LE-1997-601
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-10 |
| Publisert: | LE-1997-00601 |
| Stikkord: | Fartsoverskridelse, Lasermåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr: 97-0040 M - Eidsivating lagmannsrett LE-1997-00601 M. |
| Parter: | Hedmark og Oppland statsadvokatembeter (Aktor: Statsadvokat Arne Ingvald Dymbe) mot A (Forsvarer: Advokat Jon Swensen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Tilkalt dommer, sorenskriver Einar Thomesen. Ekstraordinær lagdommer Ole Haugstad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, Straffeloven (1902) §52, §53, §8 |
Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa den 29 april 1997 dom med slik domsslutning:
1. A født xx.xx.56, dømmes for overtredelse av veitrafikkloven §31 første første ledd, jfr. 5 første ledd, jfr. skiltforskriften §8 jfr. skilt nr 362 "fartsgrense" til en straff av fengsel i 18 -attendager-.
2. A født xx.xx.56, dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 3000, -tretusen- fjorten dager fra dommens forkynnelse.
A er dømt i herredsretten for å ha kjørt sin Volvo personbil i en hastighet av 135 km/t på et sted der høyeste lovlig hastighet var 80 km/t. Hastigheten ble målt med laser.
Anken gjelder straffutmålingen. A gjør gjeldende at herredsretten feilaktig har basert straffutmålingen på at bilens hastighet var 135 km/t. Det er knyttet så mye usikkerhet til målingen og loggføringen at lagmannsretten må legge til grunn at bilens hastighet var 120 km/t. Med en slik hastighet skal det etter rettspraksis reageres med bot. Han har dessuten anført at den lange tid som har gått siden kjøringen fant sted, må føre til at det utmåles en betinget fengselsstraff selv om lagmannsretten skulle opprettholde lasermålingen. Anken gjaldt også herredsrettens saksbehandling. Han gjorde gjeldende at det var feil av herredsretten ikke å gå på befaring og ikke å oppnevne sakkyndig til å uttale seg om laserens virkemåte. Under hovedforhandlingen ble saksbehandlingsanken trukket.
Hovedforhandlingen ble holdt på Ringebu den 9 og 10 desember 1997. Lagmannsretten foretok befaring sammen med aktor, forsvarer, A, og de polititjenestemenn som hadde fartskontrollen. Med på befaring var også det sakkyndige vitne Jan Tore Malmo. Han uttalte seg også om laseren som måleinstrument og konkret om den aktuelle måling. For lagmannsretten forelå også en skriftlig redegjørelse fra Børje Forsell.
Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn som bevist at fredag den 12 oktober 1995 kom A kjørende E 6 sydover i sin Volvo personbil. Ca kl 0530 passerte han Fryasletta nord for Ringebu hvor lovlig hastighet er 80 km/time. Bilens hastighet ble målt ved laser til 135 km/time. A hevder selv at hastigheten var ca 120 km/timen.
Målingen ble utført av lensmannsbetjent Svein Morten Laingen. Han hadde før den aktuelle målingen vært halvannet år i Utrykningspolitiet og der fått opplæring i bruken av laserapparatet. Den aktuelle dag var kontrollposten plassert i nordenden av Fryasletta. Det var stopposter både nord og syd for kontrollposten, slik at det ble foretatt målinger av både syd- og nordgående trafikk. Laingen forklarte i retten at det var lite trafikk. Det var våt veibane slik at bilen virvlet opp vann. Laingen hadde plassert seg i en skråning opp fra veien. Han sto ca fire meter høyere enn veibanen med apparatet og i en avstand av to - tre meter fra veien. Det var en del kvister fra småbjerk i siktefeltet. Ca kl 0530 han fikk melding over politisambandet fra den nordlige stoppepost om at det kom en Volvo sydover i stor hastighet. Det var As bil. Laingen la an laseren og rettet den sydover og ventet til bilen kom inn i siktelinjen. Det var da ikke andre biler på sletta. Da han trakk av, befant Laingen seg så å si rett bak bilen. Han siktet mot bilens nummerskilt Han måtte trekke av noen ganger før han fikk et resultat som laserpistolen godkjente. Da apparatet godkjente målingen, befant bilen seg i en avstand av 258,5 meter.
A har anført at det valgte sted for kontrollen var uegnet for laserkontroll. Han har for det første anført at kvistene hindret sikten. Lagmannsretten legger til grunn at det var god nok sikt til å se bilene for måling. Men kvistene medførte en risiko for at deler av laserstrålen kunne treffe kvistene. Forsåvidt var stedet ikke ideelt for lasermåling. Men det er ikke mulig at kvistene har hatt innvirkning på den aktuelle måling. Hvis deler av laserstrålen treffer en av kvistene, vil resultatet bli at laserapparatet underkjenner målingen.
I tillegg til vegetasjonen har A anført at stedet er uegnet for lasermåling på grunn av Laingens plassering i forhold til veibanen. Anførselen er, slik lagmannsretten har oppfattet det, først og fremst at stedet som sådan er uegnet fordi ved målinger i kort avstand fra Laingen fører til så stor vinkel mellom bilen og laseren at apparatet må beveges for å følge den. En slik bevegelse øker risikoen for feilmåling. Lagmannsretten finner det klart at denne innsigelse ikke har relevans til målingen av As bil. Under målingen befant Laingen seg tilnærmet rett bak As bil i en avstand av 258,5 meter. Selv om Laingen sto fire meter over veibanen, er det på det rene at vinkelen mellom bilen og laseren var så liten at det ikke var nødvendig å bevege laserapparatet under målingen. Laserstrålen vil på denne avstand ha en omkrets på om lag 75 cm når den treffer bilen. Målingen av farten foregår over en periode på 0,34 sekunder. I løpet av denne perioden vil bilens nummerskilt ha beveget seg så lite i forhold til siktelinjen fra laserpistolen at den ikke har kommet utenfor laserstrålens omkrets. Selv om laserapparatet bør holdes mest mulig i ro under målingen for å unngå feilkilder, er det ikke grunnlag for å hevde at Laingen under målingen av As bil, har beveget apparatet slik at det er grunn til å til å tvile på resultatet. Begge de sakkyndige har bekreftet at på den avstand målingen ble foretatt, er ikke vinkelen slik at det er nødvendig å bevege apparatet under målingen. Lagmannsretten legger til at A har opplyst at det ikke var andre kjøretøyer i nærheten da målingen skjedde som kan ha påvirket måleresultatet.
A har som nevnt først og fremst vist til at målingen av andre biler er foretatt i så kort avstand fra Laingen at vinkelen kan være problematisk. Det er særlig vist til måleresultat nr 7 i en avstand av 58,5 meter. Dette sammen med kvistene i synsfeltet, skal gjøre stedet som sådant uegnet for lasermåling. Lagmannsretten finner dette klart uholdbart. Anførselen rokker ikke ved troverdigheten av at målingen av As bil er korrekt. Hvorvidt målingen av bil nr 7, er så tvilsom at den må underkjennes er irrelevant. Lagmannsretten skal ikke avgjøre om stedet generelt er egnet for lasermåling, men om det kleber slik usikkerhet til en konkret måling, at lagmannsretten ikke kan se bort fra at den er uriktig. Konstruert og teoretisk tvil skal det sees bort fra.
I følge instruks skal laserapparatet testes før, under og etter en kontroll. Det skal før kontrollen gjennomføres en test for å se om apparatets avstandsmåler er korrekt. Samme test skal foretas etter kontrollen. Videre skal det under kontrollen, hver halvtime foretas en displaytest, en siktetest og en såkalt nulltest. A har med styrke anført at selve loggen er ført på en måte som ikke viser at de foreskrevne tester er utført. I loggen er anmerket at apparatet før kontrollen ble målt mot en på forhånd målt distanse på 16,94 meter og at displayet på apparatet viste 17,0 meter. Dette viser at apparatets avstandsmåler var i orden på dette tidspunkt. Dernest er det skrevet OK i rubrikken. A har anført at det skulle vært skrevet ok to ganger for å vise at apparatet var i orden både før og etter kontrollen. Videre har han anført at det ikke av loggen fremgår hvilke tester som ble gjennomført under kontrollen. Det står bare at apparatet ble testet med angivelse av seks tidspunkter. Endelig har A anført at det var en feil at den som førte loggen, ikke hadde visuell kontakt med måleapparatet og selv kunne se resultatet på displayen. Å innrette seg slik at Laingen opplyste resultatet over politiets samband, åpner for at Gården, som førte loggen, kan hørt feil når Laingen leste av målingen.
Ut fra det som er anmerket i loggen og lensmannsbetjentene Laingens og Gårdens forklaringer, finner lagmannsretten det hevet over en hver rimelig tvil at de foreskrevne tester av laserpistolen ble utført forskriftsmessig og at apparatet ble funnet i orden. Lagmannsretten bemerker at det apparat som ble brukt, var til periodisk kontroll i desember 1995 og da funnet i orden. Selv om loggen kunne ha vært ført mer presist, kan ikke dette i seg selv føre til at måleresultatet må underkjennes når lagmannsretten ut fra det som er ført i loggen og den øvrige bevisførsel, er overbevist om at testene faktisk ble utført som foreskrevet og apparatet funnet i orden. Lagmannsretten finner heller ikke å kunne tillegge det noen betydning at måleresultatet ble opplyst over politiets samband. Det er på det rene at både Gården som førte loggen og Sveen som stoppet A, begge uavhengig av hverandre har notert 135 km/t som den hastighet Laingen avleste As bil med. A hørte for øvrig selv hastigheten ble lest opp.
Det er noe uklart hvor presist loggen i følge instruksen skal føres, men eventuelle brudd på instruksen som måtte være begått i dette tilfelle, er ikke egnet til å svekke lagmannsrettens vurdering av om målingen av As bil kan være forbundet med slike feilkilder at målingen må underkjennes som bevis i en straffesak. Det var tilfelle i Rt-1984-1089 som A har vist til:
Når herredsretten har tilsidesatt resultatet av radarmålingen, bygger dette på at retten har ansett målestedet for å være ugunstig og ikke i overensstemmelse med de instrukser som foreligger for politiets bruk av radar, og videre på at retten ikke tør utelukke at dette kan ha gitt opphav til feilkilder som medfører at man ikke kan ha full tillit til måleresultatet. De forhold ved målestedet som herredsretten har festet seg ved, er at det i målebeltet var store reflekterende flater som skrenter, fjellrabbe, nettinggjerde, forstøtningsmur og et par lysstolper til gatelys. Videre stakk et tre frem i målesektoren foran antennen.
Det avgjørende var med andre ord at instruksbruddet hadde ført til slike feilkilder at rettens tillit til måleresultet var rokket. Men det er ikke tilfelle i denne sak. A påberoper seg feil som etter lagmannsrettens vurdering ikke kan ha påvirket måleresultatet i As disfavør.
Da A ble stanset, sa han at han hadde sett på speedometeret og sett at det viste 120 km/t. Det er noe uklart om A etter å ha blitt konfrontert med måleresultatet på 135 km/t, har akseptert det - jf herredsrettens dom. Men lagmannsretten behøver ikke ta standpunkt til den bevistvil som råder om dette. For lagmannsretten er det tilstrekkelig å bygge på at måleresultatet er riktig.
Etter dette legger lagmannsretten til grunn at A hadde en hastighet av 135 km/t da han ble stanset på Fryasletta. En slik hastighet i 80 kmsone, skal straffes med ubetinget fengsel. Lagmannsretten viser til Rt-- 1985 s 144:
Domfelte er kjent skyldig i å ha kjørt med en hastighet på 132 km/t på riksvei 8 på Danmarkssletta i Hedrum hvor fartsgrensen var 80 km/t.
Fartsmålingen ble foretatt over en strekning på 652 meter og viste en gjennomsnittshastighet på 132,6 km/t. Jeg viser til dom i Rt-1984-426 og Høyesteretts kjennelse av 13. desember 1984 ( Rt-1984-1409) (lnr. 175/1984), og mener at det overfor en så graverende fartsoverskridelse må reageres med ubetinget fengsel med mindre det foreligger særegne, unnskyldende omstendigheter. At kjøringen fant sted på en rett vegstrekning av god standard og under gode kjøreforhold, er ikke tilstrekkelig for betinget fengselsstraff.
Ved en uventet trafikksituasjon representerer en slik hastighet i seg selv en risiko med katastrofale følger.
A ble stanset i oktober 1995. Det er således gått over to år og to månder siden kjøringen. Ut fra det finner lagmannsretten at det bør reageres med en betinget fengselsstraff i kombinasjon med en ubetinget bot. Riktignok kan det lastes forsvaren at dokumentene ble liggende hos ham fra 1 november 1995 til den 7 oktober 1996 da politiet etterlyste dokumentene. Men politiet burde på sin side ha rutiner som hindrer at saksbehandlingen stanser opp fordi om dokumentene sendes forsvareren og blir liggende der. Avgjørende er imidlertid at sendrektigheten ikke kan lastes A og at i straffeprosessen skal ikke klienten identifiseres med sin forsvarers feil.
A er selvstendig næringsdrivende med en inntekt på ca 160.000 pr år. Han har gjeld på ca 2000000. Han er gift og har to barn å forsørge. Fengselssraffen settes til 18 dager som i medhold av straffeloven §52 og §53 gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Ut fra forseelsens karakter og A økonomiske stilling, settes den ubetingede boten til kr 5000. Den subsidiære fengselstraff settes til 10 dager.
Når A må betale en ubetinget bot, finner lagmannsretten at han ut fra sin økonomiske stilling ikke bør betale sksomkostninger for herredsretten. Anken har ført frem slik at det heller ikke blir i lagt saksomkostninger for lagmannsretten.
Domsslutning:
1. I herredsretttens dom gjøres følgende endringer:
Straffens fullbyrdelse utsettes med en prøvetid på 2 -to- år; jf strl §52 og §53.
A, født xx.xx.1956, dømmes til betale en bot til statskassen 5000 - femtusenkroner; - subsidiært 10 -ti- dager fengsel.
Saksomkostningene oppheves.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.