LE-1996-718
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-28 |
| Publisert: | LE-1996-00718 |
| Stikkord: | Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Toten herredsrett NR: 96-00318 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00718 K |
| Parter: | Kjærende part: Anny Smetop (Prosessfullmektig: Advokat Jan Albrektsen) Kjæremotpart: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Mageli) |
| Forfatter: | Lagmann Torolv Groseth, Lagdommer Ragnar Askheim, Lagdommer Fritz Borgenholt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §172, §181, Forvaltningsloven (1967) |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Kjæremålet gjelder krav om avvisning av søksmål på grunn av manglende rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54.
Den 24. november 1992 ble eiendommen Gauplien, gnr. 102, bnr. 5 i Vestre Toten overdratt fra Anna Larsstuens dødsbo til Anny Smetop for kr 200000,-.
Eiendommen var konsesjonspliktig og Anny Smetop søkte om konsesjon. Den 10. mars 1993 gikk Landbruksnemnda i Vestre Toten kommune enstemmig inn for å nekte konsesjon. Flertallet gikk inn for at Staten skulle gjøre forkjøpsrett gjeldende til fordel for Per Arne Bågårud mens mindretallet gikk inn for at Staten skulle gjøre forkjøpsrett gjeldende til fordel for Eivind Dullerud.
Den 21. april 1993 gikk formannskapet inn for at Smetop skulle gis konsesjon og den 30. juni 1993 fattet fylkeslandbruksstyret vedtak om at Staten ikke skulle gjøre forkjøpsrett gjeldende. Spørsmålet om konsesjon ble utsatt til en eventuell klage vedr. forkjøpsspørsmålet var avgjort.
Lillian og Knut Furusethagen påklaget vedtaket den 24. juli 1993 og Eivind Dullerud og Per Arne Bågårud påklaget vedtaket den 26. juli.
Den 5. august fattet Landbruksdepartementet vedtak hvor klagene ble tatt til følge og Staten gjorde forkjøpsrett gjeldende. Den 3. november 1993 ble gnr. 102, bnr. 5 overdratt fra Anna Larsstuens dødsbo til Staten v/fylkeslandbruksstyret hvoretter Fylkesmannen i Oppland ba landbruksnemnda om å ta stilling til fordelingen av Gauplien samt eventuell arealer tilhørende naboeiendommene. Den 17. mars 1994 fattet landbruksnemnda vedtak om at Eivind Dullerud fikk overta deler av Gauplien mot at han avga egen grunn til Per Arne Bågårud. Bågårud skulle igjen avgi et areal til Anny Smetop.
Vedtaket ble påklaget av Anny Smetop, Per Arne Bågårud, Knut Furusethagen og Eivind Dullerud.
Ved vedtak av 30. juni 1994 oppretthold Fylkeslandbruksstyret landbruksnemndas avgjørelse om å legge Gauplien til Dulleruds eiendom under den forutsetning at han avga en parsell - merket C på utarbeidet kart - til Bågårud og videre at Bågårud avsto en parsell merket E på samme kart til Smetop, samt at Dullerud avga en parsell merket B til Smetop.
På bakgrunn av innvendinger som innkom fra Dullerud og Bågårud konkluderte Fylkeslandbruksstyret med at fordelingen av gnr. 102, bnr. 5 ikke lot seg gjennomføre etter forutsetningene i vedtaket av 30. juni og saken ble av fylkesmannen oversendt til landbruksnemnda til ny fordeling.
Fagutvalget for teknisk drift og ressursforvaltning i Vestre Toten kommune fattet den 23. januar 1995 vedtak om at Eivind Dullerud fikk kjøpe Gauplien, gnr. 102, bnr. 5 som tilleggsareal på det vilkår at han solgte en del av sin eiendom til Per Arne Bågårud.
Anny Smetop påklaget vedtaket den 1. mars 1995, men fagutvalget opprettholdt sitt vedtak. Den 24. mai 1995 forkastet Fylkeslandbruksstyret klagen fra Anny Smetop.
Den 29. mai 1996 tok Anny Smetop ut stevning for Toten herredsrett mot Oppland fylkeslandbruksstyre med slik påstand:
1. Fylkeslandbruksstyrets vedtak av 24.05.95 kjennes ugyldig.
2. Eiendommen Gauplien gnr. 102, bnr. 5 i Vestre Toten utlegges Anny Smetop for kr 200000,- evt. til slik pris som måtte bli fastsatt ved skjønn.
Subsidiært:
3. Parsell benevnt "B" beliggende øst for Bågåruds eiendom og parsell "E" beliggende vest for Smetops østlige eiendom utlegges Anny Smetop.
I begge tilfelle:
4. Anny Smetop tilkjennes sakens omkostninger.
Gjennom senere prosesskrift fra Anny Smetop, ble Eivind Dullerud og Per Arne Bågårud prosessvarslet.
I tilsvar av 6. september 1996 fra Staten v/Landbruksdepartementet ble det nedlagt prinsipal påstand om avvisning av søksmålet, subsidiært frifinnelse.
Den 7. november 1996 avsa Toten herredsrett kjennelse med slik slutning:
"1. Søksmålet avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke".
Anny Smetop har i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett.
Hun har anført at det foreligger feil rettsanvendelse og at kjennelsen dels bygger på et uriktig faktum.
Det er i det vesentlige anført at Fylkeslandbruksstyrets vedtak av 24. mai 1995 må ansees som en nullitet og at det er ulovlig og ugyldig. Fylkeslandbruksstyret fattet 30. juni 1994 vedtak hvor diverse eiendommer og parseller ble fordelt og vedtaket ble meddelt partene. Etter at det var gått mer enn tre måneder fattet Fylkeslandbruksstyret nytt vedtak om at saken ble utsatt. Det forelå derfor et endelig og bindende vedtak den 30. juni 1994 hvor Anny Smetop ble tilkjent rettigheter. Det var ingen formelle feil eller mangler ved vedtaket og Fylkeslandbruksstyret hadde plikt til å effektuere vedtaket. Det foreligger ikke bare saksbehandlingsfeil men en direkte ulovlig handling når Fylkeslandbruksstyret senere valgte å sende saken tilbake til landbruksnemnda for fornyet behandling. Det var ikke rettslig adgang til å fatte vedtaket av 24. mai 1995 og dette er en nullitet. Grunnen til at det gikk en del tid fra vedtaket ble fattet til sak ble reist, var at den best odelsberettigede til eiendommen - Astrid Tomtum - opplyste at hun ville gjøre odelsrett gjeldende dersom andre enn Anny Smetop fikk utlagt eiendommen til seg. Det var først etter utløpet av løsningsfristen at den kjærende part hadde grunnlag for å bringe saken inn for domstolene. Dullerud og Bågårud, som er prosessvarslet, var kjent med Tomtums odelsrett og etter som eiendommen fortsatt ikke er overskjøtet til noen av disse har de ikke hatt mulighet for å innrette seg på bakgrunn av vedtaket fattet 24. mai 1995. Det er ikke snakk om å omgjøre et forvaltningsvedtak, men kun å kjenne vedtaket ugyldig som lovstridig. Det hører ikke under forvaltningens frie skjønn å foreta saksbehandling i strid med forvaltningsloven.
Anny Smetop har nedlagt slik påstand:
"1. Sak nr. 96/00318 A v/Toten herredsrett fremmes.
2. Anny Smetop tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Staten v/Landbruksdepartementet har i det vesentlige anført at det er uten betydning hvorvidt Fylkeslandbruksstyret eventuelt gikk utover sin materielle kompetanse ved å kreve at Bågårud - som ikke ble tilgodesett med å få kjøpt jord - skulle overdra en del av sin eiendom til Anny Smetop. Dette pga at vedtaket av 30. juni ikke påla Dullerud en plikt til å gjennomføre jordfordelingsvedtaket. Vedtaket innbar en rett men ingen plikt til å erverve den forkjøpte eiendom. Gjennomføringen av den andre delen av vedtaket var avhengig av at Dullerud ville erverve Gauplien og når han ikke ønsket det falt forutsetningene for vilkårsdelene bort og Fylkeslandbruksstyret måtte derfor foreta en ny fordeling av den forkjøpte eiendom.
Det er ikke treffende å karakterisere Fylkeslandbruksstyrets vedtak av 24. mai 1995 som en nullitet idet dette er et angripelig vedtak som står ved lag inntil det oppheves ved dom eller nytt forvaltningsvedtak.
Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.
Lagmannsrettens flertall, Groseth og Borgenholt bemerker:
For at et søksmål skal kunne fremmes må saksøkeren har en aktuell interesse i søksmålet. Det må foreligge et klart behov for en rettslig avklaring jfr. bl. Rt-1989-508.
Den kjærende parts pretensjoner skal bare legges til grunn så langt det krav hun vil ha pådømt, bygger på dem. Så langt den kjærende part pretenderer noe faktisk eller rettslig som grunnlag for at vedtaket er ugyldig, må retten legge anførselen til grunn ved vurderingen etter §54. Dersom retten kommer til det resultat at pretensjonene er uholdbare, må den frifinne saksøkte etter en realitetsbehandling av kravet og ikke avvise saken, jfr. Rt-1985-807. Den kjærende parts pretensjoner om andre forhold i tilknytning til søksmålet derimot underlagt prøvelse. Hun kan ikke binde retten med hensyn til faktiske eller rettslige virkninger av at hun får medhold i søksmålet.
Den kjærende part har i stevningen nedlagt påstand om at vedtaket av 24. mai 1995 er ugyldig og at hun prinsipalt skal få Gauplien, subsidiært to arealer benevnt B og E - tilhørende Dullerud og Bågårud - overskjøtet til seg.
Lagmannsrettens flertall finner at det skjønn som er utøvet av forvaltningen både ved avgjørelsen av hvorvidt konsesjonen skal gis og ved fordelingsvedtaket er et fritt skjønn og som ikke er underlagt domstolenes prøvelsesrett.
Eivind Dullerud og Per Arne Bågårud er prosessvarslet men er ikke trukket inn som parter i søksmålet. Hvis vedtaket av 24. mai 1995 kjennes ugyldig, vil dette bare ha rettskraftvirkning i forholdet mellom Anny Smetop og Staten og det vil ikke ha rettskraftvirkning i forhold til Eivind Dullerud og Per Arne Bågårud. For at Anny Smetop skal få Gauplien eller de to arealene hun subsidiært har krevet, må - i tillegg til at vedtaket kjennes ugyldig - forvaltningen omgjøre vedtaket. Omgjøring i samsvar med hva det er nedlagt påstand om fra Smetops side vil være til skade for en eller begge parter som er prosessvarslet. Flertallet er enig med herredsretten i at det kan synes tvilsomt om forvaltningen vil ha adgang til å omgjøre vedtaket og viser her til herredsrettens drøftelse som flertallet er enig i. I den utstrekning vedtaket av 24. mai 1995 kjennes ugyldig får ikke Smetop automatisk utlagt verken Gauplien eller arealene benevnt B og E til seg etter vedtaket av 30. juni 1994. Det vises også her til herredsrettens drøftelse.
Et eventuelt erstatningssøksmål fra Smetop mot Staten vil kunne reises uten at hun går til sak om gyldigheten av vedtaket. Ved vurderingen av hvorvidt erstatning kan tilkjennes, vil retten prejudisielt ta standpunkt til hvorvidt vedtaket er gyldig.
Flertallet finner at Anny Smetop ikke har rettslig interesse i det søksmål hun har anlagt for Toten herredsrett.
Kjæremålet har vært forgjeves og kjæremotparten har krevet saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ingen særlige omstendigheter som kan gi grunnlag for å frita Anny Smetop for erstatningsplikten overfor kjæremotparten og omkostningene settes til kr 500,-.
Mindretallet, Askheim, bemerker at Anny Smetop ikke kan kreve dom for påstanden i pkt. 2 og det subsidiære punkt 3 i stevningen. Dette ville forutsette at domstolen gikk inn i forvaltningens rolle og traff et nytt vedtak, noe det åpenbart ikke er adgang til. Selv om Smetop skulle få medhold i at det aktuelle forvaltningsvedtak er en nullitet, vil det være uaktuelt for retten å avsi dom som nevnt. Dette vil etter mindretallets oppfatning gjelde uavhengig av om saken er reist bare mot staten eller også mot den private part som er tilgodesett. Det er imidlertid ikke påstått avvisning særskilt for disse punkters vedkommende. Grunnlaget for statens avvisningspåstand er at ikke også Eyvind Dullerud er gjort til part og avvisningskravet omfatter også ugyldighetspåstanden - pkt. 1 i stevningen. Mindretallets bemerkninger i det følgende er utformet med henblikk på stevningens pkt. 1.
Det er på det rene at det foreligger et forvaltningsvedtak som berører Smetops interesser. Det er dermed et klart rettslig utgangspunkt at det er adgang til å få prøvet gyldigheten av vedtaket for domstolene. Fra statens side er det anført at denne adgang ikke foreligger. Etter statens oppfatning har ikke Smetop noen aktuell rettslig interesse medmindre Dullerud stevnes sammen med staten. Kravet til aktuell rettslig interesse, innebærer at det resultat som det kreves dom for, må være mulig å gjennomføre. Når det gjelder den rettspraksis som partene har vist til bygger den siste avgjørelsen i Rt-1996-330 på at situasjonen var irreversibel. D.vs. på at det forelå umulighet. Avgjørelsen sier intet om partsstillingen i forvaltningssaker. Mindretallet finner også at det er umulighetssynspunktet som bør være utgangspunktet ved spørsmålet om det samtidig må rettes søksmål mot de parter som er blitt tilgodesett dersom et forvaltningsvedtak skal angripes. Der hvor mulighetene for gjennomføring er avhengig av at det samtidig avsies dom mot en annen privat part i saken gir det mening å kreve at denne blir gjort til part. Mindretallet viser her også til den oppsummering som Jens Edvin Andreassen foretar i sin gjennomgang av søksmål i forvaltningssaker med en "trepartskonstellasjon" på s. 86 i artikkelen i Jussens Venner.
Mindretallet legger videre til grunn at et krav om at en tredjepart skal trekkes inn bare kan stilles hvor dette er nødvendig. At det vil være hensiktsmessig og skape større klarhet enn om det ikke gjøres, kan ikke være tilstrekkelig til å fastslå at det ikke foreligger noen aktuell rettslig interesse hvis gjennomføring av saksøkerens mål med stevningen ikke fremstår som umulig. Mindretallet ser også hen til at i jo større utstrekning det stilles krav om å trekke inn tredjemenn i søksmålet, jo større innsats tvinges saksøkeren til å legge i vektskålen for å få saken inn for domstolene. Mindretallet har også merket seg at de høyesterettsavgjørelser som taler i favør av statens syn er truffet i ansettelsessaker, hvor det i særlig grad er klart at den misnøyde søkers krav må gå på bekostning av den som har fått stillingen. Hvis man i stedet tenker seg et søksmål fra en kandidat som ikke har nådd opp hvor det har skjedd uttak av et bestemt antall aspiranter eller studenter til et lukket fag, vil det neppe fremstå som naturlig å kreve at samtlige som er blitt tatt opp skal saksøkes sammen med det forvaltningsorgan som har forestått uttaket. Mindretallet finner at de foreliggende avgjørelser har begrenset betydning som veiledning på andre forvaltningsområder. Mindretallet ser det prinsipielt slik at når et område er lagt under statlig forvaltning bør den enkelte i størst mulig utstrekning kunne holde seg til de relevante forvaltningsorganer. Kommer det til en etterfølgende rettsak må det i første rekke være vedkommende forvaltningsorgans sak å sørge for at alle sider ved saken - også forholdet til andre berørte - blir skikkelig belyst. Hensynet til de berørte tredjemenn er også ivaretatt gjennom at det, som her, sendes prosessvarsel. Dette gir mulighet for vedkommende til å intervenere i saken. Etter mindretallets oppfatning er det like nærliggende å la en berørt tredjeperson selv avgjøre om han vil gå inn i saken ved den rettslige behandling, som å kreve at den som er misfornøyd med vedtaket skal trekke ham inn ved søksmålet.
I den foreliggende sak kan mindretallet ikke se at det på forhånd er klart at en eventuell dom gående ut på at vedtaket er ugyldig, ikke kan følges opp med et omgjøringsvedtak til fordel for Smetop, selv om Dullerud ikke er part i rettssaken. Det er på det rene at staten fortsatt har grunnbokshjemmelen til eiendommen og det er for øvrig de forvaltningsrettslige omgjøringsregler som regulerer forholdet. Mindretallet bemerker også at det følger av de grunnleggende reglene om domstolenes kompetanse overfor forvaltningsvedtak at en som får medhold i at et forvaltningsvedtak er ugyldig, som regel vil være henvist til å avvente et nytt forvaltningsvedtak. Her vil de feil som er konstatert, være rettet, men vedkommende kan ikke alltid være sikker på at det nye vedtaket oppfyller de krav til materielt innhold som ligger bak søksmålet, jf. også mindretallets innledende bemerkninger om de påstander som er nedlagt i stevningen.
Mindretallet konkluderer etter dette med at saken kan fremmes. Mindretallet finner i samsvar med dette også at Smetop bør få erstattet saksomkostningene ved behandlingen av avvisningsspørsmålet såvel for herredsretten som lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §172 og §181, annet ledd.
I samsvar med flertallets syn blir herredsrettens kjennelse å stadfeste.
Slutning:
1. Toten herredsretts kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Anny Smetop 500,- - femhundrekroner- til Staten v/Landbruksdepartementet innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.