LE-1999-893
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-31 |
| Publisert: | LE-1999-00893 |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Oppreisning, Seksuelle overgrep, Borgerlige rettskrav |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nes herredsrett nr 98-00443 M - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00893 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Advokat Morten Arnesen). Ankemotpart: B v/verge C (Advokatfullmektig Gard Lier). |
| Forfatter: | Lagdommer Bernt Krohg. Lagdommer Fridtjof Mohr. Tilkalt dommer, herredsrettsdommer Erik Blakstvedt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §207, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §196, §212, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §3-3, §3-5b, Straffeprosessloven (1981) §3, §427 |
A, født *.*. 1958, ble den 2. desember 1998 satt under tiltale ved Nes herredsrett for overtredelse av straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ og §207. Etter rettelser foretatt under hovedforhandlingen lyder den sentrale delen av gjerningsbeskrivelsen slik:
«I tiden 1995 - høsten 1997 i Nes onanerte han ved en eller flere anledninger sin sønn B, f. *.*. 84, samt at han ved en eller flere anledninger, herunder ved ett tilfelle på et hotellrom på Hamar, hadde analt samleie med ham.»
For herredsretten la møtende aktor ned påstand om at A skulle dømmes i samsvar med tiltalen til ubetinget fengsel i 2 år. Etter begjæring fra bistandsadvokaten fremmet dessuten påtalemyndigheten krav om oppreisningserstatning til fornærmede med 150.000 kroner, jf. straffeprosessloven §3 og §427. Nes herredsrett avsa 10. juni 1999 dom i saken med slik domsslutning:
«1. A *.*.58 frifinnes for straffekravet.
2. A *.*.58 dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale erstatning 75.000 - søttifemtusen - kroner til B *.*.84.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Herredsrettens domsgrunner er meget knappe. Det heter bare at retten
«finner at tiltalte må frifinnes for straffekravet. Dommernes bevisbedømmelse er noe varierende, men ligger på mellom 60 % og 90 % sannsynlighet for at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Det er altså mest sannsynlig at gutten snakker sant, men bevisene er dog ikke tilstrekkelige for domfellelse, som i straffesak krever mer enn 90 % sannsynlighet.
Retten har enstemmig kommet til klar sannsynlighetsovervekt (mer enn 60 %), hvilket er tilstrekkelig for erstatningsgrunnlag hjemlet i skadeserstatningsloven §3-5b) og §3-3. Etter en skjønnsmessig helhetsvurdering, hvor en viss begrensende faktor er fars økonomiske evne, fastsettes erstatningen til kr 75.000,-.»
Dommen ble først forkynt for A den 23. juli 1999. Ved ankeerklæring av 23. september 1999 anket han over domsslutningens pkt. 2 til lagmannsretten. Som ankegrunner ble påberopt feil ved bevisbedømmelsen, subsidiært rettsanvendelsen. Det siste grunnlaget er senere frafalt.
Ankeforhandlingen ble holdt på Årnes 29. - 30. mai 2000. Den ankende part møtte og forklarte seg; det samme gjorde ankemotparten og hans mor/verge. Dessuten fikk retten avspilt video-opptak av dommeravhøret som ble foretatt av ankemotparten den 15. januar 1998, kort etter at saken var blitt anmeldt til politiet. Retten mottok også tre vitneforklaringer, i tillegg til en del dokumentbevis. Bortsett fra fornærmedes direkte forklaring for lagmannsretten, står saken bevismessig i samme stilling som den gjorde for herredsretten.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten særlig anført:
Herredsretten har tatt et riktig rettslig utgangspunkt når den uttaler at beviskravet i saken er «klar sannsynlighetsovervekt». Dette følger blant annet av Rt-1996-864. Men herredsretten har vurdert bevisene feil. Den ankende part har ikke begått overgrep mot sønnen, og retten kan ikke legge sønnens forklaring om dette til grunn.
Sønnen har i alle år vært utsatt for påvirkning, særlig fra mormoren, som aldri har tålt den ankende part. Helt siden 1992, da moren - etter press fra barnevernet - måtte overlate omsorgen for sønnen til ham, har han vært utsatt for beskyldninger fra hennes og mormorens side, også om incest. De undersøkelser som dette gjennom årene har foranlediget, har aldri vist noe negativt om ham eller hans hjem. Derimot kan den stadige oppmerksomheten fra mor-familiens side omkring slike forhold forklare at sønnen etter hvert selv tror at han er blitt utsatt for seksuelle overgrep. Faren viser om dette til forklaringen fra psykolog Melgård, som har hatt samtaler både med sønnen og moren. Teorien om at sønnen er manipulert til å forklare seg som han gjør, styrkes av forklaringen til morens forrige ektemann, som også har opplevd å bli beskyldt for forhold som ikke stemmer. Ankemotparten viser også til at skolen flere ganger har klagd over at sønnen har hatt med mye penger på skolen. Dette må være penger han har fått hos mormoren og morfaren.
Det som foreligger av konkrete holdepunkter i saken, taler dessuten mot sønnens forklaring. Vedkommende som var med på turen da samleiet skal ha funnet sted, og som lå på samme rom som den ankende part og sønnen begge nettene de overnattet borte, har forklart at han ikke merket noe unormalt, verken om natta eller etterpå. Ved ransakingen som politiet foretok hjemme hos den ankende part umiddelbart etter at forholdet var anmeldt, fant politiet bare to porno-blader, til tross for at sønnen har forklart at den ankende part skulle ha kjøpt inn en rekke filmer og blader og «sånne greier». Porno-bladene som ble funnet, Aktuell Rapport og Coctail, befant seg for øvrig på sønnens rom. I følge psykolog Melgård framviser sønnen heller ikke tegn på slike skader som normalt følger av langvarige overgrep.
På denne bakgrunn er det i hvert fall ikke klar sannsynlighetsovervekt for at den ankende part har begått overgrep mot sønnen.
A har lagt ned slik påstand:
A frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankemotparten, B v/verge C har i hovedsak gjort gjeldende:
Hovedbeviset i saken, ankemotpartens forklaring, er av en slik karakter at beviskravet er oppfylt. I dommeravhøret forklarer sønnen seg detaljert og nyansert. Han beskriver hendelser og følelser på en slik måte at forklaringen ikke kan være oppspinn. I lagmannsretten har han stått ved hovedtrekkene i forklaringen han avga under dommeravhøret. Det forhold at han tør å møte opp i retten og gjenta forklaringen her, med faren tilstede, er tegn på at han står for det han sier.
Sønnens forklaring styrkes ved dagboknotatet, som han forklarte seg om under dommeravhøret og som lensmannen hentet hjemme hos sønnen samme dag som forklaringen var avgitt. Riktignok er det her tale om en dagbok av nyere dato, men forklaringen er at faren kastet den opprinnelige dagboken, hvor både denne og andre hendelser var nedtegnet mer fortløpende.
Videre styrkes forklaringen av den redegjørelsen morens daværende ektefelle skrev ned i forbindelse med at sønnen betrodde seg til ham høsten 1997, en tid etter at sønnen hadde flyttet tilbake fra faren til moren. Det er på det rene at den daværende ektefellen den gang trodde at sønnen snakket sant. At han senere forklarer at han mener at sønnen er manipulert til å forklare seg som han gjør, må ha sammenheng med den konflikten som senere er oppstått mellom de tidligere ektefeller.
Psykolog Melgårds uttalelser om at sønnens opplysninger om seksuelle overgrep ikke er noe tilstrekkelig grunnlag for å slå fast at slike handlinger har funnet sted, er avgitt på sviktende grunnlag. Psykolog Melgård har ikke selv sett eller hørt sønnens forklaringer, verken ved dommeravhøret eller i lagmannsretten. Han har ikke noe grunnlag for å uttale seg om troverdigheten av disse. Melgård bygger sin skepsis blant annet på at sønnen har vært utsatt for et «trekantdrama» mellom moren, mormoren og faren siden han ble født. Det kan så være, men det kan ikke forklare det konkrete og detaljerte innholdet i sønnens forklaring om overgrep. Psykologens uttalelser i retten innebærer et klart overtramp og kan ikke tillegges vekt ved rettens vurdering av bevisene i saken.
Avslutningsvis, og som et ledd i en helhetsvurdering, har ankemotparten også vist til at faren, i 1986, ble dømt for overtredelse av straffeloven §195 og §196.
B har lagt ned slik påstand:
1. Nes herredsretts dom, sak nr. 98-00443 M punkt II, stadfestes.
2. A dømmes til å betale det offentliges saksomkostninger med tillegg av eventuelle egenandeler.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Det rettslige grunnlaget for kravet om oppreisningserstatning er skadeserstatningsloven §3-5 første ledd b), som lyder slik:
«Den som forsettlig eller grovt aktløst har
... tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i §3-3,
... pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Ved krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §195, §196 og §212 annet ledd annet og tredje punktum, skal det ved utmålingen av oppreisningen særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.»
Slike handlinger som er beskrevet i tiltalebeslutningen for herredsretten, faller direkte inn under «mislig atferd som nevnt i §3-3». Det springende punktet i saken er dermed om retten kan legge til grunn at den ankende part - faren - faktisk har forgått seg mot ankemotparten - sønnen - slik som beskrevet i tiltalebeslutningen.
Det er på det rene at frifinnelsen av faren for straff ikke er til hinder for at domstolene, ved avgjørelsen av erstatningskravet, likevel legger til grunn at faren har begått de handlinger som han var tiltalt for. Dette gjelder selv om frifinnelsen i straffesaken nettopp er begrunnet med at det ikke kan anses tilstrekkelig bevist at faren har forholdt seg som beskrevet. I Rt-1999-1363 har flertallet til og med lagt til grunn at retten, i en og samme sak, ut fra ulike krav til bevis i straffesaker og sivile saker, både kan frifinne tiltalte for straff og tilkjenne fornærmede erstatning. Som det går fram av gjengivelsen fra herredsrettens dom ovenfor, var det nettopp det herredsretten gjorde i denne saken.
For lagmannsretten er saken noe enklere. Lagmannsretten skal bare avgjøre erstatningskravet, og den kan bygge på en egen bevisførsel, som bare har hatt dette spørsmålet for øyet. Likevel er det, også for lagmannsretten, en realitet at faren faktisk er frifunnet i straffesaken. Denne frifinnelsen verken kan eller skal rokkes ved lagmannsrettens avgjørelse. Men siden frifinnelsen som nevnt er begrunnet med at påtalemyndigheten ikke har ført tilstrekkelig bevis for at faren har forgrepet seg mot sønnen, og siden det eneste springende punktet i erstatningssaken er akkurat spørsmålet om faren har gjort det han var tiltalt for, er det ikke til å komme bort fra at en dom som tilkjenner sønnen erstatning, i praksis vil redusere verdien av frifinnelsen, sett fra farens side.
Den prinsipielle problemstillingen avdempes i praksis ved at det, også for erstatningssaken, gjelder et skjerpet beviskrav. Sønnens oppreisningskrav bygger på en anførsel om at faren har opptrådt ekstremt klanderverdig. Dette tilsier at man ikke uten videre kan legge til grunn det hendelsesforløp sønnen gjør gjeldende, selv om retten skulle komme til at sønnen mest sannsynlig forklarer seg riktig. Rettspraksis gir også solid støtte for at det gjelder strengere beviskrav i saker hvor det er tale om å legge et moralsk belastende forhold til grunn. I Rt-1999-1363 er dette av flertallet oppsummert slik:
«Når det for pådømmelse av oppreisningskrav i tilfeller hvor tiltalte er frifunnet for straff, blir stilt krav om klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått handlingen, er det ut fra et generelt synspunkt om at det må stilles krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at retten skal kunne legge til grunn at det foreligger et sterkt belastende faktum...»
Hva som nærmere ligger i kravet om klar eller kvalifisert sannsynlighetsovervekt, lar seg vanskelig angi mer presis. Herredsretten, som for så vidt har tatt samme utgangspunkt som lagmannsretten, har søkt å presisere innholdet ved tallfestede grader av sannsynlighet. Lagmannsretten kan ikke se at dette gir noen god veiledning. I og med at beviskravet også vil måtte variere, avhengig av hvor belastende faktum det er tale om å legge til grunn, er retten også i tvil om herredsrettens måte å presisere det rettslige utgangspunktet på kan anses riktig. Det som imidlertid er på det rene, er at beviskravet i saker av denne typen må harmoniseres med det krav til bevis som gjelder for de «omvendte» søksmål, basert på samme faktiske bakgrunn. Lagmannsretten tenker her på den beskyldtes mulighet til å anlegge ærekrenkelsessak, og hvor den som har satt fram beskyldninger av den type det her er tale om, da har bevisbyrden for at beskyldningene er sanne. Her blir det gjerne, under henvisning til Rt-1988-1398 og Rt-1992-587, sagt at «det stilles tilsvarende, eller nær opp til, de samme beviskrav som påtalemyndigheten har i straffesaker», se for eksempel Bratholm/Matningsdal, Straffeloven med kommentarer, Bind II side 645. Det sier seg selv at man ikke kan ha slike regler om beviskrav at den som blir beskyldt for overgrep kan bli pålagt erstatningsansvar for disse, samtidig som han kan oppnå å få beskylderen dømt for ærekrenkelse, fordi det ikke er ført tilstrekkelig sannhetsbevis.
Blant annet på denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at det er mer hensiktsmessig å nærme seg spørsmålet om sønnens forklaring kan legges til grunn, ut fra en vurdering av den usikkerhet som knytter seg til forklaringen. En viss grad av usikkerhet vil det nødvendigvis alltid være. Men dersom usikkerheten ikke er større enn at man i vår konkrete sammenheng trygt kan se bort fra den, vil retten måtte bygge på det sønnen i dette tilfellet har forklart.
Også med et slikt utgangspunkt, blir den konkrete bevisbedømmelsen svært vanskelig. Det sentrale beviset i saken er sønnens forklaring avgitt ved dommeravhøret 15. januar 1998. Video-opptaket ble som nevnt spilt av under hovedforhandlingen for lagmannsretten, og retten har også hatt tilgjengelig en utskrift av det som ble sagt. I tillegg har sønnen avgitt forklaring direkte for lagmannsretten, hvor han har bekreftet hovedinnholdet i det han tidligere har sagt. Lagmannsretten er ikke i stand til, ut fra det inntrykk dette har skapt, å peke på konkrete forhold som gir grunn til å trekke sønnens forklaring i tvil.
Likevel knytter det seg så stor usikkerhet til om sønnen faktisk har opplevd det han har forklart, at retten finner at den ikke trygt kan se bort fra muligheten for at forklaringen er feil. Usikkerheten skyldes først og fremst opplysningene om det «klima» sønnen har vokst opp under, med vedvarende konflikt og mistillit mellom moren og hennes familie på den ene siden og faren på den andre. Dette er opplysninger som er bekreftet, både av moren og faren, og som retten må legge til grunn som riktige. Blant annet er det på det rene at moren, allerede da hun - etter barnevernets intervensjon - ga fra seg omsorgen for sønnen til faren i 1992, umiddelbart tok opp mistanke om at faren utnyttet gutten seksuelt. Det er videre på det rene at disse anklagene ble vurdert av barnevernet den gang, uten at man fant noen grunn til bekymring. Det er også på det rene at sønnens utvikling, etter at omsorgen ble overført til faren, klart bedret seg. Etter den vurdering som er foretatt av psykolog Melgård, frembyr sønnen heller ikke i dag slike trekk som man normalt venter å finne hos barn som har vært utsatt for langvarige seksuelle overgrep fra sine omsorgspersoner.
Disse forholdene kan tilsi at det er grunn til å se med en viss skepsis på det sønnen har forklart. Men de kan ikke forklare at sønnen har gitt en så detaljert redegjørelse som han faktisk har gitt. Heller ikke gir det som er sagt noen rimelig forklaring på at sønnen kom med sin erklæring overfor morens daværende ektefelle senhøstes 1997. På det tidspunkt hadde sønnen relativt nylig flyttet tilbake til moren igjen, på grunnlag av et rettsforlik inngått mellom moren og faren tidligere på høsten.
Etter lagmannsrettens syn kan imidlertid også disse forholdene ha sin «naturlige» forklaring. Det er på det rene at sønnen, også mens han bodde hos faren, har hatt tilgang til blader og filmer som kan ha gitt ham kunnskap om slike seksuelle forhold som han beskriver i dommeravhøret. Selv om barnefordelingssaken var avsluttet da sønnen etter hvert åpnet seg for hennes daværende ektefelle i november 1997, var det fremdeles slik at konfliktnivået mellom særlig mormoren og faren var høyt. Blant annet hadde besteforeldrene anmeldt faren for vold og hærverk, og straffesaken om dette skulle opp for herredsretten i desember. I den utstrekning sønnens forklaring måtte bero på at han er påvirket og manipulert, var situasjonen med andre ord slik at han stadig kunne føle et visst forventningspress i retning av at han også skulle bidra med å sverte faren.
Ut fra en samlet vurdering av disse forholdene er lagmannsretten dermed kommet til at den ikke trygt kan se bort fra muligheten for at det sønnen forklarer om overgrep, faktisk ikke har funnet sted. Beviskravet i saker av denne karakter, at det må foreligge «klar sannsynlighetsovervekt», er da etter lagmannsrettens syn ikke oppfylt. Dermed må resultatet bli at faren frifinnes også for kravet om oppreisningserstatning.
Saksomkostningskravet for lagmannsretten skal etter dette avgjøres ut fra tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172. Lagmannsretten er kommet til at unntaksregelen i §172 annet ledd bør legges til grunn, slik at hver part bærer sine saksomkostninger. Saken har, slik det går fram ovenfor, vært tvilsom. Videre legger retten til grunn at sønnens forklaring bygger på en subjektiv oppfatning hos ham om at han faktisk har vært utsatt for overgrep, og at vergen har delt denne oppfatningen. Dermed har de hatt fyldestgjørende grunn til å la saken prøve for retten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A frifinnes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.