LE-1998-336

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-04-27
Publisert:	LE-1998-00336
Stikkord:	Barnerett, Endringssak, Foreldreansvar, Daglig omsorg, Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Vinger og Odal herredsrett Nr: 97-00373 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00336 A
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Rolf J. Cappelen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jørund Lægland).
Forfatter:	Lagdommer Bernt Krohg, formann, lagdommer Ragnar Askheim, tilkalt dommer, sorenskriver Trond Våpenstad
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §31, §39, §47, Tvistemålsloven (1915) §180, §38

Saken gjelder krav om endring av avgjørelser om foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett; barneloven §39 annet ledd og §47 tredje ledd.

C er 16 år gammel, D er snart 15, E er 12 1/2 og F er snart 10. Foreldrene deres, B og A, flyttet fra hverandre i 1990. Siden samlivsbruddet har barna hele tiden bodd fast sammen med moren sin. Den siste avgjørelsen om dette, som nå kreves endret, er et rettsforlik inngått for Vinger og Odal herredsrett 22. mai 1991.

Barna har siden samlivsbruddet hatt samvær med faren i varierende grad. Den siste avgjørelsen om foreldreansvar og samvær er en dom av Eidsivating lagmannsrett av 15. mai 1996. Forut for saken som ble avsluttet i 1996 var situasjonen at faren, etter et rettsforlik i 1993, ikke hadde hatt noen ordinær samværsrett med barna, men at han ved enkelte anledninger var invitert på besøk for å hilse på dem hjemme hos moren. Foreldreansvaret hadde moren alene. I 1994 gikk faren til sak med krav om felles foreldreansvar og vanlig samværsrett. Ved dommen i 1996 fikk han ikke medhold i kravet om del i foreldreansvaret, men det ble fastsatt en detaljert samværsordning med følgende innhold:

"A skal ha samvær med barna C ...(osv) slik:

a) Den andre weekend i hver måned fra fredag kl. 18.00 til søndag kl. 17.30.

b) Weekendsamværet i juli utvides til å gjelde fra fredag kl. 18.00 til søndagen ni dager senere, kl. 17.30. ....

c) Tredje juledag fra kl. 12.00 til fjerde juledag kl. 20.00.

d) Dersom samværsweekend nevnt under a) faller samtidig med en høytid eller i tilknytning til barnas skoleferie, fødselsdag eller lignede, kan B fastsette en annen samværshelg i samme måned.

A henter og bringer barna ved hvert samvær. Barna skal være kommet hjem til mor til det klokkeslett som avslutter samværstiden."

Denne ordningen er bare delvis blitt praktisert. I 1997 tok faren ut stevning med krav blant annet om at den daglige omsorgen for barna skulle overføres til ham. Han krevde også midlertidig avgjørelse. Herredsretten tok ikke begjæringen om midlertidig avgjørelse til følge. Hovedsaken ble avgjort ved Vinger og Odal herredsretts dom av 5. februar 1998. Domsslutningen lyder slik:

1. B frifinnes.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale B kr 16500,- - sekstentusenfemhundre - i saksomkostninger.

Herredsrettens dom ble avsagt av sorenskriveren. Det var ikke oppnevnt sakkyndig for herredsretten, men sorenskriveren hadde - i forbindelse med begjæringen om midlertidig avgjørelse - hatt en samtale med de to eldste barna i august 1997. Han oppfattet det da slik at verken C eller D ønsket å flytte til faren, men at D ønsket å trappe opp samværet til annenhver helg. For øvrig bygget herredsrettens dom på at moren ikke kunne bebreides for at det var blitt mindre samvær mellom barna og faren enn det lagmannsrettens dom fra 1996 la opp til, men at dette i hovedsak skyldtes farens måte å være på. Herredsretten fant etter dette, og ut fra morens behov for å kunne styre hverdagen, at det ikke forelå grunn til å endre de tidligere avgjørelsene i saken.

Faren har anket til lagmannsretten. Under saksforberedelsen for lagmannsretten oppnevnte forberedende dommer først én sakkyndig, psykolog Otto Heramb, til å snakke med barna om deres syn på saken. Etter at den sakkyndige hadde gjennomført slike samtaler, henvendte han seg til retten og foreslo en grundigere utredning. Dette førte til at retten oppnevnte ytterligere en sakkyndig, psykolog Berte-Lise Trygstad. Mandatet ble dessuten utvidet til å omfatte samtaler med og observasjoner av foreldrene, og til å vurdere hvilke ordninger for daglig omsorg, samvær og foreldreansvar som vil være til beste for barna på kort og lang sikt. Etter anmodning fra faren ble det videre oppnevnt en tredje sakkyndig, spesialist i psykiatri, dr. Øyvind Tjeldnes, som fikk i oppdrag å foreta en psykiatrisk vurdering av faren. Bakgrunnen for dette var at faren, i 1992, var tvangsinnlagt for observasjon i tre uker på Sanderud sykehus, og at utskrivingsdiagnosen derfra senere har fulgt ham, også i forbindelse med sakene om forholdet til barna.

Ankeforhandlingen ble gjennomført på Kongsvinger i perioden 19. - 21. april 1999. Partene møtte og ga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner. Den psykiatrisk sakkyndige var til stede bare den første dagen. Han redegjorde for sin undersøkelse og sine konklusjoner etter å ha hørt det meste av farens partsforklaring. De sakkyndige psykologene var til stede under hele bevisføringen og redegjorde for sin undersøkelse og sine tilrådinger den siste dagen. De sakkyndige hadde på forhånd avgitt skriftlige erklæringer, som partene hadde fått tilsendt under saksforberedelsen.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Lovens utgangspunkt er at gifte foreldre har felles foreldreansvar. Det er ikke noe rettslig i vegen for å fastsette felles foreldreansvar, selv om den ene forelderen motsetter seg det. Her vil felles foreldreansvar være til det beste for barna. Barna har, etter alt som har skjedd, behov for å få markert at begge foreldrene er like mye verdt. Retten bør derfor ta kravet om felles foreldreansvar til følge, uansett hvilket resultat den ellers kommer til når det gjelder spørsmålet om hvem barna skal bo fast hos.

Delt omsorg kan derimot ikke fastsettes mot den enes protest, og derfor må løsningen bli at omsorgen for alle fire barna overføres til faren. Han har, til tross for lite samvær gjennom mange år, meget god følelsesmessig kontakt med alle barna. Han forstår dem, og han kan ta deres oppriktige ønsker og behov på alvor. Både D og F har, over tid og flere ganger, klart og utvetydig gitt uttrykk for at de ønsker å flytte til faren. Deres ønsker må tillegges stor vekt. For Ds del følger dette direkte av barneloven §31 annet ledd. Men også F, som snart blir ti år, har krav på å blir tatt på alvor når han bestemt, spontant og ved gjentatte anledninger, sier fra at han ønsker å bo hos faren sin, jf Rt-1984-728. I tidligere rettsrunder har barna hatt følelsen av å bli misforstått. De har ikke nådd fram med sine ønsker. Det er dette som er bakgrunnen for brevene som er lagt fram, hvor både D og F skriver at de vil bo hos faren. Bevisførselen har vist at brevene er skrevet av barna selv, uten påtrykk fra farens side. Det er på det rene at D og F vil bli skuffet dersom også lagmannsretten velger å se bort fra det de har å si. For D og F må løsningen bli at omsorgen overføres til faren.

Hensynet til å unngå å dele søskenflokken tilsier at den samme løsningen også bør velges for C og E. Disse har riktignok gitt uttrykk for at de ikke vil flytte, men det er grunn til å tro at dette ikke nødvendigvis er deres egentlige og oppriktige mening. Også disse barna vil tjene på å få et realistisk bilde av faren sin, gjennom å bo fast sammen med ham.

I og med at faren har uføretrygd har han god tid til å stille opp for barna i hverdagen, og han vil fullt ut være i stand til å sørge for stabile forhold i hjemmet. Han vil selvsagt ordne seg med bolig av tilfredsstillende standard innenfor skolekretsen, og det vil ikke være noen risiko forbundet med miljøskifte. Faren vil også stille seg positiv til samvær med moren. I det hele tatt vil dette være den løsningen som gir grunnlag for best mulig samlet foreldrekontakt.

Det er ingen ting ved farens personlige egenskaper som tilsier at han ikke er i stand til å gi barna en god og trygg tilværelse. Den psykatrisk sakkyndige har, på en objektiv og utvilsom måte, konkludert med at han langt fra oppfyller kriteriene for noen som helst psykiatrisk diagnose. Han er ikke psykotisk, og han lider ikke av noen alvorlig personlighetsforstyrrelse. Tvert om har denne sakkyndige konkludert med at farens "personlighetstrekk fremmer god fungering på alle områder". Han har mange interesser, er sosialt velfungerende og godt fornøyd med livet. Dette tilsvarer scoringen "svært bra" ut fra en helhetsvurdering av personligheten, noe som er nest best av sju mulige kategorier. Det samsvarer også godt med vitnenes forklaringer avgitt under ankeforhandlingen, hvor faren ble karakteristert som aktiv, leken, flink til å lytte og til å ta barn på alvor. Vitnene forklarte videre at han er usedvanlig flink til å få samvær til å fungere, også med andre barn enn sine egne. det beste for alle barna vil derfor være å flytte til faren.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

1) B og A skal ha delt foreldreansvar for fellesbarna C født xx.xx.1983, D født xx.xx.1984, E født xx.xx.1986 og F født xx.xx.1989.

2) A tilkjennes den daglige omsorgen for fellesbarna.

3) Kristin Øsbye Jahr tilkjennes samvær med fellesbarna, fastsatt etter rettens skjønn.

Subsidiært:

1) B og A skal ha delt foreldreansvar for fellesbarna C født xx.xx.1983, D født xx.xx.1984, E født xx.xx.1986 og F født xx.xx.1989.

2) A tilkjennes samvær med fellesbarna, fastsatt etter rettens skjønn.

Atter subsidiært:

A tilkjennes samvær med fellesbarna, C født xx.xx.1983, D født xx.xx.1984, E født xx.xx.1986 og F født xx.xx.1989, fastsatt etter rettens skjønn.

For både den prinsipale og de subsidiære påstander:

B dømmes til å erstatte A, evt. det offentlige, sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. Omkostningskravet forfaller 14 dager fra dommens forkynnelse og det påløper 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

Ankemotparten, B, har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Herredsrettens dom er riktig og bør stadfestes. Moren har vært barnas omsorgsbase i alle år, og slik bør det fortsatt være. Hos henne er det god plass, og barna er godt tilpasset i sitt nærmiljø. C og E er helt avvisende til å skulle flytte til faren, og dette kan ikke komme på tale. Men også for D og F vil en eventuell flytting være fryktelig risikofylt.

Det beste for barna ville vært en samværsordning med faren som fungerte, og for D - som er gammel nok til å ta initiativ og til å håndtere dette selv - går samværene med faren nå greit. D er mer hos faren enn det som følger av lagmannsrettens forrige dom. At de andre barna har vært, og er, mindre hos faren enn det dommen fra 1996 legger opp til, skyldes farens måte å være på. Han har vanskelig for å takle barnas egne ønsker, og skaper også ellers unødige vanskeligheter. Blant annet trekker han barna inn i sin konflikt med moren. Moren har derimot vært ytterst lojal når det gjelder å legge til rette for samvær, og når det gjelder å motivere barna til å reise til faren. Hun forsøker så langt det lar seg gjøre å holde barna utenfor konflikten.

Det bør ikke fastsettes felles foreldreansvar for de barna som skal bo hos moren i dette tilfellet. Moren har behov for skjerming mot farens grenseløse måte å opptre på.

Det er nødvendig med faste rammer om samværsordningen for at det konfliktfylte forholdet til faren skal la seg håndtere. Faren har uten rimelig grunn latt være å gjennomføre en stor del av det samværet han fikk ved lagmannsrettens dom i 1996. Den er ingen grunn til å fastsette endringer her.

Ankemotparten har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A tilpliktes å betale B og det offentlige sakens omkostninger også for lagmannsretten.

Lagmannsretten er enig med herredsretten.

Barneloven §39 har regler om endring av avtale eller avgjørelse om foreldreansvar og om hvem av foreldrene barna skal bo fast sammen med. Første ledd i bestemmelsen åpner opp for at foreldrene kan avtale slike endringer seg imellom. Videre heter det i §39 annet og tredje ledd følgende:

"Vert dei ikkje samde, kan kvar av dei ... reise sak for retten eller la ho gå til fylkesmannen. Avgjerd av doms- eller styringsmakt og rettsforlik kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter §38 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling."

Tilsvarende gjelder i følge barneloven §47 tredje ledd krav om endring av avgjørelser om samværsrett.

Slik saken lå an for herredsretten høsten 1997 etter at sorenskriveren hadde snakket med de to eldste barna, ville det neppe vært galt om herredsretten deretter hadde avgjort saken uten hovedforhandling, slik §39 tredje ledd gir adgang til. Når herredsretten likevel valgte å gå grundig inn på farens krav om endring, og når forberedelsen av ankesaken har lagt opp til å se på hele forholdet med fullstendig friske øyne, er det også nødvendig at lagmannsretten nå tar stilling til saken fra grunnen av. En annen årsak til at det er nødvendig for lagmannsretten å vurdere saken på nytt, er at situasjonen er noe endret siden herredsrettens avgjørelse for et drøyt år siden. Retten tenker da særlig på den utviklingen som har skjedd med D og med hans forhold til faren. For det første er D blitt eldre, og dette i seg selv betyr at retten må legge større vekt på det han ønsker nå enn tidligere. For det annet har D, det siste året, vært en god del mer sammen med faren. Dette trekker i retning av at hans ønske nå kanskje har et mer solid grunnlag enn tidligere. Også av den grunn vil det være vanskeligere å treffe en avgjørelse i strid med det D har sagt at han ønsker.

Lagmannsretten understreker likevel at det ikke er slik at barn kan, eller må, bestemme selv hvem av foreldrene de skal bo sammen med. Særlig når det er en slik konflikt mellom foreldrene som i denne saken, bør barna i størst mulig grad skjermes fra å måtte velge mellom foreldrene. Dette er selvsagt for små barn. Men også så store og modne barn som C, D og E vil lett komme i en vanskelig lojalitetskonflikt dersom de må uttale seg til støtte for den ene eller andre av foreldrene. Når saken først er brakt inn for retten, er det riktignok ikke til å unngå at de største barna skal høres. Dette følger direkte av barneloven §31 annet ledd, som lyder slik:

"Når barnet er fylt 12 år, skal det få seie si mening før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, herunder i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Det skal leggjast stor vekt på kva barnet meiner."

Men da er det viktig at barna gis anledning til å uttale seg under så trygge forhold som mulig. Dette kan for eksempel være på tomannshånd med dommeren, eller overfor sakkyndige som har kunnskap og erfaring i å legge til rette for slike samtaler. Og ikke minst er det viktig at begge foreldrene godtar det barna har sagt i slike situasjoner. I dette ligger ikke at foreldrene nødvendigvis må legge opp til slike ordninger som barna sier at de ønsker. Men de må godta at det er dette barna har sagt, og ikke deretter utsette barna for pågang med sikte på at de skal uttale seg "riktigere" i den ene eller andre retning.

Når retten har funnet det nødvendig å gå så grundig inn på dette, er det for det første fordi det i denne saken i realiteten bare er ett forhold - Ds ønske - som tilsier at det kan være grunn til å vurdere en endring av de avgjørelsene som foreligger fra tidligere. For det annet er det fordi bevisførselen, spesielt farens egen forklaring, har gjort det klart for lagmannsretten at faren her har utsatt både D og F for uheldig påvirkning i forbindelse med saken.

Lagmannsretten oppfatter for øvrig farens pågang overfor guttene bare som ett av mange utslag av et helt dominerende trekk ved hans personlighet: Faren er utvilsomt glad i barna sine, og han er utvilsomt flink til å få kontakt med barn. Men han har meget liten evne til å ta inn over seg at barn - eller for den saks skyld voksne - kan ha reelle interesser som går på tvers av hans egne. Av den grunn vil det lett kunne oppstå konflikter omkring ham. Farens anstrengte forhold både til barnas mor, til hennes familie og til sine egne foreldre er eksempler på dette. Dette innebærer ikke at faren kommer i konflikt med alle. Bevisførselen har vist at faren også har venner - tildels helt fra barndommen - som han har et usedvanlig nært forhold til. Og lagmannsretten legger til grunn at han også ellers har mye positivt å bidra med i forhold til barna. Blant annet er det kommet fram at de syns det er fint å være med ham på turer og i svømmehallen. I følge faren har han også felles interesser med flere av barna når det gjelder å skru og mekke.

Men selv om det altså er mye positivt å si om faren, er lagmannsretten av den klare oppfatning at det vil være risikabelt og uheldig å overlate omsorgen for ett eller flere av barna til ham. For Cs og E del kan dette overhodet ikke komme på tale. De ønsker å bli boende der de er, og det er ingen holdepunkter for at det vil føre noe positivt med seg om faren tilkjennes den daglige omsorgen for dem.

Etter rettens skjønn vil det også være uheldig å flytte F. Han var bare ett år da moren og faren skilte lag, og de første årene deretter hadde han svært liten kontakt med faren. Det samværet som kom i stand i forbindelse med forrige sak for domstolene, i 1995-1996, har også vært begrenset. I følge de sakkyndige er F glad i både moren og faren sin. Han er imidlertid også sterkt preget av den langvarige konflikten mellom dem. Han trenger stabile forhold rundt seg. En flytting fra moren til faren, selv om det geografisk ikke behøver å dreie seg om noen stor avstand dersom faren finner seg en høvelig bolig i nærheten, vil innebære et oppbrudd og en påkjenning. Lagmannsretten ser dette som klart utilrådelig.

Når det gjelder D er situasjonen noe mer komplisert. D har sagt at han ønsker å flytte, og retten tviler ikke på at dette for så vidt er Ds oppriktige ønske nå. D er også såpass voksen at han muligens vil kunne stå mot de mer uheldige utslagene av farens intense og kompromissløse måte å være på. Her ligger det imidlertid en usikkerhetsfaktor, og lagmannsretten har vanskelig for å se at en "prøveflytting" til faren, slik det har vært antydet, vil kunne la seg reversere dersom denne forutsetningen ikke skulle slå til. Lagmannsretten tror derfor at det, isolert bedømt, vil være best for D å bli boende hos moren fram til han er klar til å flytte for seg selv, og i hvert fall til han er ferdig med ungdomsskolen. I tillegg kommer at lagmannsretten er bekymret for hva som vil skje i "restfamilien" hvis det blir til at D flytter til faren nå. D er storebror og et naturlig forbilde, kanskje særlig for F. Som nevnt legger lagmannsretten til grunn at F er påvirket av faren, direkte og indirekte, til å ville flytte. Av de sakkyndiges erklæring går det også fram at F syns synd på faren. Etter lagmannsrettens syn er det en fare for at et "oppbrudd" fra Ds side vil skape uro i situasjonen hjemme hos moren, og at dette også vil påvirke F i negativ retning.

På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at det beste for alle barna er at dagens ordning med at de bor fast hos moren, ikke endres.

Noen grunn til å endre avgjørelsen fra 1996 om at moren skal ha foreldreansvaret alene, er det heller ikke. Som nevnt mener lagmannsretten at faren ikke har normale grenser når det gjelder å blande seg inn i forhold som har med sin tidligere ektefelle å gjøre. Som ferskt eksempel her er det tilstrekkelig å nevne at faren nå har overtatt morens rolle som leder av den 4H-gruppa hun hadde bygget opp i sitt nærområde. Dette fikk hun først rede på ved at han var tilstede på det arrangementet hvor hun skulle "takkes av" som leder.

Endring i samværsordningen er i realiteten bare en aktuell problemstilling for E og F, fordi de to eldste - C og D - i praksis styrer samværene sine selv. Når det gjelder samværsordningen for E og F har de sakkyndige antydet at det kunne være en tanke å utvide dette til noe bortimot "vanlig samvær". Mer samværstid ville kunne gi rom for et naturligere, mindre hektisk, samvær. Det ville kunne bli lettere for faren å godta at barna brukte tid på for eksempel ishockey under samværshelgene og dermed redusere risikoen for konflikter mellom faren og barna. En slik utvidelse ville også innebære en normalisering av forholdet, og kanskje føre til at faren ga opp kampen for å få omsorgen for barna overført til seg. I så fall skulle det også ligge til rette for at barna i mindre grad ble trukket inn i en konflikt mellom faren og moren.

Lagmannsretten har ingen tro på en slik utvikling. Da faren under ankeforhandlingen fikk anledning til å kommentere de sakkyndiges tanker om dette, svarte han med å henvise til sitt inntrykk av barnas reelle ønsker, slik han opplevde dem i samvær med barna. Retten må forstå dette slik at faren ikke vil slå seg til ro med en samværsordning, fordi hans inntrykk er at barnas reelle ønsker tilsier at han overtar omsorgen. Også den "underbruken" han har gjort av samværsordningen som ble fastsatt i 1996, tyder på at faren ikke ser samvær som tilstrekkelig verdifullt. Lagmannsretten viser her til herredsrettens dom. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det ikke er noen tvil om at moren har gjort det man med rimelighet kan forlange for å følge opp og legge til rette for at samværene skulle bli gjennomført og bli positive opplevelser for barna. Når det i mange tilfelle likevel ikke er blitt noe av samværene, er det fordi faren har laget vanskeligheter eller ikke stilt opp. Det er på det rene at dette, ved flere anledninger, har ført til skuffelse hos barna. Etter lagmannsrettens syn taler dette mot å endre ordningen slik at det blir flere fastsatte samvær.

Samtidig er det viktig for barna å ha kontakt med faren sin. Dette tilsier at det fortsatt bør være samvær en helg i måneden, samt feriesamvær o.l. som fastsatt i 1996. Det er også viktig at samværene lar seg gjennomføre og at det ikke oppstår konflikter i forbindelse med henting og bringing. Tidligere har det voldt problemer for faren å hente barna. Han har en periode nektet å kjøre helt fram til gårdsplassen, men stoppet i en busslomme et lite stykke unna. Såvidt retten har forstått, har barna ikke likt dette, blant annet på grunn av naboene. Det er derfor reist spørsmål om ikke ordningen i hvert fall bør endres slik at det i stedet blir moren som skal bringe barna når de skal ha samvær. Retten har vurdert spørsmålet, men er kommet til at også dette punktet i dommen fra 1996 bør bli stående. Eventuelle tillempninger får moren i tilfelle foreta selv, ut fra en vurdering av hva som er hensiktsmessig med tanke på barnas behov og farens måte å reagere på.

Herredsrettens dom, som frifant moren for kravet om endringer i de tidligere fastsatte ordningene, blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten er også enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Her er det likevel nødvendig å foreta en liten justering i domsslutningen, idet det er opplyst at moren - etter herredsrettens dom - har fått innvilget fri sakførsel, også for herredsretten. Av saksomkostningsbeløpet, som blir på 16.470 kroner, skal 4.342 kroner tilkjennes B til dekning av egenandel, mens resten - 12.128 kroner - tilkjennes det offentlige.

Anken har vært forgjeves, og saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten skal foretas med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se noen særlige omstendigheter som skulle tilsi at det her er grunnlag for å gjøre unntak fra lovens hovedregel. Den ankende part ilegges derfor saksomkostninger også for lagmannsretten. Omkostningene utgjør til sammen 41.426 kroner, hvorav 40.237 kroner er salær til advokat Lægland. B må også her tilkjennes et beløp - 10.582 - kroner - til dekning av sin egenandel, mens resten - 30.844 kroner - tilkjennes det offentlige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningen pkt 1, stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler A til B 4.342 - firetusentrehundreogførtito - kroner og til det offentlige v/ Statens innkrevingssentral 12.128 - tolvtusenetthundreogtjueåtte - kroner.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 10.582 - titusenfemhundreogåttito - kroner og til det offentlige v/ Statens innkrevingssentral 30.844 - trettitusenåttehundreogførtifire - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen.