LE-2001-392

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-03-12
Publisert:	LE-2001-00392
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Nedre Romerike hererdsrett Nr 99-01238 M - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00392 M.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Inger Wiig) mot A (Forsvarer: Advokat Thomas Randby).
Forfatter:	Lagdommer Bernt Krohg, formann. Kst. lagdommer Trond Christoffersen. Ekstraordinær lagdommer Ole Sjetn. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §39c, §227, §255, §257, §258, §35, §39, §62, Straffeprosessloven (1981) §348

Statsadvokatene i Oslo reiste 25. august 1999 tiltale ved Nedre Romerike herredsrett mot B og A for blant annet overlagt drap; straffeloven §233 første og annet ledd. I tiltalebeslutningen var grunnlaget angitt slik:

Onsdag 27. januar 1999 ca kl. 0305 drepte A og B, C. Etter å ha planlagt drapet lurte de C til å kjøre fra - - - plass i Oslo til krysset - - -veien/- - -veien ved X i Y under foregivende av at det dreide seg om en vanlig drosjetur. B var passasjer i drosjen mens A kjørte til stedet i en VW Golf personbil. Med en medbrakt pistol av merket Browning, cal. 9 millimeter, avfyrte B fra kort hold et skudd som traff C i halsen. Skuddet gikk gjennom bakre deler av ansiktsskjelettet og venstre tinningregion. C døde etter kort tid av skuddskaden og/eller av at hodets stilling hindret åndedrettet.

Nedre Romerike herredsrett avsa 13. april 2000 dom med slik domsslutning:

1. B, f *.*..77, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, straffeloven §258 jf §257 og straffeloven §255, 1. straffalternativ, jf straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 10 - ti - år. Ved soning fragår født xx.xx.2000 426 - firehundreogtjueseks - dager for utholdt varetekt.

2. A, f *.*..76, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, straffeloven §258, jf. §257, straffeloven §255, 1. straffalternativ, og straffeloven §227, 1. straffalternativ, jf. straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 10 - ti - år. Ved soning fragår født xx.xx.2000 430 - firehundreogtretti - dager for utholdt varetekt.

3. For A bemyndiges påtalemyndigheten til å anvende sikringsmidler i medhold av straffeloven §39 nr. a-f, for et tidsrom av inntil 10 - ti - år.

4. B og A skal til fordel for statskassen tåle inndragning av en pistol Browning, prod. nr. 245NV61824, jf straffeloven §35 annet ledd.

5. B dømmes til innen 2 - to - uker å betale kr 54.625 - kronerfemtifiretusensekshundreogtjuefem - til D og E.

6. A dømmes til innen 2 -to- uker å betale kr 54.625 - kronerfemtifiretusensekshundreogtjuefem - til D og E.

Påtalemyndigheten anket for begge de tiltaltes vedkommende over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjaldt domfellelsen for forsettlig drap og krevde i den forbindelse også ny behandling av erstatningskravet fra den dreptes foreldre. A anket på sin side over det samme, samt over sikringsbemyndigelsen.

Ankeforhandlingen i lagmannsretten begynte 28. august 2000. Om kvelden samme dag ble A funnet besvimt i dusjen i fengselet. Han ble undersøkt på sykehus dagen etter uten at det ble funnet noe spesielt. Da han møtte i retten om ettermiddagen den 29., oppga han imidlertid at han ikke husket noe fra tiden før besvimelsen. Nye undersøkelser den 30. august, blant annet på nevrologisk avdeling, ga ingen holdepunkter for at A led av noen konkret skade eller sykdomstilstand, men A oppga fortsatt at han ikke husket noe. Professor Grünfeld, som var tilstede som sakkyndig, fikk derfor i oppdrag å uttale seg om hukommelsessvikten. Han uttalte i erklæring av 1. september 2000 at det var mest sannsynlig at A simulerte, men utelukket ikke fullstendig at hukommelsessvikten kunne være reell. Forsvareren begjærte utsettelse, men lagmannsretten tok ikke begjæringen til følge og fortsatte ankeforhandlingen basert blant annet på opplesing av As politiforklaringer. Den 8. september 2000 avsa Eidsivating lagmannsrett dom med slik domsslutning:

1. B født *.*. 1977 dømmes for overtredelse av straffeloven 233 annet ledd jf. første ledd som fellesstraff med de forhold som ble rettskraftig avgjort ved Nedre Romerike herredsretts dom av 13. april 2000, jf. straffeprosessloven §348 første ledd og straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 16 - seksten - år.

2. A født *.*. 1976 dømmes for overtredelse av straffeloven §233 annet ledd jf. første ledd som fellesstraff med de forhold som ble rettskraftig avgjort ved Nedre Romerike herredsretts dom av 13. april 2000 jf. straffeprosessloven §348 første ledd og straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 16 - seksten - år. Til fradrag i straffen kommer 578 - femhundreogsyttiåtte - dager for utholdt varetekt.

3. Sikringsbemyndigelse for A gis ikke.

4. B og A dømmes in solidum til å betale 159.250 - etthundreogfemtinitusentohundreogfemti kroner i erstatning og oppreisning til D og E innen 2 - to - uker, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

5. Saksomkostninger idømmes ikke.

A anket til Høyesterett. Anken gjaldt blant annet saksbehandlingen og rettet seg spesielt mot at lagmannsretten ikke hadde tatt forsvarerens begjæring om utsettelse til følge. Påtalemyndigheten anket over sikringsspørsmålet, mens B anket over straffutmålingen. Påtalemyndighetens og deler av As anke ble henvist til Høyesterett.

Ved kjennelse 4. april 2001 ( HR-2001-01441) tok Høyesterett As anke til følge. Kjennelsen har slik slutning:

Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves for så vidt angår A.

Høyesterett fant at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke hadde tatt uttrykkelig stilling til om A selv kunne bebreides for at han ikke forklarte seg. I og med at lagmannsrettens dom ble opphevet, var det ikke aktuelt for Høyesterett å gå nærmere inn på ankene over straffutmålingen og sikringsspørsmålet.

Den nye ankeforhandlingen for lagmannsretten for As vedkommende ble gjennomført på Lillestrøm i tidsrommet 4. - 11. mars 2002. Her ble spørsmålet om A er skyldig i medvirkning til overlagt drap behandlet helt på nytt. A møtte og forklarte seg. Under bevisførselen om skyldspørsmålet ble det ført 20 vitner; 13 møtende og 7 ved telefonavhør. I tillegg til de to opprinnelige psykiatrisk sakkyndige, professorene Berthold Grünfeld og Kjell Noreik, var det for lagmannsretten denne gang også oppnevnt ytterligere to sakkyndige; professor i rettspsykologi Kirsten Rasmussen og professor i nevrologi Harald Schrader. De to sistnevnte var oppnevnt dels for å redegjøre for situasjonen med angivelig hukommelsessvikt ved forrige gangs behandling i lagmannsretten, dels for å kunne bistå retten hvis en tilsvarende situasjon skulle oppstå under den nye ankeforhandlingen. Grünfeld, Rasmussen og Schrader var tilstede fra oppstarten mandag 4. mars 2002 og deretter i noe varierende grad i fortsettelsen, jf. rettsboka. I og med at det ikke var tvil om tiltaltes tilregnelighet, var det ikke aktuelt med noen sakkyndig redegjørelse for dette i forbindelse med bevisførselen om skyldspørsmålet. Fordi Grünfeld - utenfor mandatet - hadde uttalt seg noe om forhold i tilknytning til skyldspørsmålet for herredsretten, ble forsvarerens anmodning om å få dette gjentatt for lagmannsretten imøtekommet.

Fredag 8. mars 2002 ble lagretten forelagt følgende spørsmål vedrørende det forholdet som var omhandlet i den opprinnelige tiltalebeslutningen post I:

Spørsmål 1 - hovedspørsmål: Er tiltalte A skyldig i å ha medvirket til å forvolde en annens død?

Grunnlag er følgende forhold: Onsdag 27. januar 1999 ca kl. 0305 i krysset - - -veien/- - -veien i Y skjøt B C i hodet slik at han døde. A medvirket til dette bl.a. ved å peke ut C for B, ved å finne ut hvor C befant seg med drosjen sin, ved å kjøre B til stedet der drosjen sto og ved å utfordre B til å skyte C i hodet. Deretter kjørte han i forveien til stedet der drapet fant sted, mens han holdt B orientert om dette gjennom tekstmeldinger og telefonsamtale.

Spørsmål 2 - tilleggsspørsmål: Er den i spørsmål 1 omhandlede overtredelse begått med overlegg ved at drapet skjedde etter forutgående planlegging mellom B og A?

Lagretten svarte ja på begge spørsmålene. Retten godtok lagrettens kjennelse.

Mandag 11. mars 2002 var det bevisførsel om straffespørsmålet og erstatningskravet. Ett vitne og avdødes far forklarte seg. I tillegg redegjorde de sakkyndige Grünfeld, Noreik og Rasmussen for sitt arbeid og sine vurderinger.

Aktor la ned påstand om at tiltalte idømmes forvaring i anstalt, jf. straffeloven §39c nr. 1, med en tidsramme på 21 år og med en minstetid på 10 år.

Bistandsadvokaten la ned påstand om at hver av foreldrene til fornærmede tilkjennes oppreisningserstatning med 120.000 kroner.

Forsvareren påsto tiltalte ansett på mildeste måte.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om fengsel eller forvaring.

Forvaring i anstalt under kriminalomsorgen er en tidsubestemt straff som tilregnelige lovbrytere kan idømmes «når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet», jf. straffeloven §39c. I og med at tiltalte i vår sak er funnet skyldig i en alvorlig voldsforbrytelse, er det §39c nr. 1 som angir de nærmere vilkår og retningslinjer for vurderingen. Her heter det i annet, tredje og fjerde punktum at

«det [må] antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen ... sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. Det skal særlig legges vekt på om lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt i første punktum.»

De forbrytelser som er nevnt i første punktum er, i tillegg til alvorlige voldsforbrytelser, «seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet eller utsatte disse rettsgodene for fare».

Omstendighetene omkring det drapet tiltalte er funnet skyldig i å ha medvirket til, er spesielle. Som det går fram av spørsmålsskriftet til lagretten, jf. ovenfor, består tiltaltes medvirkning blant annet i at han utfordret en kamerat til å drepe offeret. Kameraten var utstyrt med en ladd pistol, som tiltalte og kameraten hadde stjålet ved innbrudd i en våpenforretning noen dager i forvegen. Bortsett fra at offeret, på samme måte som tiltalte og kameraten, tilhørte drosjemiljøet i Oslo, var det nærmest tilfeldig at akkurat han ble valgt ut. Både det forhold at offeret ble valgt tilfeldig og at tiltalte fikk en annen til å utføre selve drapshandlingen, trekker etter lagmannsrettens syn i retning av at det kan være en nærliggende fare for at tiltalte på nytt vil begå en slik forbrytelse som nevnt i §39 nr. 1 første punktum.

Det er også sider ved tiltaltes atferd og sosiale og personlige funksjonsevne som trekker i samme retning. Lagmannsretten viser her til Grünfelds og Noreiks tilleggserklæring av 20. februar 2002 for lagmannsretten. Her heter det blant annet om tiltalte:

«Han er oppfattet som en løgner og at han levde i en fantasiverden med forestillinger om å være i besittelse av store pengebeløp samt at han var leder av en mafiagruppe. De sakkyndige har oppfattet obs. som selvopptatt, oppmerksomhetssøkende, med liten evne til empati og at han var sårbar, med betydelige innslag av aggresjoner.

Samlet sett har obs. tidligere fungert sosialt og personlighetsmessig meget svakt, med betydelige tilpasningsvansker, forstyrret realitetssans, dog uten psykotisk karakter, svakt utviklet kontaktevne, rimeligvis beroende på en tidlig kontaktskade, og atskillig underliggende aggresjon, som etter hvert manifesterte seg i bisarre drapsfantasier og som endte i medvirkning til drapet på C.»

Disse sakkyndige har, både nå og tidligere, gitt uttrykk for at tiltalte har en «personlighetsforstyrrelse av blandet dyssosial og dramatiserende type».

Når lagmannsretten, under en viss tvil, likevel er kommet til at en tidsbestemt straff i dette tilfellet må anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, er det først og fremst fordi fengselsstraffen i alle fall vil måtte bli meget langvarig, jf. nedenfor.

Dessuten har lagmannsretten lagt vekt på at tiltalte, da drapet ble begått, ikke var mer enn drøyt 22 år gammel, og at det synes som om han i den perioden han har sittet varetektsfengslet har kommet inn i en relativt positiv utvikling. Retten viser her igjen til de psykiatrisk sakkyndiges tilleggserklæring av 20. februar 2002, hvor det heter om dette:

«I løpet av de siste 1 1/2 årene, etter lagmannsrettssaken i august-september 2000, synes obs. å ha gjennomgått en ikke ubetydelig personlighetsmessig vekst og modning, slik at han i dag fremstår i vesentlig bedre psykisk og sosial forfatning. Innen rammen av fengselsvesenet synes han å fungere meget godt, med skolemessig solid progresjon og arbeidsmessig gjør han en god innsats. Han virker energisk og målrettet.»

Professor Grünfeld har, på bakgrunn av observasjoner under ankeforhandlingen, uttalt seg noe mer forbeholdent i sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten. Han taler nå om en «viss» personlighetsmessig vekst, og om «bedre» - ikke «vesentlig bedre» - psykisk og sosial forfatning. Professor Noreik, som ikke var tilstede under tiltaltes forklaring, har ikke hatt noe grunnlag for å endre oppfatning og har derfor vist til den felles skriftlige erklæringen på dette punktet. Begge de sakkyndige har imidlertid holdt fast ved at de anser tiltalte som «relativt gunstig stillet med hensyn til prognosen hva angår faren for tilbakefall til straffbare handlinger». Professor Noreik framholdt i sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten spesielt at tiltalte ikke har noe egentlig rusproblem, og at dette er en positiv faktor med tanke på framtida.

Lagmannsretten legger dette til grunn. Retten vil i tilknytning til farevurderingen også nevne at tiltalte ikke er dømt for straffbare handlinger før dommen i herredsretten 13. april 2000. Denne omfattet riktignok trusler mot en tidligere kjæreste i desember 1998, altså før drapet. Og det foreligger også en vitneforklaring for lagmannsretten vedrørende tilsvarende forhold fra 1993, som ikke ble politianmeldt. Dessuten er det et faktum at tiltalte, ved Ringerike herredsretts dom av 23. november 2001, ble funnet skyldig i å ha framsatt trusler mot en fengselsbetjent mens han satt varetektsfengslet våren 1999. Men dels er det her tale om svært gamle forhold, dels er det tale om trusler som tross alt ikke ble iverksatt. Trusler av denne typen vil riktignok, på bakgrunn av tiltaltes personlighet, kunne representere et farlig skritt på vegen i retning av faktisk utøvd vold. Likevel er det lagmannsrettens oppfatning at dette ikke er tilstrekkelig grunn til å idømme en tidsubestemt reaksjon i dette tilfellet. Retten har i denne forbindelse særlig lagt vekt på at en slik reaksjon vil kunne virke negativt i forhold til den - forsiktige - behandlingsoptimismen som de psykiatrisk sakkyndige har gitt uttrykk for i tilleggsuttalelsen av 20. februar 2002.

Lagmannsretten er derfor kommet til at det, i stedet for forvaring, må utmåles en fengselsstraff. Selv om drapet vil være dominerende ved utmålingen, peker lagmannsretten på at straffen her også skal dekke flere andre - til dels alvorlige - straffbare forhold. Stikkordmessig og i kronologisk rekkefølge kan disse oppsummeres slik:

- trusler, straffeloven §227 første ledd første punktum, ved flere anledninger i desember 1998 overfor tidligere kjæreste,

- underslag, straffeloven §255 første straffalternativ, ved tilegnelse av sigaretter og ca 40.000 kroner i kontanter fra en bensinstasjon gjennom et fingert ran 10. januar 1999, samt

- grovt tyveri, straffeloven §257 jf. §258, av to pistoler, et gevær samt ammunisjon, ved innbrudd i en våpenforretning natt til 24. januar 1999.

Både det fingerte ranet og våpentyveriet ble begått sammen med B, som senere altså utførte selve drapshandlingen med en av de pistolene som ble stjålet.

Når det gjelder selve drapet legger lagmannsretten til grunn følgende hendelsesforløp:

Tiltalte hentet sin kamerat, B, natt til onsdag 27. januar 1999, i en bil tiltalte hadde leid. B hadde med de to stjålne pistolene og ammunisjon, slik han hadde fått beskjed om av tiltalte. Først kjørte de rundt i Oslo på leting etter en drosjekollega som irriterte tiltalte. Tiltalte hadde tidligere snakket om å «ta» denne kollegaen, og B hadde fått inntrykk av at det var han - B - som i tilfelle skulle utføre dette.

Da de ikke fant denne kollegaen, oppsto det spørsmål om å ta noen andre. Tiltalte mente at B var stor i kjeften, og han utfordret ham til å vise at han dugde til noe. Han pekte ut fornærmede som et nytt mulig offer. Ved hjelp av tekstmeldinger kom de i kontakt med fornærmede, som forklarte at han sto på drosjeholdeplassen på - - - plass. Her kjørte tiltalte opp i bakkant av holdeplassen og stanset. B tok på seg engangshansker, tok fram den ene pistolen og tok ladegrep. Da fornærmedes drosje kom først i køen, stakk B pistolen i bukselinningen og gikk ut av bilen. Tiltalte utfordret B til å gjøre det han hadde sagt og «sikte etter hue». B gikk fram til fornærmedes bil, hvor han satte seg inn i baksetet og ba om å bli kjørt til Y. Dette hadde tiltalte gitt B beskjed om tidligere. Tiltalte kjørte selv samme veg og kom fram til Y før drosjen. Underveis hadde tiltalte og fornærmede kontakt gjennom tekstmeldinger på mobiltelefonen. Da drosjen kom til X-krysset, stanset den. B ringte til tiltalte og fikk nærmere instruksjoner om hvor han skulle kjøre videre. Tiltalte dirigerte ham til - - -veien og ba ham stanse i krysset - - -veien/- - -vegen. Tiltalte så drosjen kjøre inn - - -vegen, hvor den stanset etter noen meter. Umiddelbart etterpå skjøt B fornærmede i hodet slik at han døde. Deretter plukket tiltalte opp B og kjørte mot Oslo.

På vegen tilbake sendte de to tekstmeldinger til fornærmedes mobiltelefon. Tiltalte ringte også til en annen drosjekollega og sa at «Jeg har skutt C» eller noe lignende.

Lagmannsretten bemerker at nivået for straffen i et tilfelle som dette i stor grad blir bestemt av det straffbare forholdets objektive grovhet og karakteren av tiltaltes forsett. Retten viser blant annet til Rt-2000-2076, hvor dette er sagt uttrykkelig.

Når det gjelder tiltaltes forsett, peker lagmannsretten - i tillegg til det man kan slutte seg til ut fra det beskrevne hendelsesforløpet - på at lagretten har svart ja på spørsmålet om drapet er begått med overlegg. Dette tilsier i seg selv en meget streng straff.

Når det gjelder forholdets «objektive grovhet», er det også langt på veg tilstrekkelig å vise til beskrivelsen ovenfor av hva som foregikk. I tillegg til at det er tale om en meningsløs likvidering av et tilfeldig, uskyldig offer, peker lagmannsretten på at tiltalte - gjennom sin «utfordring» av B - har medvirket til å påføre også B og hans nærmeste sorg og ulykke.

Lagmannsretten vil, som et ytterligere straffskjerpende moment i tilknytning til drapet, nevne tiltaltes etterfølgende forhold. Kort tid etter drapet kontaktet tiltalte både politiet og en avis. Overfor disse gjorde han gjeldende at han visste hvorfor offeret var drept. Han fortalte oppdiktede historier om at offeret skulle ha hatt befatning med transport av narkotika for den russiske mafiaen. Historiene fikk store oppslag i media. Selv om det senere ble klarlagt at historiene bare var fantasi fra tiltaltes side, har inntrykket av noe kriminelt fortsatt å hefte ved fornærmede. Dette har ført til en betydelig tilleggsbelastning for de etterlatte.

Når det også skal ta hensyn til de øvrige forholdene som ble rettskraftig avgjort ved herredrettens dom, er retten etter dette kommet til at fengsel i 17 år vil være en passende straff for tiltalte.

Aktor har opplyst at varetektsfradraget pr. i dag utgjør 1128 dager.

Når det gjelder erstatningskravet fra fornærmedes foreldre, viser lagmannsretten - de juridiske dommerne - til påstanden fra bistandsadvokaten. Denne er basert på det normeringssynspunktet som ble trukket opp i Rt-2001-274. På bakgrunn av det som er nevnt om de tilleggsbelastninger som tiltaltes hensynsløse opptreden, også i etterkant av drapet og under politietterforskingen, har påført familien, har retten ingen problemer med å ta påstanden til følge. Retten kan ikke se at det skaper problemer at tiltaltes medskyldige, B, allerede ved rettskraftig dom i lagmannsretten er dømt til å betale et mindre beløp i erstatning for samme handling til foreldrene i fellesskap. Av den dommen går det uttrykkelig fram at B er solidarisk ansvarlig med tiltalte. Lagmannsrettens dom nå innebærer at foreldrene til sammen blir tilkjent 240.000 kroner fra tiltalte. B er solidarisk ansvarlig for den delen av dette som han ble ilagt ved lagmannsrettens dom av 8. september 2000.

Saksomkostninger er det ikke grunnlag for å ilegge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født *.*. 1976, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd. For dette og for de forholdene som ble rettskraftig avgjort ved Nedre Romerike herredsretts dom av 13. april 2000 fastsettes en felles straff av fengsel i 17 - sytten - år. Ved soningen fragår 1128 - ettusenetthundreogtjueåtte - dager for utholdt varetekt.

2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til D med 120.000 - etthundreogtjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til E med 120.000 - etthundreogtjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

4. Saksomkostninger ilegges ikke.