LE-2001-514

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-12-13
Publisert:	LE-2001-00514
Stikkord:	Familierett, Samboerforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Nedre Romerike herredsrett Nr 00-01859 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00514 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Geir S. Dahlskås v/advokatfullmektig Kenneth Jøranli). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Britta Gerhardt v/advokatfullmektig Line Gerhardt).
Forfatter:	Lagdommer Fridtjof Mohr. Lagdommer Vegard Sunde. Tilkalt dommer, herredsrettsdommer Ingjerd Thune
Lovhenvisninger:	Sameigelova (1965) §9, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, Ekteskapsloven (1991) §58

Saken gjelder tvist mellom tidligere samboere om en bil var i sameie, og i tilfelle hvordan nettoverdien av bilen på tidspunktet for samlivsbruddet skal fordeles mellom dem.

A og B traff hverandre i 1993. Forholdet mellom de to var noe ustabilt fram til de fikk et felles barn, C, som ble født **.**.1996. C er født med Downs syndrom. Da C ble født, bodde partene ikke sammen. Etter fødselen fant de sammen igjen. Samlivet ble brutt i mars 1999.

Paret kjøpte felles bolig i november 1997, en rekkehusleilighet i X. Leiligheten ble solgt i januar 2000. Det oppsto tvist mellom partene om hvordan salgssummen skulle fordeles. Sarpsborg byrett avsa fastsettelsesdom 10. juli 2000 for at A og B hadde rett til en halvpart hver av nettoprovenyet etter salget av leiligheten. Dommen er rettskraftig.

Den 16. juni 1998 ble det inngått kjøpekontrakt for en brukt personbil av typen Chrysler Stratus LX 2,5 1995 modell mellom - - - AS, X som selger og A som kjøper. Kjøpesummen var kr 219.000.

Av kjøpesummen ble kr 76.650 betalt kontant. Resten ble finansiert ved et innkjøpslån med salgspant i bilen gjennom DnB Finans AS. Etter gjeldsbrevet er både A og B låntakere og solidarisk ansvarlig for lånet. Inkludert stiftelsesomkostninger lyder gjeldsbrevet på kr 143.880. Gjeldsbrevet er datert samme dag som kjøpekontrakten, den 16. juni 1998. A og B har signert som låntakere. - - - AS har medundertegnet som leverandør.

A disponerte bilen etter samlivsbruddet. Den 1. november 2000 ble bilen meldt stjålet. A fikk utbetalt skadeserstatning fra If Skadeforsikring i januar 2001. Ved forsikringsoppgjøret la forsikringsselskapet til grunn at bilen hadde en verdi inkludert omregistreringavgift på kr 174.340. A fikk utbetalt dette beløpet med fradrag for egenandelen under forsikringen.

Det kom ikke til enighet om oppgjøret for bilen mellom partene. B tok derfor ut stevning mot A ved Nedre Romerike herredsrett den 29. november 2000. Hun krevde utbetalt kr 60.000 som sin andel av bilens nettoverdi ved samlivbruddet etter fradrag for restgjelden på dette tidspunktet. A tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

Nedre Romerike herredsrett avsa dom 8. mai 2001 med slik slutning:

1. A dømmes til å betale kr 44.000,- - kronerførtifiretusen 00/100 - til B med tillegg av 12% rente p.a. fra 15.01.2001 til betaling skjer.

2. A erstatter sakens omkostninger for B med kr 3.637,50 - kronertretusensekshundreogtrettisyv 50/100 - og det offentlige med kr 10.012,50 - kronertitusenogtolv 50/100.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.

A har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt i Lillestrøm tinghus 29. november 2001. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har for lagmannsretten i det vesentlig anført:

A gjør gjeldende å være eneier av bilen. Han sto som kjøper av bilen i kjøpekontrakten og ervervet denne alene.

Kontantandelen av kjøpesummen på kr 76.650 ble overført fra hans bankkonto og er i sin helhet betalt av hans midler alene. A var innvilget midlertidig kreditt fra sin bankforbindelse. Dette hadde han ordnet selv.

De kr 45.000 som senere ble satt in på hans bankkonto fra Bs mor, var tilbakebetaling av et lån som A hadde gitt henne i forbindelse med oppussing av boligen hennes. Det ble ikke opprettet noe gjeldsbrev på beløpet mellom partene. I hans kultur er det ikke vanlig ved lån mellom familiemedlemmer. Da pengene kom inn, slettet han kreditten på sin konto.

Eneste tegn på at B er sameier er at hun undertegnet låneavtalen. Dette er imidlertid ikke avgjørende. At begge samboere ble oppført som låntakere skjedde etter anbefaling fra selger, som var Bs tidligere arbeidsgiver. Grunnen til dette var bare at lånesøknaden da ville bli innvilget raskere.

A dekket alle utgiftene til bilen under samlivet. Han betalte alle faste kostnader, så som løpende låneterminer og forsikring. Han dekket også alle de variable kostnadene.

A dekket i tillegg sin andel av de daglige utgiftene i samlivet. A hadde vesentlig høyere inntekt enn B under samlivet. Han hadde en alminnelig inntekt på kr 198.400 i 1998. B hadde en alminnelig inntekt på kr 39.300 i 1998.

B har ikke opparbeidet seg noen eierrettigheter til bilen under samlivet. Etter rettspraksis skal det langt mer til for å opparbeide eierrettigheter i andre gjenstander enn felles bolig.

Det bestrides at bilen ble lagt ut for salg. Den ble uansett ikke solgt.

Det må legges til grunn objektive kriterier for verdsettelsen. Etter bilbransjens bruktbillister hadde bilen en markedsverdi ved samlivsbruddet på kr 204.000. Markedsprisen i privatmarkedet må imidlertid legges til grunn. Dette ligger 10-15% lavere enn bruktbilprisene som motorbransjen benytter, som inkluderer bilforhandlernes avanse og garantiordninger. I oppgjøret mellom partene kan bilens verdi ved samlivsbruddet ikke settes høyere enn kr 180.000.

Erstatningsoppgjøret fra forsikringsselskapet er ikke avgjørende. Forsikringsoppgjøret var basert på andre prinsipper. Skadelidte skulle settes i samme situasjon som før skaden, det vil si kunne kjøpe en tilsvarende bil hos en bilforhandler.

Ekteskapsloven §58 gjelder ikke i saken. De alminnelige formuerettslige regler kommer til anvendelse. Sameieloven gjelder mellom samboerne. De samlede utgiftene ved bilen under samlivet utgjør kr 125.540. For det tilfelle at B tilkjennes en eierandel i bilen, krever A at B må belastes i oppgjøret for sin andel av utgiftene etter den sameiebrøken som retten måtte fastsette, jf sameieloven §9. Kravet om utgiftsrefusjon må motregnes i det beløpet B eventuelt måtte bli tilkjent.

Etter samlivsbruddet har A utbetalt kr 80.000. Subsidiært anføres at dette var et endelig oppgjør av ethvert økonomisk mellomværende når det gjaldt sameide gjenstander. Når Sarpsborg byrett i ettertid har fastslått at leiligheten var eiet 50/50 og nettoprovenyet etter boligsalget derfor ble delt likt mellom partene, må det i alle tilfelle tas hensyn til det utbetalte beløpet i nærværende sak. Hvis B skal gis eierbeføyelser i bilen, må halvparten av de allerede betalte kr 80.000, det vil si kr 40.000 komme til fradrag.

A har lagt ned slik påstand:

1. A frifinnes.

2. Ankende part og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsretten.

B har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

B bestrider at A har kjøpt bilen alene. Bilen ble kjøpt av partene i fellesskap til felles formål under samlivet. Etter at C ble født var de avhengig av barnevogn og trengte en stor og sikker bil. Dessuten skulle de kjøre til Jugoslavia på ferie.

Bilen ble kjøpt hos Bs arbeidsgiver. De fikk derfor et godt kjøp. I forhold til bruktbilprisen pr. juli-august 1998 lå listeprisen på kr 245.000. Det ble derfor i realiteten gitt en rabatt på kr 26.000 ved kjøpet. B anfører at rabatten ble gitt som følge av hennes arbeidsforhold.

At bare A sto på kjøpekontrakten, skyldtes det forhold at han hadde tjent opp bonuspoeng, slik at de derved fikk billigst mulig bilforsikringspremie. B hadde ikke tidligere eid egen bil.

Den største delen av kjøpesummen for bilen ble lånefinansiert ved gjeldsbrevlånet på kr 143.880. Begge var låntakere. Bs ansvar for lånet sammen med A bekrefter at bilen var eid i sameie. Hun ville ellers ikke ha påtatt seg noe gjeldsansvar.

Det er riktig at kontantandelen av kjøpesummen på kr 76.650 ble overført til selgeren fra As konto. Bs mor hadde på forhånd sørget for å melde inn en midlertidig personlig kreditt på kr 45.000 på kontoen hans. Moren arbeidet i banken som ga kreditten, og kunne derfor gjøre det. Uten kreditten var det ikke dekning på konto. Hun bidro for at de skulle få en trygg bil til ferieturen. Moren skulle senere innfri kreditten når hun fikk oppgjør etter salg av sin leilighet. A hadde ikke økonomi til selv å få innvilget slik kreditt.

Moren overførte senere kr 45.000 som forutsatt. B er enebarn. Pengene var en gave til henne. Beløpet ble overført til As konto, hvor kreditten var innmeldt, slik at denne kunne slettes.

Det er riktig at A hjalp Bs mor med oppussing. Han hadde ikke økonomi til å gi henne noe lån på kr 45.000. Tvert i mot var det Bs mor som hjalp partene med betaling av regninger, herunder en rørleggerregning på vel kr 8.000, som var gått til inkasso. Hun betalte også for reisen til As foreldre da de kom på besøk til Norge.

Resten av kontantbeløpet, kr 31.650 ble betalt av midler som var oppspart av partene i felleskap under samlivet, slik at dette beløpet er innbrakt i fellesskap. At pengene sto på As konto er ikke avgjørende.

Partene har hatt felles økonomi. A betalte de største regningene. Han tjente mest. B bidro med det hun kunne. Hennes inntekter gikk stort sett med til mat og klær, strøm, telefon m.v. Det var intet å sette til side av det hun tjente. B var hjemmeværende med C det første leveåret. Fra 26. februar 1998 arbeidet hun i full stilling som kontormedarbeider i - - - AS, en stilling hun opprinnelig kom inn i som praksisplass gjennom arbeidskontoret. Hun ble fast ansatt 15. juni 1998. I full stilling hadde hun en årslønn på brutto kr 186.000.

At B, særlig den første tiden etter fødselen, tok så stort ansvaret hjemme og med oppfølgningen av C, gjorde det mulig for A å jobbe overtid. Hennes husarbeid må tillegges vesentlig vekt. Husmorinnsatsen anføres i seg selv å være nok til å konstatere sameie. Det vises til Husmordommen, Rt-1975-220. Arbeidet som hjemmeværende har vært særlig krevende som følge av at datteren har Downs syndrom. Alternativet ville vært å leie inne hjelpetjenester til den funksjonshemmede datteren.

Det er riktig at billånet ble betjent fra As bankkonto. Det samme var tilfelle med boliglånet. Samlet utgjorde renter og avdrag på de to lånene ca kr 6.000 pr. måned. B dekket imidlertid andre husholdningsutgifter og medvirket derved til anskaffelsen av bilen som sameier.

B gjør gjeldende å ha bidratt ved anskaffelsen av bilen med halvparten av kontantinnskuddet som var felles oppsparte midler, halvparten av lånefinansieringen som de begge sto ansvarlig for, og de kr 45.000 som var en gave til henne fra moren. Regnet ut fra kostprisen utgjør Bs eierandel 60%. A har bidratt med 40%, som tilsvarte halvparten av lånet.

Den verdien herredsretten har lagt til grunn for bilen er ikke for høy. Verdien av bilen utgjorde minst kr 200.000 ved samlivsbruddet i mars 1999. Listeprisen pr. dette tidspunktet var kr 204.000. Bilen ble satt til salgs hos - - - AS, hvor B arbeidet. Det kom inn tilbud fra to forskjellige interessenter på kr 219.000. I henhold til en verdivurdering fra - - - AS av 26. januar 2000 var markedsprisen da kr 209.000 eksklusiv registreringsavgift. Ved forsikringsoppgjøret pr. 1. november 2000, 1 år og 8 måneder etter samlivsbruddet, ble verdien eksklusive registreringsavgift vurdert til kr 169.000. Verdireduksjonen på en bil som denne utgjør ca kr 25.000 pr. år.

Det bestrides at den betalingen som A har foretatt av kr 80.000 innebar et endelig oppgjør mellom partene for utløsning av sameiegjenstander, herunder bilen. B ble ikke slettet som debitor for billånet, selv om beløpet ble betalt.

Oppgjøret gjaldt leiligheten og har intet med denne saken å gjøre. B hadde skutt inn egenkapital ved kjøpet av leiligheten fra studielånet sitt, nedkomststønaden til mor og pengegaver fra mormor med til sammen ca kr 110.000. Etter en muntlig avtale mellom partene skulle B derfor få utbetalt forlodds kr 100.000. Av dette fikk hun utbetalt kr 80.000. Beløpet var et foreløpig oppgjør, som skulle gjøre det mulig for B å starte oppussing av en leilighet hun skulle overta fra sin mor etter bruddet mellom partene.

A skaffet beløpet til veie ved å refinansiere boliglånet. Da leiligheten ble solgt og boliglånet innfridd, var det netto salgsproveny etter fradrag for den økte pantegjelden som ble delt likt mellom partene. Nedbetalingen av lånet mellom samlivsbruddet og salget var ubetydelig. I realiteten fikk B derfor bare utbetalt det halve, kr 40.000 og har ikke på langt nær fått kompensert egenkapitalinnskuddet ved kjøp av leiligheten.

Det er ikke grunnlag for å kreve kompensasjon for andel av utgiftene til bilen under samlivet, jf sameieloven §9. Kostnadene har gått inn i den felles økonomien og B har derved allerede dekket sin del.

B har lagt ned slik påstand:

1. Nedre Romerike herredsretts dom av 8. mai 2001 stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Et samboerforhold leder ikke uten videre til at det oppstår noe formuerettslig sameie mellom samboere. Utgangspunktet er at hver av partene eier sitt. Dette gjelder som utgangspunkt også for eiendeler som samboere erverver under samlivet. Slike gjenstander blir ikke sameie uten at det foreligger særskilt grunnlag for det. Spørsmålet om et sameie er oppstått, og i tilfelle det nærmere eierforholdet mellom partene, må avgjøres konkret ut fra omfanget og karakteren av de rettsstiftende kjennsgjerninger som et sameie er basert på.

Spørsmålet om et sameie har oppstått er nærliggende for flere forskjellige slags eiendeler som er til samboeres felles personlige bruk. Problemstillingen er ikke bare aktuell når det gjelder samboeres felles bolig, men også for andre formuesobjekter av betydning, så som partenes bil.

Lagmannsretten finner det i denne saken klart at den omtvistede bilen var eiet i sameie mellom partene. Etter bevisførselen legger retten til grunn at den omtvistede bilen er ervervet og eiet av partene i fellesskap og ikke av A alene.

Bilen ble anskaffet under samlivet i juni 1998. Bilkjøpet var et felles prosjekt, og bilen ble anskaffet til partenes felles formål. Etter å ha fått barn sammen, hadde de som nybakte foreldre behov for en stor og sikker bil i det daglige. Bilen skulle også benyttes på en nær forestående ferietur til Jugoslavia. A har forklart at det i det alt vesentlige var B som kjørte C og faktisk brukte bilen.

Det var A som tok initiativ til å kjøpe bilen. Bilen ble kjøpt gjennom Bs arbeidsgiver og av denne grunn til en gunstig pris. Hennes arbeidsforhold bidro således indirekte til å gjøre kjøpet mulig, i et hvert fall til en gunstigere pris enn hos en tilfeldig bilforhandler.

Lagmannsretten finner ikke å legge avgjørende vekt på det formelle forhold at bare As navn står på kjøpekontrakten, men legger avgjørende vekt på den underliggende økonomiske realitet mellom partene. Begge parter har medvirket til anskaffelsen av bilen ved å bidra økonomisk.

Lånefinansieringen skjedde i felleskap. Begge parter står som låntakere på gjeldsbrevet, utad med solidaransvar overfor kreditor for hele lånet. Det har formodningen mot seg at B medundertegnet på gjeldsbrevet uten at hun samtidig var deleier i bilen som ble kjøpt. Gjeldsbrevet er av samme dato som kjøpekontrakten og ble medundertegnet av leverandøren. Mellom partene legges det til grunn en presumsjon om et proratarisk ansvar for lånet, hver for en halvpart. Det foreligger ikke opplysninger som tilsier en annen intern ansvarsfordeling. A og B legges således til grunn å ha bidratt hver med en halvpart av den lånefinansierte delen av kjøpesummen.

Begge har også skutt inn kontant kapital ved ervervet. Det største kontante ervervsbidraget skriver seg fra B.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at den innbetalingen som ble foretatt til As konto fra Bs mor, var en tilbakebetaling av et lån som A hadde ytt moren. Det er ikke fremlagt skriftlig dokumentasjon for noe låneforhold. Etter bevisførselen finner retten det heller ikke bevist som sannsynlig at A hadde en økonomi som ga rom for å yte henne et lån i størrelsesorden kr 45.000.

I likhet med herredsretten finner også lagmannsretten det bevist at kr 45.000 av kjøpesummen ble skaffet til veie av B, og at dette var en gave fra hennes mor. B var enebarn. Moren hadde også tidligere hjulpet datteren økonomisk. Det er ikke omtvistet mellom partene at et slikt beløp ble overført fra morens konto, og at den midlertidige kreditten på As konto på kr 45.000 derved kunne slettes. Hvordan kreditten ble etablert, hvem som sørget for dette og de nærmere betingelsene for kreditten er det ikke brakt klarhet i for lagmannsretten. Det har utvilsomt skjedd en formuesoverføring fra moren. Lagmannsretten legger til grunn at tilsagn om gaven forelå når kjøpet fant sted. At det ble etablert en midlertidig lønnskontokreditt på As konto er uten avgjørende betydning.

Den resterende kontantdelen på kr 31.650 anses innskutt fra midler som partene i felleskap hadde gjort det mulig å sette til side under samlivet. De felles oppsparte midlene anses innbrakt med en halvpart fra hver.

Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at partene har hatt en felles husholdning med integrert økonomi. Selv om A har hatt høyest inntekt, har B bidratt med det hun kunne til familiens felles underhold. Ved vurderingen av om de oppsparte midlene på As konto er brakt til veie ved felles innsats, må det tas hensyn til at B var hjemmeværende med fellesbarnet den første tiden etter fødselen og deretter arbeidet i redusert stilling.

At låneterminene for billånet ble belastet på As konto, finnes ikke å være avgjørende. Ei heller at han har betalt faste og variable utgifter ved bilholdet. B har betalt andre felles utgifter til husholdningen. Begge hadde fulltidsjobb da bilen ble anskaffet. Hun har bidratt med sine inntekter til partenes felles husholdning ved betaling av forbruksutgifter.

Det var ikke avtalt noen bestemt eierbrøk mellom partene. Andelsfastsettelsen må skje med grunnlag i partenes ervervsbidrag. B har bidratt med kr 132.765 og A med kr 87.765. Sett i forhold til kostprisen på bilen som var kr 219.000, tilsier dette en eierandel for B på ca 60% og A på ca 40%.

Det er enighet mellom partene om at oppgjøret dem i mellom skal skje på grunnlag av bilens verdi ved samlivsbruddet i mars 1999. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Lagmannsretten finner ikke at herredsretten har lagt en før høy verdi til grunn når bilens salgsverdi er vurdert til kr 200.000. Listeprisen for denne typen bruktbil var pr. mars 1999 kr 204.000. Dette faktum er uomtvistet mellom partene. Prisen som oppnås i markedet ved et faktisk salg, vil kunne være både høyere og lavere. Det kan både skyldes individuelle forhold ved den enkelte bil og om bilen selges gjennom forhandler eller privat. Den konkrete salgsprisen vil være det avgjørende. I mangel av et faktisk salg, må det være forsvarlig å ta utgangspunkt i listeprisen. Lagmannsretten viser også til den fremlagte vurderingen fra - - - AS datert 26. januar 2000, hvor markedsverdien av bilen er anslått til ca kr 200.000 etter fradrag for antatt påkost og registreringsavgift.

Det hvilte en felles restgjeld på bilen pr. samlivsbruddet med kr 126.355. Ved fordelingen av bilens verdi ut fra sameieandelenes størrelse, har herredsretten lagt til grunn et nettoprinsipp. En fordeling etter et bruttoprinsipp ville etter lagmannsrettens oppfatning kanskje vært mer riktig, jf Falkanger: Tingsrett (2000) side 125, note 45. Da det ikke er motanket, finner ikke lagmannsretten grunn til å gå nærmere inn på dette.

Lagmannsretten har lagt til grunn at partene hadde felles økonomi. Det er da ikke grunnlag for et krav om refusjon etter sameielovens §9 for utgifter påløpt under samlivet. Kostnadene til bilholdet er gått inn i den felles økonomien. Bs andel av disse i forhold til eierbrøken anses allerede oppgjort.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at de kr 80.000 som B fikk utbetalt etter samlivsbruddet, innebar et endelig utløsningsoppgjør av hennes eierandel i bilen. I Sarbsborg byretts dom av 10. juli 2000 om eierforholdet til leiligheten og fordeling av netto salgssum, er det ikke tatt stilling til hva beløpet var vederlag for. Etter bevisførselen for lagmannsretten finnes det ikke bevist at utbetalingen hadde med bilen å gjøre, men synes å ha hatt sammenheng med Bs egenkapitalinnskudd i leiligheten. Den eventuelle betydning for oppgjøret av netto salgssum av leiligheten har lagmannsretten ikke foranledning til å komme inn på.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Anken har vært forgjeves og den ankende part pålegges å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for ankeinstansen, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike særlige omstendigheter at det bør fritas for erstatningsplikten.

Ankemotparten har vært innvilget fri saksførsel for lagmannsretten. Advokatfullmektig Gerhardt har inngitt en omkostningsoppgave som omfattet 18 timers forberedende arbeid for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens skjønn er det benyttet lengre tid til saksforberedelse enn det som anses som rimelig og nødvendig for å få saken betryggende utført. Saken sto i samme faktiske og rettslige stilling for lagmannsretten som for herredsretten og har ikke reist kompliserte rettslige problemstillinger. Saken gjelder begrensede økonomiske verdier og er ikke av prinsipiell karakter. Lagmannsretten godkjenner 12 timer som forberedende arbeid for lagmannsretten, slik at det godtas et samlet timeantall inkludert ankeforhandlingen og reisefravær på 21 timer. Det forberedende arbeidet fordeles skjønnsmessig med 5 timer før 1. juli 2001 og 7 timer etter, som grunnlag for beregning av merverdiavgift.

Etter dette dømmes A til å erstatte Bs andel av saksomkostningene som egenandel til prosessfullmektigen med kr 3.979 og det offentliges andel av saksomkostningene med kr 13.782.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Nedre Romerike herredsretts dom av 8. mai 2001 stadfestes.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å erstatte sakens omkostninger for lagmannsretten med 3.979 - tretusennihundreogsyttinikroner - til B og 13.781 - trettentusensyvhundreogåttienkroner - til det offentlige med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §2 første ledd til betaling skjer.