LE-2001-954

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-12-17
Publisert:	LE-2001-00954
Stikkord:	Svilprosess, Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Nedre Romerike herredsrett Nr 01-00460 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00954 K.
Parter:	Kjærende part: Roy Larsen (Prosessfullmektig: Advokat Sven Åge Ribe). Kjæremotpart: SFS Stadler AS (Prosessfullmektig: Advokat Helge R. Strøm).
Forfatter:	Lagmann Torolv Groseth. Lagdommer Reidar Vigen. Lagdommer Vegard Sunde
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, Arbeidsmiljøloven (1977) §66, §172, §176, §180, §181, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §62

Saken gjelder kjæremål over en saksomkostningsavgjørelse.

Roy Larsen tiltrådte stillingen som selger hos SFS Stadler AS den 1. juli 1992. Han sa selv opp sitt arbeidsforhold den 28. desember 2000 med fratredelse den 31. mars 2001 for å begynne i ny stilling. Den 19. februar 2001 inngikk imidlertid Roy Larsen ansettelsesavtale med firmaet Byggfester Sør AS, som var en direkte konkurrent til SFS Stadler AS.

Den 20. februar 2001 tok Roy Larsen kontakt med daglig leder Roar Svendsen i SFS Stadler AS og informerte om at han hadde endret oppfatning om hvilket selskap han ville begynne i, og at han hadde inngått ansettelseskontrakt med det konkurrerende firmaet. I møtet ga Svendsen beskjed om at han anså det naturlig at Larsen ikke møtte på arbeid i oppsigelsestiden, på grunn av konkurranseforholdet mellom de to selskapene. Larsen skulle imidlertid oppebære lønn i resten av oppsigelsesperioden samt beholde firmabilen.

Dagen etter ble Svendsen av andre ansatte i firmaet gjort kjent med opplysninger om at Roy Larsen hadde muligheter for å komme i eierposisjon i det konkurrerende firma, samt at han hadde mulighet for å overta som daglig leder når denne skulle trekke seg tilbake, noe Larsen ikke hadde opplyst Svendsen om. Svendsen innkalte derfor Larsen til et nytt møte den 22. februar 2001. Etter møtet innleverte Larsen firmabil og andre gjenstander han hadde i kraft av sin ansettelse, og lønnen fra selskapet opphørte med øyeblikkelig virkning. Partene er uenige om dette skjedde etter avtale dem imellom, eller etter ensidig påbud fra arbeidsgiverens side på en slik måte at Larsen i realiteten ble avskjediget.

Ved stevning av 13. mars 2001 til Nedre Romerike herredsrett har Roy Larsen krevet erstatning hos sin tidligere arbeidsgiver for uberettiget avskjed. Han nedla i stevningen slik påstand:

1. SFS Stadler AS dømmes til å betale erstatning til Roy Larsen fastsatt etter rettens skjønn, med tillegg av forsinkelsesrentelovens rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Roy Larsen tilkjennes sakens omkostninger, med tillegg av forsinkelsesrentelovens rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

SFS Stadler AS nedla i tilsvaret påstand om frifinnelse samt å bli tilkjent saksomkostninger.

Nedre Romerike herredsrett avsa dom den 31. oktober 2001 med slik domsslutning:

«1. SFS Stadler AS dømmes til å betale erstatning til Roy Larsen med kr 31.560,- trettientusenfemhundreogsekstikroner -, med tillegg av forsinkelsesrentelovens rente fra 14 dager fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Hver av partene betaler sine egne saksomkostninger.»

Roy Larsen har påkjært saksomkostningsavgjørelsen til lagmannsretten, og SFS Stadler AS har tatt til motmæle.

Roy Larsen har i hovedsak gjort gjeldende:

Omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Herredsretten har tatt feil når den har kommet til at ingen av partene fullt ut har fått medhold i sine påstander, idet den kjærende part må anses å ha fått fullt medhold i sin erstatningspåstand.

Erstatningsbestemmelsen i arbeidsmiljøloven §62 annet ledd er verken basert utelukkende på økonomisk tap eller en oppreisningstankegang, og er i så måte en nokså enestående hybrid. Når bestemmelsen er utformet som en rimelighetsregel, kan det ikke være riktig å betrakte saken som delvis tapt fordi om det er argumentert for et høyere beløp enn det som er tilkjent. Herredsretten synes å ha valgt å utmåle erstatningen på mer tradisjonell erstatningsrettslig måte enn den aktuelle bestemmelse i utgangspunktet anviser.

Saken kan ikke anses å være delvis tapt fordi herredsretten ved erstatningsutmålingen ikke har gitt den kjærende part kompensasjon for ikke-økonomisk tap eller tap av fri bil, idet det i realiteten ikke dreier seg om selvstendige krav som det er krevet erstatning for, men om elementer som det kan være aktuelt å vektlegge.

Det tas til etterretning at herredsretten er uenig i hva den kjærende part har argumentert for og som tilsier en høyere erstatning enn den som er utmålt. Poenget er at den kjærende part må sies å ha vunnet saken fullt og helt ved å bli tilkjent et beløp som retten mener er rimelig.

Det vises til avgjørelse inntatt i Rt-1979-1277, samt Borgarting lagmannsretts kjennelse av 9. november 2000 ( LB-2000-03232) og Frostating lagmannsretts kjennelse av 16.08.1996 ( LF-1996-00346) .

Roy Larsen har nedlagt slik påstand:

1. I saksomkostninger for herredsretten betaler SFS Stadler AS til Roy Larsen kr 37.500,-. med 14 dagers oppfyllelsesfrist og tillegg av lovens forsinkelsesrente.

2. SFS Stadler AS pålegges å erstatte Roy Larsen hans saksomkostninger for lagmannsretten, med 14 dagers oppfyllelsesfrist og tillegg av lovens forsinkelsesrente.

SFS Stadler AS har i hovedsak anført følgende:

Roy Larsen sa selv opp sin stilling og forhandlet med arbeidsgiverens konkurrent i oppsigelsestiden mens han var sykmeldt, herunder at han ble stillet i utsikt å bli daglig leder hos konkurrenten samt få kjøpe en betydelig aksjepost der. Det dreier seg således ikke om en vanlig avskjedssak.

Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse er korrekt, idet saken er dels vunnet og dels tapt, jf tvistemålsloven §174.

Saksøker har påstått erstatning fastsatt etter rettens skjønn. I erstatningskravet lå det imidlertid flere elementer, hvorav kun ett var lønn ut oppsigelsestiden, nemlig ut mars måned 2001. Plikten til å betale feriepenger var ikke bestridt.

Roy Larsen har ikke fått medhold i at han skal ha erstatning for bortfall av firmabil i perioden 22. februar og ut mars måned. Han har heller ikke fått medhold i at han skal ha erstatning for ikke-økonomisk tap.

Dertil kommer at han først under hovedforhandlingen frafalt kravet om såkalt «profit sharing», en anførsel som medførte en omstendelig dokumentasjon under den skriftlige saksforberedelse. Det vises i denne forbindelse til Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, side 559, midt på siden.

Subsidiært gjøres gjeldende at saken under enhver omstendighet var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten. Dommen er avsagt under dissens, og mindretallet har ansett Larsens forhold så klanderverdig og illojalt at det var grunn til avskjed i oppsigelsestiden. Det vises dessuten til flertallets uttalelser på side 9 vedrørende Larsens handlemåte som «uheldig og klanderverdig», og flertallets uttalelser på side 11 der det bl a fremgår at Larsens tilbakehold av relevante og sentrale opplysninger i det første møtet med arbeidsgiveren, gjør reaksjonen fra arbeidsgiversiden forståelig.

Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å prøve om de hensyn herredsretten har tatt, ligger innenfor rammen for hvilke hensyn som kan tas, og/eller om det foreligger saksbehandlingsfeil. Dersom herredsretten har anvendt hovedregelen i §174 feil, bør domsslutningens punkt 2 oppheves og hjemvises til ny behandling, slik at retten kan foreta en fullstendig vurdering etter tvistemålsloven §172 flg.

De avgjørelser den kjærende part har påberopt, er ikke avgjørende for nærværende sak.

Det er ikke tilstrekkelig å se hen til partenes påstander. Disse er kun et utgangspunkt for spørsmålet om saken er dels vunnet eller dels tapt. Det er nødvendig å se på de forskjellige elementer som tilsammen danner grunnlag for påstandene.

Det vises også til Rt-1985-505 og Schei side 561.

SFS Stadler AS har nedlagt slik påstand:

Nedre Romerike herredsretts dom punkt 2 stadfestes. Roy Larsen pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsrett med kr 3.720,- med 14 dagers oppfyllelsesfrist og med tillegg av lovens forsinkelsesrente.

Lagmannsretten vil bemerke følgende:

Innledningsvis bemerkes at den aktuelle erstatningsbestemmelse ved urettmessig avskjed er arbeidsmiljøloven §66 nr 5, der erstatningen fastsettes til det beløp retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig. Etter denne bestemmelse vil det i tillegg til økonomisk tap også kunne utmåles erstatning for ikke-økonomisk tap.

Det er ikke fastsatt særregler om saksomkostninger i saker om oppsigelse eller avskjed etter arbeidsmiljøloven, og det er de vanlige regler i tvistemålsloven som kommer til anvendelse.

Det følger av tvistemålsloven §181 annet ledd at når sakens realitet ikke bringes inn for en høyere rett, kan saksomkostningsavgjørelsen bare påkjæres på det grunnlag at den er i strid med loven. Kjæremålet gjelder herredsrettens lovanvendelse, og denne kan lagmannsretten prøve. Kompetansebegrensningen innebærer at lagmannsretten ikke kan prøve om saksomkostninger burde vært tilkjent ut fra en skjønnsmessig vurdering, for eksempel etter tvistemålsloven §174 annet ledd, med mindre skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig. Ved vurderingen av om avgjørelsen er i strid med loven, er lagmannsretten bundet av herredsrettens bevisbedømmelse.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse er truffet i medhold av tvistemålsloven §174. Herredsretten har lagt til grunn at ingen av partene fullt ut har fått medhold i sine påstander og at saken må anses som delvis vunnet og delvis tapt av begge, samt at det ikke er tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen om at hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.

Det avgjørende i nærværende sak vil være om saksøkeren har fått medhold fullt ut eller ikke.

I påstanden er det krevet erstatning fastsatt etter rettens skjønn, uten at det er nærmere angitt noen øvre grense. I et slikt tilfelle vil saken som hovedregel være vunnet fullstendig selv om det ikke tilkjennes så høy erstatning som det ble argumentert for. Det vises i denne forbindelse til de rettsavgjørelser den kjærende part har påberopt. Dersom det imidlertid til grunn for det skjønnsmessige krav ligger krav om erstatning for flere skadeposter, og saksøker ikke får medhold i at erstatningen skal omfatte alle disse postene, vil han allikevel ikke ha vunnet saken fullstendig, jf Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer side 561 annet avsnitt, samt Skoghøy, Tvistemål side 986 annet avsnitt.

I stevningen er det for så vidt gjelder kravet anført følgende:

«Det kreves erstatning for det lønnstap saksøker er påført ved at han er nektet lønn ut oppsigelsestiden. Årslønnen var på kr 290.000,-, og han har hatt et lønnstap i ca en måned og en uke. Dette utgjør ca kr 30 000,-. Det kreves i tillegg feriepenger av nevnte beløp. Det kreves videre en skjønnsmessig erstatning for tap av fri bil ut oppsigelsestiden.

I tillegg kreves erstattet et beløp til dekning av tort og svie, begrunnet i den fremgangsmåte som arbeidsgiver her har fulgt. Det vises her til at saksøker måtte forlate sin arbeidsplass på dagen, og at dette ble gjort på en måte som gjorde dette kjent for alle de andre ansatte ved bedriften.

Saksøker hadde videre en avtale om såkalt «profit sharing.» Denne er inntatt i hans arbeidskontrakt, som vi har provosert fremlagt. Vi forbeholder oss retten til å komme tilbake til dette etter at nevnte kontrakt er lagt frem.»

Herredsretten la ved sin avgjørelse til grunn at Larsen i realiteten var avskjediget i hans oppsigelsestid, og flertallet la til grunn at avskjeden var urettmessig. Larsen fikk medhold i kravet om lønn for den resterende oppsigelsestid med kr 24.166,- samt feriepenger - som arbeidsgiveren var enig i - med kr 7.394,-, slik at erstatningen ble på i alt kr 31.560,-. Larsen fikk derimot ikke medhold i kravet om kompensasjon med kr 8.255,- for at han mistet fri bil i den resterende oppsigelsestid. Herredsretten fant heller ikke grunn til å tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk tap. Saksøkerens krav om såkalt «profit sharing», som det i stevningen ble tatt forbehold om å komme tilbake til, og som det ble argumentert for under den skriftlige saksforberedelse, ble ikke opprettholdt under hovedforhandlingen.

Etter lagmannsrettens oppfatning er saken dels vunnet og dels tapt fordi erstatningen ikke omfattet kravet om økonomisk kompensasjon for bortfall av fri firmabil og fordi det ikke ble tilkjent erstatning for ikke-økonomisk tap. Saksomkostningene skal da avgjøres etter tvistemålsloven §174, og herredsretten har ikke avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven.

Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å komme nærmere inn på kjæremotpartens anførsler vedrørende spørsmålet om «profit sharing», eller relevansen av saksøkerens forhold ved omkostningsavgjørelsen. Når det gjelder saksøkerens forhold, bemerkes imidlertid at dette av herredsretten ble tatt med ved vurderingen av om det var grunn til å tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk tap.

Kjæremålet har vært forgjeves. Saksomkostningene for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Roy Larsen pålegges etter hovedregelen i denne bestemmelse å erstatte motpartens saksomkostninger, idet retten ikke finner at det foreligger særlige omstendigheter som innebærer at han bør fritas for erstatningsplikten.

Advokat Helge R. Strøm har krevet saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.720,-, med fjorten dagers oppfyllelsesfrist og med tillegg av lovens forsinkelsesrente. Lagmannsretten legger kravet til grunn, idet omkostningene etter lagmannsrettens oppfatning har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Roy Larsen til SFS Stadler AS 3.720 - tretusensyvhundreogtyve - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.