LE-1997-641
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-01 |
| Publisert: | LE-1997-00641 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Romerike herredsrett Nr: 97-00051 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1997-00641 K. |
| Parter: | Kjærende part: Ragnar Johannessen (Prosessfullmektig: Advokat Harald Rognhaug). Kjæremotpart: Jan Olav Gjelsnes (Prosessfullmektig: Advokat Hroar Holtet). |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §97 |
Saken gjelder særskilt kjæremål over saksomkostningsavgjørelse.
Ved stevning av 10 januar 1997 krevet Jan Olav Gjelsnes erstatning av Ragnar Johannessen i anledning huskjøp. Gjelsnes la i stevningen ned slik påstand:
1. Ragnar Johannesen dømmes til å betale til Jan Olav Gjelsnes erstatning begrenset oppad til kr 400.000.
2. Ragnar Johannessen dømmes til å betale sakens omkostninger.
I tilsvar av 18 februar 1997 tok Ragnar Johannessen til motmæle og nedla slik påstand:
1. Ragnar Johannessen frifinnes.
2. Ragnar Johannessn tilkjennes saksomkostninger.
Under hovedforhandlingen som ble holdt den 19 august 1997 opprettholdt begge parter de nedlagte påstander. Nedre Romerike Herredsrett avsa den 4 september 1997 dom i tvisten med slik domsslutning:
1. Ragnar Johannessen dømmes til å betale 75.000 - syttifemtusen- kroner i prisavslag til Jan Olav Gjelsnes.
2. Ragnar Johannessen dømmes til å betale kroner 98859.50 - nittiåttetusenåttehundreogniogfemtikronerog femtiøre- i saksomkostninger til Jan Olav Gjelsnes.
3. Oppfyllelsesfristen er 14 -fjorten- dager regnet fra denne doms forkynnelse.
Herredsretten har begrunnet sin omkostningsavgjørelse slik:
Etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 skal den som taper saken, erstatte motpartens omkostninger. Retten kan ikke se at noen av unntaksreglene i annet ledd er anvendelig i denne saken, og bemerker at selv om prisavslaget ligger betydelig under maksimumsbeløpet som det var nedlagt påstand om, har saksøkte likevel tapt saken fullstendig.
Ragnar Johannessen har påkjært herredsrettens omkostningsavgjørelse til Eidsivating lagmannsretten. Han har nedlagt slik påstand:
1. Saksomkostninger i sak mellom Jan Olav Gjelsnes og Roar Johannessen, Nedre Romerike herredsretts sak nr 97-00051 A tilkjennes ikke for herredsrett.
2. Jan Olav Gjelsnes dømmes til å betale Ragnar Johannessens saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrettens kjæremålsutvalg.
Jan Olav Gjelsnes har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
2. Subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes.
3. I begge tilfelle: Jan Olav Gjelsnes tilkjennes saksomkostninger for Eidsivating lagmannsretten
Lagmannsretten bemerker at herredsrettens dom ble forkynt for Johannessens prosessfullmektig den 8 september 1997. Kjæremålsfristen på to uker løp således ut den 22 september 1997 slik at kjæremålet for å være rettidig må være postlagt senest denne dagen. Av sakens dokumenter fremgår at prosessfullmektigen postla et kjæremål den 22 september 1997. Konvolutten er stemplet ved Ski postkontor med 22 september. Imidlertid var kjæremålserklæringen stilet til Borgarting lagmannsrett. Den 23 september postla derfor prosessfullmektigen et likelydende kjæremål stilet til Eidsivating lagmannsrett. Konvolutten er stemplet ved Ski postkontor den 23 september. Begge forsendelser ble sendt Nedre Romerike herredsrett.
Etter dette legger lagmannsretten til grunn at det i rett tid ble postlagt et kjæremål, men at det var stilet til feil kjæremålsinstans. Feilen ble umiddelbart avhjulpet av prosessfullmektigen av eget tiltak; jf tvistemålsloven §97. Ut fra dette kan ikke kjæremålet avvises.
Ragnar Johannessen har til realiteten anført at saksomkostningsavgjørelsen er avgjort i strid med loven. Gjelsnes påstand lød på prisavslag begrenset oppad til kr 400.000. Det kan da ikke være korrekt at Johannessen med et domsresultat på kr 75.000 har tapt saken fullstendig. Det tilkjente beløp ligger vesentlig under hva som er krevet og langt nærmere Johannessens påstand enn den Gjelsnes nedla. Herredsretten skulle foretatt en vurdering av størrelsen på det tilkjente beløp. Dessuten kom det ikke til reelle forliksforhandlinger fordi Gjelsnes ikke ga noen signaler om at han var villig til å gå under det påståtte beløp. Hadde han signalisert et beløp i størrelsesorden 50.000 - 100.000 hadde mulighetene for å nå frem med forlik vært store.
Jan Olav Gjelsnes har anført at herredsrettens omkostningsavgjørelse er korrekt. Påstanden var formulert med en nærmere angitt øvre grense. Herredssretten har foretatt en skjønnsmessig utmåling i henhold til påstanden. Johannessen har derfor tapt saken fullstendig.
Lagmannsretten skal bemerke at det er tale om kjæremål over saksomkostninger fastsatt ved dom. Lagmannsrettens kompetanse er derfor begrenset til om avgjørelsen er i strid med loven, herunder også om premissene er utformet slik at lovanvendelsen lar seg prøve.
Det springende punkt i saken er om herredsretten med rette har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §172. Det forutsetter at Johannessen har tapt saken fullstendig. Utgangspunktet er at en part har tapt saken fullstendig hvis den andre part fullt ut har fått medhold i alle krav som er fremsatt i samsvar med sin prinsipale påstand. I dette tilfelle er Gjelsnes tilkjent et vesentlig lavere beløp i prisavslag enn det han nedla påstand om. Skal saken i et slikt tilfelle være tapt fullstendig, må den nedlagte påstand reservasjonsløst ha overlatt selve utmålingen til rettens skjønn - jf Schei Tvistemålsloven Bind I s 351.
I dette tilfelle inneholder påstanden en uttrykkelig henvisning som overlater fastsettelsen av beløpets størrelse til rettens skjønn. Det er heller ikke i herredsrettens referat at anførslene noe som tyder på at fastsettelsen ikke er overlatt til rettens skjønn ut fra den påberopte arealmangel. Det ble ikke lagt noen føringer for herredsrettens skjønnsutøvelse som kan oppfattes slik at Gjelsnes i realiteten må sies å ha krevet et høyere beløp enn han ble tilkjent. At i et slikt tilfelle det tilkjente beløp ligger vesentlig under det maksimum som er krevet, fører ikke til at saken er dels vunnet og dels tapt - jf Rt-1985-505.
Lagmannsretten er derfor kommet til at herredsretten med rette har avgjort saksomkostningspørsmålet ut fra tvistemålsloven §172.
Johannessen har også anført at reelle forliksforhandlinger strandet på at det ikke kom signaler om at Gjelsnes ville akseptere et mer realistisk beløp. Lagmannsretten kan ikke se at dette var et forhold herredsretten skulle ha tatt opp i sin avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §172. Det som kan tillegges vekt er at en part avslår et forlikstilbud som er like godt eller bedre enn det han er tilkjent i dommen. Det er relevant moment når saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter §174 og ikke etter §172. I dette tilfelle har ikke Johannessen fremsatt noe tilbud. Dessuten er unntakene i tvistemålsloven §172 annet ledd uttømmende. Det var derfor ikke noen feil av herredsretten ikke legge vekt på denne anførsel.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Gjelsnes har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Lagmannsretten finner at den kjærende part bør betale saksokostninger for lagmannsretten i følge hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd i det den ikke kan se at det foreligger særlige omstendigheter som kan fri ham. Saksomkostningene settes til kr 2 000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ragnar Johannessen 2 000 -totusen- kroner til Jan Olav Gjelsnes innen 2 -touker fra forkynnelsen av denne kjennelse