LE-1999-205

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-12-01
Publisert:	LE-1999-00205
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr: 98-00204 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00205 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett HR-2000-00265.
Parter:	Ankende part: Ann Ingrid Nygård, Harald Morsund (Prosessfullmektig: Advokat Roar Lehn). Ankemotpart: Hans Peder Sund (Prosessfullmektig: Advokat Svein-Olav Bøen).
Forfatter:	Lagdommer Inger Marie Dons Jensen. Lagdommer Fritz Borgenholt. Ekstraordinær lagdommer Ole Haugstad
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ekteskapsloven (1991) §46

Saken gjelder krav fra en samboers livsarvinger om medeiendomsrett i den annen samboers bolig, eventuelt om vederlag ut fra berikelses- eller restitusjonsprinsipper eller rimelighetsbetraktninger.

Ingrid Morsund og Hans Sund var samboere fra 1977/78 til Ingrid Morsund døde 25 august 1997. I løpet av disse 20 årene skiftet de bolig flere ganger. De bodde først i Hans Sunds hus i Mosjøen. Dette huset ble solgt da de i 1982 flyttet til Lillehammer. I Lillehammer leide de en leilighet fram til de flyttet til Nordregate 19 som ble kjøpt i 1983. I 1984 flyttet de til Elgtråkket 86, i 1988 til Stabbursveien 1 og i 1997 til Bekkefaret 17 A. De sto begge som hjemmelshavere til Nordregate 19 og Elgtråkket 86, mens Hans Sund alene hadde hjemmel til Stabbursveien 1 og Bekkefaret 17 A.

Ingrid Morsund fikk etter hvert store helseproblemer. Den 14 november 1996 skrev samboerne - som begge har livsarvinger - hvert sitt testament hvor de testamenterte den fri tredjedel til hverandre. Videre skriver Hans Sund blant annet:

«I.......

I tillegg til at hun skal arve den frie tredjedel, er det mitt ønske at Ingrid Morsund, dersom hun ønsker det, skal ha anledning til å bli boende i den boligen som er vårt felles hjem ved min død for sin levetid. Jeg ber om at dette blir akseptert av mine barn.

II

Dersom Ingrid Morsund skulle avgå ved døden før meg, skal alt det jeg ved min død etterlater meg tilfalle mine livsarvinger, med unntak av det jeg har arvet etter henne i følge testament av i dag. Det jeg har mottatt i arv fra Ingrid Morsund skal tilfalle hennes livsarvinger.

Det presiseres i denne sammenheng at alt innbo og løsøre i mitt og Ingrid Morsunds felles hjem tilhører henne, slik at intet av dette omfattes av mitt testament....»

Ingrid Morsunds testamentariske bestemmelser lyder slik:

«Min samboer Hans Peder Sund, født xx.xx.1932, skal arve 1/3 av det jeg etterlater meg ved min død.

Det er mitt ønske at Sund, utover de gjenstander han arver, skal få anledning til å bruke det innbo og løsøre som han trenger for å kunne fortsette å bo i vårt felles hjem for sin levetid.»

Etter Ingrid Morsunds død 25 august 1997 fordelte Hans Sund og Ingrid Morsunds livsarvinger innbo og løsøre mellom seg den 11 november 1997. Livsarvingene krevde også medeiendomsrett i boligen, noe som ble avvist av Hans Sund.

Livsarvingene, Ann Ingrid Nygård og Harald Morsund, tok ut stevning mot Hans Sund 28 mai 1998 og krevde medeiendomsrett i bolig. Påstanden ble senere endret slik at de i tillegg krevde «andel av nettoprovenyet ved salg av Stabbursveien 1», begrenset oppad til kr 175.000. Subsidiært krevde de vederlag begrenset oppad til kr 400.000.

Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa dom i saken 18 desember 1998 med slik domsslutning:

«1. Hans Sund frifinnes.

2. Ann Ingrid Nygård og Harald Morsund dømmes til in solidum å betale Hans Sund saksomkostninger med kr 92.156 - nittitotusenetthundreogfemtiseks - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»

Ann Ingrid Nygård og Harald Morsund har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Hans Sund har tatt til motmæle.

Hovedforhandling i ankesaken ble holdt i Hamar 4 og 5 november 1999. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Hans Sund og Ann Ingrid Nygård avga forklaring, og det ble avhørt seks vitner. Det fremgår av rettsboken hva som ble dokumentert.

Ann Ingrid Nygård og Harald Morsund har i hovedsak anført:

Hans Sund og Ingrid Morsund har bodd sammen i 20 år. Ingrid Morsund har hele tiden bidratt både direkte og indirekte til anskaffelse av verdiene. I et så langvarig fellesskap er det en presumsjon for at samboerne blir sameiere i boligen. Ingrid Morsund var oppført som medeier i Nordregate 19 og Elgtråkket 86, og førte både andel av bolig og lån på sine selvangivelser. Det må legges til grunn at hun også var medeier i Stabbursveien 1 og i Bekkefaret 17 A. Som medeier i boligene er hun også medeier i nettobeløp fra salg.

Det foreligger en rekke løse antagelser om samboernes økonomiske situasjon da de traff hverandre. Begge hadde egen bolig og bil. Ingrid Morsund fikk en stor utbetaling da hun gikk over på trygd, og solgte en hytte i 1981. Begge har hatt trygd gjennom hele samboertiden. Hans Sund har hatt noe mer trygd enn Ingrid Morsund og har hatt noe inntekt ved siden av. Ingrid Morsund har imidlertid støttet ham i dette arbeidet og har dessuten utført alt arbeid i hjemmet.

Det er ikke bevist at partene hadde en muntlig avtale om at Hans Sund skulle eie boligen, mens Ingrid Morsund skulle eie innbo og løsøre. Det forelå ingen slik felles oppfatning mellom samboerne. De ga alltid uttrykk for at de var sammen om alt. Teksten i testamentene er det Hans Sund som har diktert. Han fortalte advokat Marit Eggen hva som skulle stå i Ingrid Morsunds testament.

Ingrid Morsund og Hans Sund har hatt en sammenblandet økonomi. Selv om nedbetaling på lån og andre faste utgifter er belastet Hans Sunds konto, har Ingrid Morsund gitt ham penger underveis. Hun har også betalt alle forbruksutgifter. Hun hadde ikke noe unormalt privat forbruk. Hans Sund hadde på sin side bidragsplikt i noen år. Han brukte dessuten mye penger på spill, og hadde flere egne lån som han betjente. Han kjøpte og solgte blant annet flere biler.

Dersom retten skulle komme til at det foreligger en muntlig avtale mellom partene, må denne settes til side etter avtaleloven §36.

Under enhver omstendighet må Ingrid Morsunds livsarvinger ha krav på vederlag i samsvar med den praksis Høyesterett har åpnet for i Rt-1984-497. Det ville være helt urimelig om Hans Sund skulle sitte igjen med en gjeldfri leilighet som stiger i verdi, mens Ingrid Morsund - til tross for et sterkt fellesskap gjennom 20 år - ikke hadde midler utover innbo og løsøre som synker i verdi. Hans Sund er blitt beriket gjennom Ingrid Morsunds bidrag.

Ann Ingrid Nygård og Hans Sund har nedlagt slik påstand:

«I. Prinsipal.

1. Borettslagsleilighet Bekkefaret 17 A eies i sameie mellom Hans Peder Sund og Ingrid Morsunds dødsbo med en sameieandel som fastsettes av retten og etter rettens skjønn.

2. Hans Peder Sund dømmes til å betale Ingrid Morsunds dødsbo en andel av nettoprovenyet ved salg av Stabbursveien 1, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 175.000 med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

II. Subsidiær.

1. Hans Peder Sund dømmes til å betale Ingrid Morsunds dødsbo et vederlag fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 400.000 med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

III. I begge tilfelle.

1. Ann Ingrid Nygård og Harald Morsund tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»

Hans Sund har i hovedsak anført:

Det foreligger en muntlig avtale mellom Hans Sund og Ingrid Morsund om at han skal eie boligen, mens hun eier innbo og løsøre. De har hatt klart atskilt økonomi med egen inntekt og egne konti. Ingrid Morsund har betalt alt innbo og løsøre, mesteparten av maten og noe av telefonregningene samt en del bensin. Ellers har Hans Sund betalt alle faste utgifter, avdrag og renter på boliglån, strøm, eiendomsavgifter, alle forsikringer m m. Han har også vært ansvarlig for vedlikehold og oppussing.

Hans Sund har hatt mer i trygd enn Ingrid Morsund. I tillegg har han hatt inntekter av håndverksoppdrag han har påtatt seg for å kunne betale renter, avdrag og utgifter på huset. Han har dessuten fått flere store tippegevinster. Alt dette har gjort det mulig for ham å betjene lånene og dekke de øvrige faste utgifter.

Både Hans Sund og Ingrid Morsund ble ført opp som kjøpere av Nordregate 19 etter ønske fra Ingrid Morsund. Hun følte at dette ga henne større trygghet bomessig. Det var også skattemessige fordeler ved en slik ordning fordi Ingrid Morsund kunne få rentefradrag på selvangivelsen. Hun ble også ført opp som medeier i Elgtråkket 86 fordi dette var en forutsetning for rimelig lån gjennom hennes kommunale pensjonskasse.

Ingrid Morsund har fått tilbud om å være medeier i boligen, men har ikke ønsket dette. Hun ønsket å kunne bruke sine penger til det hun selv ville. Hun var glad i å handle og har utstyrt et flott hjem, kjøpt mange pene klær m m. Hun og Hans Sund har reist en del og har betalt hver for seg, med unntak av en tur som Hans Sund spanderte på Ingrid Morsund og hennes søster. Ellers har Ingrid Morsund hatt store utgifter både til ansiktsløftninger, tannbehandling og medisiner. Hun var snill og gavmild og ga fine gaver til barn og barnebarn.

Både vitneførselen, testamentene og partenes opptreden under samlivet viser at Hans Sund eide boligen, mens Ingrid Morsund eide innbo og løsøre. Ved salg av bolig har salgssummen gått inn på Hans Sunds konto uten at noe har blitt overført til Ingrid. Det er heller ikke ført noe lån mellom partene i selvangivelsen. Ingrid har for øvrig også hatt eget lån som hun har betjent helt uavhengig av Hans Sund.

Det er lite sannsynlig at Ingrid har betalt Hans Sund penger til å dekke regninger underveis. Hun har bare mottatt trygd og har hatt små muligheter til å betale Sund noe særlig med de utgiftene hun selv har hatt.

Selv om retten skulle komme til at det ikke er inngått noen muntlig avtale, må det legges vekt på at Hans Sund har betalt utgiftene på boligene i alle år. For at Ingrid Morsund skal anses som medeier, må det foreligge en medvirkning til anskaffelsen fra hennes side. Hennes arbeid i hjemmet må f eks ha hatt betydning for hans muligheter til å tjene penger ved siden av trygden. Hans Sund tok en del oppdrag som håndverker. Dette ville han ha kunnet gjøre selv om Ingrid Morsund ikke hadde gjort husarbeidet. Arbeidet i hjemmet er for øvrig av begrenset omfang for to voksne mennesker uten barn. Når Hans Sund i praksis har betalt alt som har med boligen å gjøre, må han også anses som eneeier av boligen.

Avtaleloven §36 kan ikke anvendes i et tilfelle som dette. Listen ligger svært høyt, og det finnes ikke sammenlignbar praksis på at samboeravtaler er satt til side etter bestemmelsen. Bestemmelsen har en parallell i ekteskapsloven §46 annet ledd som også forutsetter at det skal mye til før en avtale settes til side. Det er ikke forhold i denne saken som tilsier tilsidesettelse. Ingrid har selv avslått et tilbud om å bli medeier.

Det er ikke grunnlag for vederlagskrav. Ingrid Morsunds bidrag har i det vesentlige vært arbeid i hjemmet i tillegg til at Hans Sund fritt har kunnet benytte hennes innbo og løsøre. Hun har på sin side bodd vederlagsfritt hos Hans Sund i 20 år og har blant annet fått bil og sydentur av ham. Det er ikke tale om noen berikelse på Hans Sunds hånd. Verken berikelses- eller restitusjonsprinsipper eller rimelighetsbetraktninger tilsier at Hans Sund skal betale vederlag til Ingrid Morsunds arvinger.

Hans Sund har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Hans Sund tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten er enstemmig kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse.

Ut fra bevisførselen finner lagmannsretten at Hans Sund og Ingrid Morsund hadde en muntlig avtale om at han skulle eie huset, mens hun skulle eie innbo og løsøre. Både vitneforklaringene fra Halvorsen, Skoglund, Almberg og advokat Eggen underbygger dette. Etter lagmannsrettens syn viser også testamentene fra 1996 at partene har lagt en slik avtale til grunn. Selv om Hans Sund var alene under første møte på advokat Eggens kontor, slik at det var han som forklarte hva som skulle stå i Ingrid Morsunds testament, var hun selv med til advokat Eggen da testamentene ble undertegnet. På bakgrunn av advokat Eggens forklaring legger lagmannsretten til grunn at Ingrid Morsund var klar over hva som sto i testamentet, og at innholdet var i samsvar med hennes ønsker.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten at Ingrid Morsund var innforstått med at Hans Sund eide huset, mens hun eide innbo og løsøre. Inntektsforholdene og utgiftsfordelingen i samboerforholdet viser etter lagmannsrettens syn at en slik avtale også var naturlig og rimelig, jf nedenfor. På bakgrunn av vitneutsagn legger lagmannsretten til grunn at Ingrid Morsund fikk tilbud om å være medeier i boligen, men at hun ikke ønsket det økonomiske ansvaret som fulgte med, og takket nei. Slik lagmannsretten ser det, er det ikke grunnlag for å sette avtalen til side etter avtaleloven §36.

Uansett avtale finner lagmannsretten for øvrig at Hans Sund må anses som eneeier av Stabbursveien 1 og Bekkefaret 17 A. Lagmannsretten finner det bevist at det var Hans Sund som betjente boliglån og dekket alle faste utgifter. Ingrid Morsund har i det daglige hovedsakelig bidratt til felleshusholdningen ved å betale store deler av matutgiftene og deler av telefon- og bensinutgiftene. Det er ikke ført bevis for at hun har overført penger til Hans Sunds konto eller gitt ham penger på annen måte til dekning av de faste utgiftene.

Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at Ingrid Morsund ønsket å bruke sine penger på ting hun hadde glede av, som innbo og løsøre, klær, reiser osv. Hun hadde dessuten helsemessige problemer som medførte betydelige utgifter til medisiner og tannbehandling, i alle fall i noen år. Videre var hun gavmild og hjelpsom overfor barn og barnebarn. Med en trygd/pensjon som i 1983 ble oppgitt til ca kr 60.000 og som steg jevnt til ca kr 114.500 i 1996, kan hun ikke ha hatt mye midler til overs. Hans Sund har hele tiden hatt høyere trygd/pensjon enn henne. I tillegg tjente han en del på håndverksoppdrag han påtok seg. Han fikk også flere større tippegevinster.

Lagmannsretten legger til grunn at Ingrid Morsund har gjort mesteparten av arbeidet i hjemmet, med unntak for de siste par årene da hennes helse etter hvert ble meget dårlig. Hennes bidrag gjennom husarbeid og betaling av forbruksutgifter kan imidlertid ikke - slik lagmannsretten ser det - begrunne sameie. Lagmannsretten legger til grunn at det er Hans Sunds trygd/pensjon og tilleggsinntekter som har gjort det mulig å finansiere boligene og dekke andre faste utgifter. Retten finner at han ville hatt samme inntektsmuligheter om han hadde vært alene og måttet stelt for seg selv, slik at hennes innsats ikke var avgjørende for hans økonomiske situasjon.

På denne bakgrunn er det heller ikke grunnlag for å si at Hans Sund er blitt beriket gjennom Ingrid Morsunds innsats, eller at han har fått midler eller hatt besparelser som begrunner restitusjon. Heller ikke rimelighetshensyn tilsier etter rettens mening at Hans Sund skal betale vederlag. Det er da ikke grunnlag for å tilkjenne Ingrid Morsund/hennes livsarvinger vederlag ut fra de prinsipper som er nevnt i Rt-1984-947.

Anken har vært forgjeves. Ankemotparten har krevd omkostninger for lagmannsretten med kr 52.278, som dekker salær med kr 47.000 og utgifter med kr 5.278. Omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om at de ankende parter må dekke ankemotpartens omkostninger. Ankende part har ikke hatt merknader til omkostningskravet. Hans Sund tilkjennes med dette saksomkostninger for lagmannsretten med kr 52.278 samt 12 % rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten finner at Hans Sund også bør tilkjennes omkostninger for herredsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Ankende part har ikke protestert mot beløpets størrelse i ankeomgangen før under prosedyren. Lagmannsretten kan derfor ikke overprøve kravets størrelse. Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ann Ingrid Nygård og Harald Morsund, en for begge og begge for en, til Hans Sund 52.278 - femtitotusentohundreogsyttiåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.