LE-2001-175

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-10-29
Publisert:	LE-2001-00175
Stikkord:	Barnevern, Omsorgsovertakelse og samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Nedre Romerike herredsrett Nr 00-01250 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00175 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00055.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell T. Dahl). Ankemotpart: X kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Anitra Haldorsen).
Forfatter:	Lagdommer Reidar Vigen. Kst. lagdommer Arild Kjerschow. Tilkalt dommer, byrettsdommer Gunni Fiane. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, Tvistemålsloven (1915) §482, Forvaltningsloven (1967), Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-1, §4-14, §4-15, §4-19, §7-1, EMK (1999), EMK (1999)

Saken gjelder overprøving av fylkesnemndas vedtak om overtakelse av omsorgen for en jente som nå er fem og ett halvt år, jf. barnevernloven §4-12 og §7-1 bokstav i, jf. sosialtjenesteloven §9-10, samt samværsrett for jenta og moren.

Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus traff vedtak om omsorgsovertakelse den 16. august 2000 med denne konklusjon:

1. Barneverntjenesten i X kommune overtar omsorgen for B f. *.*..96, jf. lov om barneverntjenester §4-12 første ledd bokstav a).

2. B plasseres i forsterket fosterhjem, jf §4-14, jf. §4-15.

3. A og B har rett til samvær minimum 1 helg i måneden, fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag, samt 1 dagsbesøk i fosterhjemmet annenhver uke, i inntil 4 timer.

4. C og B har rett til samvær inntil 4 timer hver 6. uke. Barneverntjenesten har anledning til å føre tilsyn ved behov.

Barnets mor, A, reiste sak for Nedre Romerike herredsrett ved stevning av 22. august 2000 med krav om at fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse skulle oppheves. I stevningen ble det også fremsatt begjæring om utsatt iverksetting. Ved herredsrettens beslutning av 19. september 2000 ble begjæringen om utsatt iverksetting ikke tatt til følge. I motanke fra X kommune av 16. oktover 2000 ble det krevd en innskrekning i morens samværsrett i forhold til den ordning som var fastsatt i punkt 3 i fylkesnemndas vedtak, samt at samværene skulle skje under tilsyn. Faren, C, har ikke bragt inn fylkesnemndas vedtak til rettslig prøving.

Nedre Romerike herredsrett avsa dom 4. desember 2000 med slik domslutning:

« I hovedsøksmålet:

Fylkesnemndas vedtak pkt 1 og 2 stadfestes.

I motsøksmålet:

B skal ha samvær med sin mor A en helgedag i måneden og ett ettermiddagssamvær annenhver uke. Samværene skal skje under tilsyn.»

Herredsretten var satt med fagkyndige meddommere og dommen var enstemmig.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett.

Lagmannsretten avholdt ankeforhandling i Lørenskog 2.-5. oktober 2001. A møtte og avga forklaring. For X kommune møtte Wenche Haukås og avga vitneforklaring. Det ble for øvrig avhørt 15 vitner. Som sakkyndige for lagmannsretten var oppnevnt spesialist i klinisk psykologi, psykolog Espen Walstad og spesialist i nevropsykologi, dr. psychol Nils R. Karlsen. De sakkyndige var til stede under forhandlingene og avga forklaring. I tillegg var det innhentet en nevrologisk spesialisterklæring fra overlege Karl O. Nakken som ble dokumentert i sin helhet. Lagmannsretten var under ankeforhandlingen satt med to fagkyndige meddommere og to meddommere fra det alminnelige utvalg, jf. sosialtjenesteloven §9-10 fjerde ledd.

Saksforholdet i hovedtrekk.

Sakens bakgrunn og de faktiske forhold fremgår av herredsrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Mor til B, A, er født *.*. 1966 og vokste opp i Oslo. Da hun var 4 år ble foreldrene skilt og hun bodde deretter hos moren, men fortsatte å ha kontakt med faren. Hun hadde problemer på skolen og ble i ungdomsskolen fritatt for karakterer, samt for enkelte undervisningsfag. Fra 4. til 6. klasse gikk hun på skole på Statens Senter for Barne- og ungdomspsykiatri. Hun hadde epilepsi frem til 1980 og det var bl.a mistanke om at hun hadde MBD, men dette ble aldri undersøkt. Hun gikk i oppveksten også til behandling ved Nic. Waals institutt og var sengevæter til 16-årsalderen. Lagmannsretten kommer tilbake til As situasjon og fungering.

Hun har hatt forskjellige typer arbeid. Hun er nå i ferd med å bli uføretrygdet.

I 1988 ble hun samboer med C og *.*. 1996 fikk de datteren B. Samlivet ble brutt i slutten av 1997 og A har siden i praksis hatt den daglige omsorgen for B. C har etter det opplyste ikke hatt samvær med B siden februar 1999.

I januar 1998 meldte C til barnevernet at han var bekymret, fordi A hadde en høylydt, skremmende og utålmodig opptreden overfor B. I samme periode kom det også inn bekymringsmelding på C. Det er på det rene at det var et høyt konfliktnivå mellom C og A i tiden etter samlivsbruddet. Bekymringsmeldingene medførte at barneverntjenesten åpnet undersøkelsessak. A og C ble tilbudt månedlig veiledning av barnevernet, og grunnet konfliktene dem imellom medvirket barnevernet til at det ble satt opp en avtale om henting og bringing av B. I mars 1998 ble det også skaffet plass for B i kommunal barnehage fra høsten 1998. Fra høsten 1998 opphørte barnevernets kontakt med C.

I brev fra helsestasjonen til barnevernet i mars 1998 fremgår det at B hadde normal utvikling og at mor fulgte opp avtaler og mottok råd og veiledning.

Våren og sommeren 1999 var det en rekke kontakter mellom A, barnehagen og barnevernet. Hun ba i denne perioden bl.a om besøkshjem for B, samt støtte til en ukes ferie for henne og datteren. Kommunen ordnet med bondegårdsferie som ble opplevd som vellykket. Besøkshjem ble først etablert i februar/mars 2000.

I juli 1999 ble det holdt et møte i barnehagen. I oppsummeringen fra møtet er det opplyst at B i hovedsak fulgte normal utvikling og at hun var blid og fornøyd, men at hun lå etter på enkelte områder, bl.a ved at hun ikke var klar til å slutte med bleier, at hun ikke i særlig grad mestret sosialt samspill med andre barn og at hun var svært stri. Det ble imidlertid konkludert med at B hadde profittert veldig på tiden i barnehagen og at A fikk veiledning og nyttiggjorde seg denne. Noen dager senere meldte barnehagen at mor trengte mer råd og veiledning i hjemmet og at B var svært stri. I journalnotatet er er det notert at slik veiledning skal starte opp i september.

A ble sommeren 1999 samboer med D og flyttet med B til ham på et gårdsbruk i X.

I august s.å. gikk B over fra liten til stor avdeling ved X barnehage. Kort etter ble hun av barnehagen henvist til PP-tjenesten i kommunen pga sosiale og emosjonelle vansker, sen språkutvikling og sen i forhold til renslighet. I henvisningsnotatet står det bl.a at hun hadde problemer med sitt temperament og at hun kunne reagere med voldsomt sinne på helt opplagte grenser. Samspillet med de andre barna var sporadisk og ga ikke noe tydelig mønster. Hun kunne ha et fint samspill med de andre barna, men plutselig kunne hun slå, kaste sand eller ta lekene fra de andre. Når det kom en voksen inn endte det ofte med raserianfall. Samspillet med mor kunne også være vanskelig. Det viste seg ved at B kom gråtende til barnehagen om morgenen, fordi mor og barn hadde hatt en konflikt, og at B ofte ikke ville være med hjem når hun ble hentet. Mor hadde gitt uttrykk for at det var veldig vanskelig å takle sinnet til B.

I november 1999 oppdaget barnehagen at B hadde blåmerker på baken. Til barnehagen og barnevernet sa mor at B faller og slår seg, men mor sa også at hun hadde slått B et par ganger. Av barnevernet ble hun rådet til å ta problemet opp med PP-rådgiveren, for eksempel under et hjemmebesøk.

I desember holdt barnevernstjenesten et møte med mor, PP-tjenesten og barnehagen på grunnlag av rapporter innhentet fra disse. Av rapporten fra barnehagestyrer Else Iversen fremgår det bl.a at B viste et voldsomt sinne, hun kunne kaste seg bakover og ligge i en bue, stiv i kroppen eller ligge i en krok og stange hodet i veggen. Etter disse anfallene var hun helt utmattet. Hun reagerte negativt på grensesetting og kunne være uforutsigbar overfor de andre barna. Samspillet med mor ved henting og bringing var preget av sinne og motstand. Det fremgår også at mor fulgte opp avtaler og etterspurte råd og veiledning, samt at det har vært jevnlige veiledningssamtaler i barnehagen. I rapporten fra spesialpedagog Anne Turid Thodesen fremgår bl.a at samspillsvanskene både med mor og med andre barn hadde blitt større i løpet av høsten, at mor var velvillig til å motta veiledning om grensesetting, men at det var tvilsomt i hvilken grad moren var i stand til å nyttiggjøre seg veiledningen. Thodesen rapporte at mor var svært opptatt av å sette grenser for barnet og at det var vanskelig å se noen utvikling i mors atferd. Thodesen uttrykte at B etter hennes mening hadde rett til spesialundervisning og at det burde settes inn en egen barnehageassistent for barnet. I en oppsummering etter møtet skrev spesialpedagog Thodesen bl.a følgende:

Slik situasjonen til B er nå er det helt nødvendig at en straks setter i gang tiltak for å forsøke å endre utviklingen. Det blir etter hvert som tiden går tydeligere at hun «henger etter» de andre barna, noe som gjør situasjonen for barnet vanskelig. Her tenker jeg også på samspillet mellom mor og barn.

I januar 2000 ble det etter Thodesens anbefaling satt inn en fulltids assistent for B i barnehagen, samtidig som B ble henvist til BUP Jessheim for videre utredning. I februar ga barneverntjesten psykolog Inger-Lise Kvaale i oppdrag å utrede Bs omsorgssituasjon. I samme periode ble det iverksatt en ordning med besøkshjem hos ekteparet E, og A fikk tilbud om psykoterapi to timer pr. uke.

28. april 2000 avga psykolog Kvaale sin sakkyndige vurdering. Hun konkluderte slik:

Som det fremgår av det ovenfornevnte er den sakkyndige av den klare oppfatning at moren har begrensinger når det gjelder å gi datteren den kontakt og stimulering som hun trenger for sin utvikling, og at morens omsorgskompetanse ikke kan bedres vesentlig med forebyggende hjelpetiltak. Barnet bør omsorgsovertas og plasseres i fosterhjem med tanke på at hun skal vokse opp der, men hun bør ha en romslig samværsordning med sin mor.

BUP Jessheim undersøkte B i perioden mai-juli 2000. Testresultatet viste at hun hadde en utviklingsforsinkelse som plasserte henne i nedre del av grenseområdet for normal/lett psykisk utviklingshemning og at utviklingen av språklige ferdigheter og begreper var relativt mer forsinket enn visuomotoriske ferdigheter. Hun fungerte tilsvarende en aldersekvivalent på 2 1/2 år. Psykologen konkluderte dessuten med at B hadde vansker med å forholde seg smidig til krav og anmodninger, at hun hadde liten utholdenhet med oppgaver og at hun var i risiko med henblikk på å utvikle atferdsvansker. Overlege Heidi Ebbestad skrev i journalnotat at Bs aggresive atferd syntes å ha økt og at dette kunne ha med samspillet mellom henne og hennes omsorgspersoner å gjøre. Hennes atferd kunne være forenlig med en ADHD-diagnose, men dette måtte en komme tilbake til. Ebbestad konkluderte med følgende diagnose:

F 80.9 - uspesifisert utviklingsforstyrrelse av tale og språk

F 91.3 - opposisjonell atferdsforstyrrelse

På grunnlag av BUPs utredning fikk B 3 timer spesialundervisning i barnehagen i tillegg til den fulltids assistenten hun hadde.

På grunnlag av psykolog Kvaales utredning og kommunens øvrige kjennskap til familien fremmet kommunen 6. juni sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda og med besøksrett for begge foreldre. A flyttet fra D om sommeren før behandlingen i fylkesnemnda. Med bistand fra barnevernet fikk hun en leilighet i Nannestad.

28. august 2000 ble B - som følge av fylkesnemdas vedtak 16. august - plassert midlertidig i fosterhjem hos ekteparet E som til da hadde vært besøkshjem for henne, i påvente av at barnevernsmyndighetene fant frem til et varig fosterhjem. Fosterforeldrene oppdaget at B viste en utpreget seksualisert atferd med voldsom onanering både hjemme og på offentlige steder. Også psykolog Kvaale hadde observert seksualisert atferd bl.a i form av slikking i øre og beføling av bryster.

I forbindelse med at A hadde B på overnattingssamvær i oktober 2000, ringte hun fosterforeldrene og ba om å få komme og levere B tilbake. Hun opplyste at B skrek mye og sa hun ikke ville være hos henne. B virket veldig redd da moren kom til fosterhjemmet med henne og hun ville ikke legge seg. A dro fra fosterforeldrene uten å fortelle hva som hadde skjedd. Hun kunne heller ikke forklare barnevernet hvorfor barnet hadde vært så redd.

Senere samme måned tok A B med til lege. Mor fortalte at barnet hadde tisset på seg 6-7 ganger siste døgnet og at muligheten for seksuelle overgrep hadde vært nevnt, men ikke utredet. B var i følge journalen meget vanskelig å undersøke genitalt, men det var ingen tegn til fysiske skader.

I oktober og desember 2000 henvendte X kommune seg først til Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn og siden til Ullevål sykehus for å få utredet muligheten for at B hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. I udatert journalnotat fra Ullevål sykehus konkluderes det med at undersøkelser ikke gir holdepunkter for at B har vært utsatt for seksuelle overgrep, men at en slik undersøkelse ikke kan avkrefte at overgrep har skjedd.

B ble 14. desember 2000 flyttet til fosterhjem hos E og F i Bærum og hun begynte i Z barnehage over nyttår 2001. Ordningen med en fulltids assistent til å følge opp B og 3 timer spesialundervisning pr. uke ble videreført.

Etter herredsrettens dom ble samværene mellom mor og datter gjennomført under tilsyn med psykoterapeut Turid Rogstad som tilsynsfører. Fra slutten av mai 2001 har samværene vært gjennomført uten tilsyn, samtidig som samværene har fått lengre varighet. A hadde også en ukes ferie med B i sommer.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten har A vært til nevropsykologisk og nevrologisk utredning hos psykolog Nils R. Karlsen og overlege Karl O. Nakken. I Karlsens spesialisterklæring av 30. april 2001 heter det bl.a i avsnittet «Vurdering og konklusjon»:

Personlighetstest av pasienten gir ingen holdepunkter for å mistenke alvorlig psykopatologi. Hun har et lavt selvbilde, og testen kan tyde på at hennes problemløsningsstrategier vil kunne være noe rigide og stereotype. Det bemerkes imidlertid at MMPI alene ikke kan si noe sikkert om hennes omsorgsevne. Ved sakkyndig vurdering av dette bør hovedvekten legges på observasjon av mor-barn interaksjonen, informasjon om livssituasjonen med mer. .....

Nevropsykologisk undersøkelse viser en kvinne med en allmennintellektuell fungering under det normale. ....... Hennes problemløsningsevne er svak på enkelte tester, men det fremkommer ingen sikre holdepunkter for redusert mental fleksibilitet. Oppmerksomhetsspennet er imidlertid marginalt.

I konklusjonen fremkommer det videre at hun har markerte vansker på enkelte visuo-konstruktive oppgaver, noe som kan reflektere en mulig hjerneskade. Men denne funksjonssvikt vil med liten sannsynlighet medføre redusert omsorgskompetanse. Karlsen anbefaler videre utredning av nevrolog.

I overlege Nakkens spesialisterklæring av 4. september 2001 konkluderes det med at A har en lettgradig encefalopati (hjerneskade) av uklar årsak. Den er lokalisert til bakre deler av høyre hjernehalvdel og bedømt til å være relativt beskjeden. Nakken finner det vanskelig å uttale seg kategorisk om skaden kan forklare hennes atferdsmessige, kognitive og psykososiale problemer. «Som oftest er det multifaktorielle årsaker til slike problemer der den hjerneorganiske komponent utgjør ett av flere elementer». Nakken finner ikke grunnlag for å uttale seg om hennes skikkethet som omsorgsperson.

Psykolog Espen Walstad avga sin sakkyndige erklæring 29. juni d.å.. Erklæringen vil bli nærmere omtalt under lagmannsrettens bemerkninger.

19. september d.å. ble B testet med WPPI-R av PP-rådgiver Anne Stray, Bærum kommune. Testen består av en verbaldel og en utføringsdel og gir grunnlag for å vurdere modenhet og evner hos B. Fra Anne Strays testrapport hitsettes:

Verbaldelen

På alle deltestene skårer hun innen normalområde for alderen. På to oppgaver skårer hun over gjennomsnittet for alderen. På tre av oppgavene skårer hun under gjennomsnittet for alderen

Utføringsdelen

På tre av oppgavene skårer hun innenfor normalområde for alderen, men under gjennomsnittet. På en av oppgavene skårer hun som før nevnt, helt i den nedre delen av skalaområdet. En oppgave avbrøt vi. Resultatene fra disse to siste oppgavene er ikke tatt med i utregning og vurdering.

Stray konkluderer slik:

Testen viser at barnet har normale evner og modenhet. Hun viste god konsentrasjon i testsituasjonen, men noen vanskeligheter med å samarbeide, spesielt å ta imot instruksjon.

A har i hovedsak anført:

Barneverntjenesten har i denne saken opptrådt i strid med det kontradiktoriske prinsipp som følger av forvaltningsloven og forvaltningsrettslige prinsipper. Helt siden barnevernet bestemte seg for å ville overta omsorgen for B, har barnevernet argumentert ensidig for dette. De positive sidene ved morens omsorg, hennes nettverk m.v., er i liten grad trukket frem. Det samme gjelder usikkerhetsmomenter ved fosterhjemsplasseringen. Det er en påfallende endring i beskrivelsen av Bs problemer og mors omsorgsevne etter at Wenche Haukås kom inn som ny saksbehandler for barnevernet sommeren 1999.

Ved avgjørelsen må lagmannsretten ta utgangspunkt i det grunnleggende prinsipp at barn skal vokse opp hos sine foreldre. Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 er stramme: Situasjonen må være «forholdsvis klart uholdbar», jf. Ot.prp.nr.44 (1991-1992) s. 41 og s. 110, samt Rt-1999-1883. Retten skal videre legge til grunn det minste inngreps prinsipp, jf. barnevernloven §4-12 annet ledd, som innebærer at omsorgsovertakelse ikke skal skje, dersom hjelpetiltak vil kunne føre frem. Det er en nåtidsvurdering som skal foretas, slik at det er Bs situasjon og mors omsorgsevne i dag som er utslagsgivende. Det er kommunen som har bevisbyrden for at forholdene er slik at omsorgsovertakelse ikke er til å unngå, og det må være «klart» sannsynlig at det foreligger omsorgssvikt, at hjelpetiltak ikke nytter og at fosterhjem er til Bs beste, jf. Knut Lindboe, Barnevernrett, 3. utgave, s. 54 og 56.

Når det gjelder mor har det skjedd store endringer i løpet av de siste to år. Det var store problemer i samlivet med Bs far, C, og store konflikter i det første året etter samlivsbruddet ved årsskiftet 1997-98. C var meget dominerende og brå og han var til liten hjelp i den daglige omsorgen. A var derfor svært sliten i denne perioden. Samlivet med D fra sommeren 1999 til sommeren 2000 var heller ikke bra for mors mulighet for å ta seg godt av B. Også D var dominerende og hadde liten forståelse for barns behov.

Mors situasjon i dag er en ganske annen. Hun har gått i terapi i 2 år med godt utbytte, hun bruker Truxal - et stemningsregulerende preparat - som har gjort henne mye mer stabil og rolig. Hun har bil og leilighet og er i ferd med å bli uføretrygdet. Videre er hennes foreldre og særlig hennes mor til stor hjelp i omsorgen for B. Det samme gjelder hennes venninner. Dessuten har hun fått en ny kjæreste, G, som hun skal forlove seg med til nyttår. Han er snill og stødig.

Gjennom undersøkelse av nevrolog og nevropsykolog er det nå konstatert at A har en mindre hjerneskade. Men denne er ikke av en slik karakter at hun ikke er i stand til å gi B god omsorg. Mor har hele tiden vært flink til å etterspørre råd og veiledning hos fagfolk, og hun tok selv initiativ til at B fikk besøkshjem og kom i barnehage. Hun har blitt mer moden i løpet av de siste årene. Den veiledningen A fikk gjennom kommunen forut for omsorgsovertakelsen ble gitt av mange forskjellige personer og var sprikende og forvirrende. Det hun trenger er faste personer hun kan holde seg til over tid.

Fagfolkene har gitt uttrykk for ulike oppfatninger om årsakene til Bs problemer. Mor og barn viser de samme svakheter ved testing. Det er derfor grunn til å tro at det er Bs evnenivå og andre konstitusjonelle forhold som påvirker hennes atferd. Det kan ikke utledes noen relasjonsskade av at B får problemer etter besøk hos mor. Det skyldes at hun er nær knyttet til henne og at hun derfor er ulykkelig når hun kommer tilbake til fosterforeldrene. Både A og hennes mor viste mye sinne og trass som barn, og også A hadde problemer med ukontrollert avføring og vannlating i oppveksten. Det er ikke grunn til å psykologisere over et så vanlig og isolert problem som dette.

Retten må legge til grunn at B ikke har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Barneverntjenesten fant ikke grunnlag for å inngi noen anmeldelse. Det måtte barnevernet anses å ha plikt til, hvis den virkelig trodde at seksuelle overgrep hadde skjedd.

Det er ikke ført bevis for at A ikke har gitt og gir B forsvarlig fysisk omsorg. Hun han trang økonomi og er avhengig av støtte, men med dette utgangspunktet har hun god styring på sin økonomi. Hennes økonomi vil bli betraktelig bedre dersom B tilbakeføres til henne. Kommunen kan ikke høres med at As leilighet er for liten. Det er kommunen selv som har rådet henne til å skifte til en mindre og rimeligere leilighet.

Ved vurderingen av As psykiske omsorgsevne må det legges stor vekt på den positive utviklingen hun har vært igjennom de siste årene. Det er ingen grunn til å anta at ikke denne positive utviklingen kan fortsette. Det må også legges vekt på den langt mer positive vurdering familie og nære venner har av mors omsorgsevne. Særlig As mor vil være en viktig tilleggsressurs i omsorgsarbeidet. De hjelpetiltakene som ble iverksatt forut for omsorgsovertakelsen var lite hensiktsmessige og ikke tilstrekkelig omfattende. Det er grunn til å tro at mor og barn ville profittert på hjelpetiltaket «Marte Meo», hvor en ved hjelp av video griper fatt i positive elementer ved samspillet mellom barn og foreldre. Dette er et velkjent tiltak som burde vært prøvd forut for omsorgsovertakelsen. Videre vil mor kunne få betydelig hjelp av en hjemmekonsulent. Også dette burde vært prøvd før omsorgovertakelsen. Det må i dag stilles økte krav til ressursinnsatsen i hjelpetiltak av denne karakter, enn for noen tiår tilbake, jf. Rt-1999-1883. Det er også aktuelt å vurdere om Truxal er det medikamentet som gir best effekt på A og om hun bør tilbys annen form for terapi enn den hun har nå. A har hele tiden vært innstilt på å samarbeide og å motta hjelp og veiledning.

Mors omsorgsevne må ellers vurderes i lys av at B har blitt eldre og mer selvgående og at hun skal begynne på skolen neste høst, noe som innebærer at hun også kommer inn i skolefritidsordningen. Dette vil gi henne god stimulering.

Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12, bokstav a), er etter dette ikke oppfylt. Det er videre fullt mulig å skape tilfredsstillende forhold for B ved hjelpetiltak, jf. §4-12 annet ledd. Fortsatt fosterhjemsplassering vil ikke være til beste for B, jf §4-1. Omsorgsovertakelsen er i strid med internasjonale konvensjoner, særlig EMK artikkel 8.

En tilbakeføring av B fra fosterhjemmet bør gjennomføres i en overgangsperiode gjennom et samarbeid mellom mor, fosterforeldrene og barneverntjenesten. Hvorvidt B trenger tiltak utover de hun nå har i barnehagen bør vurderes av BUP.

Subsidiært må det iallfall fastsettes en utvidet samværsordning mellom B og mor i forhold til den som ble fastsatt av herredsretten.

A har lagt ned slik påstand:

Vedtak fattet i Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus 16. august 2000 om omsorgsovertakelse av B oppheves.

Kommunen har i hovedsak anført:

I saker om omsorgsovertakelse gir rettspraksis begrenset veiledning. Saken må avgjøres etter en konkret vurdering på grunnlag av det faktum som er bevist.

Begge alternativ i barnevernloven §4-12 bokstav a) er oppfylt.

Når det gjelder mors fysiske omsorgsevne er det på det rene at B har blitt slått av mor. Det har B fortalt. Omfang og hyppighet er usikkert, men det er klart at det har forekommet. Bs seksualiserte atferd, spesielt i besøkshjemmet, kunne tolkes som et mulig tegn på at hun hadde blitt utsatt for overgrep. Gjennomførte undersøkelser har ikke gitt holdepunkter for at så har skjedd, men det kan heller ikke utelukkes. Det må en bare leve med. Det problematiske i så måte er imidlertid at det ikke var mulig å få til en dialog med mor om denne problemstillingen. Videre klarer ikke mor å stå i jobb over tid og hun har hatt behov for mye sosialhjelp. Hun har heller ikke en hensiktsmessig bolig eller klare planer om å skaffe seg det.

Når det gjelder As psykiske omsorgsevne må retten ta utgangspunkt i at B er et spesielt sårbart barn med et sterkt temperament, problemer med å kontrollere avføring og vannlating og andre tendenser til atferdsavvik. Hun krever derfor mye av sine omsorgspersoner. Av samme grunn har barnehagetilbudet både i X og Bærum vært forsterket med en egen assistent på hel tid og tre timer spesialundervisning i uke.

Det er noe delte meninger blant fagfolkene om hva årsaken til atferdsproblemene er, men alle fagpersonene som har vært inne i bildet er enige om at problemene er betydelige.

Det er ikke grunn til å tvile på at B og A er glade i hverandre og at mor er villig til å samarbeide. Det er heller ikke grunn til å tvile på at As livskvalitet har bedret seg som følge av medisinering og terapi, at hun har fått mye bedre kontakt med sine foreldre og at hun har fått en god kjæreste, men dette endrer ikke det sentrale som består i samspillsproblemene mellom mor og datter. Den sakkyndige har observert at det er betydelige problemer i samspillet, og han mener at dette gir en god forklaring på hvorfor B er som hun er. Den sakkyndige har lang erfaring i å observere slike situasjoner, og hans vurderinger er dessuten sammenfallende med andre fagfolks. Omsorgssvikten må anses som alvorlig.

Det har vært satt inn en rekke hjelpetiltak. Overfor A har det vært drevet omfattende rådgivning og både barneverntjenesten og hennes terapeut har vært tilgjengelig nærmest døgnet rundt. I ettertid kan det reises spørsmål ved om veiledningen ble utført på en hensiktsmessig måte, for så vidt som mye taler for at A ikke er i stand til å fange opp mye informasjon av gangen. Når det gjelder bruk av «Marte Meo»-metoden er det den sakkyndiges oppfatning at mor antagelig ikke ville kunne dra nytte av dette. I forhold til de problemene som eksisterer ville bruk av hjemmekonsulent by på en rekke problemer.

Etter barnevernloven §4-12 annet ledd skal det bare settes inn hjelpetiltak i den utstrekning de kan antas å nytte og hjelpetiltakenes omfang må avpasses dette, jf. Rt-1982-764 og Rt-1995-350. Ytterligere hjelpetiltak vil ikke ha nevneverdig effekt i forhold til samspillsproblemene mellom mor og barn.

Konklusjonen er at vilkårene for omsorgsovertakelse både var oppfylt da det ble vedtatt og er oppfylt nå.

Det er enighet om at fosterhjemplassering er det beste, forutsatt at omsorgsovertakelsen opprettholdes. Fosterhjemsplasseringen er meget vellykket. Det vises til at fosterhjemmet av den sakkyndige ble bedømt som meget kompetent og at fosterhjemmet legger vekt på at B skal ha kontakt med mor og sin øvrige familie.

Fastsetting av samvær skal skje i henhold barnevernloven §4-19, jf. §4-1. Samværsretten er utgangspunktet, men det er ikke alltid at samvær vil være til beste for barnet. I den senere tid har samvær foregått uten tilsyn og for lengre perioder enn fastsatt i herredsrettens dom. B har hatt økte problemer etter besøkene og den sakkyndige har påpekt at barnets reaksjon i denne forbindelse må tas alvorlig. Samværsordningen skal nå evalueres og det må i den forbindelse vurderes om samværet må reduseres igjen. Dersom det oppstår store endringer i Bs atferd og det er vanskelig å få til en dialog med A om dette, kan det heller ikke utelukkes at det igjen blir behov for tilsyn. Barnevernet bør derfor fortsatt ha mulighet til å begrense samværet på den måten som er fastsatt i herredsrettens dom.

X kommune har lagt ned slik påstand:

Herredsrettens domsslutning stadfestes.

Lagmannsrettens bemerkninger

Lagmannsretten har kommet til at herredsrettens dom må stadfestes.

Etter barnevernloven §4-12, første ledd bokstav a er vilkåret for omsorgsovertakelse at «...det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling». Videre skal omsorgsovertakelse bare besluttes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i, og det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak, jf. §4-12 annet ledd. Det er ellers et bærende prinsipp at ved avgjørelser etter barnevernloven skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, jf. §4-1. Det er et grunnleggende prinsipp at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Omsorgsovertakelse er derfor bare aktuelt dersom det må legges til grunn at situasjonen vil bli «forholdsvis klart uholdbar» om A skulle ha den daglige omsorgen. Retten må ved vurderingen av mors omsorgsevne ta utgangspunkt i Bs spesielle personlighet, situasjon og behov.

Det følger av tvistemålsloven §482 at retten - innenfor lovens ramme - skal prøve alle sider av saken, og at retten er ubundet av partenes påstander og anførsler. Det er den faktiske situasjon på domstidspunktet som skal legges til grunn ved rettens vurdering. For så vidt gjelder situasjonen på tidspunktet for herredsrettens dom slutter lagmannsretten seg til de grundige premissene i denne.

X kommune har for lagmannsretten gjort gjeldende at B har vært utsatt og utsettes for fysisk omsorgssvikt hos mor og at vilkåret for omsorgsovertakelse også etter §4-12 første ledd bokstav a) første alternativ - «alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får» - er tilfredsstilt. Kommunen har bl.a vist til at mor har slått B, at det ikke har vært mulig å komme i en dialog med A om Bs seksualiserte atferd, samt dårlig økonomi og boligsituasjonen.

Lagmannsretten anser det bevist at A iallfall ved enkelte anledninger har slått B. Det har hun for så vidt også selv erkjent. Det er alvorlig, men etter det som er fremkommet om dette under bevisføringen kan dette ikke i seg selv tillegges noen stor vekt ved vurderingen av mors fysiske omsorgsevne.

Lagmannsretten finner det også bevist at B, særlig høsten 2000, viste en utpreget og påfallende seksualisert atferd som det var grunn til å ha bekymring for. Det er ikke mulig nå å si noe sikkert om hva som er årsaken til denne atferden, men den er antagelig forenlig med at B iallfall har overvært seksuell aktivitet. Det er uheldig at A ikke i større grad har kunnet bidra til å kaste lys over årsakene til Bs atferd, selv om dette er et ømtålig tema. Men i den livssituasjon A har kommet i nå, kan heller ikke dette momentet tillegges nevneverdig vekt ved vurderingen av mors fysiske omsorgsevne.

Lagmannsretten legger ellers til grunn at A har dårlig økonomi, men det er likevel ikke fremkommet opplysninger som tilsier at hun ikke makter å gi B god daglig omsorg i form av klær, mat, hygiene m.v.. Lagmannsretten anser det klart at A legger stor vekt på å være en god mor og at hun, til tross for at livssituasjonen hennes i perioder har vært svært vanskelig, klarer å etablere en noenlunde stabil materiell situasjon for B i det daglige. Videre vises det til at hennes økonomi blir bedret ved at hun nå blir uføretrygdet og at en eventuell tilbakeføring av omsorgen vil utløse ytterligere ytelser. I forhold til den fysiske omsorgen er det også av underordnet betydning at hun i dag har en bolig som er i minste laget for både henne og B. Det må forutsettes at hun vil få bistand fra det offentlige til eventuelt å skaffe seg en mer egnet bolig, dersom det skulle bli aktuelt å tilbakeføre omsorgen. En annen sak er at hyppige flyttinger er uheldig for B, men dette er det naturlig å se i lys av Bs behov for trygghet og stabilitet som lagmannsretten kommer tilbake til.

Lagmannsretten anser det etter dette klart at det ikke foreligger slike mangler ved den daglige omsorgen som kan begrunne omsorgsovertakelse etter §4-12 bokstav a) første alternativ.

Spørsmålet er så om at det foreligger «alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det (barnet) trenger etter sin alder og utvikling», jf. §4-12 bokstav a) annet alternativ. Vurderingen av omsorgssituasjonen må her som nevnt ta utgangspunkt i barnets situasjon og behov.

Lagmannsretten legger til grunn at B er et krevende og sårbart barn i risikosonen for å utvikle varige psykiske skader. Lagmannsretten vil her særlig fremheve følgende:

Når det gjelder Bs temperament forklarte styreren i X kommunale barnehage, Else Iversen, at det var mye konflikter med andre barn og at B hadde raserianfall barnehagen ikke visste hvordan den skulle takle. Psykiater Heidi Ebbestad ved Jessheim BUP forklarte at hun pga av Bs motstand ga opp å gjennomføre legeundersøkelsen som skulle vært gjennomført som ledd i utredningen, og Ebbestad betegnet henne som et ekstremt krevende barn. Det forhold at både X kommune og Bærum kommune har funnet det nødvendig å forsterke bemanningen med en fulltids assistent er i seg selv en sterk indikasjon på at B har vært og fortsatt er i behov av spesielt tett oppfølging.

Det er videre på det rene at B har ligget til dels betydelig etter i språkutvikling. I utredningen fra Jessheim som fant sted da B var 4 år, viste testene som nevnt at hun hadde ferdigheter tilsvarende en aldersekvivalent på 2 1/2 år. I ny test foretatt av PP-rådgiver Anne Stray, Bærum kommune, i september i år, viste B betydelig fremgang på den verbale testen. Anne Stray uttalte i retten at hun anså B som ressurssterk også evnemessig. Denne uttalelsen stemmer ikke uten videre med de resultatene B oppnådde ved testen, særlig på utføringsdelen av testen. Testen understøtter imidlertid at B under trygge og stimulerende omsorgsforhold har et betydelig intellektuelt utviklingspotensiale. I følge Anne Stray var en årsak til at hun gjorde det dårlig på utføringsdelen at hun ikke innordnet seg de spillereglene som lå i et par av oppgavene. Dette medførte at testen i praksis ikke lot seg gjennomføre i sin helhet. Anne Stray ga således uttrykk for at B fortsatt sliter med regler, rutiner og lek med andre.

Styreren på Z barnehage, Eva Bøhn, betegnet B som en normalt utrustet unge med alminnelig språkutvikling, bra motorikk og godt humør. Hun har imidlertid problemer med å holde kontakten med andre barn og hun leker helst med yngre. Hun liker å ha kontroll og bestemme. Hun uttalte at hennes problemer blir tydelige ved overgang fra en situasjon eller aktivitet til en annen.

B har som nevnt hatt problemer med ukontrollert vannlating og avføring. Etter de opplysninger som har kommet frem har hun i stadig lengre perioder over det siste halvannet år vært tørr. Hun har imidlertid helt frem til i dag hatt tilbakefall etter besøk både hos tidligere fosterforeldre, og etter helgesamvær og ferie sammen med mor de siste månedene.

Etter den beskrivelse som gis av barnehage, PP-tjeneste, barneverntjenesten, samt tidligere og nåværende fosterforeldre har B hatt et klart positiv utvikling i løpet av det siste året både intellektuelt og atferdsmessig.

As foreldre og venner har delvis gitt en annen beskrivelse av Bs temperament enn den som er gitt av fagfolkene, men dette kan etter lagmannsrettens oppfatning langt på vei forklares med at B også beskrives som en blid og glad jente og at hennes sinne i mindre grad kommer til syne i samvær med flere. Mors venner har likevel forklart at B var en sint og trassig unge.

Den sakkyndige, psykolog Espen Walstad gir følgende oppsummering av B i dag:

B fremstår i dag som ei urolig og aktivt fem år gammel jente. Hun er opptatt av å ha kontroll over sine omgivelser. Uroen opptrer hyppigst når situasjoner skifter, som for eksempel når hun skal gjøre noe som ikke er rutinemessig eller når det går fra lek til opprydding i barnehagen. Ved uro kan hun bli utagerende, slå andre barn eller få raserianfall overfor voksne. Hun har altså dårlig sosial kompetanse når hun selv er frustrert eller ikke har kontroll over situasjonen, men syntes å ha gode sosiale evner når hun er trygg og selv har initiativet. Jenta fremstår ellers som intellektuelt ressurssterk med god evne til å tilegne seg ny kunnskap. Hun kan være glad, blid og grei, og det fremkommer ikke tegn på emosjonelle forstyrrelser. I følge rapportene har B hatt en positiv utvikling i løpet av siste halvår. Atferdsavviket er i dag ikke betydelig.

Han uttaler videre at det ikke er riktig å konkludere i forhold til årsakssammenhenger nå. Den positive utviklingen kan tale for at tidligere omsorgsforhold har bidratt til avvikene. Men det er for tidlig å si om hun vil utvikle seg til å fungere helt normalt, eller om hun vil måtte slite med symptomer som følge av tidlige skader eller skader som kan forklares med nevropsykologiske forstyrrelser.

Når det gjelder Bs spesielle behov fremover tar Walstad utgangspunkt i at «hun fortsatt er sårbar og trenger spesiell utviklingsstøtte». Han skriver videre:

B har behov for en spesielt tilrettelagt omsorgssituasjon der hun får tett oppfølging fra sine omsorgspersoner. Hun trenger spesielt tydelige voksne som kan sette klare og konsekvente grenser og hjelpe henne til å skape en forutsigbar hverdag. Overgangssituasjoner må forklares for henne og hun trenger atferdsregulerende tiltak dersom hun blir frustrert. Fremfor alt trenger barnet forutsigbarhet og stabilitet i form av at hun ikke flyttes til ukjente personer og steder uten i følge med dem hun føler seg trygg på. Jenta har også et særlig behov for kjærlige og stabile omsorgspersoner som hun kan knytte seg til frem til hun skal stå på egne ben.

Det er på det nåværende tidspunkt hverken mulig eller nødvendig å ta stilling til om B har medfødte nevropsykologiske eller andre konstitusjonelle skader. Uansett finner lagmannsretten det klart at de problemene hun har hatt og i noen grad fortsatt har, i ganske stor grad kan forklares med tidligere mangler ved omsorgssituasjonen.

Når det gjelder A legger lagmannsretten til grunn at hun legger stor vekt på å være en god mor for B og at hun har vært og er svært opptatt av å søke råd om hvordan hun skal oppdra sitt barn. Det er ikke tvilsomt at mor og barn er glad i hverandre og kan ha det fint sammen. Men samtidig har det kommet klart frem i rapporter og vitneforklaringer at hun har hatt store problemer med å håndtere Bs temperament på en konstruktiv måte. I sin vitneforklaring uttalte således spesialpedagog Anne Turid Thodesen at det som oftest oppsto store konflikter når A skulle hente B i barnehagen. Mor gruet seg for å hente henne og begynte å krangle med barnet i det hun kom. Hun satte urimelige grenser og det oppsto derfor ofte konflikter som kunne vært unngått. Til tross for at Thodesen snakket mye med mor om dette, bedret ikke situasjonen seg. Også de fleste andre vitner som observerte mor og barn sammen, forklarte at hun satte unødvendig rigide grenser og at hun kunne ta B hardt. Det må legges til grunn at A selv har hatt et hissig temperament og at dette iallfall i noen grad også har gått utover B.

Det må også legges til grunn at livssituasjonen for mor og barn i tiden frem til omsorgsovertakelsen var ustabil og turbulent, både samlivet med Bs far, C, konflikten mellom ham og mor etter samlivsbruddet og samboerskapet med D i 1999-2000. Etter det som er opplyst må både C og D har vært lite egnet som omsorgspersoner for B, og det er ikke usannsynlig at disse har bidratt til de problemene som B utviklet. I tillegg førte alle flyttingene i denne perioden i seg selv til ustabile forhold.

As situasjon er i dag mer gunstig med tanke på hennes muligheter for å gi B forsvarlig psykisk omsorg. Hun har lagt tidligere forhold bak seg og fått et nært forhold til sine foreldre. Spesielt fremstår hennes mor, H, som en person som er velegnet til å gi hjelp og støtte til mor i omsorgsarbeidet. Hun er også innstilt på å bidra aktivt i en slik rolle. Videre har As temperament blitt mer stabilt etter at hun begynte å ta Truxal. Hvilken betydning det vil få at A har fått en ny kjæreste, som er en gammel bekjent og som hun skal forlove seg med til nyttår, er det vanskelig å ha noen formening om. Han er nylig separert, bor på hybel i nærheten av As mor i Oslo og har samværsrett med sine to barn på tre og ett år.

Psykolog Espen Walstad har på bakgrunn av observasjon og analyse av samspillet mellom A og B, sammenholdt med andre undersøkelser og vurderinger som er gjort i saken, konkludert med følgende:

Samværssituasjonen (se side 6) og komparentopplysningene tilsier at mor ikke alltid klarer å skape et samspill med datteren hvor hun får frem det hun faktisk mener og står for. A erkjenner også selv at når hun blir stresset, for eksempel i situasjoner hun skal gjøre flere ting på en gang, har hun lett for «å miste tråden». Da kan det hende at hun blir sint, selv om hun ikke mener å være det. Slike situasjoner preger samspillet med datteren på en nagativ måte. Barnet er ikke i stand til å «se bak» morens atferd, (sinne), og å forstå at mor egentlig bare er stresset, og at hun ikke mener å være sint. Datteren vil da tolke moren bokstavelig, og ikke forstå hva hun hadde gjort som fikk moren til å reagere slik, og hun vil bli forvirret. Da er det sannsynlig at Bs uro vil øke, og mor får enda et problem å stri med.

Lignende situasjoner som beskrevet ovenfor er relativt hyppig forekommende i samspill mellom voksne og barn. Dersom de ikke forekommer for ofte er de ikke egnet til å skape store problemer. I As tilfelle vet vi imidlertid at det, på grunn av hennes psykologiske tilstand, forekommer så vidt hyppig at det innebærer et relativt stort problem. Vi vet også at det er nettopp denne type kommunikasjon B er spesielt sårbar for. Hun har, som nevnt (se side 3-4), et særlig behov for en tydelig og forutsigbar omsorgssituasjon. Jeg vurderer faren for at mor ikke vil mestre å formidle den kjærlighet hun har til barnet på en konsistent måte som stor. Jeg antar også at hun ikke vil klare å etablere en relasjon til datteren hvor det blir mulig å formidle en tilstrekkelig god sosial utviklingsstøtte.

Under «Samlet vurdering, omsorgskompetanse» heter det:

Samlet sett vurderer jeg As omsorgskompetanse for datteren som svak. Jeg legger vesentlig vekt på at B er et sårbart barn. Hun har helt spesielle behov for tydelighet, forutsigbarhet og stabilitet. Når moren må antas å ha svak kompetanse til å tilby henne nettopp dette, er det grunn til å frykte at barnet vil få en ytterligere skjevutvikling.

I følge psykolog Walstads redegjørelse i retten blir samspillet mellom mor og datter preget av negativ feedback og negativ grensesetting, fordi mor ikke i tilstrekkelig grad greier å rette sin oppmerksomhet mot B, lede kommunikasjonen og bekrefte barnets initiativer på en positiv måte. Han ga uttrykk for at det var tale om et betydelig dårligere samspill enn det som er vanlig mellom foreldre og barn, og han mente at mors problemer i samspillet bl.a skyldtes dårlig simultankapasitet.

De problemer den sakkyndige beskriver er i store trekk sammenfallende med vurderingene i den sakkyndige erklæringen til psykolog Inger-Lise Kvaale av 28. april 2000, og den stemmer også godt overens med observasjoner og inntrykk fra barnevernet, barnehagen og PP-tjenesten.

Nevrologisk undersøkelse av A har vist at hun har en liten hjerneskade. Videre viste den nevropsykologiske undersøkelsen at A ligger evnemessig under det normale, men ikke så markant at det oppfyller krieteriene for å anse det som en psykisk utviklingshemning. Undersøkelsen viste også at hun har et meget lavt oppmerksomhetsspenn, noe som innebærer at hun ikke greier å forholde seg til flere ting samtidig. Både nevrologen og nevropsykologen har uttalt at det ikke kan trekkes noen sikre slutninger fra disse svakhetene til As omsorgsevne, og nevropsykologen understreker at en ved vurderingen må legge hovedvekten på observasjon av samspillet mellom mor og barn m.v.

Lagmannsretten finner det etter dette klart at det har vært og fortsatt er store svakheter ved As måte å forholde seg til B på. Det er også klart at disse svakhetene i stor grad kan forklare de problemene som B har hatt og fortsatt i en viss grad har. Den omstendighet at B har hatt betydelig fremgang både atferdsmessig og intellektuelt etter at hun ble plassert i fosterhjem viser dette. Selv om de nevropsykologiske funn hos mor ikke i seg selv gir grunnlag for å trekke slutninger om hennes omsorgsevne, gir likevel disse funn en rimelig forklaring på de alvorlige problemene som foreligger i samspillet mellom mor og datter. Lagmannsretten ser det med andre ord slik at As problemer med å takle et krevende og sårbart barn som B på en forsvarlig måte etter alt å dømme skyldes mer grunnleggende forhold hos mor som person. Til tross for at A i dag er i en mer gunstig livssituasjon med verdifulle støttespillere rundt seg og at hun dessuten har fått bedre kontroll med sitt eget temperament, står hun etter lagmannsrettens mening likevel ikke vesentlig bedre rustet til å gi en jente med så spesielle behov som B har, forsvarlig trygghet og kontakt.

Manglene ved As forutsetninger for å gi B den personlige kontakt og trygghet som hun trenger er etter lagmannsrettens syn fortsatt så alvorlige, at vilkåret for omsorgsovertakelse i barnevernloven §4-12 første ledd, bokstav a) fortsatt er til stede.

Spørsmålet er om omsorgsovertakelsen likevel bør oppheves, fordi det kan skapes «tilfredstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak».

Det er ikke nødvendig å ta stilling til om kommunen burde ha iverksatt flere eller andre hjelpetiltak enn de som faktisk ble iverksatt. Det avgjørende er om det er grunn til å anta om hjelpetiltak kan skape tilfredsstillende forhold i dag. Lagmannsretten vil likevel bemerke at det ble satt inn en rekke hjelpetiltak både for å støtte B direkte og for å forsøke å styrke As forutsetninger for å takle datteren på en bedre måte. Det vises for så vidt til det som er sagt om dette over, samt til den oversikt over iverksatte tiltak som er gitt på side 16 i herredsrettens dom. A har særlig anført at hun burde fått langt mer støtte i omsorgsarbeidet i hjemmet og at hun burde vært tilbudt veiledning etter Marte Meo-metoden. Lagmannsretten finner det usikkert om hun i denne fasen egentlig var innstilt på å bli utsatt for en så nærgående oppfølging i det daglige som en hjemmekonsulent ville tilsi. Når det gjelder veiledning etter Marte Meo-metoden vil ikke lagmannsretten avvise at dette kunne vært forsøkt, men dels ble hun faktisk gitt veiledning i ulike former, og dels er det tvilsomt om A ville kunne nyttiggjøre seg denne form for veiledning i nevneverdig grad. Det er mulig at en i ettertid kan innvende mot den betydelige veiledningen som ble gitt, at den burde vært enklere og gitt av en eller et lite antall fagpersoner, men dette er det ikke nødvendig å ta stilling til. For øvrig må omfanget av hjelpetiltakene forut for omsorgsovertakelsen ses i lys av at utviklingen for B var svært bekymringsfull. Etter de opplysninger som foreligger er det ikke grunnlag for å anta at ytterligere tiltak på dette tidspunkt ville gi et tilfredsstillende alternativ for B.

Lagmannsretten finner at det heller ikke i dag er mulig å skape forsvarlige forhold for B ved hjelpetiltak. Dette skyldes dels at B er et sårbart barn med stort behov for faste rammer og utviklingsstøtte, og at problemene knytter seg til mer grunnleggende trekk ved As væremåte og kommunikasjonsform.

A er som nevnt svært mottakelig for å få hjelp til å utvikle sine evner til å kommunisere med B på en god måte. Med tanke på den fremtidige kontakten mellom mor og barn, bør A støttes i adekvate ønsker om psykoterapi, veiledning knyttet til samspillet med B og lignende. Men under henvisning til det som er uttalt over, mener lagmannsretten det er begrenset hva man kan oppnå av endringer av betydning for A s omsorgsevne, iallfall på kort sikt.

Det er anført at omsorgssituasjonen kan styrkes gjennom tilbud om hjemmekonsulent. Et slik tilbud kunne dels gi avlastning i det praktiske husarbeidet, slik at A kunne konsentrere mer av sin oppmerksomhet mot B, og dels gi veiledning til mor i å takle B på en bedre måte. Lagmannsretten mener at en omfattende hjemmekonsulentordning i noen grad vil kunne kompensere for mors problemer med å gi B den trygghet og stabilitet hun trenger, men ikke i en slik grad at det kan skapes forsvarlige forhold for B. Det samme gjelder i forhold til at As mor har forutsetninger for å være en viktig tilleggsressurs, både som støtte for A og gjennom direkte kontakt med B. Men hun vil ikke kunne kompensere i avgjørende grad for de grunnleggende problemene som ligger i samspillet mellom mor og barn. Mormorens mulighet for en tett oppfølging er for øvrig avhengig av hvor B og A eventuelt ville bosette seg.

Lagmannsretten finner at fortsatt omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering vil være til Bs beste, jf. barnevernloven §4-1. Det legges som nevnt til grunn at B har hatt en positiv utvikling i fosterhjemmet til nå, og det ikke grunnlag for å anta at denne utviklingen ikke skal fortsette. Det er ingen uenighet mellom partene om den konkrete fosterhjemsplasseringen og etter det som har fremkommet av opplysninger er fosterforeldrene meget godt egnet til å møte de spesielle behov for trygghet, faste rammer, kontakt og utvikling som B har.

A har anført at omsorgsovertakelsen er i strid med internasjonale konvensjoner, særlig EMK art 8. Anførselen er ikke nærmere utdypet. Lagmannsretten finner at fylkesnemndas vedtak er truffet etter korrekt saksbehandling og at omsorgsovertakelsen er besluttet med hjemmel i de strenge vilkårene i barnevernloven §4-12. Lagmannsretten finner at unntaksbestemmelsen i EMK art. 8 nr. 2 kommer til anvendelse og at det heller ikke foreligger konvensjonsstrid i forhold til andre konvensjonsbestemmelser.

Det blir etter dette spørsmål om det er grunnlag for å endre den samværsordning som er fastsatt i herredsrettens dom. X kommune har gjort gjeldende at den fortsatt bør ha mulighet for å redusere omfanget av samværet til det som er angitt av herredsretten og til å bestemme at samværene skal være med tilsyn. A har gjort gjeldende at samværet bør utvides i forhold til hva herredsretten har fastsatt.

I forbindelse med fosterhjemsplasseringen ble det uttrykt som en viktig forutsetning at det måtte finnes fram til et fosterhjem som også kunne legge til rette for fortsatt god kontakt med Bs mor og øvrige familie.

De siste månedene har barnevernet åpnet for en betydelig utvidet samværsordning i forhold til den herredretten fastsatte, samtidig som samværene for tiden ikke gjennomføres med tilsyn.

Generelt sett er lagmannsretten av den oppfatning at det vil være av stor betydning for B å ha fortsatt god og nær kontakt med mor i tiden fremover. De er glade i og nær knyttet til hverandre. Det vil også være viktig for B å ha kontakt med mormor og øvrig familie på begge sider. I utgangspunktet bør det derfor praktiseres en samværsordning som er klart mer omfattende enn den som ble fastsatt i herredsrettens dom. Samtidig har særlig de siste månedene vist at samvær med mor og familie, særlig av lengre varighet, skaper betydelig usikkerhet og omstillingsproblemer for B. Dette kan bidra til å hindre en fortsatt positiv utvikling for henne og må derfor tas alvorlig. Det vil være av stor betydning at alle parter samarbeider godt for å minimalisere slike problemer. Om nødvendig er det ønskelig at det også settes inn faglige ressurser til å forebygge og bearbeide disse problemene. Men etter lagmannsrettens oppfatning er det i siste instans nødvendig at barnevernet beholder en mulighet til å innskrenke samværet i kortere eller lengre perioder ut fra hensynet til B s beste.

Slik lagmannsretten har forstått kommunen er den av den oppfatning at det ordinært ikke bør være tilsyn i forbindelse med besøkene. Lagmannsretten er enig i dette. Lagmannsretten slutter seg også til kommunens anførsel om at det bør være en mulighet for å reetablere tilsyn, dersom det oppstår store endringer i Bs atferd og det ikke lar seg gjøre å få til en reell dialog med A om dette. Retten finner etter dette ikke grunn til å endre den samværsordning som er fastsatt av herredsretten.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste i sin helhet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes.