere ble Ankerdelen og Steinsjø-eiendommen. Beite var en opprinnelig bruksform, og dokumentene gir ikke holdepunkter for at allmenningsområdet har vært opptatt av setrer med tilhørende seterbeiter. Da må man legge til grunn at der var ledige områder for annen beiting. Allmenningsdelingen kan ikke ha hatt betydning for beiterettigheter i området.

De topografiske forhold taler sterkt for en slik beiterett. Etter de opplysninger som nå foreligger om inngjerding på Feiring-siden, må det antas at sau og andre beitedyr ble sluppet på beite ovenfor de inngjerdede havneområder i utmarken. Dette betyr at dyrene ble sluppet bare et par kilometer fra det som ved allmenningsdelingen ble lodd 5. Det er ikke opplyst at gjerder hindret dyrene fra å komme inn i dette området. Den her hevdede oppfatning har støtte i matrikkelen fra 1863 som angir at brukene i Nord-Feiring har rettigheter i Toten allmenning.

Subsidiært anføres at bøndene i Nord-Feiring ervervet beiterett ved alders tids bruk etter 1805. På 1800-tallet avtok rovdyrplagen, og vi må kunne legge til grunn at fra midten av dette hundreåret opphørte gjetingen. Allerede fra da av må vi regne med at blant annet sau på egen hånd fant veien inn til Ankerdelen og andre deler av dette allmenningsområdet. Saueholdet var like stort den gang som idag.

Dette bekreftes av bevisopptaket. Parter og vitner fra NordFeiring mener alle som en at beitedyrene trakk inn i det omtvistede beiteområde. Dette bekreftes av vitner fra Toten.

De 10 ankemotparter fra Kirkebygda gjør ikke gjeldende å ha ervervet beiterett før salget og delingen av allmenningen. Men på samme måte som subsidiært anført for Nord-Feiring, mener de å ha ervervet beiterett ved alders tids bruk etter 1805. Momentene er de samme som for Nord-Feiring. Også parter og vitner fra Kirkebygda har forklart seg om beitebruken, og de er enige om at Ankerdelen/Steinsjøen har vært beiteområde for deres dyr. De 5 vitner som opprinnelig var parter, men trakk seg ut av saken etter dommen i herredsretten, har reelt sett ikke noe avvikende syn.

Subsidiært hevdes både for Nord-Feiring og Kirkebygda at bøndene har beiterett i kraft av lokal sedvanerett. Det som taler for dette, er de forhold som er anført som begrunnelse for beiterett ut fra alders tids bruk.

Spørsmålet om god tro er felles for de to rettsgrunnlag. Bevisopptaket gir solide holdepunkter for å hevde at bruksutøvelsen er skjedd ut fra den oppfatningen at bøndene hadde en beiterett. Dette støttes av vitner fra tilstøtende områder.

For de 5 parter fra Syd-Feiring erkjennes at utmarksgjerder kan ha hindret beitedyrene fra å dra nordvestover til Ankerdelen, og det er vanskelig å føre bevis for konkret bruk i alders tid. Men for så vidt man for de andre bruk i Feiring kommer til at beiteretten bygger på lokal sedvanerett, må denne få betydning også for Syd-Feiring. I Feiring har man med ett bygdelag å gjøre, og lenge var Feiring egen kommune. Ut fra de administrative og topografiske forhold må det innenfor området ha utviklet seg likeartede synspunkter med hensyn til utmarksutnyttelsen og rettsgrunnlaget for denne.

Når det gjelder rettsoppfatningen og holdningen på den annen side, har ankemotpartene pekt på at Mathiesen kjente beitingen. Det erkjennes at det til tider har vært uttrykt misnøye med den, og at Mathiesen har forsøkt seg med tiltak og sanksjoner. Men Mathiesen har aldri gjort alvor av å gripe inn - det er blitt med halvhjertede fremstøt.

Den rett ankemotpartene mener å ha, tilhører etter dette alle bønder i Feiring. Den gjelder for alle beitedyr, men er begrenset til det antall dyr som kan vinterfores. Rettsdannelsen hadde som praktisk utgangspunkt at dyrene ble sluppet utenfor Ankerdelen/Steinsjøen, men idag må man også kunne slippe beitedyrene direkte i dette området. Det er videre etter den prinsipale påstand tale om en beiterett som er vernet mot tiltak fra grunneierens side som hindrer eller vesentlig vanskeliggjør beitingen. Grunneieren kan således ikke stenge for beitene ved inngjerding.

Når det gjelder den subsidiære påstand om streifbeiterett, er rettsgrunnlaget det samme som for vanlig beiterett. Men det er grunn til å framheve at streifbeiterett kan oppstå selv om beiteintensiteten er for lav til å begrunne vanlig beiterett. Det er i denne forbindelse pekt på at sauen beiter over meget store områder.

Når det gjelder innholdet av begrepet streifbeiterett har ankemotpartene erkjent at de ut fra en slik rett ikke kan slippe dyrene direkte på det omtvistede området - den som bare har streifbeiterett i et område kan ikke planmessig utnytte dette beitet. Dessuten må grunneieren i tilfelle streifbeiterett ha muligheter for å regulere beitebruken ved gjerder eller annen utnyttelse som stenger beitedyrene ute.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes, dog således at Vidar Sandvigen trer inn i stedet for Helge Sandvigen.

Subsidiært:

Eivind Flesvig, David Bjørnstad, Gunnar Stigersand, Steinar Tosterud, Lars Tofte, Alfred Bjørnstad, Marit og Jan Sveen, David Disserud, Johan Limbodal, Terje Wangen, Harald Nilsen, Leif Røise, Knut Erik Bamrud, Tor Bamrud, Håvard Aasen, Harald Sjuve, Sjur Rommerud, Brith Maria og Finn Bjerke, Vidar Sandvigen, Martin Limbodal, Morten Bekken, Halvard Blaker, Arne Aasen, Hans Stigersand, Leif Myren, Ole L. Nordahl, Torbjørn Rundhagen, Aage Sandvigen, Solveig og Arild Aasen, Jan Sannerud, Åsmund Blaker, Magnar Sikkelien, Enok Stefferud, Kjell Hoel, Liv og Arve Stensrud, Per Otto Flesvik, Ole S. Lundstad, Kjell Bekkedal, Odd Langgård, Nils Einar Berger og Olav Disserud har streifbeiterett i utmarken på eiendommen gnr. 1, bnr. 1 i Østre Toten for det antall dyr som kan vinterfores på ankemotpartenes eiendommer.

I begge tilfeller:

De ankende parter tilpliktes i fellesskap å erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens mindretall.

Ankemotpartene krever prinsipalt "beiterett". Med dette menes et beite som grunneieren ikke kan hindre ved inngjerding, eller ved at området tas i bruk til nye formål som vesentlig hindrer beitingen. Ankemotpartene mener at de også har rett til å slippe dyrene direkte på det omtvistede område.

Som jeg allerede har pekt på, har 26 ankemotparter sine bruk i Nord-Feiring. Disse ankemotparter mener at de hadde beiterett i allmenningen allerede før delingen og at denne er i behold. Anførslene bygger på alders tids bruk, og det er ikke tale om rettigheter knyttet til bestemte setrer: Det dreier seg om det som i saken er betegnet som fribeite.

Fra Mathiesens side er anført at det var så mange setrer i allmenningen at det ikke var plass for noe fribeite. Meget taler for at dette er riktig. Det er fremlagt dokumenter som viser hvordan de forskjellige seterlag har søkt å ordne interessekonflikter seg i mellom. Disse dokumentene gir inntrykk av at det var knapt om beite, og at beiteretten var regulert som en rett delt mellom setrene. Det er ihvertfall ikke dokumentert noe om rett til fribeite.

Dette gjelder også for det området hvor grensen ble trukket mellom lodd nr 5 og lodd nr 6. Nord-Feiring hadde sine setrer øst for denne grensen. Vest for grensen lå det flere setrer som alle tilhørte bruk på Østre Toten. Dessuten lå det en Toten-seter i selve grenselinjen. Det foreligger ingen konkrete opplysninger som viser at Nord-Feiring har brukt området vest for delelinjen på en slik måte at det kan ha oppstått en beiterett uavhengig av egne seterrettigheter. De opplysninger vi har om Toten-setrer, taler mot at dette kan ha vært tilfelle.

Allerede det jeg her har sagt, innebærer at ankemotpartene fra Nord-Feiring ikke kan få medhold i sin prinsipale anførsel. Dette betyr at det ikke er nødvendig å ta standpunkt til om allmenningsdelingen i 1805 kan ha begrenset eventuelle tidligere etablerte beiterettigheter som ikke var knyttet til seterbruk. Det er ikke noe i de dokumenter som gjelder delingen som positivt kan anføres til støtte for at beiterett for Nord-Feiring vest for delelinjen mot lodd nr 5 har vært forutsatt. Jeg kan heller ikke se at matrikkelen fra 1863 kan gi holdepunkter for beiterett før 1805. For en del bruk i Nord-Feiring er her nevnt at de har rettigheter i Toten allmenning eller mer generelt "i allmenning". Det er imidlertid klart at iallfall i de fleste sammenhenger gjelder dette rettigheter i lodd nr 6. Det er ingen konkrete holdepunkter for rettigheter i den øvrige del av allmenningen.

Spørsmålet om beiterett kan være ervervet ved bruk i alders tid etter 1805 er felles for brukene i Nord-Feiring og de 10 ankemotparter i Kirkebygda. De dokumentbevis og parts- og vitneforklaringer som påberopes er likeartede for de to grupper, og jeg velger å behandle dem sammen.

Det foreligger ikke noen dokumenter fra 1800-tallet som støtter ankemotpartenes anførsler. Setrene synes å ha vært brukt som tidligere, og som jeg allerede har påpekt synes setrene å ha hatt rettigheter som stengte for andres fribeiting. Fra ankemotpartenes side er pekt på at rovdyrplagen avtok fra midten av 1800 tallet, og at det for så vidt etterhvert ble vanlig å slippe beitedyr på sjølstyr. Men dette kan ikke i seg selv ha skapt noen nye beiterettigheter. Opplysninger om at sau fra Feiring er påtruffet på en Totenseter har liten interesse.

Det som ankemotpartene i særlig grad påberoper seg, er derfor parts- og vitneforklaringene. Som allerede nevnt er hele 39 parter og vitner avhørt for Høyesterett.

De forklaringer ankemotpartene påberoper seg, går ut på at sau og andre beitedyr er blitt sluppet i Feirings utmark om våren, og at de deretter har gått på sjølstyr. Det er på det rene at disse beitedyrene - særlig sau - er blitt påtruffet ikke bare på Steinsjøeiendommen, men også i andre deler av Østre Toten allmenning og dessuten lenger syd mot Hurdal.

Den beitebruk det her er tale om, og som vi også kjenner fra andre deler av landet, kan etter min mening ikke skape en slik beiterett som ankemotpartene prinsipalt påstår. For det første er det tale om en tilfeldig beiting - den knytter seg til en rekke forskjellige eiendommer. Beiteintensiteten må ha vært lav både av denne grunn og fordi antallet beitedyr har vært forholdsvis begrenset. Det forutsetter en beiterett av en helt annen karakter om ankemotpartene - slik de pretenderer - kunne slippe dyrene direkte på Steinsjøeiendommen.

Dessuten synes ikke brukerne selv å ha oppfattet det slik at de har hatt noen rett med slikt innhold som de nå under rettssaken hevder å ha. I flere forklaringer sies det at beitedyrene kunne beite på annens eiendom inntil de ble stengt ute av gjerde, d v s at det som sies om personlige oppfatninger mer går i retning av en streifbeiterett. Jeg viser også til at en del grunneiere trakk seg etter at saken hadde vært behandlet i herredsretten. Fem av dem har vært avhørt ved bevisopptaket og noen gir uttrykk for at beitingen ved Steinsjøen og tilstøtende områder ikke har hatt noe rettslig grunnlag.

Jeg viser også til at eierne av de eiendommer der sauen har beitet ikke har akseptert beitingen som berettiget. Mathiesen har ved en rekke tiltak søkt å begrense beitingen på sine områder og har forsøkt å gjennomføre kontrolltiltak. Det er riktig som ankemotpartene har pekt på at Mathiesen ikke har gått til rettslige skritt for å få stoppet beitingen fra Feiring. De har vist til Rt-1963-370 - Lågendommen - som etter deres mening gir holdepunkter for at passivitet fra grunneiersiden kan gi grunnlag for rettsdannelse ved alders tids bruk. Dommen har imidlertid etter min mening ikke betydning for vår sak. I Lågensaken hadde grunneierne og de som krevde rettigheter, fisket om hverandre. Grunnlaget for å si fra var til stede, og det var klart hvem det skulle sies fra til. Når det gjelder beitingen ved Steinsjøen, har det utvilsomt vært vanskelig å finne ut hvor beitedyrene kom fra. Noen dyr var kommet fra bruk med beiterett, mens andre ikke hadde noe rettsgrunnlag for beitingen. Dessuten kan det ikke sees at det på grunneiersiden har vært noen tvil om rettstilstanden, slik det ble lagt til grunn i Lågendommen.

Etter dette kan ingen av de parter som her omhandles, ha ervervet beiterett ved alders tids bruk. Det foreligger heller ikke grunnlag for å konstatere lokal sedvanerett.

Det gjenstår å ta standpunkt til påstanden om at ankemotpartene har "streifbeiterett". Med dette forstår ankemotpartene en rett som grunneieren selv kan begrense ved å sette opp gjerde i utmarken og ved å ta i bruk eiendommen til nye formål, selv om beiterettens betydning da vesentlig reduseres. Rettens innhold blir da at det ikke skal betales for beitebruken, at det ikke foreligger noen plikt til å hente dyrene tilbake, og at dyreeierne ikke er erstatningsansvarlige med mindre de har opptrådt uforsvarlig. Det erkjennes også at gårdbrukere med streifbeiterett ikke kan slippe dyrene direkte på det området hvor dyrene kan streifbeite - det er tale om en beiterett som ikke kan utnyttes systematisk.

Jeg viser først til at uttrykket "streifbeite" er lansert i NOU 1980:49. Utvalget foreslo at det i beiteloven skulle inntas bestemmelser om beiting i "ope beiteområde" når dette hadde grunnlag i lokal sedvane. Utredningen førte ikke til lovgivningstiltak.

Det er noe uklart hvordan uttrykket "streifbeiterett" er benyttet i enkelte av de sammenhenger hvor det i praksis er blitt brukt, men slik det nå er presisert for Høyesterett er det også brukt i en dom avsagt av Frostating lagmannsrett 28. februar 1989. Brukt på denne måte betyr det at hvor streifbeiterett foreligger, er dyreeierne fritatt for plikten etter beiteloven §6 til selv å sørge for at dyrene ikke kommer inn på fremmed eiendom, og fra det objektive erstatningsansvar etter loven §7. Det er altså spørsmål om det ved lokal sedvanerett kan være etablert en rett som er i strid med sentrale bestemmelser i beiteloven. Dette bør ha en viss betydning for de krav man bør stille for å kunne konstatere en avvikende lokal sedvane, jf Rt-1959-1321.

Om den foreliggende sak finner jeg innledningsvis grunn til å peke på at den gjelder spørsmål om beiterett for et bestemt bygdelag i en liten del av et meget stort sammenhengende utmarksområde. Vi savner opplysninger om praksis og oppfatninger fra andre bygdelag som sogner til dette området. Saken er for så vidt dårlig belyst.

Ut fra det som foreligger kan en streifbeiterett bygget på sedvane utvilsomt ikke anses å foreligge. Det som er beskrevet i parts- og vitneforklaringer er et faktisk streifbeite, og det har nok vært utøvet lenge - selv om byggingen av veier og bruk av bil nok har hatt betydning for valg av sted for å slippe dyrene. Parter og vitner har også gitt uttrykk for oppfatninger om en rett til å la dyrene gå inn på andres eiendom. Denne oppfatning synes imidlertid ikke basert på noen reflektert oppfatning av hva som er rettens innhold og betydning, f eks dersom grunneierne satte fram krav om tilbakehenting. For så vidt gjelder oppfatningen på eiersiden, viser jeg til det jeg allerede har sagt om Mathiesens forsøk på å begrense beitebruken. Det er heller ikke godtgjort at andre berørte grunneiere har sett annerledes på spørsmålet om beitets rettslige karakter.

Etter dette har de ankende parter tapt saken fullstendig, og jeg ser ikke grunn til å fravike den alminnelige regel om at de skal dekke motpartens saksomkostninger. Disse settes til 305.500 kroner for lagmannsretten og Høyesterett, hvorav 33.500 er dekning for utgifter. Saksomkostningene for herredsretten er allerede betalt.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Haaken S. Mathiesen, Haaken Erich Mathiesen og Willem Fredrik Mathiesen frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Eivind Flesvig, David Bjørnstad, Gunnar Stigersand, Steinar Tosterud, Lars Tofte, Alfred Bjørnstad, Marit og Jan Sveen, David Disserud, Johan Limbodal, Terje Wangen, Harald Nilsen, Leif Røise, Knut Erik Bamrud, Tor Bamrud, Håvard Aasen, Harald Sjuve, Sjur Rommerud, Brith Maria og Finn Bjerke, Vidar Sandvigen, Martin Limbodal, Morten Bekken, Halvard Blaker, Arne Aasen, Hans Stigersand, Leif Myren, Ole L. Nordahl, Torbjørn Rundhagen, Aage Sandvigen, Solveig og Arild Aasen, Jan Sannerud, Åsmund Blaker, Magnar Sikkelien, Enok Stefferud, Kjell Hoel, Liv og Arve Stensrud, Per Otto Flesvik, Ole S. Lundstad, Kjell Bekkedal, Odd Langgård, Nils Einar Berger og Olav Disserud en for alle og alle for en til Haaken S. Mathiesen, Haaken Erich Mathiesen og Willem Fredrik Mathiesen 305.500 - trehundreogfemtusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.