LE-1996-606
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-27 |
| Publisert: | LE-1996-00606 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Romerike herredsrett NR: 96-00098 - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00606 A |
| Parter: | Ankende part: A Prosessfullmektig: (Advokat Wenche Nordtømme) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Marit Tønsberg) |
| Forfatter: | Lagdommer Reidar Vigen. Lagdommer Bernt Krohg. Lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §100, §172, §176, §180, §382 |
A reiste 23 januar 1995 søksmål ved Nedre Romerike herredsrett mot B. Søksmålet gjaldt krav om felles foreldreansvar for partenes sønn, C, født xx.xx.1988.
B motsatte seg kravet. Hun fikk medhold av herredsretten, som avsa dom i saken 4 juli 1996 med slik slutning:
1. B frifinnes.
2. A dømmes til å betale B saksomkostninger med kr 28100,- - kronertjueåttetusenetthundrede -.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
A anket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og B tok til motmæle. Tid for ankeforhandling ble, etter avtale med prosessfullmektigene, fastsatt til 13 - 15 mai 1997.
Ved prosesskrift av 11 april 1997 meddelte A at han - utifra hensynet til sønnen - trakk anken tilbake, jf tvistemålsloven §382. Det ble i den forbindelse blant annet anført at konflikten mellom partene hadde forsterket seg under saksforberedelsen for lagmannsretten, og at det syntes som om gutten i større grad enn tidligere ble trukket inn i konflikten. Videre ble det anført at ankesaken, gjennom As ønske om vitneførsel fra guttens klasselærer, hadde ført til et anstrengt forhold mellom moren og skolen, som kunne være uheldig for gutten. Dette ønsket A å avverge ved å trekke anken. Med tanke på saksomkostningsavgjørelsen pekte han på at anken ble trukket på grunn av omstendigheter som var kommet til under saksforberedelsen for lagmannsretten, og som ikke burde legges den ankende part til last. Han la på den bakgrunn ned slik påstand:
1. Sak LE-1996-00606 A for Eidsivating lagmannsrett heves.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.
B bestred i prosesskrift av 7 mai 1997 at det var oppstått noe anstrengt forhold mellom henne og skolen. Det var, ifølge henne, ikke noe nytt at barnets situasjon ble påvirket av konflikten mellom foreldrene. Hun la ned slik påstand:
1. Sak LE-1996-00606 A for Eidsivating lagmannsrett heves.
2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse å betale til B saksomkostninger med kr 11400,-.
Lagmannsretten konstaterer at den ankende part har trukket anken tilbake. Ankesaken skal da heves ved kjennelse, jf tvistemålsloven §100.
Når ankesaken ender uten realitetsavgjørelse fordi anken trekkes tilbake, skal omkostningsspørsmålet for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §175. Selv om begge parter her i og for seg har lagt ned påstand om heving av saken, antar retten at det er bestemmelsen i §175 første ledd, ikke siste, som skal legges til grunn for saksomkostningsavgjørelsen. Denne bestemmelsen lyder slik:
Blir saken avvist, eller ender den ellers uten dom, skal det paalægges saksøkeren at erstatte saksøktes omkostninger, medmindre utfallet skyldes omstændigheter, som ikke kan lægges ham til last, eller retten paa grund av retsspørsmaalets tvilsomhet finder grund til at frita ham for erstatningspligten.
Hovedregelen er med andre ord at den ankende part skal pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger. Det unntaket som kan være aktuelt her, er at "utfallet skyldes omstændigheter, som ikke kan lægges ham til last". Ordlyden passer riktignok ikke godt når saken blir hevet fordi saksøkeren eller den ankende part trekker søksmålet/anken tilbake. I disse tilfellene har imidlertid rettspraksis lagt til grunn et noe annet vurderingstema, jf for eksempel Rt-1989-203. Her er det uttalt at "saksøkeren skal fritas for saksomkostninger hvis han hadde fyldestgjørende grunn til å gå til søksmål, og forlangte saken hevet så snart han skjønte eller burde ha skjønt at søksmålet ikke ville føre fram".
I denne saken er det som angis som begrunnelse for å frafalle anken som nevnt ikke at A har skjønt at anken ikke vil føre fram, men at han - av hensyn til de belastningene ankesaken direkte og indirekte påfører sønnen - ikke ønsker å gjennomføre den. Slik lagmannsretten forstår tvistemålsloven §175 første ledd og rettspraksis i tilknytning til denne, innebærer ikke dette i seg selv at muligheten for å frita A for omkostningsansvar er avskåret. Lagmannsretten antar at §175 første ledd må forstås slik at den også åpner for å gjøre unntak fra omkostningsansvaret hvis det var fyldestgjørende grunn til å anke, men hvor det senere oppstår - eller viser seg å foreligge - en situasjon som gir den ankende part en "aktverdig grunn" til å trekke anken, og anken også blir trukket så snart som mulig deretter.
Lagmannsretten vil ikke se bort fra at den situasjonen som A her angir som begrunnelse for å trekke anken, etter omstendighetene vil kunne anses som en relevant grunn i forhold til tvistemålsloven §175 første ledd i en sak om foreldreansvar. For lagmannsretten er det imidlertid ikke nødvendig å ta konkret stilling til dette, og til om situasjonen reelt sett er slik A anfører. Dette skyldes for det første at det, etter lagmannsretten syn, er vanskelig å si at A her kan anses for å ha hatt fyldestgjørende grunn til å anke over herredsrettens dom. For det annet er det, etter lagmannsrettens syn, ikke slik at den ankende part har krav på å bli fritatt for omkostningsansvaret, selv om vilkårene for å gjøre unntak fra hovedregelen foreligger. I tillegg må det foretas en skjønnsmessig vurdering, på samme måte som ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen om saksomkostningsansvar i tvistemålsloven §172. I dette tilfellet ville en slik vurdering ikke gi grunnlag for å frita A for omkostningsansvaret for lagmannsretten.
På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at ankemotpartens krav om å bli tilkjent saksomkostninger må tas til følge. Advokat Tønsberg har oppgitt at Bs omkostninger i forbindelse med ankesaken så langt utgjør kr 11400. Oppgaven er meddelt motparten, uten at retten har mottatt noen reaksjon på beløpets størrelse. Lagmannsretten legger på denne bakgrunn til grunn at omkostningene må anses nødvendige for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd, og fastsetter omkostningsansvaret i tråd med dette.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken heves.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 11.400 - ellevetusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.