Rt-1986-141
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-02-07 |
| Publisert: | Rt-1986-141 (24-86) |
| Stikkord: | Fartsoverskridelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 7. februar 1986 i l.nr. 15/1986 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Endre Storløkken, aktor mot A (forsvarer advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Halvorsen, Michelsen, Hellesylt, Philipson, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §5 |
Dommer Halvorsen: Sandefjord byrett avsa 17. oktober 1985 dom med slik domsslutning:
«I. A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager. Fullbyrdelsen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52, §53 og §54.
II. A dømmes til å betale til statskassen en ubetinget bot stor kr. 5000,- - kronerfemtusen 00/100 - subsidiært 15 - femten - dager fengsel.
III. A dømmes til å betale kr. 500,- - kronerfemhundre 00/100 - i saksomkostninger til statskassen.»
Saksforholdet og domfeltes forhold fremgår av domsgrunnene.
Tiltalen gjaldt kjøring med motorsykkel, med en hastighet av 114 km/t i 60 km-sone. Byrettens flertall - rettens formann og den ene av meddommerne - la til grunn at hastigheten hadde vært 105 km/t, mens den andre meddommer fant at tiltalte hadde holdt den hastighet som var angitt i tiltalebeslutningen. Jeg tilføyer at tiltalte erkjente å ha kjørt over fartsgrensen, men hevdet at han ikke hadde kjørt fortere enn omkring 80 km/t.
Politimesteren i Sandefjord har anket over straffutmålingen. Han gjør gjeldende at byrettens flertall har bedømt bevisene feil når det gjelder størrelsen av hastighetsoverskridelsen, og at en hastighet på 114 km/t må føre til en ubetinget fengselsstraff.
Også domfelte har anket over straffutmålingen idet han prinsipalt anfører at den hastighet på 80 km/t som han erkjente under hovedforhandlingen, etter omstendighetene burde ha vært lagt til grunn for fastsettelsen av straffen. Dette hevder han burde ha ledet til en bot i tråd med de gitte regler for forenklede forelegg. Subsidiært mener han at den idømte bot er for høy.
Jeg finner at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
Byretten har funnet tiltalte skyldig i fartsovertredelse. Spørsmålet om fartsoverskridelsens størrelse får da alene betydning for straffutmålingen. Når det gjelder straffutmålingen har Høyesterett full kompetanse til å prøve bevisene, se for eksempel Rt-1984-1089 og Høyesteretts dom av 10. januar 1986, lnr. 7 B/1986.
Hastighetsangivelsen på 114 km/t i tiltalebeslutningen bygget på en fartsmåling foretatt ved hjelp av en Hico-Neas gjennomsnittshastighetsmåler som viste at tiltalte hadde kjørt med en gjennomsnittshastighet av 114,9 km/t regnet ut etter en målestrekning på 1236 meter. Fartskontrollen ble foretatt av to politioverkonstabler med en av utrykningspolitiets uniformerte tjenestebiler. Politibilen befant seg i en sidevei til riksvei 303 i Sandefjord, kort før krysset hvor det var en fotgjengerovergang, da politimennene hørte en motorsykkel som nærmet seg. Etter lyden å dømme mente de at motorsykkelen kom i stor hastighet og gjorde seg derfor klare til å foreta en fartsmåling. Motorsykkelen ble observert i god tid før målingen ble startet, og måleinstrumentets tidsur ble startet før tiltalte passerte fotgjengerfeltet. Politibilen var på dette tidspunkt i bevegelse og svingte så inn på riksvei 303, hvor distansemåleren ble startet, noe forsinket, etter at politibilen hadde passert fotgjengerfeltet. Byretten har lagt til grunn at politibilen akselererte så fort som det var teknisk mulig, og måtte ha kommet opp i høy hastighet på det tidspunkt tidsuret ble slått av. Tidsuret ble slått av etter at motorsykkelen hadde passert et nytt fotgjengerfelt omkring 400 meter foran politibilen.
Det er senere foretatt en kontrollmåling av strekningen mellom de to fotgjengerfelter hvor fartsmålingen fant sted. Kontrollmålingen viser at strekningen er 1294 meter, 58 meter mer enn den strekning, med innlagt forskriftsbestemt sikkerhetsmargin, som er grunnlaget når hastigheten er regnet ut til 114,9 km/t. Disse 58 meter betyr en ytterligere økning av sikkerhetsmarginen. Den samlede byrett har også funnet godtgjort at hastighetsmåleapparatet var iorden, idet det var kalibrert 2 dager i forveien og kontrollert i henhold til instruksen samme dag målingen ble foretatt.
Når byrettens flertall ikke fant det bevist at den målte hastighet var 114 km/t, men la til grunn at «en fart på 105 km/t på målestrekningen kan anses bevist hinsides rimelig og fornuftig tvil», er dette begrunnet med at hastighetsmåleren er manuelt betjent og at den menneskelige observasjonsevne og reaksjonsevne ikke gir tiltrekkelig sikkerhet i dette tilfelle for at målingen er helt korrekt. Flertallet peker i denne forbindelse på at tidsuret ble stanset «mens politibilen holdt en særdeles høy hastighet, i mørket og på en avstand av ca 400 meter», at tidsmålingen da avhenger av at den som foretar målingen «ser helt riktig» og også reagerer riktig «ved å trykke på målerknappene på nøyaktig riktig tidspunkt». Dette innebærer, uttaler flertallet, at «De sikkerhetsmarginer som er innebakt i den foretatte beregningen er derfor i virkeligheten ikke store, men små».
Jeg er ikke enig i dette. I dommen er det opplyst at den politimann som betjente målingsinstrumentet, hadde ett års erfaring fra arbeid i utrykningspolitiet, og at han før dette også hadde erfaring med bruk av denne type fartsmåler fra sitt arbeid ved Sandefjord politikammer. Ifølge dommen fant kjøringen sted en sommernatt, og veien var godt opplyst. Det var ikke lys fra andre kjøretøyer som kunne forstyrre observasjonene. Lengden av målestrekningen er på det rene, og det er ikke opplyst noe som kan trekke i retning av at tidsuret ble startet for sent. Det avgjørende er da om tidsuret ble slått av i rett tid. Jeg er enig med den samlede byrett i at de oppmerkede fotgjengerfelter, som det her er tale om, er gode målepunkter. I dommen er opplyst at de to politimenn var sikre på at motorsykkelen hadde passert det siste fotgjengerfeltet da tidsuret ble stanset, fordi uret ble slått av « etter at fotgjengerfeltet ikke lenger var opplyst av sykkelens lys». Selv om denne observasjon ble foretatt fra en politibil i høy hastighet, i en avstand av omkring 400 meter, er jeg ikke i tvil om at de marginer som foreligger må vise at hastigheten minst har vært 114 km/t. Jeg peker her på at den samlede byrett har godtatt politimennenes forklaring om at de mente å ha lagt inn en ekstramargin både ved start og ved stopp av tidsuret, på den måte jeg tidligere har redegjort for. Dernest har tiltalte nytt godt av - som byretten videre bemerker - en sikkerhetsmargin på 58 meter utmålt veistrekning, fordi avstandsmåleren ble startet for sent.
Etter dette legger jeg til grunn, at domfeltes hastighet ikke under noen omstendighet kan ha vært mindre enn 114 km/t. En så høy hastighet i en 60 km-sone tilsier at straffen etter Høyesteretts praksis må være ubetinget fengsel. Den fengselsstraff byretten har idømt, må da gjøres ubetinget. Når fengselsstraffen gjøres ubetinget, bør den idømte bot falle bort.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.
2. Boten faller bort.
Dommer Michelsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Hellesylt, Philipson og justitiarius Sandene: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Knut Rønning med domsmenn): - - -
Fartsmåling med en Hico-Neas gjennomsnittshastighetsmåler foregår ved at avstanden mellom to punkter måles. Samtidig registreres den nøyaktige tid det målte kjøretøyet bruker mellom de to punktene. På denne bakgrunn regner apparatet ut den gjennomsnittlige fart det målte kjøretøyet har holdt over strekningen. Måleapparatet i den politibilen som ble benyttet var kalibrert den 9. juli og kontrollert den dagen målingen ble foretatt i henhold til instruks. Retten legger således til grunn at apparatet var i orden.
Roar Larsen var sjåfør på politibilen, mens Tor Fredrik Moe betjente hastighetsmåleren. Moe har et års erfaring fra arbeide i UP, og han har før det erfaring med bruk av Hico-Neas måler fra Sandefjord politikammer. Han har gjennomgått kurs i bruken av apparatet.
Målingen startet ved et fotgjengerfelt like ved krysset Soleveien/Hystadveien. Moe har forklart at han startet tidsuret før A passerte fotgjengerfeltet. Politiets bil var i fart da målingen ble startet. Avstandsmåleren ble først startet noen tid etter at politibilen hadde passert det samme fotgjengerfeltet. Årsaken var at Moe på grunn av en sving ble slengt til side i bilen. Han rakk derfor ikke å starte målingen da han skulle. Politibilen kjørte deretter så fort som det var teknisk mulig for å ta igjen motorsykkelen. Bilen må etterhvert ha kommet opp i en svært høy hastighet. Politibilen fikk igjen kontakt med motorsykkelen da bilen kom til toppen av Gimlebakken. Motorsykkelen var da like ved Ranvik kolonial. Moe slo av tidsuret etter at motorsykkelen hadde passert fotgjengerfeltet ved Ranvik kolonial. Moe hevder at han er sikker på dette fordi han slo av uret etter at fotgjengerfeltet ikke lenger var opplyst av sykkelens lys. Avstanden mellom politibilen og sykkelen var da ca 400 meter. Det punktet politibilen da befant seg på ligger en del høyere enn fotgjengerfeltet der målingen ble avsluttet. Moe har forklart at han stanset avstandsmåleren i god tid før politibilen kom til fotgjengerfeltet ved Ranvik kolonial. Hver gang en bryter på måleapparatet benyttes, avgir apparatet en pipelyd. Dette ga Larsen mulighet til å kontrollere at målingen ble korrekt. Både Moe og Larsen har forklart at de er sikre på at målingen var riktig med god margin i tiltaltes favør. Målestrekningen ble under målingen målt til 1236 meter og tiden til 38,7 sekunder. Dette gir en gjennomsnittsfart på 114,9 km/t. Strekningen ble senere kontrollmålt til 1294 meter. Dette gir en sikkerhetsmargin på 58 meter i tiltaltes favør.
Retten har delt seg i synet på hvilken fart det kan legges til grunn som bevist at A holdt over målestrekningen.
Flertallet - Legland og Rønning, legger til grunn at rimelig og fornuftig tvil om momentene i straffutmålingen i denne konkrete saken må komme tiltalte til gode, idet bevisene på dette punktet i saken er av langt mer vidtrekkende betydning for tiltalte enn bevismomentene omkring skyldspørsmålet. Det legges til grunn at fartsmåleren fungerte som den skulle teknisk og at målingen etter beste overbevisning ble foretatt av en erfaren politimann. Riktigheten av resultatet beror likevel på den menneskelige nøyaktighet. For det første avhenger resultatet av at den som foretar målingen ser helt riktig. I den foreliggende saken ble tidsuret stanset mens politibilen holdt en særdeles høy hastighet, i mørket og på en avstand av ca 400 meter. På den annen side var målepunktet et fotgjengerfelt. Dette er et godt målepunkt i mørket. For det andre avhenger resultatet av at den som foretar målingen reagerer ved å trykke på måleknappene på nøyaktig riktig tidspunkt. En absolutt presisjon på disse punkter ligger etter flertallets mening utenfor det som er menneskelig mulig. Dette avbøtes imidlertid med de marginer som er lagt inn i målingen. Det er på det rene at sikkerhetsmarginen for målingen var 58 meter, hvilket er langt mer enn det instruksbestemte minimum av sikkerhetsmargin. Dessuten har Moe forklart at han la inn en ekstra margin både da han startet og da han stanset tidsuret. I tillegg er det gitt en liten margin i utregning av måleresultatet. En liten unøyaktighet har imidlertid svært store utslag når det gjelder så høye hastigheter som det her kan være snakk om. Avstandsmålingen er det ikke tvil om i den foreliggende sak. Tvil kan bare angå tidsmålingen som det ikke er mulig å etterprøve. En er imidlertid her avhengig av nøyaktigheten både ved oppstarting og ved stansing av målingen. Et kjøretøy som kjører med en fart av 114 km/t tilbakelegger ca 31,7 meter pr. sekund. De sikkerhetsmarginer som er innebakt i den foretatte beregningen er derfor i virkeligheten ikke store, men små. På bakgrunn av en samlet vurdering av momentene i den foreliggende saken har flertallet blitt stående ved at en fart på 105 km/t på målestrekningen kan anses bevist hinsides rimelig og fornuftig tvil. Flertallet vil bygge på denne hastigheten i den følgende vurdering.
Mindretallet, Ottemo, har kommet til at en fart på 114 km/t kan anses bevist med den nødvendige grad av sikkerhet. Det vises til de sikkerhetsmarginer som er lagt inn i målingen og som det er redegjort for ovenfor. Mindretallet har lagt vekt på at målingen er foretatt av en erfaren politimann som er trenet i å foreta nøyaktige observasjoner og som foretar flere målinger i uken. Det var god oversikt til målepunktene fra de posisjoner politibilen befant seg da observasjonene ble foretatt og det var ikke lys fra andre kjøretøyer som kunne forstyrre observasjonene. Mindretallet vil derfor bygge på en hastighet av 114 km/t i den følgende vurdering. - - -