LE-2001-219
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-14 |
| Publisert: | LE-2001-00219 |
| Stikkord: | Fartsovertredelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsvoll herredsrett Nr 00-00933 M - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00219 M. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-01603. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Bjørn K. Soknes) mot A (Forsvarer: Advokat Thor Andre Bjerkhaug). |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Kst lagdommer Arild Kjerschow. Ekstraordinær lagdommer Ole Haugstad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §5, Straffeloven (1902) §52, §53, §54 |
Romerike politikammer utferdiget den 16 november tiltalebeslutning mot A for overtredelse av
«Veitrafikkloven §31, første ledd jf. §5 jf. annet ledd, jfr skiltforskriftens §8.
for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal være oppmerksom på offentlig trafikkskilt, signal og oppmerking og skal rette seg etter de forbud og påbud som gis på denne måte. Skilt 362 «Fartsgrense» forbyr kjøring med høyere hastighet enn angitt km/t.
Grunnlag er følgende forhold:
Fredag 25 august 2000 ca kl. 0042 på E6 i Ullensaker kommune førte han Opel med kjennetegn ZF- - - i en hastighet av 151 km/t til tross for at høyeste tillatte hastighet på stedet var 90 km/t.»
Eidsvoll herredsrett avsa dom den 16 februar 2001. Herredsretten la til grunn politiets måling av hastigheten med Police Pilot gjennomsnittsmåler til 151 km/t. Flertallet, meddommerne, stemte for en betinget fengselsstraff og ubetinget bot. Mindretallet, fagdommeren, stemte for en ubetinget fengselsstraff. Herredsrettens dom har denne domsslutning:
«1. A, født *.*. 1978 dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, første ledd jf. §5 jf. annet ledd, jfr skiltforskriftens §8 til en straff av fengsel i 18 dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av straffelovens §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år. Han dømmes videre til en ubetinget bot på 7000 - sjutusen - kroner, subsidiært fengsel i 14 dager.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger med 1000 - ettusen - kroner.»
Romerike Politikammer påanket dommen. Anken gjelder straffutmålingen. Påtalemyndigheten gjør gjeldende at straffen ut fra at A er funnet skyldig i å ha kjørt i 151 km/t i 90-sone, skulle vært gjort ubetinget. A har også anket over straffutmålingen. Hans anke retter seg mot bevisbedømmelsen, idet han gjør gjeldende at han ikke holdt høyere hastighet enn noe mellom 120 og 130 km/t. Ankene ble ved lagmannsrettens beslutning av 22 mars 2001 henvist til ankeforhandling.
Under ankeforberedelsen begjærte forsvareren oppnevnt sakkyndig. Forberedende dommer oppnevnte den 27 juni 2001 doktor philos Hans Kristian Myrabø med mandat å avgi uttalelse «knyttet til de menneskelige reaksjoner, og hvilke konsekvenser feilmarginene vil få i forhold til målt hastighet.» Rapporten skulle avgis før ankeforhandlingen som var berammet til 31 august 2001. Myrabø oversatt fristen slik at ankeforhandlingene måtte utsettes. Rapporten forelå den 21 oktober 2001.
Ankeforhandlingen ble holdt i Lillestrøm tinghus den 13 november 2001. Aktor anførte at Myrabø, som følge av et anstrengt forhold til politiets trafikkarbeid, var inhabil, og begjærte omgjøring av forberedende dommers oppnevnelse av Myrabø som rettens sakkyndig. Lagmannsretten tok begjæringen til følge ved kjennelse avsagt under ankeforhandlingee. I kjennelsen ble uttalt at dette innebar at Myrabø måtte føres som sakkyndig vitne. Hverken forsvarer eller aktor ønsket Myrabø ført som sakkyndig vitne, og han avga derfor ikke forklaring for lagmannsretten.
Retten hørte forklaring fra A, og nå pensjonert politiførstebetjent Ulf Dahle som foretok hastighetsmålingen. Aktor førte sivilingeniør Per Georg Karlsen fra Teknologisk Institutt som sakkyndig vitne.
Om kvelden torsdag 24 august 2000 kjørte A E 6 fra påkjørselen ved Gardermoen og sydover i sin Opel Vectra 1989 modell personbil. Han kjørte inn i sone med 70 km/t og ble der liggende bak en lastebil. Da sonen med 70 km/t var opphevet, kjørte han forbi lastebilen og fortsatte i firefelts vei mot Kløfta. Det var mørkt og gode kjøreforhold.
Politiførstebetjent Dahle drev trafikkovervåking i sivil politibil som var utstyrt med Police Pilot gjennomsnittsmåler. I 70-sonen ble han liggende etter As bil og da A økte hastigheten, foretok Dahle en hastighetskontroll. Den viste en gjennomsnittshastighet på 151 km/t.
Det springende punkt i saken er om det hefter slike feil og mangler ved hastighetsmålingen at retten ved straffutmålingen må legge til grunn en lavere hastighet enn den fartsmåleren viste.
Dahle har forklart at apparatet hadde vært til den månedlige kontroll den 9 august, den ukentlige kontroll den 23 august og at Dahle hadde foretatt den daglige kontroll like før han påbegynte trafikkovervåkingen den 24 august. Det var lagt inn i apparatet en sikkerhetsmargin på 1 meter pr kjørt 1000 meter.
Om selve målingen har Dahle forklart at han satte igang tidsmåleren idet han så lyset til As bil lys slå ut på et brokar. Distansemåleren slo Dahle på flere billengder etterat politibilen hadde passert samme punkt. Ifølge instruksen skal distansemåleren settes igang tidligst når politibilen når referansepunktet. Ved å slå på distansemåleren flere billengder etter dette, la Dahle derfor inn en ekstra sikkerhetsmargin på minst 8-10 meter. På målestrekningen var det ingen annen trafikk enn en flybuss som politibilen måtte passere. Målingen ble avsluttet i avkjøringsfeltet ved Kløfta. Dahle har forklart at han avsluttet tidsmålingen idet As bil passerte et skilt som markerer avkjøringsfeltet. Dahle så at skiltet reflekterte bilens lys og tidsmålingen ble slått av i det refleksen ble borte. Distansemåleren ble slått av 28 meter før referansepunktet. Police Piloten viste at bilen hadde kjørt 5692 meter på 135,58 sekunder som gir en gjennomsnittshastighet på 151 km/t.
Det er slik at det for bilføreren, med et gitt tidsforbruk, er gunstigere jo kortere strekningen er som blir målt. Den sikkerhetsmarginen som ifølge instruksen skal sikre førerens rettssikkerhet, går ut på at lengdemåleren skal slås av minst 20 meter før referansepunktet. Dahle har forklart at han dagen etter målte sikkerhetsfratrekket til 28 meter. Dette innebærer at hvis Dahle har gjennomført målingen slik han sier, så har A på de 135,58 sekundene kjørt en distanse som er lengere enn de 5692 meterne som er målt, og således fått en sikkerhetsmargin på noen billengder, pluss 28 meter, pluss 5 ca meter.
Forsvareren har anført at det er knyttet usikkerhet til om Dahle faktisk klarte å gjennomføre målingen slik han sier. Her kommer den menneskelige faktor inn i bildet. De ovenfor nevnte verdier er avhengig av at han observerte korrekt i forhold til referansepunktene og at han reagerte riktig da han betjente knappene for avstands- og tidsmåleren.
Dahle var da målingen av A ble gjennomført, i tjeneste ved Utrykningspolitiet for å gjennomføre slike målinger. Han hadde også tidligere tjenestegjort i Utrykningspolitiet. I sin stilling som stasjonssjef ved Manglerud politistasjon hadde han dessuten vært engasjert i opplæring i bruken av apparatet. Lagmannsretten legger ut fra dette til grunn at Dahle var en erfaren bruker av apparatet.
Målingen ble foretatt om natten da det var mørkt ved hjelp av bilens lys når det traff målepunktene; brokaret og skiltet. Det var ikke andre biler som kunne forstyrre Dahles observasjoner. Da observasjonene ble foretatt var Dahle fra ca 200 til ca 400 meter bak As bil.
Lagmannsretten legger til grunn at Dahle har fulgt gjeldende instrukser, både når det gjelder forhåndskontrollen av apparatet og ved bruken av måleren.
Selv om det er usikkerhet knyttet til den menneskelige observasjonsevne i en slik situasjon er lagmannsretten overbevist om at med de marginer som er lagt inn i målingen ved å redusere distansen, så har A holdt en slik gjennomsnittshastighet som den målte. Lagmannsretten legger til grunn at Dahle har operert apparatet slik han har forklart. Ved en måledistanse på 5692 meter skal utslagene som følge av feilobservasjoner og feilreaksjoner være svært store for å komme ned i den hastighet som A har forklart. Det dreier seg om ca 800 meter.
Forsvareren har anført at han har krav på en større sikkerhetsmargin når målingen foretas over en slik lang distanse som her. I oppstartsfasen og avslutningsfasen ligger det ikke feilkilder som er særegne ved måling over lang distanse. Men feil som skyldes at politibilen kjører anderledes på veien, for eksempel ved å skifte felt og kjøre i ytterkurver, mens bilen som skal måles, tar korteste veien, vil kunne slå sterkere ut jo lengere kjøringen foregår. Men i dette tilfelle er det ikke opplyst noe som tyder på at Dahle kjørte en lengre strekning enn A.
I tillegg har Myrabø i sin rapport foretatt en gjenomgang av alle teoretiske feilkilder; både de som refererer seg til den menneskelige faktor ved målingen, feilkilder som refererer seg til selve kjøringen, og til tekniske og menneskelige forhold ved kalibreringen av apparatet. Ved å hensynta alle teoretiske feilkilder i tiltaltes favør, har han konkludert med at As gjennomsnittsfart kan ha vært minimum 139 km/t. Han legger til:
«Denne beregningen/vurderingen viser ikke at hastigheten ikke kan ha vært 151 km/t eller 160 km/t for den sags skyld, men legges normal usikkerhet til grunn vil det være dristig, og ikke i samsvar med normal/god måleskikk, å påstå at hastigheten uten rimelig tvil har vært høgre enn omlag 139-143 km/t.»
Lagmannsretten bemerker at Myrabø i sin konklusjon har kumulert en beregnet effekt av alle tenkelige feilkilder uten tilstrekkelig forankring i det faktiske tilfelle. Dette er en misforståelse av reglene for bevisbedømmelse og utenfor det en sakkyndig skal uttale seg om.
Når lagmannsretten legger til grunn Dahles forklaring om hva han har gjort, og den sikkerhetsmargin som han har lagt inn, er lagmannsretten overbevist om at A minst har holdt den hastighet som fremkom på apparatet. Lagmannsretten viser til Rt-1986-141.
A skal etter dette svare for å ha kjørt med en gjennomsnittsfart på 151 km/t over en distanse på ca 5,6 km på firefelts motorvei. A har fremhevet som formildende at kjøringen fant sted om natten under gode kjøreforhold og med lite annen trafikk på veien.
Lagmannsretten bemerker at ifølge Høyesteretts praksis skal det ved en slik hastighetsoverskridelse anvendes ubetinget fengsel, selv når kjøringen fant sted under optimale forhold. Dette har Høyesterett uttalt så sent som i Rt-2000-957 og i dommen uttrykkelig fastholdt sin praksis etter en vurdering av ulykkesrisikoen ved slik kjøring.
Etter dette fastsettes straffen til ubetinget fengsel i 18 dager. Boten faller da bort
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I herredsrettens dom gjøres den endring at fengselsstraffen gjøres ubetinget, og boten faller bort.