LE-2000-64

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-05-02
Publisert:	LE-2000-00064
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang:	Nedre Romerike namsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00064 K.
Parter:	Kjærende part: Staten v/skatteoppkreveren i Skedsmo (Prosessfullmektig: Advokat Jan Grønnerud). Kjæremotpart: 1. Helene Brit Simonsen, 2. Terje Henning Andersen (Prosessfullmektig: Advokat Erik Furseth).
Forfatter:	Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Fritz Borgenholt. Lagdommer Berit Haga
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §180, Dekningsloven (1984) §2-2, §7-1

Nedre Romerike namsrett avsa den 29. november 1999 kjennelse med slik slutning:

1. Staten v/kommunekassereren i SkedmoÆ begjæring om tvangsdekning i eiendommen gnr. 58, bnr 91 i Skedsmo kommune tas ikke til følge.

2. Staten v/kommunekassereren i SkedsmoÆ utlegg av 15.01.98 i eiendommen gnr. 58, bnr. 91 i Skedsmo kommune oppheves.

3. Staten v/kommunekassereren i Skedsmo kommune pålegges å erstatte Helene Brit Simonsen og Terje Henning Andersen saksomkostninger med kr 11.530,- - ellevetusenfemhundreogtrettikroner -, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.

Når det gjelder bakgrunnen for saken, vises det til namsrettens kjennelse.

Staten v/kommunekassereren i Skedsmo har i rett tid påkjært kjennelsen. Det gjøres i kjæremålet gjeldende at namsrettens kjennelse beror på feil i såvel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen.

Når det gjelder utlegget, er det tatt etter en faktisk vurdering med hensyn til det reelle formuesforholdet mellom samboerne, og i den andel av boligeiendommen som tilhører Terje Henning Andersen etter hovedregelen i dekningsloven §2-2, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd. Det er det reelle eierforholdet som skal legges til grunn. Det er således ikke avgjørende hvem eiendommen formelt er registrert på. Det vises til avgjørelser inntatt i Rt-1978-871 og 1986 side 301.

I saken her må namsmannen forholde seg til presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Det er fra Helene Brit Simonsens side ikke sannsynliggjort at hun eier den faste eiendom alene, jf nedenfor.

Boligen er ervervet under samlivet mellom Simonsen og Andersen, og den ble bygget av Andersen via hans eget selskap Mesterboliger AS. Kontraktssummen var i det vesentlige betaling for materialer. Det er ikke dokumentert at det er betalt noe for arbeidet som Andersen utførte personlig på huset utover kr 46.526.- og tre mindre beløp på tilsammen kr 23.800.-. Namsretten har feilaktig lagt til grunn at kontraktssummen også inkluderte vederlag for arbeidet. Enn videre er det slik at grunnmuren etter kontrakten skulle settes opp av byggherren. Arbeidet er utført av Andersen uten at det kan sees å være betalt for dette.

Det er irrelevant for eiendomsforholdet at byggekontrakten formelt ble inngått med Mesterboliger AS. Selskapet hadde ikke andre oppdrag og beregnet seg ikke normal fortjeneste for byggingen. Arrangementet hadde ingen egeninteresse for selskapet, men kun for aksjeeieren personlig, som på denne måte bygget bolig til seg og familien. Realiteten er at Andersen foresto byggingen i rent personlig interesse og at han derved la ned både tid og penger i byggingen uten at denne aktivapost reflekteres i selskapet.

Namsrettens inntektsanalyse er ikke riktig. Da bygget sto ferdig, var Simonsen helt avhengig av betydelige økonomiske tilskudd fra Andersen til erverv av boligen og til å kunne beholde den. Det knytter seg andre utgifter til boligen enn renter: kommunale avgifter, strøm, telefon, forsikringer, vedlikehold osv. Den fremlagte dokumentasjon på leieinntekter aksepteres, men det aksepteres ikke at det har vært leieinntekter utover det som rent faktisk er dokumentert. Leieinntekter fra sommeren 1998 endrer forøvrig ikke Andersens sameieandel frem til det tidspunktet.

Boliggjelden utgjør mer enn 8 ganger årlig inntekt. Dette overstiger i betydelig grad det krav til innbyrdes forhold mellom gjeld og inntekt som normalt må forutsettes for over tid å kunne bibeholde betjeningsevnen.

Namsrettens konklusjon er feil når den legger til grunn at Terje Henning Andersens snekkerinnsats og økonomiske bistand er for beskjeden til at han kan ha opparbeidet seg sameierett. I realiteten eier han snarere mer enn 50% av eiendommen enn mindre. Det aksepteres imidlertid et sameieforhold på 50/50-basis dersom Simonsen arvet midler til tomten. Det stilles imidlertid spørsmålstegn ved om hun har arvet disse midlene. Det er ikke innsendt arvemelding til skattefogden, og det er heller ikke oppgitt i Simonsens selvangivelse at hun har mottatt arv eller gave i 1994, da arven etter det opplyste skulle vært gitt.

Namsretten har ikke på tilstrekkelig måte lagt til grunn at det må være det reelle økonomiske forholdet mellom samboerne mht hvem som faktisk gjør det mulig å betjene forpliktelsene knyttet til boligen ved siden av betjening av de øvrige økonomiske forpliktelser, uavhengig av hvem som løpende betjener hvilke utgiftsposter. Namsretten har heller ikke sett hen til at en her står overfor en «sammenveving av økonomien». Det vises til Rt-1998-546 og til Borgarting lagmannsretts dom LB-1997-01961 D (Lovdata).

Staten har nedlagt slik påstand:

1. Begjæring fra staten v/skatteoppkreveren i Skedsmo av 20.05.99 om tvangsdekning i eiendom gnr 58 bnr 91 i Skedsmo kommune, tas til følge.

2. Utlegg foretatt av Staten v/Skatteoppkreveren i Skedsmo av 15.01.98 i ideell halvpart av gnr. 58 bnr. 91 i Skedsmo kommune stadfestes.

3. Staten v/Skatteoppkreveren i Skedsmo tilkjennes sakens omkotninger hittil kr 4.500,- med tillegg av rettsgebyret for kjæremålet.

Helene Brit Simonsen og Terje Henning Andersen har i tilsvaret gjort gjeldende at namsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse i det alt vesentlige er riktig.

Det fremgår av byggeavtalen at Mesterboliger AS skulle oppføre hus over grunnmur for Brit Helene Simonsen for kr 565.000.-. Med senere tillegg og fradrag ble kontraktssummen 543.526.-. Av dette hevdes at kr 34.801.- er vederlag for Andersens arbeidsinnsats. I tillegg har Simonsen dekket særgjeld for Andersen med kr 46.526.-. Tilsammen blir dette er arbeidsvederlag på i alt kr 81.307.-. Det er intet å bemerke til dette vederlaget når den lave virksomheten i byggebransjen i det aktuelle tidsrom tas i betraktning. At noe er ytet til Mesterboliger AS og noe til Andersen personlig, kan i denne sammenheng ikke tillegges vekt.

Det innrømmes at av de 34.801.- kroner nevnt foran, er kr 11.001.- ikke innbetalt til Mesterboliger AS. Beløpet skulle innbetales etter ett-årsbefaringen, men på det tidspunkt var selskapet slettet. Det endrer ikke at Simonsen i utgangspunktet hadde vederlagsplikt for dette beløpet overfor Mesterboliger AS.

Når det gjelder Simonsens økonomiske situasjon, vises det til fremlagte leiekontrakter og til det faktum at Simonsen i perioden 1993 - 1997 ved siden av sin lønnsinntekt har hatt leieinntekter på mellom kr 42.000 og 60.000 årlig. Selv om det ikke er fremskaffet dokumentasjon på de konkrete inntektsbeløp for 1998 og 1999, vises det til dokumentasjonen for at leiligheten faktisk har vært utleiet i disse årene.

Det er ikke omtvistet mellom partene at tomten er ervervet av Simonsen alene ved at hun mottok arveforskudd på kr 200.000 fra sin mor. At beløpet ikke er innmeldt som arveforskudd til skattefogden er i denne sammenheng uten betydning, all den stund selve overførselen av pengene kan dokumenteres.

Det hevdes at Simonsen, bortsett fra årene 1993 og 1994 har hatt samlede inntekter av en slik størrelse at hun har kunnet betjene boliglånet og egne daglige utgifter samt andel av barnas underhold. I årene 1993 og 1994 har hun forøvrig mottatt økonomisk støtte fra såvel samboer som fra sin mor. Det vises til fremlagt erklæring fra Simonsens mor.

Avslutningsvis pekes på at Simonsen og Andersen flere ganger har bodd fra hverandre. De valgte å flytte sammen igjen av hensyn til barna. Det har vært en klar forutsetning mellom dem at Simonsen skulle være eier av huset, og dette gjenspeiles i alle objektive forhold: kontrakter, skjøter, bankkonti, leieavtaler m.v. At Andersen i 1993 og 1994 delvis ytet økonomisk støtte til Simonsen, gjør ham ikke til deleier i eiendommen. Andersen må forøvrig - når han bor i huset - delta i å dekke omkostninger som tilordnes boligen.

Ved en avgjørelse av eiendomsforholdet må det også tas hensyn til hva samboerne Simonsen og Andersen selv mener om eierforholdet. Deres subjektive synspunkter gjenspeiles i kontrakter m.v., jf foran.

Prinsipalt hevdes således at Simonsen er eneeier av eiendommen.

Subsidiært hevdes at Andersens andel maksimalt utgjør 10 %.

Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt

Nedre Romerike namsretts kjennelse av 29.11.99 stadfestes.

Subsidiært

Kjæremotpart nr 2s eierandel er begrenset til maskimalt 10% av gnr. 58 bnr. 91 i Skedsmo kommune. Et utlegg i gnr. 58 bnr. 91 i Skedsmo kommune begrenses til slik eierrett omtalt i foregående punktum.

I begge tilfelle

tilkjennes kjæremotpart nr. 1 og nr. 2 sakens omkostninger.

Lagmannsretten skal bemerke:

Utlegg for Terje Henning Andersens skattegjeld ble tatt i en ideell halvpart av gnr 58 bnr 91 i Skedsmo den 15. januar 1998 i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd, jf §7-13 tredje ledd. Hjemmelsinnehaver til eiendommen var Brit Helene Simonsen, saksøktes samboer. Det kan ikke sees å være klaget over utleggsforretningen fra Simonsens side.

Tvangsdekning ved salg ble begjært den 20. mai 1999. Namsretten tok ikke begjæringen til følge og opphevet utlegget ved kjennelse 29. november 1999.

Kjæremålet til lagmannsretten bygger på at Terje Henning Andersen har eierrettigheter til minst 50 % av gnr 58 bnr 91 i Skedsmo, og at utlegget således var berettiget, slik at begjæringen om tvangssalg skulle vært tatt til følge.

Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd fastslår at dersom saksøkte - her Terje Henning Andersen - er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold, kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke et annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene part er registrert som eier, er ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre vedkommendes enerett.

Lagmannsretten legger til grunn at Andersen og Simonsen lever i et ekteskapslignende forhold og at boligen er ervervet under samlivet. At Brit Helene Simonsen alene er hjemmelshaver til gnr 58 bnr 91 er således i utgangspunktet (jf dog nedenfor om omfanget av presumsjonsbestemmelsen i §7-13 tredje ledd) ikke tilstrekkelig til at det kan konstateres at hun er eneeier av eiendommen. For at utlegg i en ideell halvpart av eiendommen for Terje Henning Andersens særgjeld skal måtte anses uberettiget, må derfor Simonsen sannsynliggjøre at det faktum at hun har hjemmelen alene, er i samsvar med det reelle eierforholdet. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at eiendommen består av en boligdel for Simonsen/Andersen og en utleiedel. Sluttfinansieringen er ordnet gjennom Husbanken, som har satt som vilkår at utleiedelen, som er en separat leilighet, leies ut. Det kan derfor være et åpent spørsmål om presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd gjelder, men lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til dette ut fra det resultat retten er kommet til om eiendomsretten til eiendommen. Spørsmålet har heller ikke vært reist av kjæremotpartene.

Etter de fremlagte dokumenter legger lagmannsretten til grunn at Brit Helene Simonsen opptok et lån i Marker Sparebank til kjøp av tomten gnr 58 bnr 91 i Skedsmo. Som sikkerhet for lånet ble det gitt pant i eiendommen til Simonsens mor i Aremark. Lånet ble dekket av moren i 1994 i forbindelse med at hun solgte eiendommen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta standpunkt til om beløpet representerer et arveforskudd eller ikke. Under enhver omstendighet må det legges til grunn at Brit Helene Simonsen har finansiert kjøpet av tomten og at tomten faktisk ble kjøpt av henne og tilskjøtet henne.

Byggelånet ble opptatt i Brit Helene Simonsens navn og senere konvertert til et Husbanklån - også i hennes navn. Kontrakten om oppføringen av huset ble inngått i hennes navn. Det siste kan bare tillegges begrenset betydning alle den stund entreprenøren var Mesterboliger AS. Det var i og for seg ikke noe i veien for at byggekontrakt ble inngått mellom aksjeselskapet på den ene siden og Andersen eller Andersen/Simonsen på den andre. Helt uten betydning er det derfor ikke hvem som var kontraktsparter.

Alle leiekontrakter er inngått mellom Simonsen og leietagerne.

Selv om Simonsen ikke protesterte mot utlegget, tilsier de ytre faktorer i saken at Simonsen er eneeier, idet hun konsekvent har opptrådt som eier og er blitt ansett som eier i de forhold der eierskapet har hatt betydning.

Fra Statens side har det vært anført at Terje Henning Andersens ubetydelige betaling for arbeidsinnsatsen på huset og hans økonomiske bidrag forøvrig likevel tilsier at han i realiteten er eier av 50 % av eiendommen.

Lagmannsretten er ikke enig i dette.

Det legges til grunn at kontraktssummen for oppføring av huset i det vesentlige dekket materialer, og at betaling for selve arbeidet ikke var mer enn kr 46.526, alternativt med tillegg av kr 23.800 eller kr 34.801. Det legges også til grunn at grunnmur/såle ble lagt av Andersen utenom kontraktssummen og uten at det ble betalt særskilt for dette fra Simonsens side.

Når det gjelder Simonsens inntekter, legger lagmannsretten til grunn at hun i årene 1993 - 1997 har hatt et netto overskudd (før skatt) varierende fra kr 9.000 til kr 108.000 når det er sett hen til lønnsinntekt, leieinntekter og utgifter til renter på huslånet. Det er ikke grunn til å anta at leieinntektene, som har steget jevnt, ikke vil fortsette å gi et betydelig bidrag til hennes inntekt.

Det er riktignok slik at det knytter seg flere utgifter til en bolig enn renteutgiftene, men av disse vil det i hovedsak bare være forsikring av selve huset som i prinsippet må henføres til huseieren alene. Øvrige driftsutgifter vil som regel være å anse som alminnelig husleie som begge parter må være med å dekke - kanskje bortsett fra større ytre vedlikehold.

Lagmannsretten legger til grunn at byggebransjen på det tidspunkt kontrakten ble inngått, var inne i en meget vanskelig periode med få oppdrag og sterk konkurranse, og at vurderingen av byggeavtalen mellom Simonsen og hennes samboers firma må sees også på denne bakgrunn. At kontrakten ga svært lite overskudd for Andersen, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å konstatere at byggingen har gitt ham medeiendomsrett i huset for en stor eller liten del. Lagmannsretten legger også til grunn at Simonsens inntekter samlet sett er av en slik størrelsesorden at det bidrag Andersen må antas å ha gitt til familiens underhold, heller ikke fører til noen medeiendomsrett i seg selv.

Heller ikke disse to påberopte forhold sett under ett svekker Simonsens sannsynliggjøring av at hun er eneeier av eiendommen.

Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, også forsåvidt angår saksomkostningsspørsmålet.

Kjæremålet har vært forgjeves. Kjæremotpartene har krevet saksomkostninger. For lagmannsretten skal spørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd, og saksomkostninger tilkjennes etter bestemmelsens hovedregel med kr 8.000 som krevet.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/skatteoppkreveren i Skedsmo til Brit Helene Simonsen og Terje Henning Andersen kr 8.000.- - åttetusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.