LE-1998-391

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-09-21
Publisert:	LE-1998-00391
Stikkord:	Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Hedmarken namsrett Nr:98-00087 - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-00391 K
Parter:	Kjærende part: Mjøsplast AS (Prosessfullmektig: Advokat Knut Walter Larsen). Kjæremotpart: PetCon AS (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Grette)
Forfatter:	Kst lagmann Inger Marie Dons Jensen, Lagdommer Ragnar Askheim, Lagdommer Berit Haga
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §175, §67, Tvistemålsloven (1915), §180, §181

Det ble avsagt slik kjennelse:

Kjæremålet gjelder saksomkostninger i forbindelse med heving av en sak om midlertidig forføyning.

Bakgrunnen for saken er en fortrolighetsavtale som i sin tid ble inngått mellom PetCon AS (nedenfor betegnet PetCon) og Mjøsplast AS (nedenfor betegnet Mjøsplast) i forbindelse med at Mjøsplast skulle produsere en prototype av en forsterket plastikkpalle som PetCon ville ta ut patent på. PetCon mente Mjøsplast brøt denne avtalen og begjærte den 22. april 1997 midlertidig forføyning med slik påstand:

1. Prinsipalt: Mjøsplast AS tilpliktes å utlevere til PetCon AS følgende gjenstander og dokumentasjon:

- Alle fremstilte palleprototyper som er av det slag som beskrevet i mønsteret, bilag 2

- Alt fotomateriale av pallene

- Alle tegninger av pallene

- Alt skriftlig materiale om konstruksjonen av pallene

- Alle eksisterende tremodeller av pallen

- Alt spesialverktøy til produksjon av paller

- 8 stk. komposittprofiler.

2. Subsidiært: Mjøsplast AS fratas rådigheten over gjenstandene og dokumentasjonen som oppregnet under pkt 1.

3. Under enhver omstendighet

Mjøsplast AS og selskapets ansatte og tillitsvalgte tilpliktes å bevare taushet om konstruksjon og utforming av plastpallene, samt om alle forhold som har med fremstillingen av prototypen å gjøre.

Mjøsplast AS og selskapets ansatte og tillitsvalgte plikter videre å bevare taushet om til hvilket formål prototypen skal anvendes.

4. PetCon AS tilkjennes sakens omkostninger.

Det ble avholdt muntlige forhandlinger til behandling av begjæringen. Under rettsmøtet leverte saksøkte til saksøkeren en mappe som skulle innbefatte alt fotomateriale, alle tegninger og alt skriftlig materiale om konstruksjon av pallene. Det fremgår av rettsboken at saksøkte mente det omfattet alt skriftlig materiale vedrørende pallene som Mjøsplast hadde mottatt, bortsett fra det materiale som er en del av saksdokumentene i saken. I rettsboken er det i tillegg bemerket: Dersom det skulle vise seg at alt skriftlig materiale ikke er tilbakelevert, forpliktet saksøkte seg til å tilbakelevere .... med en gang det eventuelt skulle dukke opp slikt materiale.

De åtte komposittprofilene som var nevnt i påstanden, ble stilt til saksøkerens disposisjon.

Etter dette endret PetCon sin påstand pkt 1 slik at den gjaldt utlevering av det som etter selskapets syn gjensto:

- alle fremstilte palleprototyper som er av det slag som beskrevet i mønsteret bilag 2,

- alle eksisterende tremodeller av pallen og

- alt spesialverktøy til produksjon av paller

Subsidiært ble det påstått at Mjøsplast skulle fratas rådigheten over ovennevnte gjenstander. Forøvrig var påstanden uforandret i forhold til begjæringen av 22. april 1997.

Mjøsplast påsto seg frifunnet, subsidiært at saksøker ble gitt medhold i sin subsidiære påstand mot å stille sikkerhet på kr 200000. I tillegg krevet saksøkte seg tilkjent saksomkostninger.

Etter at de muntlige forhandlinger var avsluttet, førte partene forliksforhandlinger, og den 4. mai 1997 tok PetCons prosessfullmektig telefonisk kontakt med retten og ba om at det ikke ble avsagt kjennelse før etter nærmere meddelelse fra partene. Partene hadde den 2. mai 1997 inngått en avtale om utlevering av det restmaterialet som var omhandlet i PetCons endrede påstand samt bl.a. to prøvestøp av prototypen og støpeform for denne. I tillegg omhandlet avtalen utlevering av endel annet skriftlig materiale og et krav om at Mjøsplast skulle sørge for sletting av datafiler som inneholdt informasjon om palleprosjektet. Materialet skulle etter avtalen overleveres den 5. mai 1997 mot at PetCon samtidig betalte Mjøsplast kr 178.000 ekskl. merverdiavgift. Som et pkt 6 i avtalen het det: Partene er enige om å begjære namsrettssak nr 97-00449 D for Hedmarken namsrett hevet som forlikt, og slik at hver part bærer sine omkostninger.

Det oppsto uoverensstemmelser under overleveringsforretningen, noe som førte til ytterligere skriftveksling mellom partene. Den 9. mai 1997 utarbeidet imidlertid Mjøsplasts prosessfullmektig et felles prosesskrift der det fremgikk at saken var forlikt og at forliket omfattet saksomkostningene, slik at hver av partene skulle bære sine omkostninger. I henhold til utkastet ble det nedlagt felles påstand om heving av namsrettssaken.

Prosesskriftet ble imidlertid ikke undertegnet av partene og således heller ikke innsendt til namsretten. Den 9. mai 1997 hadde PetCons prosessfullmektig varslet retten om at det oppsto komplikasjoner under overleveringsforretningen den 5. mai og at disse ikke var bragt ut av verden. I tilfelle saken ikke kan heves, vil den måtte reassumeres. ... I tilfelle reassumering vil jeg innsende et prosesskrift. Jeg går ut fra at forholdet vil bli avklart i løpet av noen dager.

Den 16. mai 1997 mottok namsretten underretning fra den samme prosessfullmektig om at det ennå ikke var avklart hvilket rettergangsskritt som ville bli fremmet, men at man ville komme tilbake til saken så snart som mulig.

Den 23. mai 1997 ble det innsendt prosesskrift til namsretten fra PetCons prosessfullmektig med påstand om heving og tilkjennelse av saksomkostninger. Det ble i prosesskriftet redegjort for utviklingen i saken siden rettsmøtet der det ble avholdt muntlige forhandlinger, og understreket at saksøkers påstand var oppfylt fra saksøktes side. Det ble presisert at den opprinnelige påstandens pkt 3 - saksøktes plikt til å bevare taushet om konstruksjon og utforming av plastpallene - måtte anses oppfylt. Det ble vist til at Mjøsplast den 16. desember 1996 hadde undertegnet en fortrolighetsavtale. Det følger av denne av Mjøsplast plikter å bevare taushet om palleprosjektet. Det partene fremdeles var uenige om, var forhold inntatt i avtalen som ikke var omhandlet i begjæringen om midlertidig forføyning. Det ble også redegjort for hva uoverensstemmelsene nærmere bestemt besto i.

PetCon hevdet at vilkårene var til stede for å heve namsrettssaken i medhold av tvistemålsloven §67 fjerde ledd og krevet seg tilkjent saksomkostninger etter tvistemålsloven §175 annet ledd.

Mjøsplast anførte at tvistemålsloven §67 fjerde ledd ikke kunne få anvendelse, idet bestemmelsen regulerer den situasjon hvor saksøkte oppfyller kravet, men ikke samtykker i heving. Det ble pekt på at Mjøsplast hadde utarbeidet utkast til felles prosesskrift om heving. Det ble også understreket at det forelå avtalehjemmel for at hver av partene skulle bære sine omkostninger. Mjøsplast nedla påstand om at saken ble hevet. Det ble ikke bestridt at pkt. 3 i saksøkers påstand måtte anses oppfylt.

Etter ytterligere utveksling av prosesskrift avsa namsretten kjennelse den 9. juli 1997 med slik slutning:

1. Sak nr 97-00449 A for Hedmarken namsrett heves.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.

Namsretten bygget på at det utenrettslige forliket sto ved lag forsåvidt angikk avtalen om at hver av partene skulle bære sine egne omkostninger. I kjennelsen het det således bl.a.: Retten mener det riktige må være å løse saksomkostningsspørsmålet i samsvar med det partene selv er blitt enige om og skriftlig har avtalt i punkt 6 i avtalen av 2. mai. Retten viser til at det i forhold til punktet om saksomkostninger ikke er tatt noe forbehold om et eventuelt mislighold av deler av avtalen. Retten kan heller ikke se at et eventuelt mislighold av deler av avtalen automatisk medfører at hele eller deler av avtalen for øvrig faller bort. Tvert om forutsetter avtalen at uenighet om avtalens gjennomføring eventuelt blir å løse i egen sak.

Saksomkostningsspørsmålet ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett som den 14. oktober 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

1. Namsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling i namsretten.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Mjøsplast AS til PetCon AS kr 6000.- - sekstusen - innen to uker fra forkynnelse av kjennelsen.

I sine premisser uttalte lagmannsretten bl.a.: Anførselen fra den kjærende parts side om at namsretten ved sin hevingsavgjørelse skulle være bundet til å legge til grunn at det er skjedd oppfyllelse av saksøkers krav, kan ikke føre frem. Etter lagmannsrettens syn må den domstol som får seg forelagt et krav om heving etter tvistemålsloven §67 fjerde ledd, og særlig hvor dette grunnlaget blir bestridt, foreta en vurdering av om vilkårene for å anvende bestemmelsen er oppfylt. Retten må, hvor de faktiske forhold tilsier det, også kunne treffe bestemmelse om heving på et annet rettslig grunnlag enn det som er anført i hevingsbegjæringen.

Lagmannsretten finner at den begrunnelse som namsretten har gitt for å fastsette omkostningene i samsvar med den inngåtte avtale ikke er holdbar. Namsretten bygger bl.a. på at det ikke har noen betydning om avtalen er misligholdt idet tvist om dette ifølge avtalen skal løses ved egen sak for Hedmarken herredsrett og således er namsretten uvedkommende. På det tidspunkt saken ble begjært hevet for namsretten, var tvist om gjennomføringen av avtalen oppstått. PetCons standpunkt var at avtalen var bortfalt gjennom mislighold. Etter lagmannsrettens syn kan ikke avtalens punkt 7, hvor Hedmarken herredsrett vedtas som verneting, tillegges den betydning ved namsrettens behandling av saksomkostningstvisten som namsretten har gjort. Når påstanden om at avtalen ikke lenger er bindende for partene fremsettes for namsretten mens saken står for denne rett, må namsretten ta standpunkt til spørsmålet i den utstrekning det er nødvendig for den avgjørelse som namsretten skal treffe. I dette tilfellet er spørsmålet om en avtale består uinteressant for sakens hovedspørsmål idet begge parter uansett ønsket saken hevet. Spørsmålet om det foreligger en bindende avtale eller ikke, har imidlertid betydning for fastsettelsen av saksomkostningene.

Namsretten bemerker også at mislighold av deler av avtalen ikke nødvendigvis medfører at saksomkostningsklausulen i avtalen kan anses bortfalt.

Ved mislighold i et avtaleforhold vil det rettslige utgangspunkt være at hele avtalen bortfaller. Hvis enkeltklausuler fortsatt skal gjelde i en misligholdssituasjon kreves en særlig begrunnelse.

Namsretten har ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor dette skulle gjelde i det foreliggende saksforhold.

Kjennelsen ble påkjært til Høyesterett som den 18. desember 1997 avsa kjennelse der det bl.a. heter ...at de anførsler i kjæremålet som gjelder lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling ikke kan føre frem. Kjennelsen hadde slik slutning: Lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 2 oppheves, og omkostningsavgjørelsen utsettes til den kjennelse som avslutter saken.

Forøvrig forkastes kjæremålet.

Avgjørelse av saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utsettes til den kjennelse som avslutter saken.

På denne bakgrunn behandlet Hedmarken namsrett saksomkostningsspørsmålet på ny den 23. april 1998. Namsrettens merknader inntas nedenfor i sin helhet: Retten legger til grunn at den avtalen som partene inngikk 2 mai 1997 ikke lenger er bindende. I henhold til avtalen skulle levering skje mot kontant oppgjør eller bankremisse innen 5 mai 1997. Det er på det rene at oppgjør ikke har skjedd.

Det innebærer at hele avtalen i utgangspunktet er bortfalt; dvs også avtalens bestemmelser om at hver av partene bærer sine omkostninger. Det foreligger etter rettens syn ingen særlig grunn for at bestemmelsen om saksomkostninger fortsatt skal gjelde.

Saksøker har påberopt seg tvistemålsloven §67 fjerde ledd som hjemmel for å heve saken. Retten er enig med saksøker i at saksøkers krav i samsvar med påstanden er oppfylt. Dette har for øvrig saksøkte også indirekte erkjent jf saksøktes prosesskrift av 4 februar 1998 der det fremgår at saksøkte har oppfylt sin del av forliksavtalen (side 2, 1. avsnitt, 1. setning).

Det rettslige grunnlaget for å heve saken er etter dette tvistemålsloven §67 fjerde ledd.

Saksomkostningene skal etter dette fastsettes etter bestemmelsene i §175 annet ledd. Etter bestemmelsen kan saksøker tilkjennes saksomkostninger av saksøkte.

Retten legger til grunn at PetCon hadde en god sak og at de hadde store muligheter for å nå frem med i alle fall vesentlige deler av sin begjæring. Det vises i den forbindelse til det forhold at den avtalen partene inngikk 2 mai i vesentlig grad forutsatte en innrømmelse av saksøkerens krav i den midlertidige begjæringen. Det er også et moment at saksøkte under de muntlige forhandlingene utleverte en del av det utstyret som begjæringen omfattet.

Saksøker har fremmet et krav om tilkjenning av saksomkostninger for namsretten med et salær på kr 59.000 inkludert salær på kr 5.000 for namsrettens nye behandling av saken. Saksøker har også krevd dekket direkte utlegg med kr 10376. Det er ikke fremkommet innsigelser mot omkostningsoppgaven hvoretter den legges til grunn.

Når det gjelder omkostninger for lagmannsretten får tvistemålsloven §180 annet ledd anvendelse. Retten legger til grunn at saksøkers kjæremål til lagmannsretten i realiteten førte frem selv om pkt 2 i lagmannsrettens kjennelse senere ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saksøker har derfor krav på å få tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.

Omkostningsoppgaven for lagmannsretten lød på kr 12240.

Lagmannsretten satte i sin kjennelse salæret til kr 6000. Namsretten kan ikke se at det er grunnlag for å fravike lagmannsrettens konkrete salærfastsettelse selv om det punktet i slutningen senere ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det vises her til at kjæremålsutvalget ikke tok standpunkt til salærets størrelse, men kun fastslo at det var den rett som avsluttet saken som måtte treffe avgjørelse om saksomkostninger for lagmannsretten.

Når det gjelder saksøktes kjæremål for Høyesterett har det i realiteten vært forgjeves selv om pkt 2 i lagmannsrettens kjennelse ble opphevet. Det vises her til at namsretten mener saksøkte også må betale omkostningene for lagmannsretten. Saksomkostningsspørsmålet for

Høyesterett skal da løses med hjemmel i tvistemålsloven §180 første ledd hvilket innebærer at saksøkte må erstatte saksøkers omkostninger. Saksomkostningene for Høyesterett fastsettes i samsvar med salæroppgaven til kr 5000. Det har heller ikke vært merknader til omkostningsoppgaven for Høyesterett.

Saksøker tilkjennes etter dette til sammen kr 80.376 i salær og refusjon av utgifter.

Slutning:

Mjøsplast AS betaler kr 80.376 - kroneråttitusentrehundreogsyttiseks - til PetCon AS i saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.

Mjøsplast AS ved selskapets prosessfullmektig, advokat Knut Walter Larsen, har i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Selskapet gjør gjeldende at det hefter feil ved namsrettens saksbehandling og ved rettsanvendelsen.

Når det gjelder saksbehandlingsfeil, viser Mjøsplast til at namsretten feilaktig har lagt til grunn at oppgjør mellom partene ikke har skjedd. Selskapet viser til at Mjøsplast mottok bankremisse på det avtalte beløp under overleveringsmøtet den 5. mai 1997. Remissen var utstedt til Georg Osbakk, som representerer PetCon, og ikke endossert til Mjøsplast. Bankremissen er imidlertid i Mjøsplasts besittelse.

Det vises også til at PetCon under overleveringsmøtet fikk utlevert alt det som partene hadde avtalt, men kravet om sletting av datafiler kunne ikke etterkommes, idet det ikke var noen filer å slette. Det var heller ikke igjen ytterligere isoporkjerner i Mjøsplasts besittelse utover de som PetCon allerede hadde mottatt. Det anføres fra den kjærende parts side at PetCon ikke har frafalt kravet vedrørende filene og heller ikke kravet om utlevering av flere isoporkjerner.

Når det gjelder rettsanvendelsen, anfører Mjøsplast at det ikke er grunnlag for å anvende tvistemålsloven §67 fjerde ledd som hjemmel for heving av saken. Ved bare delvis oppfyllelse av saksøkerens krav, vil saksøkeren bare kunne kreve heving etter bestemmelsens siste ledd dersom den gjenværende del av kravet frafalles, og det er ikke gjort, jf foran.

Namsretten skulle derfor ha lagt til grunn at saken ble hevet etter et felles ønske fra partene. Dersom retten ikke finner grunn til å bygge på det utenrettslige forlik, må det legges til grunn at PetCon ikke har frafalt alle krav. Når det er situasjonen, kan ikke tvistemålsloven §67 fjerde ledd danne grunnlag for heving av saken. Det vises til Schei, bind I side 170, siste avsnitt.

Avslutningsvis hevder Mjøsplast at namsretten ikke har hatt noe annet holdepunkt for heving enn at begge parter ønsket heving. Dette må isolert sett bedømmes som et forlik. Da er det tvistemålsloven §175 tredje ledd som kommer til anvendelse, slik at hver av partene bærer sine omkostninger.

Mjøsplast har nedlagt slik påstand:

1. Hedmarken namsretts kjennelse av 23. april 1998 oppheves og det fastsettes at hver av partene bærer sine omkostninger for alle retter.

2. I saksomkostninger vedrørende dette kjæremål pålegges PetCon AS å betale til Mjøsplast AS kr 3000.- innen to uker fra forkynnelse av kjennelsen.

PetCon AS har tatt til gjenmæle og hevder at namsrettens rettsanvendelse er korrekt. Det vises til at de anførsler som Mjøsplast i sitt kjæremål har fremkommet med under betegnelsen saksbehandlingsfeil, i realiteten er angrep på namsrettens bevisvurdering som lagmannsretten ikke kan prøve, jf at dette er et kjæremål bare over saksomkostningsspørsmålet, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.

Den rettsanvendelse som namsretten har foretatt, er i samsvar med de bemerkninger som lagmannsretten i sin kjennelse av 14. oktober 1997 fremsatte om hvilken rettsanvendelse namsretten i sin opprinnelige kjennelse skulle ha bygget på. Lagmannsrettens kjennelse ble på dette punkt opprettholdt av Høyesterett.

De krav som Mjøsplast har oppfylt, er i samsvar med de krav som ble oppstilt i begjæringen om den midlertidige forføyning. At det er fremsatt krav utenfor saken, og spørsmålet om hvorvidt disse krav er innfridd, kan ikke få betydning ved vurderingen av om tvistemålsloven §67 fjerde ledd kommer til anvendelse eller ikke.

Avslutningsvis anføres at det som i kjæremålet behandles under overskriften Rettsanvendelse, også er et angrep på namsrettens bevisvurdering og ikke anførsler om rettsanvendelsen.

PetCon AS har nedlagt slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes

2. PetCon AS tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken

3. I saksomkostninger for lagmannsretten kreves kr 4500.-.

Lagmannsretten bemerker: Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen i kjennelse om heving av sak om midlertidig forføyning. Tvistemålsloven §181 annet ledd setter da skranker for lagmannsrettens kompetanse. Lagmannsretten er imidlertid ikke bundet av namsrettens bevisvurdering slik §181 annet ledd siste punktum fastslår for de tilfelle der det foreligger en realitetsavgjørelse. Det vises til Schei, bind I, s 388 og til Rt-1988-769.

Ved prøvingen av namsrettens lovanvendelse, kan lagmannsretten derfor vurdere namsrettens bevisvurdering - ihvertfall så langt den har betydning for lovanvendelsen.

Lagmannsretten finner det bevist at de krav som ble fremsatt i begjæringen om midlertidig forføyning, nemlig utlevering av endel nærmere angitte gjenstander, dels ble oppfylt under rettsmøtet og dels under overleveringsmøtet 5. mai 1997. Det knytter seg ikke uoppgjorte krav om utlevering til namsrettssaken. I likhet med namsretten peker lagmannsretten på at dette er erkjent av saksøkte, jf utsagnet i prosesskrift av 4. februar 1998 der det på s. 2 øverst heter: Saksøkte oppfylte sin del av forliksavtalen.

I denne forliksavtalen av 2. mai 1997 inngikk blant annet utlevering av de gjenværende gjenstander omhandlet i begjæringen om midlertidig forføyning.

Når det gjelder kravet om taushetsplikt, har saksøker ansett det som oppfylt og vist til den undertegnede fortrolighetsavtale. Saksøkte har ikke imøtegått dette. Dette punktet i påstanden har ikke vært noe tema overfor domstolene på noe tidspunkt.

Saksøkerens krav må således anses oppfylt i samsvar med saksøkerens påstand. At forliksavtalen også omhandler andre krav, som fra en av sidene hevdes ikke å være oppfylt, kan ikke tillegges vekt i denne sammenheng.

Saksøkeren har da som utgangspunkt krav på at saken heves etter tvistemålsloven §67 fjerde ledd. I samme bestemmelse forutsettes det at dersom saksøkeren i et slikt tilfelle krever saksomkostninger, så er tvistemålsloven §175 annet ledd den aktuelle bestemmelse.

Mjøsplast har anført at begge parter ønsker at saken skal heves og at dette isolert sett må bedømmes som et forlik, slik at tvistemålsloven §175 tredje ledd får anvendelse. Begge parter nedla påstand om heving. Dette kan imidlertid ikke likestilles med et forlik. Dersom retten skal bygge på at begge parter begjærer heving, må saksomkostningsspørsmålet løses etter tvistemålsloven §175 fjerde ledd. Paragraf 175 fjerde ledd er ikke påberopt av noen av partene i saken her, men også ved en eventuell anvendelse av denne bestemmelsen, står retten meget fritt ved vurderingen av saksomkostningsspørsmålet. Lagmannsretten går imidlertid ikke nærmere inn på dette, idet det ikke kan sees å hefte feil ved namsrettens lovanvendelse når den har bygget sin avgjørelse på tvistemålsloven §67 fjerde ledd, jf §175 annet ledd.

Det skjønn som namsretten har utøvet ved anvendelsen av §175 annet ledd, kan ikke overprøves av lagmannsretten medmindre det hefter slike feil ved skjønnsutøvelsen at den fremstår som vilkårlig eller slik at det ikke synes å være utøvet noe skjønn overhodet. Det er ikke situasjonen i saken her.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjæremålet har vært forgjeves. Saksomkostningene for lagmannsretten skal da fastsettes etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike særlige grunner at den kjærende part bør fritas for å dekke motpartens saksomkostninger. Det er krevet kr 4500.-. Det er ikke kommet innsigelser mot omkostningskravet, og lagmannsretten finner å kunne legge det til grunn.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Mjøsplast AS kr 4500.- - firetusenfemhundre 0/100 kroner - til PetCon AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.