LE-2000-876

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-04-30
Publisert:	LE-2000-00876
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Toten herredsrett Nr 99-00564 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00876 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Espen Eid). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Dag Oppegaard).
Forfatter:	Lagdommer Fritz Borgenholt, formann. Lagdommer Sverre Nyhus. Ekstraordinær lagdommer Ole Haugstad
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder hvem av foreldrene en 4 år gammel gutt skal bo fast hos og hvordan samværet skal være regulert.

A og B er foreldre til C som ble født den *.*. 1996. Foreldrene var samboere 1994 - 1995. De var ikke samboere da A ble gravid, men flyttet senere sammen igjen og bodde sammen da C ble født.

Mor fikk en sterk fødselsdepresjon etter fødselen og ble bl a innlagt på psykiatrisk sykehus. Da hun ikke ble i stand til å ta vare på C, overtok far det daglige ansvaret for sønnen. Etter at mor ble frisk, ville hun at sønnen skulle bo fast hos henne.

Toten herredsrett avsa den 19. september 2000 dom med slik domsslutning:

1. C, f. *.*..97, skal bo fast hos sin far, B, som skal ha den daglige omsorg for ham.

2. Mor, A, skal ha samvær med C i tilnærmet 40% av tiden og da slik

- annenhver helg fra fredag til mandag kveld.

- en ukedag med overnatting

- en uke i forbindelse med jule- og påskeferie

- annenhver høst og vinterferie,

- fjorten dager sammenhengende i sommerferien samt en uke i løpet av skoleferiens varighet, dvs i perioden 20.06-20.08.

- bursdagen og 17.05 fordeles slik at de tilbringes annenhver gang hos mor.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.

Partene er enige om at dommen gir en riktig beskrivelse av den faktiske bakgrunn for saken og lagmannsretten viser derfor til dommen når det gjelder sakens forhistorie.

A har anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Den sakkyndige for herredsretten, psykolog Bente Stolpestad, har også vært oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten.

Ankeforhandlingen fant sted på Gjøvik 18. og 19. april 2001. Partene møtte og ga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner. I tillegg ga den sakkyndige forklaring. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

A har i det vesentlige anført:

C har to velfungerende foreldre som begge har vært flinke til å utvikle sønnen. Retten står derfor over et vanskelig valg når det gjelder hva som vil være best for sønnen.

Den sakkyndige har konkludert med at sønnen bør bo fast hos mor. Den sakkyndige har begrunnet det med at mor og far er grunnleggende forskjellig. Det sentrale er i følge den sakkyndige fars holdning og adferd.

Den sakkyndige rapporten er sterk og klar m h t hvordan foreldrene har innrettet sitt liv. Den viser særlig hvordan C kan påvirkes psykologisk av fars situasjon.

Det er mye som tyder på at far har C som sitt «prosjekt». Far har innrettet livet sitt for å ivareta omsorgen for C. Far trenger imidlertid en nyorientering. Han har vært hjemmeværende de siste 5 år og trenger å komme ut i praktisk arbeid. Far vil lettere bli tvunget til endring i dagliglivet hvis mor får daglig omsorg. Det er nødvendig for at far skal bli en god rollemodell for C. Far må selv ta ansvaret for dette og følge det opp. Den måten C oppførte seg på under den sakkyndiges besøk hos far, underbygger dette.

Rapporten viser samtidig at mor er bedre i stand til å gi sønnen «rom» og utviklingsmuligheter. Dersom mor overtar den daglige omsorgen vil sønnen lettere utvikle seg til et selvstendig menneske. Mor har også som ansatt i barnehage, 10-års erfaring med arbeid med barn.

Retten må gjøre et verdivalg. Dersom retten mener at sønnen trenger enda mer omsorg og trygghet, representeres dette av far. Mor kan derimot gi sønnen større frihet og utviklingsmulighet og dermed bedre mulighet til å utvikle seg til et selvstendig menneske. Mor vil være best skikket til å utvikle sønnen mot ungdom og voksen alder.

Status quo argumentet er for øvrig ikke til hinder for at sønnen flytter til mor.

C er følelsesmessig like sterkt knyttet til begge foreldrene. Det er heller ingen ting som tilsier at et skifte av fysiske omgivelser ved flytting til mor vil virke negativt på sønnen. Det gjelder selv om mor senere skulle flytte til X. C vil for øvrig uansett skifte vennekrets når han om halvannet år skal begynne på skolen.

Det er også bedre mulighet for best mulig samlet foreldrekontakt dersom C flytter til mor. Mor har hele tiden samarbeidet med far og fars familie. Den sakkyndige har uttalt at hun var imponert over hvor god kontakt mor har hatt med fars familie. Den senere tids kontakt mellom mor og fars familie viser en svært positiv utvikling. Fars tidligere holdning m h t kontakt med mor, viser at han ikke er like motivert for samarbeid.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at C fortsatt skal bo fast hos far, må mors samvær fastsettes slik det ble gjort av herredsretten, med den korreksjon som faktisk gjelder m h t til samværet i dag.

Det er lagt ned slik påstand:

1. C, f. *.*..1996, skal bo fast hos sin mor, A, som skal ha den daglige omsorgen for ham.

2. Far, B, skal ha samvær med C som nærmere fastsatt av retten.

3. B dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for herredsretten og lagmannsretten.

B har i det vesentlige anført:

Det er under lagmannsrettens behandling av saken blitt enda klarere at den beste løsning for C vil være at han fortsatt blir boende hos sin far. For det første har alle som har forklart seg, gitt utrykk for at det går veldig bra med C. Det er en ytterligere understrekning av at det nå er enda mindre grunn til å gjøre noen endring i Cs omsorgssituasjon enn det var når saken var til behandling i herredsretten.

For det andre har den sakkyndige for lagmannsretten uttalt seg helt annerledes og vesentlig mer nyansert enn for herredsretten. Den sakkyndige har vært mye mer tvilende til sin konklusjon og har uttalt at forskjellene mellom foreldrene er marginale. I realiteten ga hun uttrykk for at hun ikke hadde noen bekymring om C ble boende hos far.

Et tredje vesentlig moment i forhold til tidligere, er at det nå er etablert et samarbeid mellom A og fars foreldre. Kontakten er i et bedre spor og det er positivt uansett hvilken løsning retten måtte komme til.

Når det gjelder mors vilje til samarbeid, ga hun for herredsretten uttrykk for et negativt syn på samarbeid med far. Det at hun i dag gir uttrykk for noe annet må henge sammen med behandlingen av saken for lagmannsretten.

Når det ellers gjelder partenes personlige egenskaper, er det kommet klart frem at far har gjort en fin jobb og at han er en trygg person for sønnen. Derimot er det en viss grunn til bekymring i forhold til mor bl a fordi hun har et hissig temperament. Det kan bli vanskelig å takle dette temperamentet når sønnen blir eldre. Det er også grunn til å stille spørsmål ved mors utholdenhet. Det er for øvrig ikke kommet frem noe som tilsier at mor har andre og bedre kvaliteter enn far. Mor har heller ikke slike gode familieforhold på sin side som far.

De holdninger den sakkyndige har beskrevet hos far og fars familie, har vært situasjonsbetinget. Det er viktig å være klar over at den sakkyndiges rapport kom i en vanskelig situasjon. Far har for øvrig forklart at han har lært. Det har den sakkyndige ikke tatt hensyn til i sin vurdering.

Mors argument om at far lettere vil komme i arbeid igjen og dermed ut av sin sosiale situasjon, dersom hun får omsorgen, holder ikke. Far har vært ute i arbeidslivet siden han var 16 år. Han har for øvrig lagt seg opp penger og har derfor hatt mulighet til å ta det litt mer med ro mens C har vært liten

Mor har selv fremhevet nærhet som en positiv egenskap ved seg i forhold til far. Det paradoksale er imidlertid at den sakkyndige har brukt fars nærhet som et argument mot ham.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Toten herredsretts dom av 19. september 2000 domsslutningens pkt 1 og 2 stadfestes med den endring at presiseringen av samværet under pkt 2 utgår.

2. A tilpliktes å erstatte B sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at avgjørelsen skal rette seg etter det som antas å være den beste løsning for C, jf barneloven §35a første ledd, jf 34 tredje ledd.

Lagmannsretten finner, i likhet med herredsretten, at begge foreldrene er vel egnet til å ha omsorgen for C. De er begge svært opptatt av sønnens ve og vel, og de er begge innstilt på å gi ham gode oppvekstvilkår. Det er heller ingen ting som tyder på at foreldrene ikke vil kunne klare det. Ingen av partene har heller påstått noe annet.

Lagmannsretten legger også til grunn at sønnen har en nær og omlag likeverdig tilknytning til foreldrene. Etter at mor ble frisk etter sin fødselsdepresjon, har hun hatt jevnlig samvær med sønnen, det siste året endog så mye som 40 % av tiden.

C har frem til i dag bodd hos faren. Alle som har forklart seg om C, har gitt ham gode skussmål. Han er en velfungerende og mestrende gutt som er vel utviklet i forhold til sin alder. Far har vært en god omsorgsperson og tatt ansvar i den vanskelige situasjonen han stod overfor da mor plutselig ble syk etter fødselen og derfor ikke kunne ta hånd om det nyfødte barnet.

Far har et godt nettverk; han har et nært og godt forhold til sin familie som også betyr mye for sønnen. Spesielt skal det være et godt forhold mellom farfar og C.

Den sakkyndige har for lagmannsretten uttalt at retten står overfor et valg i saken mellom to meget godt skikkete og flotte foreldre. Hun har også understreket at far har vært en meget god far for C, og at han har gjort en kjempejobb frem til i dag særlig tatt i betraktning det ansvaret som helt uforberedt ble lagt på ham.

Når den sakkyndige likevel under tvil, er kommet til at C bør bo fast hos mor, er det for det første fordi hun mener C hos mor vil ha større muligheter til å utvikle seg til et selvstendig menneske. Ut fra de observasjoner den sakkyndige har foretatt, mener hun at sønnen ved å bli boende hos far antagelig ville få det «litt for tett» til selv å kunne foreta selvstendige valg i livet. Den sakkyndige mener det vil bli for lite «rom» hos far. Den sakkyndige har presisert at det ikke er den fysiske friheten gutten vil kunne bli hemmet i, men at det mer er den psykiske bindingen til faren som vil kunne bli en fare. Etter den sakkyndiges oppfatning er sønnen for mye farens «prosjekt».

Som det andre momentet av betydning har den sakkyndige vist til at far og fars familie har hatt negative holdninger mot moren. Det bekymret den sakkyndige at hun ved dette så trekk som kunne virke hemmende på sønnens bilde av moren og som på den måten ville kunne føre til problemer for ham.

Lagmannsretten har ikke funnet å kunne legge avgjørende vekt på den sakkyndiges bekymring.

Lagmannsretten viser til at alle vitner herunder den sakkyndige selv, har forklart at sønnen er en velfungerende gutt og at faren har vært en meget god omsorgsperson frem til i dag. Det er også på det rene at far har stilt seg positiv til å ta i mot lærdom av andre og at han også har lært av andre hvordan han best mulig skulle takle omsorgen for sønnen. Far synes også å ha tatt de «signaler» som herredsretten ga m h t den mulige overbeskyttelse av sønnen som ble gitt i dommen. Lagmannsretten ser liten fare i at far framover skal overbeskytte sønnen på en slik måte at det vil virke negativt på sønnens utvikling.

Den sakkyndige har i sin rapport som også er utdypet under ankeforhandlingen, vist til at far og fars familie har vist en negativ holdning overfor mor. Lagmannsretten er enig i at det er veldig uheldig for sønnen at slike holdninger er kommet frem. Det er også uheldig at far tidligere synes å ha lagt begrensninger på sønnens samvær med mor som det ikke var grunnlag for.

Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at dette dels har vært situasjonsbetinget og at den siste tids utvikling synes å vise at samarbeidet og kontakten mellom far og mor, er blitt vesentlig bedre. Det samme gjelder forholdet mellom fars familie og mor. Det er derfor etter lagmannsrettens syn ikke grunn til å legge særlig vekt på dette moment i rettens totalvurdering.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at foreldrene etter en samlet vurdering av de momenter som det er relevant å legge vekt på i barnefordelingssaker, står svært likt. Rettspraksis viser at det må foreligge en overvekt av hensyn som tilsier flytting, for at et barn som har en etablert og god omsorgssituasjon hos den ene av foreldrene, skal flyttes til den andre, jf Rt-1985-467. Hensynet til stabilitet og forutberegnelighet er tungtveiende, og lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til nå å overføre omsorgen fra far til mor.

Lagmannsretten er etter dette kommet til samme resultat som herredsretten hvoretter herredsrettens dom pkt 1 blir å stadfeste.

Partene er enig om at samværet bør ha et omfang som fastsatt av herredsretten uansett hvem sønnen skal bo fast hos dog slik at det faktisk samværet blir slik det praktiseres i dag. I forhold til det samværet som ble fastsatt av herredsretten, innebærer det at helgesamværet skal vare fra torsdag ettermiddag til mandag morgen og at midtukesamværet skal vare fra torsdag ettermiddag med overnatting til fredag morgen.

Anken har vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotparten blir å tilkjenne saksomkostninger da retten ikke har funnet at det foreligger særlige omstendigheter for å unnta ankemotparten fra omkostningsansvaret.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir å stadfeste idet lagmannsretten er enig med herredsretten i at saken da bød på slik tvil at det var fyldestgjørende grunn for den ankende part til å prøve spørsmålet for retten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Advokat Oppegaard har innlevert omkostningsoppgave som for lagmannsretten utgjør kr 25.950. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.

Den sakkyndige var oppnevnt etter begjæring av den ankende part. Da den ankende part har hatt fri sakførsel, blir utgiftene til den sakkyndige å dekke under den ankende parts bevilling til fri sakførsel.

Dommen er enstemmig.

Domslutning:

1. Herredsrettens dom pkt 1 og 3 stadfestes.

2. A, skal ha samvær med C i tilnærmet 40% av tiden og da slik

- annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag morgen,

- fra torsdag ettermiddag med overnatting til fredag morgen den uken det ikke er helgesamvær,

- en uke i forbindelse med jule- og påskeferie,

- annenhver høst og vinterferie,

- fjorten dager sammenhengende i sommerferien samt en uke i løpet av skoleferiens varighet, dvs i perioden 20.06-20.08,

- bursdagen og 17.05 fordeles slik at de tilbringes annenhver gang hos mor.

3. A betaler til B saksomkostninger for lagmannsretten med 25.950 - femogtyvetusennihundreogfemti - kroner innen 2 - to uker fra forkynnelse av denne dom.