LE-1997-7

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1997-10-07
Publisert:	LE-1997-00007
Stikkord:	Naturfredning
Sammendrag:
Saksgang:	Nedre Romerike herredsrett Nr: 92-1044 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1997-00007 B. Anke til Høyesterett nektet fremmet for så vidt gjelder det område som er betegnet som teig II, anken henvist for så vidt gjelder det område som er betegnet teig I; HR-1998-00205K . Overskjønnet opphevet, med unntak for saksomkostningsavgjørelsen, og saken hjemvist til ny behandling for lagmannsretten; HR-1999-00006 A.
Parter:	Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Johan Fr. Remmen). Saksøkt: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Helge Olav Bugge).
Forfatter:	Førstelagmann Odd Jarl Pedersen, 4 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, Grunnloven (1814) §105, Domstolloven (1915) §20, Skjønnsprosessloven (1917) §54, Skogbruksloven (1965) §17b, Naturvernloven (1970) §20, §20b, §6, §4, §5

1. Innledning.

Saken gjelder overskjønn over Nedre Romerike herredsretts erstatningsfastsettelser i anledning opprettelse av Østmarka naturreservat.

Ved kronprinsregentens resolusjon av 21 desember 1990 ble et skogområde på ca 12.5 km2 i kommunene Enebakk, Rælingen og Lørenskog lagt ut som naturreservat. Selv om eiendomsretten formelt ikke går over til staten, innebærer vedtaket at eierene mister retten til all fremtidig skogsdrift. De har derfor krav på erstatning av staten etter naturvernloven §20. Erstatningen skal utmåles etter ekspropriasjonsrettslig prinsipp.

Ni eiendommer ble berørt. Det var åtte private grunneiere og Oslo kommune. Staten påstevnet skjønn ved Nedre Romerike herredsrett den 16 juni 1992. Fordi fredningen berører eiendommer i flere embetskretser, oppnevnte fylkesmannen 28 juli 1992 med hjemmel i domstolsloven §20 justitiarius Reiersrud som skjønnsbestyrer.

Mens saken stod for herredsretten, inngikk staten minnelig ordning med åtte av grunneierne. Også mellom staten og Oslo kommune har det vært ført forhandlinger om en minnelig løsning. Men da de strandet, gikk erstatningsfastsettelsen for kommunes areal på 7.1 km2 i Enebakk kommune til skjønn. At staten og Oslo kommune ikke maktet å finne et omforenet erstatningsbeløp, skyldes i hovedsak at de har sterkt avvikende syn på betydningen av at Oslo kommunes formannskap ved et vedtak i 1976 fredet 5,0 km2 av reservatet under navnet Rausjømarka skogreservat. I følge kommunens egne fredningsbestemmelser for reservatet var formålet å bevare et område med særpreget lavlandsskog i sin naturlige tilstand. Det innebærer blant annet at all hugst av trær er forbudt. Statens syn er at den ikke skal betale noen erstatning for å ha fredet et område som allerede var fredet på kommunes hånd. Oslo kommune har sterkt fremhevet at vedtaket i 1976 er truffet av kommunen som grunneier og at den stod helt fritt til å omgjøre vedtaket. Ved erstatningsutmålingen skal derfor kommunen behandles som enhver annen privat grunneier som har krav på å få utmålt erstatningen ut fra eiendommens objektive bruksverdi eller med andre ord hva en alminnelig og forstandig privat skogeier ville ha fått ut av skogsdriften.

Herredsretten la statens syn til grunn for sin erstatningsfastsettelse, og utmålte en erstatning for den del som ikke var administrativt fredet (teig II). Erstatningen ble utmålt etter prinsippet om redusert balansekvantum. Herredsretten hadde ikke tilgang på forstlige data for den resterende del av Oslo kommunes skoger, og kom ut fra en forenklet metode til at kommunen som følge av fredningen av teig II, fikk redusert sitt totale fremtidige hugstkvantum med 1.140 m3 netto pr år. Brutto virkespris ble satt til kr 380 pr m3 og driftsutgiftene til kr 190 pr m3. Det ga en erstatning på kr 4332000. når det årlige nettotapet ble kapitalisert og diskontert med 5 %. For teig I ble det ikke utmålt noen erstatning. Avsavnsrente ble fastsatt med 10 % pro anno fra 21 desember 1990 og ut 1993 og deretter til 6 % pro anno.

Oslo kommune ved ordføreren har i rett tid begjært overskjønn. Den krever for det første full erstatning etter objektiv bruksverdi for teig I. For teig II har kommunen anført at erstatningen er satt for lavt. Endelig har kommunen anført at avsavnsrenten er for lav. Kommunen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Oslo kommune tilkjennes full erstatning.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Staten ved Miljøverndepartementet har også i rett tid begjært overskjønn. Begjæringen er knyttet til erstatningen for teig II som staten mener er satt for høyt. Staten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

Hovedforhandlingen ble holdt i Tinghuset på Lillestrøm i dagene 1-4 september 1997. Retten foretok befaring sammen med partenes representanter og prosessfullmektiger. Den rettsoppnevnte sakkyndige for herredsretten, skogsjef Erling Bergsaker i Norskog, var også rettsoppnevnt sakkyndig for lagmannsretten. Partene har visse anførsler til hans registreringer, men er enige om at de med enkelte justeringer kan legges til grunn. Når det gjelder beregningen av bruksverdien ut fra de foretatte registreringer, er partene for lagmannsretten enige om at prinsippet redusert balansekvantum skal anvendes, men kommunen har reservert seg for at eks. prp. erstl. §6 første ledd etter endringen i 1997 fører til at prinsippet om redusert balansekvantum er fjernet som utmålingsprinsipp. Kommunen aksepterer prinsippet om redusert balansekvantum fordi det prinsipp i denne sak gir høyere erstatning enn en verdsettelse ut fra en isolert betraktning av fredningsarealet. For herredsretten hadde ikke den sakkyndige tilgang til de forstlige data for kommunens øvrige skogsareal. Herredsretten var derfor henvist til å beregne reduksjonen i det fremtidige årlige hugstkvantum ut fra forenklede metoder. Reduksjonen ble satt til 4.5 % av stående masse i fredningsområdet. For lagmannsretten la Oslo kommune frem de nødvendige opplysninger om restskogen, og partene ble enige om dette mandat for sakkyndige:

Den sakkyndige skal foreta en redusert balansekvantumsberegning.

Beregningen skal foretas for det fredede område under ett og for teig I og II hver for seg, sett i relasjon til

Oslo kommunes skogeiendommer i Enebakk og alle Oslo kommunes skogeiendommer.

Det bes redegjort for om og i hvilken utstrekning fortung avvirkning av det fredede område innvirker på beregningene. Redegjørelsen bes supplert med regneeksempler.

Registrerte bestandsdata utleveres fra Oslo kommune, Skogvesenet.

Saken står etter dette i en annen faktisk stilling enn for herredsretten idet lagmannsretten har de forstlige data om ekspropriatens restskog som er nødvendige for å beregne reduksjonen i det fremtidige balansekvantum ut fra en fullstendig metode - se Rt-1992-217. For øvrig står saken i samme rettslig og faktiske stilling som for herredsretten. Herredsretten har gitt en utførlig fremstilling av saksforholdet som lagmannsretten viser til.

2. Partenes anførsler for lagmannsretten.

Staten gjør i hovedsak gjeldende at teig I i 1976 ble fredet på kommunens eget initiativ slik at all fremtid skogdrift var utelukket. Det var ikke noe press fra staten med sikte på å foreta et midlertidig vern, men en selvstendig beslutning av kommunes organer ut fra en bevisst vurdering av hvilken bruk av området som tjente kommunens interesser best. Staten støttet kommunes bestrebelser, men la ikke noe press på kommunen.

Realiteten for kommunen er således at den ikke lider noe økonomisk tap i fremtiden som følge av det statlige vern. Hvis kommunen likevel skal tilkjennes erstatning, må det gjøres ut fra teoretiske betraktinger som konstruerer et økonomisk tap. Kommunens henvisning til Svenkeruddommen blir skjev når situasjonen er den at en kommune ut fra et bevisst valg har lagt arealet ut til verneområde. Svenkeruddommen sikrer at en ekspropriat som av en eller annen tilfeldig grunn ikke bruker eiendommen eller utnytter den dårlig, får sin erstatning fastsatt ut fra hva en alminnelig dyktig bruker ville ha fått ut av eiendommen. Men dette passer ikke der staten etterat kommunen har fredet et område, kommer med et fredningsvedtak av samme innhold. Realiteten blir at staten har overtatt ansvaret for å sikre at kommunes intensjoner med området blir realisert. Kommunen skal til og med ha daglig oppsyn med reservatet mot godtgjørelse fra staten. Kommunen er i et slikt tilfelle ikke fratatt noen eiendomsrett og heller ikke noe rådighet som utløser erstatningsplikt.

Staten har anført at verdsettelsen av teig II skal foretas ut fra prinsippet om redusert balansekvantum. Herunder kan overskjønnsretten med enkelte presiseringer bygge på den sakkyndiges registreringer av skogsmarkstilstanden og beregning av reduksjonen i fremtidige hugstkvantum i kommunes skoger som følge av fredningen av teig II. For det første har staten anført at den sakkyndige har anvendt en hugstmodenhetsalder som ligger 10 år lavere enn forutsatt i Skoghåndboken. Høyere hugstmodenhetsalder gir en lavere avvirkningstakt. Overskjønnsretten må videre ta hensyn til at registreringen er foretatt pr 1996 slik at det i stående masser er tatt med tilvekst etter fredingsvedtaket i 1990. For teig II er tilveksten 2.6 % pr år. Endelig har staten anført at den sakkyndiges beregning ikke tar fullt hensyn til de begrensninger på skogsdriften som ville ha fulgt av markaforskriftene. Forskriftene gir seg ikke bare utslag på kostnadssiden, men også ved tapt hugstkvantum som følge av at trær må settes igjen på koller, halvøyer, berghamre, kantsoner, som evighetstrær og nøkkelbiotoper. Andre konsekvenser er større andel lukkede hugster og bruk av mindre hugstflater. Dette gir seg utslag i reduksjon av nyttbar kubikkmasse og forlenget omløpstid. Staten har anført et ekstra fratrekk på 10 % som følge av de særlige begrensninger som ligger i markaforskriften. Men i tillegg til de begrensninger som følger av markaforskriftene og som er lovpålagt, kommer kommunes egne selvpålagte begrensninger av hensyn til flerbrukshensyn. Kommunen ønsker en øket andel gammelskog og har satt gjennomsnittlig omløpstid til 136 år mot 93 hvis skogen hadde vært drevet etter skogøkonomiske prinsipper. Dette fører til et redusert årlig hugstkvantum.

Staten har lagt frem en oversikt over middel brutto tømmerpris for levering fra Enebakk skogeierlag i perioden 1986 til 1996. Med utgangspunkt i 1990 priser og med en andel massevirke på 44 %, ble prisen 334 kr/m3 for gran. For furu ble prisen med en massevirkeandel på 42 %, kr 345 kr/m3. For reservatet har staten satt skur/massevirkefordelingen for gran til 67/33. Andel furu er satt til 2 % med en massevirkeandel på 33 %. Det gir en veiet bruttopris på kr 346. Staten har regnet med et tillegg på kr 15 pr m3 i form av høyere skurtømmerpris som følge større dimensjoner i reservatet enn det som er regnet inn i middelprisen for Enebakk. Ut fra dette har staten anført en brutto tømmerpris på kr 361 pr m3.

Kostnadene i reservatet er høye som følge av vanskelig driftsterreng og et dårlig utbygget veinett. Staten har anført at veikostnadene for teig II blir kr 28.50 pr m3 basert på 45.000 m3 masse. Det er beregnet et kippetillegg" på kr 7 pr m3, utgifter til vedlikehold av veiene er satt til kr 5 pr m3. Hugst og kjøring er satt til kr 130 pr m3, mens kostnadene til skogkultur er beregnet til kr 14 pr m3. Andre kostnader, som måleavgift, administrasjonskostnader og diverse, er satt til kr 22 pr m3. Dette gir samlede utgifter på kr 206.50 pr m3.

Avsavnsrenten skal fastsettes ut fra det konkrete tap kommunen har lidt ved ikke å få erstatningsbeløpet til disposisjon pr fredningsdatoen. Staten henholder seg til herredsrettens avgjørelse.

Oslo kommune har for lagmannsretten særlig fremhevet at staten gjennom sitt fredningsvedtak har fratatt kommunen all rådighet over arealene, herunder også friheten til å omgjøre sitt eget vedtak. Det administrative vern er en privatrettslig disposisjon. Kommunen har på lik linje med andre private skogeiere båndlagt visse areal ut fra flerbrukshensyn. Dette inngår som ledd i et sosialt maktspill mellom skogeiere og staten. Da kommunen fredet teig I fryktet den spørsmålet om marka skulle ble underlagt en særlov eller fortsatt være underlagt landbruksdepartementes styring etter skogbruksloven med flerbruk underordnet økonomisk lønnsom skogsdrift. Når kommunen og andre skogeiere frivillig fredet visse deler av sin skog, var det for å unngå en egen markalov. Den administrative fredningen kom mens politikerne diskuterte markalov. Det var hele tiden klart at det kommunale vern skulle avløses av et statlig vern. I et samfunnsmessig perspektiv ligger det derfor et statlig direktiv bak kommunens fredning. Staten presset kommunen til å gjennomføre et midlertidig vern i påvente av det statlige vedtak. Dette er en frivillighet av ganske spesiell karakter.

Kommunen har videre vist til den juristobstruksjon av lovgiverviljen som ligger bak regjeringsadvokatens anførsler. Konsekvensen av hans anførsler er at bare den aktuelle bruk av et areal har ekspropriasjonsrettslig vern. Dette forsøkte lovgiveren å få lovfestet gjennom 1973-loven, men det ble stanset av Høyesterett i Kløftadommen. Og i 1984-loven ble det lovfestet at verdsettelsen skal foretas ut fra eiendommens fremtidige bruk forutsatt at bruken er påregnelig. Også under forberedelsen av naturvernloven §20b i 1983 kom regjeringsadvokaten på banen og anbefalte lovfestet at erstatningen skulle baseres på eiendommens aktuelle bruk på fredningstidspunktet. Skjønnsmennene har et særlig ansvar for at lovgiverviljen slår igjennom i denne sak. I den forbindelse har Oslo kommune anført at skjønnsbestyreren for underskjønnet tidligere var ansatt hos regjeringsadvokaten og samtidig med statens prosessfullmektig i denne sak.

Lagmannsretten skal basere sin verdsettelse på fremtidig påregnelig utnyttelse. Dette gjelder både ved verdsettelse etter salgsverdien og etter bruksverdien. Det er den objektive bruk som skal legges til grunn. Det følger eks. prp erstl §6 slik den er blitt tolket av Høyesterett i Rt-1986-1354 og Rt-1992-217. Det er den bruk en alminnelig og forstandig skogeier vil legge til grunn som blir skjønnstemaet. Verdsettelsen skal foretas uten hensyn til den konkrete eiers subjektive utnyttelse og planer med arealet. Dette knytter seg direkte til den påregnelige fremtidige utnyttelse og er dermed direkte bestemmende ved vurderingen av årsakssammenhengen. Det er således feil rettsanvendelse å først foreta en årsakssammenheng og deretter en påregnelighetsvurdering. Det er en og samme vurdering.

En verdsettelse basert på aktuell bruk når en kommunes skog blir fredet, mens private får erstatning ut fra fremtidig påregnelig bruk, innebærer en urimelig og usaklig forskjellsbehandling av kommunen. Det er sikker rett at det offentliges privatrettslige posisjoner skal likebehandles med private rettssubjekters. Det gjelder også i ekspropriasjonsrettslig sammenheng. Staten er endog gjennom det europeiske charter om lokalt selvstyre traktatforpliktet til å respektere det lokale selvstyre - jf artikkel 3.

Reale hensyn taler også for at staten behandler kommunen som hvilket som helst annet rettssubjekt. Det er ingen god løsning at staten kan gjøre seg til herre i andres hus uten å betale full erstatning. Det er en nasjonal oppgave å totalfrede skog og da er det nasjonale fellesskap som bør betale.

I tillegg til å ville ta teig I uten å betale erstatning, har staten anførte at det ved verdsettelsen av teig II, skal det tas hensyn til den verdireduksjon som kommunens selvpålagte begrensninger i skogsdriften medfører av hensyn til flerbrukshensyn. Men dette er heller ikke holdbart ut fra samme juridiske betraktninger som når det gjelder den frivillig pålagte fredning.

Kommunen har ikke villet ta noe klart standpunkt til om lovendringen i 1997 gjennom tillegget i §6 har innført et modifisert balansekvantumsprinsipp slik at verdsettelsen skal foretas uten at skogen på resteiendommen trekkes. Det vil føre til at verdsettelsen skal foretas etter en mellomting mellom et rent slakteverdiprinsipp og det tradisjonelle prinsipp om redusert balansekvantum. Men fordi kommunen i dette tilfelle vil tjene på å benytte differanseprinsippet, har den erklært seg innforstått med at dette prinsipp brukes i denne sak. Kommunen har vist til at den har grunnlovsvern mot en lov som virker tilbake til ugunst for en privat part.

Kommunen har ingen vesentlige innvendinger mot den sakkyndiges registreringer, men har fremholdt at andelen furu generelt er undervurdert. Det må legges til grunn at furuandelen er på 10 %. Den sakkyndige har dessuten undervurdert dimensjonene på trærne. Det må legges til grunn at sagtømmer utgjør 70 % av den stående masse på 120.000 m3. Ut fra dette må brutto tømmerpris settes til minst kr 390 pr m3.

Når det gjelder utgiftene, har staten beregnet hugst og transport for høyt. Det er dessuten mulig å drive ut virket med noe mindre veibygging. Driftsutgiftene bør settes til 175-190 slik at nettopris blir kr 200-215.

Reduksjonen i årlig fremtidig hugstkvantum, kan settes som beregnet av den sakkyndige ut fra at hele reservatet skal telle med.

Avsavnsrenten er satt for lavt ut fra hva andre overskjønn har lagt til grunn for samme tidsrom. I denne sak kommer dessuten til at det gjelder et stort beløp over et lenger tidsrom slik at rentesrenteelementet slår særlig sterkt ut.

3. Lagmannsrettens bemerkninger

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten i spørsmålet om betydningen for verdsettelsen av at teig I på fredningstidspunktet allerede var fredet av Oslo kommune, og kan i det vesentlige slutte seg til dens premisser om dette.

Initiativet til fredningen av teig I kom fra Oslo kommune selv. I brev av 12 februar 1970 til statens naturverninspektør sier skogsjefen at han tok initiativet overfor staten under en befaring våren 1969 i Vaggesteinkollen Naturreservat. Den videre saksbehandling i kommunen varte frem til formannskapets vedtak av 8 januar 1976. I dette tidsrom er det på det rene at også staten arbeidet med planer om fredning med hjemmel i naturvernloven. Men som herredsretten kan ikke lagmannsretten finne noen holdepunkter for at det er statens engasjement, enn si press, som fikk kommunen til å treffe sitt vedtak. Anførselen for lagmannsretten om at kommunens fredningsvedtak ikke knyttet seg til natur- og friluftsinteresser, men at vedtaket inngikk i et spill for å hindre statlige inngrep i marka, er uten holdepunkter i den fremlagte dokumentasjon. Kommunes motiv med fredningsvedtaket var å fremme befolkningens interesser i å ha natur og friluftsområder i nærmiljøet. At kommunes holdning falt sammen med statens interesser endrer ikke at fredningen av teig I kom i stand etter eget initiativ og for å fremme kommunale oppgaver til beste for sine innbyggere. For å fremme natur- og friluftsopplevelser valgte den å legge bånd på skogsdriften, eller med andre ord å ta arealet i bruk til slike formål på bekosting av skogsdrift.

Når staten senere går inn og freder det samme området i medhold av naturvernloven, får ikke det statlige vedtak økonomiske virkninger for kommunen fordi begge vedtak forbyr skogsdrift. Kommunen har sterkt fremhevet at hvis det statlige vedtak ikke hadde kommet, kunne den ha omgjort sitt vedtak og gjenopptatt skogsdriften. Lagmannsretten er enig i at ut fra en rettslig synsvinkel var dette fullt ut mulig. Virkningen for kommunen av sitt eget vedtak er bare at skogadministrasjonen er bundet av formannskapets vedtak inntil formannskapet omgjør sitt eget vedtak. Noen hjemmel til å binde kommunen som sådan i fremtiden, slik at formannskapet eller bystyret skulle være uten kompetanse til å omgjøre vedtaket, hadde ikke formannskapet. Men selv om kommunen rettslig sett stod fritt i å omgjøre vedtaket for å trekke arealet inn i økonomisk drift, fremstår dette som helt upåregnelig. Kommunen hadde vedtatt at natur- og friluftsinteressene skulle prioriteres fremfor økonomisk avkastning ved drift av kommuneskogene. En nedprioritering av frilufts- og verneinteressene for å ta ut en økonomisk gevinst, fremstår for lagmannsretten som helt urealistisk politikk.

Dernest oppstår spørsmålet om kommunen likevel skal ha erstatning ut fra at fremtidig bruk av arealet er skogbruksdrift. Lagmannsretten er enig med Oslo kommune i dens anførsler om at det er eiendommens fremtidige bruksmuligheter som har ekspropriasjonsrettslig vern. En omlegging til en bruk som kaster mer av seg enn den aktuelle bruk, er relevant forutsatt at bruksendringen på ekspropriasjonstidspunktet fremstår som påregnelig. Og Høyesterett har slått fast at denne vurdering skal foretas ut fra en objektiv norm. Lagmannsretten viser til Rt-1992-217 som slo fast at ved påregnelighetsvurdering må det i det alt vesentlige legges til grunn en objektiv målestokk Jeg viser til her til dommen inntatt i Rt-1986-1354 (Svenkerud), hvor jeg forstår førstvoterende dithen at vederlagsloven §4 bygger på at en som er i eierposisjon, vil utnytte eiendommen på den måten som den alminnelige, forstandige skogeier vil gjøre det. Det er den sannsynlige og forsvarlige drift av eiendommen eller vedkommende del av eiendommen i en overskuelig fremtid som er det vurderingstemaet verderlagsloven §6, jf §5 annet ledd, stiller opp.

Dette fører i praksis til at hvis den aktuelle eier av en eller annen grunn ikke driver ut fra økonomiske kriterier som samsvarer med det den tenkte skogeier antas å ville ha lagt til grunn, så kan han likevel ved ekspropriasjon kreve at erstatningen fastsettes ut fra den avkastning den alminnelige og forstandige skogeier ville ha fått. Det forutsettes med andre ord at den alminnelige og forstandige skogeier tar ut avkastningen av sin skog i form av penger. Dette innebærer at hvis eiendommen hadde tilhørt en privat person som av en eller annen grunn hadde bestemt seg for ikke drive skogen ut fra økonomiske kriterier, ville eieren likevel kunnet kreve erstatning ut fra den avkastning eiendommen hadde gitt fra skogsdrift.

Kommunen har anført at den skal stå i nøyaktig samme stilling som en privat grunneier. Også i dette har kommunen i utgangspunktet rett i sine anførsler. I følge norsk statsforfatnings- og ekspropriasjonsrett skal en kommune erstatningsmessig likebehandles med en privat som blir fratatt sin eiendom. Men det kan ikke gjelde der staten eksproprierer til gjennomføring av de samme formål som kommunen har bestemt at arealet skal tjene i overskuelig fremtid. Oslo kommune har selv, ut fra en vurdering av hva som tjener dens innbyggere best, lagt arealet ut til natur- og friluftsformål. Kommunen har valgt å ta avkastningen fra arealet i form av frilufts- og naturopplevelser for dens innbyggere. Det er et kommunalt formål som nå blir ivaretatt gjennom det statlige vern. Realiteten er med andre ord at staten overtar administreringen av arealet med sikte på å oppfylle de samme formål som kommunen har bestemt at arealet skal tjene. Når det i tillegg fremstår som upåregnelig at kommunen i overskuelig fremtid ville ha tatt opp igjen skogsdriften, får ikke inngrepet på kommunes hånd den karakter av ekspropriasjon som er forutsetningen for at det må betales erstatning ut fra en tenkt fremtidig bruksendring. At det også i en slik situasjon skal legges til grunn en streng objektiv norm, kan etter lagmannsrettens syn ikke leses ut av Høyesteretts praksis. Det ville være å la begrepene få for stor makt over de særegne omstendigheter som foreligger når staten overtar en kommunal oppgave og i den forbindelse overtar rådigheten over den eiendom som kommunen har stilt til disposisjon for formålet. Da er den økonomiske realitet at kommunen ikke lider noe økonomisk tap. Heller ikke grl §105 kan gi kommunen noe krav på erstatning i et slikt tilfelle. Annerledes blir det hvis staten eksproprierer til naturvernformål eller friluftsformål et areal som kommunen selv har bestemt skal utnyttes til skogsdrift. Da kan kommunen på samme måte som en privat anføre at den blir påført et økonomisk tap som følge av ekspropriasjonen.

Etter dette utmåler lagmannsretten erstatning for det tap Oslo kommune lider ved å bli fratatt retten til skogsdrift på den del av reservatet som ikke var omfattet av det administrative vernet. Det gjelder et vel 2.000 dekar stort areal med lavlandsskog i det vesentlige mellom 200 og 350 meter over havet. I følge den sakkyndiges registrering er det produktivt areal på 1.652 dekar. Arealet inneholder 0,9 % i bonitet 20, 7,3 % i bonitet 17, 42,1 % i bonitet 14, 34,6 % i bonitet 11 og 15,1 % i bonitet 8. Hugstklassefordelingen viser et meget stort innslag av gammel skog med 7 % i hugstklasse III, 33 % i hugstklasse IV og 60 % i hugstklasse V. Stående kubikkmasse pr 1996 var 29.200 m3. Tilvekstprosenten er 2,6.

Lagmannsretten utmåler erstatningen ut fra prinsippet om redusert balansekvantum. Påregnelig fremtidig hugstkvantum for Oslo kommunes skoger inklusive teig II, er sammenliknet med påregnelig fremtidig hugstkvantum uten avvirkningen fra teig II. Det vil gi to tallrekker og reduksjonen fremkommer som differansen. Den sakkyndige har foretatt beregningene for en 100 års periode:

periode 1: 353350 335000 1835 m3periode 2: 353350 335000 1835 m3periode 3: 353350 356300 -295 m3 periode 4: 353350 356300 -295 m3periode 5: 396060 387170 889 m3periode 6: 562084 559889 220 m3periode 7: 562084 559889 220 m3periode 8: 562084 559889 220 m3periode 9: 562084 559889 220 m3periode 10 561916 559889 203 m3

Denne beregning forutsetter at hele Oslo kommunes skog behandles som en driftsenhet. Selv om kommunes skogteiger ligger i nabokommuner, ligger de så samlet at de drives som en enhet. Lagmannsretten legger derfor det til grunn for sin erstatningsfastsettelse.

De to fremtidige hugstkvantum er beregnet ut fra at Oslo kommune driver sin skog etter et balansekvamtumsprinsipp slik at det avvirkes et bestemt kvantum over en lengre periode. Balansekvantum for en periode utgjør det høyeste kvantum som kan avvirkes årlig inntil det kan økes. De faktorer som bestemmer avirkningstakten er skogens produksjonsevne (boniteten) stående kubikkmasse og alderssammensetningen.

I

Oslo kommunes skoger er det store arealer i hugstklasse II og III. Dette fører til at det årlige hugstkvantum kan økes over en lengre periode når denne skog blir hugstmoden om 60 år. Men samtidig er det relativt mye gammel skog på teig II i forhold til kommunes totale skogareal. Det fører til at reduksjonen i årlig hugstkvantum som følge av avståelsen av teig II blir relativt stor i de første 20 årene. Teig II inneholder med andre ord en viktig del av kommunes gammelskogreserve. Det slår ut i en stor reduksjon i hugstkvantum de første 20 år for deretter å falle.

Partene har i utgangspunktet akseptert den sakkyndiges beregning av reduksjonen i fremtidig årlig hugstkvantum i kommunes skog som følge av at teig II blir fredet. Men partene er uenige om betydningen av de flerbrukshensyn som vil gjøre seg gjeldende i Oslomarka. Lagmannsretten legger til grunn at skogen ville blitt drevet innenfor de lovpålagte begrensninger som følger av skogbrukslovgivningen og herunder også av markaforskriften. Den er fastsatt med hjemmel i skogbruksloven §17b. Drift i strid med markaforskriften vil således være ulovlig. Kommunen kan da ikke kreve å få sin skog verdsatt ut fra en driftsform som er ulovlig. Konsekvensen av markaforskriftene vil være reduksjon i nyttbart virke som følge av forlenget omløpstid og områder som ikke avvirkes. Lagmannsretten setter reduksjonen til 10 %.

Derimot finner ikke lagmannsretten grunn til å foreta en ytterligere reduksjon fordi Oslo kommune går lengere i å ta flerbrukshensyn enn skogbrukslovgivningen foreskriver. Når kommunen skal avstå skog som drives, må prinsippet om objektiv bruksverdi legges til grunn slik at det er den påregnelige drift ut fra hva en alminnelig og fornuftig skogeier ville ha gjort.

Den sakkyndiges tall er inklusive topp og avfall. Partene er enige om at reduksjonen settes til 7 %

Den sakkyndige har lagt til grunn at hugst foretas ved 60 års alder på bonitet 23, 70 år på bonitet 20, 80 år på bonitet 17, 90 år på bonitet 14, 100 år på bonitet 11 og 120 år på bonitetene 8 og 6. Dette er en noe lavere hugstmodenhetsalder enn påregnelig, men lagmannsretten har funnet at det dette oppveies av at ikke dødt virke er tatt med i registreringen.

Ved fastsettelsen av tømmerprisene har lagmannsretten tatt utgangspunkt i gjennomsnittsprisen for levering fra Enebakk skogeierlag i perioden 1985-1995 justert til 1990 kroner. Andel for skur/masse setter lagmannsretten til 70/30 og med 1 % spesialtømmer. Andel med furu settes til 10 %. Ut fra dette settes en veiet brutto salgspris til kr 390 pr m3.

Det er ikke bygget veier i det aktuelle område. Ut fra de opplysninger som er lagt frem settes utgiftene til bilveier kr 25 pr m3. Vedlikehold av veier settes til kr 5 pr m3. Traktor og driftsveier settes til kr 5 pr m3. Hugst og kjøring, inklusive vederlag til Oppegård for bruk av hans veinett, settes til kr 120 pr m3. I tillegg kommer kulturkostnader med kr 20 pr m3, måleavgift med kr 5 pr m3 og administrasjon med kr 20 pr m3. Dette gir samlede driftsutgifter på kr 200 pr m3 og en nettopris på kr 190 pr m3. Da blir erstatningen med 5 % kapitaliseringsrente:

For periode 1 og 2 (de første 20 år): kr (1835 x 0.93 x 0,9 x 190 x 12.4622) = kr 3636.7 20

For periode 3 og 4 (de neste 20 år): kr (-295 x 0,93 x 0,9 x 190 x 12,4622 x 0,3769) = kr - 220.355

For periode 5 (de neste 10 år) kr (889 x 0,93 x 0,9 x 190 x 7.7217 x 0.1420) = kr 155.018

For periode 6,7,8 og 9 (de neste 40 år): kr (220 x 0,93 x 0,9 x 190 x 17,1591 x 0.0872) = kr 52350.

Periode 10 (de 10 neste år): kr (203 x 0,93 x 0,9 x 190 x 7.7217 x 0.0124) = kr 3.092

Samlet gir dette kr ( 3636720 + 155.018 + 52.350 + 3.092 - 220.355) = kr 3626825.

Lagmannsretten bemerker at den sakkyndige også har regnet ut balansekvantumet for teig II isolert ut fra en forutsetning om at gammelskogen skal være avvirket innen 20 år. Som følge av den store kubikkmasse i hugstklasse V, gir det et hugstkvantum på 1270 m3 de 20 første år. Deretter faller hugstkvantumet til 348 m3 og det holder seg jevnt til neste omløp på de først avvirkede areal begynner å ble hugstmodent. Etter 90 år kan det økes til 654 m3. Denne beregningsmåte vil gi en lavere erstatning. Herredsretten har, såvidt forståes lagt til grunn et fast årlig tapt hugstkvantum på 1.390 m3. Men har ikke tatt hensyn til at en slik avvirkningstakt som overstiger tilveksten, ikke kan opprettholdes permanent. Herredsretten har derfor kommet til et høyere erstatning enn lagmannsretten finner riktig. Men på grunn av diskonteringseffekten er det uansett de 20 første årene som slår sterkest ut i erstatningsberegningen.

Fredningsvedtaket ble truffet den 21 desember 1990. Oslo kommune skal ha erstatning for det tap den lider ved ikke samtidig å ha fått erstatningsbeløpet til disposisjon - jf Rt-1970-s 192 og Rt-1984-s 476. Kommunen har ikke anført noe særlig tap ut over at den ikke har kunnet ha beløpet i bank og herunder gått glipp av rente og rentesrente. Som følge av den lange tid som er gått, er rentesrente elementet betydelig.

Lagmannsretten bemerker at beløpet er betydelig og ved plassering i bank ville kommunen fått rentesrente ved at årlig rente hvert år ble lagt til kapitalen og blitt forrentet. Ut fra dette og det høye rentenivå som var i den første del av tidsrommet, finner lagmannsretten at avsavnsrenten som et gjennomsnitt må settes til 12 % frem til 1 januar 1994 og deretter til 7 %.

Staten har begjært overskjønn slik at saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter skjønnsloven §54. Statens anførsler knytter seg bare til den teig som ikke tidligere er fredet. Det kan reise spørsmål om det bare er kommunen som har begjært overskjønn for den allerede fredede teig. Men lagmannsretten finner under enhver omstendighet at kommunen hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn for å få prøvet den rettsanvendelse som førte til at erstatningen ble satt til null for den teigen. Selv om lagmannsretten kom til samme resultat som herredsretten har avgjørelsen reist vanskelig juridiske spørsmål som ikke tidligere har vært oppe i praksis.

Oslo kommune har levert omkostningsoppgave som viser kr 65000. Den tas til følge, jf skjønnsloven §54. Staten må betale alle rettsgebyr og sideutgifter.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Erstatningen til Oslo kommune i anledning opprettelsen av Østmarka naturreservat, settes til 3.626.825 - tremillionersekshundreogseksogtyvtuseneåttehundreogfemogty ve - kroner med tillegg av 12 % rente pro anno fra 21 desember 1990 og frem til 1 januar 1994 og deretter 7 % til betaling finner sted.

2. I saksomkostninger til Oslo kommune betaler Staten innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av overskjønnet 65.000 - femogsekstitusen- kroner.

3. Staten betaler de lovbestemte utgifter i anledning overskjønnet.