LF-1992-490

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-01-25
Publisert:	LF-1992-00490
Stikkord:	Sivilprosess, Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 92-0550 B - Frostating lagmannsrett LF-1992-00490 K. Anket til Høyesterett, saken hevet - kjæremålet trukket.
Parter:	Kjærende parter: 1. Egil Alnæs, Trondheim. 2. Agnar Brattgjerd, Trondheim. 3. Tore Henriksen, Trondheim. 4. Otto Lyng, Trondheim. 5. Eigil Mostad, Trondheim. 6. Roar Skaaraaen, Trondheim. 7. Sverre Strømsland, Trondheim. 8. Paul Vernstad, Trondheim. 9. Johan Vinje, Trondheim. 10. Frank Warankov, Trondheim. 11. Hans Petter Wist, Trondheim (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thomas Idsøe). (Rettslig medhjelper: H.r.advokat F.B. Sigmond). Kjæremotpart: Den norske stat v/Finans- og Tolldepartementet (Prosessfullmektig: Kst. regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs). (Rettslig medhjelper: Advokat Frode Innjord).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Kjell Buer, ekstraordinær lagdommer Sverre Torwick
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §46, §4, Forretningsbankloven (1961) §32, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §390, §403, Aksjeloven (1976) §14-9

Saken gjelder spørsmålet om en gruppe tidligere aksjonærer i Fokus Bank AS kan kreve skjønn til fastsettelse av verdien av aksjene i banken, som følge av at aksjene er nedskrevet til null med hjemmel i forretningsbankloven §32 sjette ledd, og deretter overtatt av staten etter tilførsel av ny kapital.

Sakens bakgrunn.

Nærværende sak har sammenheng med den krise som oppsto i enkelte norske banker i tidsrommet 1987 - 1990, og som førte til en generell bankkrise i løpet av 1990. I årene umiddelbart forut hadde Forretningsbankenes og Sparebankenes sikringsfond måttet foreta betydelige overføringer til medlemsbanker som var kommet i økonomiske vanskeligheter. På grunn av et økende kapitalbehov i bankene ble Statens Banksikringsfond opprettet ved lov 15. mars 1991, for å yte støttelån til bankenes egne sikringsfond. Ved lov 29. november 1991 ble Statens Bankinvesteringsfond opprettet, med det formål å foreta investeringer i bankvirksomhet på forretningsmessig basis, sammen med private investorer. I tidsrommet 1988 - første halvår 1992 ble norske forretnings- og sparebanker til sammen tilført ca 23 milliarder kroner fra egne og statlige sikringsfond.

I desember 1990 fikk Fokus Bank AS en egenkapitalgaranti fra Forretningsbankenes Sikringsfond. En betingelse for garantien var at aksjekapitalen i banken ble nedskrevet med 50 prosent. Dette ble vedtatt av bankens generalforsamling. I tidsrommet januar - oktober 1991 ble Fokus Bank AS tilført i alt 2,15 milliarder kroner i støtte, hvorav 1,5 milliard kroner ble ytet av Forretningsbankenes Sikringsfond og 650 millioner kroner av Statens Banksikringsfond. Betingelsen for den sistnevnte kapitaltilførselen var at aksjene i banken ble nedskrevet til 10 prosent av opprinnelig pålydende verdi, noe som ble vedtatt av bankens generalforsamling.

Styret i Fokus Bank AS lot utarbeide et revidert statusoppgjør for banken pr. utløpet av tredje kvartal 1991. Ifølge statusoppgjøret var aksjekapitalen tapt. Banken underrettet Kredittilsynet om dette i brev 9. desember 1991. Underretningen ble gitt i medhold av forretningsbankloven §32 sjette ledd. Etter denne bestemmelse har styret plikt til å underrette Kredittilsynet dersom revidert statusoppgjør viser at bare 25 prosent eller mindre av bankens aksjekapital kan antas å være i behold. Den 11. desember 1991 inngikk Fokus Bank AS avtale med Statens Banksikringsfond om tilførsel av kr 475 millioner i ny egenkapital, på betingelse av at bankens aksjekapital ble nedskrevet til null. Dette skulle treffes vedtak om i ekstraordinær generalforsamling den 19. desember 1991.

Revisjonsfirmaet Collegium Coopers & Lybrand ble den 9. desember 1991 gitt i oppdrag av Statens Banksikringsfond å vurdere verdien av aksjene i Fokus Bank AS ut fra alternative vurderingsprinsipper som kunne tenkes å avvike positivt fra den bokførte verdien. I sin rapport, avgitt 16. desember s.å., konkluderte revisjonsfirmaet med at Fokus Bank AS ville være både illikvid og insuffisient dersom banken ikke ble tilført kapital, og at bankens aksjer var null verdt. Revisjonsfirmaets verdivurdering ble referert på generalforsamlingen den 19. desember 1991, men rapporten ble ikke fremlagt. Etter forslag fra en av aksjonærene ble det besluttet at den ekstraordinære generalforsamling skulle utsettes til 15. januar 1992, idet aksjonærene ønsket mer tid til å vurdere spørsmålet om nedskrivning av aksjekapitalen til null.

Som følge av vedtaket om å utsette generalforsamlingen tilskrev Kredittilsynet den 20. desember 1991 Finansdepartementet med forslag om at Kongen besluttet å nedskrive aksjekapitalen i banken til null. Videre ble det foreslått å forhøye aksjekapitalen til 475 millioner kroner ved en rettet emisjon mot Statens Banksikringsfond. Ved kgl.res. samme dag ble det truffet vedtak med dette innhold. Den rettslige behandling.

Tolv av de tidligere aksjonærer i Fokus Bank AS engasjerte h.r.advokatene Thomas Idsøe og Frithjof B. Sigmond for å ivareta deres interesser i saken. I brev av 10. februar 1992 til Finansdepartementet krevde advokat Sigmond på vegne av disse aksjonærer at staten påstevnet skjønn for Trondheim byrett til fastsettelse av erstatning som følge av nedskrivningen av aksjeverdien til null. I brevet ble Finansdepartementet gitt en frist på en uke til å opplyse om staten ville påstevne skjønn. Det ble opplyst at aksjonærene i motsatt fall selv ville påstevne skjønn i medhold av skjønnsloven §4 annet ledd. Brevet ble ikke besvart av Finansdepartementet.

Ved skjønnsbegjæring av 6. april 1992 til Trondheim byrett krevde advokat Idsøe på vegne av de tolv tidligere aksjonærer i Fokus Bank AS at det ble avholdt rettslig skjønn til fastsettelse av aksjenes verdi. I tilsvar av 29. mai s.å. påsto kst. regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs på vegne av Staten v/Finansdepartementet saken avvist. Trondheim byrett avsa kjennelse den 2. juni 1992 med denne slutning:

"1. Saken avvises som skjønnssak.

2. Egil Alnæs, Agnar Brattgjerd, Tore Henriksen, Otto Lyng, Eigil Mostad, Roar Skaaraaen, Sverre Strømsland, Solveig Tronvoll, Paul Vernstad, Johan Vinje, Frank Warankov og Hans Petter Wist betaler in solidum erstatning til Staten v/Finansdepartementet for saksomkostninger med kr 10000,- ti tusen kroner."

Elleve av de tidligere aksjonærer har påkjært byrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. Staten v/Finansdepartementet har tatt til gjenmæle mot kjæremålet. Lagmannsretten har den 2. oktober 1992 besluttet å holde muntlig forhandling om kjæremålet, jf tvistemålsloven §403 tredje ledd. Muntlig forhandling ble avholdt i Trondheim den 15. og 16. desember 1992. Fire av de kjærende parter møtte, og to av dem holdt muntlige innlegg for lagmannsretten. Det ble foretatt en omfattende dokumentasjon av skriftlig bevisstoff, men ikke avhørt vitner. Saken står, såvel i faktisk som i rettslig henseende, i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten.

Egil Alnæs m.fl. (11 parter) har for lagmannsretten anført følgende hovedpunkter:

Skjønnsbegjæringen er fremsatt i medhold av skjønnsloven §4 annet ledd, jf §46. Sistnevnte bestemmelse inneholder en selvstendig hjemmel for å kreve skjønn. Det er ikke nødvendig at prosessformen skjønn er forutsatt i den lov som inngrepet er foretatt i medhold av.

Etter skjønnsloven §46 kan skjønn kreves dersom det foretas ekspropriasjon i henhold til lov eller tillatelse. I nærværende sak har staten ekspropriert aksjene i Fokus Bank AS. Ekspropriasjonen skjedde ved kgl.res. av 20. desember 1991, gjennom nedskrivningen av aksjene til null og den statlige overtakelse av aksjene.

De tidligere aksjonærer har rettslig interesse i å kreve aksjenes verdi fastsatt ved skjønn. Aksjonærenes pretensjon om at aksjene hadde verdi må legges til grunn ved avgjørelsen av det prosessuelle spørsmål. Når staten som ekspropriant ikke begjærte skjønn, hadde aksjonærene rett til å gjøre dette, jf skjønnsloven §4 annet ledd.

Til nærmere begrunnelse av disse hovedanførsler er særlig gjort gjeldende:

Den statlige overtakelse av aksjene i Fokus Bank AS har skjedd med hjemmel i forretningsbankloven §32 sjette ledd. At denne bestemmelsen ikke inneholder regler om verdsettelse ved skjønn skyldes at lovgiveren forutsatte at aksjene var verdiløse. Det er ikke holdepunkter i forretningsbankloven §32 sjette ledd for at skjønn ikke kan kreves.

Betingelsene for skjønn i skjønnsloven §46 første ledd er oppfylt, idet det har skjedd en ekspropriasjon. Det er ikke avgjørende at forretningsbankloven §32 sjette ledd ikke omtaler forholdet som ekspropriasjon. Avgjørende må være om nedskrivningen av aksjene til null og den statlige overtakelse reelt innebærer en ekspropriasjon av aksjonærenes verdier. Skjønn kan kreves ved alle materielle ekspropriasjonsinngrep, ikke bare ved inngrep med ekspropriasjonshjemmel, jf Rt-1982-414.

Forretningsbankloven §32 sjette ledd gir støtte for at det har funnet sted en ekspropriasjon, idet nedskrivning til null kan skje selv om det foreligger reelle verdier. Forholdet kan ikke sammenlignes med innløsning i henhold til aksjeloven §14-9. Staten antas ikke selv å kunne fastslå aksjenes verdi til null, med den virkning at skjønn er utelukket.

Selv om staten har overtatt aksjene for å drive banken videre som samfunnsinstitusjon, har det funnet sted en overføring av verdier, idet staten har sikret seg den fremtidige avkastning av aksjene. Det som har skjedd er reelt forskjellig fra en offentlig administrasjon, idet dette ikke innebærer en overføring av verdier. Formålet med nedskrivningen av aksjene kan ikke ha betydning, idet det avgjørende må være at staten faktisk overtar aksjene. Det er vist til at Lovavdelingen i Justisdepartementet under lovforberedelsen la til grunn at en nedskrivning av aksjene til null, med derpå følgende statlig overtakelse, ville være en ekspropriasjon.

Grunnloven §105 innebærer ikke bare at ekspropriaten har krav på full erstatning, men forutsetter også at verdsettelsen skjer på betryggende måte. Fordi forretningsbankloven §32 sjette ledd ikke selv fastsetter noe system for verdsettelsen, må aksjonærene kunne kreve denne foretatt ved skjønn. Ekspropriasjonsbegrepet må av disse grunner tillegges samme innhold i skjønnsloven §46 som i grunnloven §105.

Skjønn kan ikke være utelukket av den grunn at de tidligere bankaksjonærene utgjør et svært betydelig antall. I praksis må dette spørsmålet løses ved at skjønnssaken føres for noen utvalgte aksjonærer. De prinsipper som skjønnet bygger på må legges til grunn ved verdsettelsen i forhold til de øvrige aksjonærer.

Egil Alnæs m.fl. har nedlagt slik påstand:

"1. Skjønnet fremmes.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Staten v/Finansdepartementet har anført følgende hovedpunkter:

Etter skjønnsloven §4 første ledd må skjønn enten være hjemlet i lov eller avtale. I mangel av avtale er det i nærværende sak nødvendig med en positiv lovhjemmel som gir aksjonærene rett til å kreve skjønn. Grunnloven §105 oppstiller intet krav om at erstatningsfastsettelsen skal skje ved skjønn, men bestemmer kun at ekspropriaten skal ha "full erstatning".

Spørsmålet om skjønn kan kreves beror på en tolking av forretningsbankloven §32 sjette ledd, som er hjemmel for vedtaket om å skrive ned aksjene til null. Det fremgår av bestemmelsen at de tidligere aksjonærer ikke kan kreve skjønn. Skjønnsbegjæringen må derfor avvises på dette grunnlag.

Subsidiært er anført at betingelsene for å kreve skjønn i skjønnsloven §46 ikke er oppfylt. Vedtaket om nedskrivning av aksjenes verdi er ikke en "ekspropriasjon" i skjønnsloven §46's forstand. Det foreligger heller ingen ekspropriasjon i relasjon til grunnloven §105.

Til støtte for disse hovedanførsler er hovedsakelig gjort gjeldende:

Verken ordlyden eller forarbeidene til forretningsbankloven §32 sjette ledd inneholder henvisning til prosessformen skjønn. Fordi forutsetningen er at det ikke foreligger verdier å erstatte, ville det ha vært helt selvmotsigende dersom det hadde vært bestemt at skjønn skulle holdes. På bakgrunn av bestemmelsens innhold, bakgrunn og formål kan det sluttes at lovgiveren har forutsatt at aksjonærene ikke skal kunne kreve skjønn. Aksjonærene er da henvist til å angripe forvaltningsvedtaket i kgl.res. av 20. desember 1991 ved ordinært søksmål mot staten.

Dersom retten ikke finner å kunne utelukke skjønnsadgangen på dette grunnlag, må spørsmålet vurderes i forhold til skjønnsloven §46. Ekspropriasjonsbegrepet i grunnloven §105 favner videre enn uttrykket "ekspropriasjon" i skjønnsloven §46. Det er derfor ikke gitt at skjønn kan kreves, selv om det foreligger en ekspropriasjon i forhold til grunnloven §105.

For at et vedtak skal være en ekspropriasjon i forhold til grunnloven §105 er det nødvendig at det foreligger et ekspropriasjonsformål. Selve overføringen av verdier er ikke tilstrekkelig. For at det skal foreligge en ekspropriasjon må eieren bevisst påføres skade eller tap fordi inngriperen antas å ha større nytte av vedkommende aktivum enn eieren.

Beslutningen om å skrive ned verdien av aksjene tok ikke sikte på å overføre verdier til staten. Statens inngripen ble foretatt for å opprettholde bankene som nyttige samfunnsinstitusjoner. Dette er ikke et ekspropriasjonsformål som gir aksjonærene rett til å kreve skjønn. Det er vist til Rt-1973-705 om betydningen av at det foreligger et ekspropriasjonsformål.

Det har ikke funnet sted noen verdioverføring fra aksjonærene til staten. For at nedskrivning av aksjene til null skal kunne skje forutsetter forretningsbankloven §32 sjette ledd at den reelle verdi av aksjene er null. Det har heller ikke funnet sted noen avståelse av aksjer. Uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling om at en fullstendig nedskrivning av aksjenes verdi til null er en ekspropriasjon i henhold til grunnloven §105 er ikke avgitt på bakgrunn av en inngående drøftelse, og kan ikke tillegges vekt.

Også selskapsrettslige paralleller begrunner at vedtaket i nærværende sak ikke kan anses som en ekspropriasjon. Den nærmeste parallell er generalforsamlingens beslutning om å nedsette aksjekapitalen i et aksjeselskap, jf aksjeloven §6-1 første ledd. Et slikt vedtak kan besluttes av generalforsamlingen med to tredjedels flertall, uten rett for mindretallet til å kreve skjønn.

Den verdivurdering som et eventuelt rettslig skjønn skulle foreta, er allerede utført av Fokus Bank AS' administrasjon, av revisjonsfirmaet Collegium Coopers & Lybrand AS og av Statens Banksikringsfond. Det er da ikke behov for en ny verdivurdering på fritt grunnlag. Derimot må adgangen stå åpen for å foreta legalitetskontroll. Dette kan skje ved at aksjonærene saksøker staten til prøving av vedtakets gyldighet, slik som ordinært i forvaltningssaker.

Dersom skjønn kan kreves i nærværende sak, har staten plikt til selv å utta skjønnsbegjæring. I en situasjon hvor aksjenes verdi er tapt er dette en unødvendig prosess. Hertil kommer de praktiske vanskeligheter som det er forbundet med å saksøke alle aksjeeierne i banken.

Staten v/Finansdepartementet har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger."

Lagmannsrettens bemerkninger:

1. Det rettslige utgangspunkt.

Den som mener å ha et krav mot en annen kan kreve spørsmålet avgjort ved søksmål for de ordinære domstoler, i henhold til reglene i tvistemålsloven. Forutsetningen er at partene ikke har inngått gyldig avtale om at tvisten skal avgjøres ved voldgift. Skjønn er en særlig prosessform som bare kan benyttes dersom den er særskilt hjemlet. Dette følger av skjønnsloven §4 første ledd, som bestemmer at "Skjøn eller takst kan forlanges, naar dette er hjemlet ved lov eller overenskomst". Bestemmelsen i skjønnsloven §4 første ledd avgrenser derfor adgangen til å få avgjort rettsspørsmål ved prosessformen skjønn, jf Dragsten/Vislie, "Skjønnsloven" (1984) side 51.

Det foreligger ingen avtale mellom staten og aksjonærene om at aksjenes verdi skal fastsettes ved skjønn. Heller ikke avtalen av 11. desember 1991 mellom Fokus Bank AS og Statens Banksikringsfond inneholder noen slik bestemmelse. Spørsmålet om aksjonærene kan kreve skjønn beror derfor på om denne prosessform er hjemlet i lov.

2. Forretningsbankloven §32 sjette ledd.

Partene er enige om at denne bestemmelse ikke gir hjemmel for å kreve aksjenes mulige verdi fastsatt ved skjønn. Spørsmålet er om bestemmelsen positivt utelukker et krav om skjønn fra de tidligere aksjonærene. Staten har gjort gjeldende denne oppfatning, mens aksjonærene har anført at forretningsbankloven §32 sjette ledd lar spørsmålet om skjønn stå åpent.

Lagmannsretten er enig med partene i at forretningsbankloven §32 sjette ledd ikke selv gir hjemmel for at spørsmålet om aksjenes verdi kan kreves avgjort ved skjønn. Det er tilstrekkelig å vise til at verken bestemmelsens ordlyd eller dens forarbeider gir holdepunkter for at prosessformen skjønn kan benyttes.

Forretningsbankloven §32 sjette ledd tar sikte på en situasjon hvor aksjekapitalen i banken helt eller delvis er tapt. Denne forutsetning fremgår også av loven forarbeider, jf Ot.prp.nr.10 (1991-92). Nedskrivningen av aksjekapitalen er forutsatt å skulle skje i samme utstrekning som aksjekapitalen antas å være tapt, slik at det ikke eksisterer noen aksjeverdi som det er aktuelt å fastsette ved skjønn. At verken lovteksten eller forarbeidene inneholder noen forutsetning om verdsettelse av aksjene ved skjønn må sees på denne bakgrunn.

Det fremgår av forhandlingene i odelstinget i forbindelse med forslaget til nytt sjette ledd i forretningsbankloven §32 at kun en representant (Schjøtt-Pedersen) tok opp spørsmålet om skjønn kunne kreves, og tok avstand fra dette, jf "Stortingsforhandlinger" for 22. november 1991 121. Ingen av de øvrige representantene reiste spørsmål om aksjonærene kunne kreve skjønn. Det er derfor ikke tilstrekkelige holdepunkter for at Stortingets flertall har avvist prosessformen skjønn i forbindelse med vedtagelsen av forretningsbankloven §32 sjette ledd.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at de manglende uttalelser om skjønn i forretningsbankloven §32 sjette ledd og dens forarbeider har sammenheng med den faktiske situasjon med hensyn til aksjenes verdi som Stortinget har forutsatt. Det er ikke naturlig å forstå bestemmelsen slik at den inneholder et forbud mot verdsettelse ved skjønn, som slår igjennom overfor skjønnsloven bestemmelser på det grunnlag at lovendringen i forretningsbankloven er en nyere og mer spesiell lov enn skjønnsloven. Hvorvidt en utelukkelse av adgangen til å kreve skjønn ville ha vært forenlig med skjønnsloven §46 er det da ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til. Konsekvensen av dette er at spørsmålet om aksjonærene har adgang til å kreve skjønn må vurderes i henhold til skjønnsloven §46.

3. Skjønnsloven §4 annet ledd, jf loven §46 første ledd.

Det følger av skjønnsloven §46 første ledd at dersom ekspropriasjon kreves i henhold til lov eller tillatelse, innledes saken med et skjønn til fastsettelse av erstatningen, med mindre annet følger av lov eller avtale mellom partene. Bestemmelsen må forstås slik at den inneholder en selvstendig hjemmel for skjønn, ved at den som utsettes for ekspropriasjon kan kreve at eksproprianten uttar skjønnsbegjæring til fastsettelse av erstatning for inngrepet. Ved lov 26. januar 1973 nr. 3 ble det tilføyet et nytt annet ledd i skjønnsloven §4. Etter denne bestemmelse kan også den som inngrepet retter seg mot fremsette skjønnsbegjæring til fastsettelse av erstatning, dersom en eiendom eller en rettighet, som ledd i en ekspropriasjon, er tatt i besittelse uten at erstatningsspørsmålet er avgjort. På grunn av henvisningen fra skjønnsloven §4 annet ledd til loven §46 må uttrykket "ekspropriasjon" tolkes på samme måte i de to bestemmelsene.

Hvorvidt betingelsene for å kreve skjønn er oppfylt i nærværende sak antas i første rekke å måtte bero på to forhold. Det ene er spørsmålet om det må foreligge et ekspropriasjonsvedtak i henhold til lov eller om også andre inngrep, uten formell ekspropriasjonshjemmel, kan utløse krav om skjønn. Det andre er spørsmålet om det må foreligge et ekspropriasjonformål for at bestemmelsene kan komme til anvendelse. Som det vil fremgå av det følgende, er det nær sammenheng mellom disse betingelser.

Spørsmålet om det må foreligge et ekspropriasjonsvedtak i henhold til lov er drøftet i "Innstilling om skjønnsordningen og om erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon", avgitt 12. juni 1969 (Husaasutvalgets innstilling). Fra innstillingen siteres følgende (side 76):

"Det er ikke meningen at de nye bestemmelser som foreslås skal omfatte eiendomsinngrep som foretas uten at det foreligger noen heimel for det - dvs. ulovlige inngrep som ikke har noe med ekspropriasjon å gjøre. Heller ikke er det meningen at bestemmelsen skal gjelde spørsmål om erstatning for innskrenkninger i eiendomsrådighet i sin alminnelighet eller erstatningskrav på annet grunnlag for tap som en grunneier mener å være blitt påført uten videre som følge av en generell lovbestemmelse.

Erstatningsspørsmål som de her nevnte må avgjøres ved ordinære søksmål. Derimot får bestemmelsen anvendelse både når grunn eller rettighet som ledd i en ekspropriasjon er tatt i besittelse med heimel i lov før erstatningsspørsmålet er avgjort, og når ekspropriasjonsgjenstanden er tatt i besittelse av eksproprianten på grunnlag av avtale mellom partene, og forutsetningen er at erstatningsspørsmålet seinere skal avgjøres ved skjønn, uten at eksproprianten innen rimelig tid har satt fram skjønnsbegjæring."

Det som her er sitert må for det første innebære at skjønnsloven §4 annet ledd, jf §46 første ledd, ikke kommer til anvendelse ved regulære skadegjørende handlinger fra det offentliges side på privates eiendom. Dernest må uttalelsen innebære at heller ikke krav om erstatning for tap som følge av lovlige vedtak av det offentlige kan kreves avgjort ved skjønn, dersom det ikke er tale om et ekspropriasjonsinngrep. Grensen synes etter dette å måtte trekkes mellom vedtak med ekspropriasjonshjemmel, hvor skjønn kan kreves, og lovhjemlede vedtak forøvrig, hvor erstatning for tap må fastsettes ved vanlig søksmål. Lagmannsretten antar etter dette at det må foreligge et ekspropriasjonsvedtak med hjemmel i en lov som gir ekspropriasjonsadgang for at bestemmelsen i skjønnsloven §4 annet ledd, jf §46 første ledd kan komme til anvendelse. Også reelle hensyn taler for å legge en slik forståelse til grunn, idet skjønnsloven §4 annet ledd åpner adgang for eiere og rettighetshavere til selv å fremsette skjønnsbegjæring når loven betingelser er oppfylt. Dersom denne adgang ikke avgrenses til å gjelde tilfeller hvor det foreligger et lovhjemlet ekspropriasjonsvedtak, er det en åpenbar fare for utglidning med hensyn til bruken av bestemmelsen. En avgrensning til vedtak med ekspropriasjonshjemmel innebærer også klare rettstekniske fordeler.

Til støtte for at skjønnsloven §46 første ledd kan anvendes i nærværende sak har aksjonærene særlig vist til avgjørelsen i Rt-1982-414. Saken gjaldt et tilfelle hvor en grunneier var blitt påført skader som følge av en vassdragsregulering, etter at rettskraftig overskjønn var avholdt. Det prosessuelle spørsmål i saken var om grunneieren, med hjemmel i skjønnsloven §4 annet ledd, kunne kreve skjønn til fastsettelse av erstatning for tilleggsskadene, selv om den aktuelle del av eiendommen ikke var tatt i besittelse som ledd i en ekspropriasjon, jf skjønnsloven §4 annet ledd. Om rekkevidden av denne bestemmelse uttalte Høyesterett bl.a. (s. 418):

"Jeg er enig i at ordlyden i bestemmelsen bare synes å omfatte inngrep der eiendom eller rettighet er tatt i besittelse som ledd i en ekspropriasjon. Men forarbeidene, både Husåskommiteen og proposisjonen, synes å forutsette at bestemmelsen får anvendelse også på andre ekspropriasjonsinngrep som i denne sak.

Husaaskomiteen skiller mellom inngrep med ekspropriasjonshjemmel og andre inngrep i eiendomsretten hvor bestemmelsen ikke får anvendelse, jf Innstilling om skjønnsordningen og erstatningsutmåling ved ekspropriasjon VI side 76."

Uttalelsen gjelder direkte bare spørsmålet om skjønnsloven §4 annet ledd forutsetter at det har funnet sted en forhåndstiltredelse for at skjønn kan kreves. Dette spørsmål ble besvart benektende, idet grunneieren ble gitt adgang til å kreve skjønn selv om det aktuelle inngrep bestod i tilleggsskader og ikke en forhåndstiltredelse som forutsatt i skjønnsloven §4 annet ledd. Saken gjaldt imidlertid et tilfelle hvor det tidligere var truffet formelt ekspropriasjonsvedtak og hvor kravet til ekspropriasjonshjemmel var oppfylt. Lagmannsretten kan derfor ikke se at avgjørelsen fraviker betingelsen om at inngrepet må ha ekspropriasjonshjemmel for at erstatningsspørsmålet kan kreves avgjort ved skjønn.

Det vedtak som ble truffet ved kgl.res. av 20. desember 1991 er hjemlet i forretningsbankloven §32 sjette ledd. Lagmannsretten finner det ikke naturlig å anse denne bestemmelse som en ekspropriasjonshjemmel, på bakgrunn av det som foran er sitert fra Husaasutvalgets instilling og avgjørelsen i Rt-1982-414 (på side 418).

Det må riktignok legges til grunn at vedtaket medførte en overføring av rettigheter fra de daværende aksjonærer til staten. En overføring av rettigheter kan imidlertid ikke alene være tilstrekkelig til at inngrepet må bedømmes som en ekspropriasjon. Inngrep i form av beskatning og inndragning av gjenstander måtte i så fall ansees som ekspropriasjon, noe som ikke er tilfellet. Det kan på den annen side ikke antas å være avgjørende at verken lovhjemmelen eller vedtaket bruker betegnelsen "ekspropriasjon" eller lignende uttrykk. Avgjørende er, etter lagmannsrettens syn, at vedtaket av 20. desember 1991 ikke kan antas å oppfylle kravet til ekspropriasjonsformål.

Betingelsen om at det må foreligge et ekspropriasjonsformål innebærer at inngrepet gjennomføres for å overføre verdier fra eieren til en annen, normalt det offentlige, fordi sistnevnte antas å ha større behov for vedkommende rettighet enn eieren. Om disse forhold vises til Fleischer, Norsk ekspropriasjonsrett (1978) side 9 flg. og Andenæs, Statsforfatningen i Norge (1990) side 443 flg. Kravet til ekspropriasjonsformål utspringer av erstatningsbestemmelsen i Grunnloven §105, som forutsetter at "Statens Tarv ... Fordrer" avståelse av eiendomsrett til det offentlige. Ekspropriasjonsformålet er også kommet til uttrykk i dommen i Rt-1973-705, som er påberopt av staten. Det vises til uttalelsen på side 712 om at "Det inngrep som fredningen innebærer for Krokedal, er ikke ekspropriasjonsartet for så vidt som vedtaket ikke tar sikte på å overføre verdier fra ham til andre". Kravet om at det må foreligge et ekspropriasjonsformål, som inngrepet skjer til gjennomføring av, antas å gjelde også i forhold til skjønnsloven §4 annet ledd jf §46, slik at det ikke ansees som "ekspropriasjon" i henhold til disse bestemmelser dersom det ikke foreligger et ekspriopriasjonsformål. Også skjønnsadgangen forutsetter derfor et ekspropriasjonsformål.

Vedtaket som ble truffet ved kgl.res. av 20. desember 1991 gikk ut på at aksjene i Fokus Bank AS, som inntil da hadde vært i privat eie, skulle nedskrives til null, hvoretter ny aksjekapital kr 475 millioner ble tegnet ved rettet emisjon mot Statens Banksikringsfond. Lagmannsretten kan ikke se at dette vedtak oppfyller kravet til ekspropriasjonsformål. Om bakgrunnen for vedtaket av 20. desember 1991 vises til redegjørelsen innledningsvis under "Sakens bakgrunn".

Etter dokumentasjonen for lagmannsretten må det for det første legges til grunn at vedtaket var basert på den oppfatning at bankens aksjekapital var tapt. Dette var bankstyrets oppfatning på bakgrunn av det reviderte statusoppgjør pr 3. kvartal 1991. I tillegg var dette Statens Banksikringsfonds oppfatning, på bakgrunn av den revisjonsrapport som ble utarbeidet av revisjonsfirmaet Collegium Coopers & Lybrand den 9. desember 1991. Det er umulig å ha en sikker oppfatning med hensyn til om denne verdivurdering var korrekt på det aktuelle tidspunkt i desember 1991. For vurderingen av formålet med det vedtak som ble truffet ved kgl.res. av 20. desember 1991 er det imidlertid, så langt, tilstrekkelig å konstatere at såvel ledelsen som styret i Fokus Bank AS og Statens Banksikringsfond la til grunn at aksjekapitalen i banken var tapt.

Det er videre ingen holdepunkter for at vedtaket om å skrive ned aksjenes verdi til null og tilførselen av ny aksjekapital var motivert av et ønske om å overføre verdier fra private eiere til det offentlige. Lagmannsretten legger til grunn at vedtaket ble truffet for å sikre at Fokus Bank AS, som landets tredje største forretningsbank, ble gitt mulighet til å utføre sine oppgaver i samfunnet også i fremtiden. Et slikt generelt formål kan ikke anses som et relevant inngrep som medfører at vedtaket får karakter av ekspropriasjon. I realiteten tok det vedtak som ble truffet ved kgl.res. av 20. desember 1991 sikte på å sette Fokus Bank AS i stand til å ivareta den funksjon som banken selv ønsket å ha, men som både bankens ledelse og statens organer anså det umulig for banken å oppfylle uten betydelig tilførsel av ny kapital. I den grad det måtte ha funnet sted en verdioverføring fra aksjonærene til staten er det ikke holdepunkter i saken for at dette har vært hensikten med vedtaket av 20. desember 1991. Betingelsen om at det må foreligge et ekspropriasjonsformål er derfor ikke oppfylt.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at vedtaket i kgl.res. av 20. desember 1991 ikke kan anses som et vedtak om ekspropriasjon i henhold til skjønnsloven §46. Konsekvensen av dette er at aksjonærene ikke har adgang til å kreve aksjenes verdi fastsatt ved skjønn. En eventuell verdsettelse av aksjonærenes tidligere aksjer i Fokus Bank AS kan da bare finne sted ved et sivilt søksmål mot staten. Kjæremålet over byrettens kjennelse om avvisning må etter dette forkastes, jf tvistemålsloven §390 første ledd jf §403 annet ledd.

4. Saksomkostninger.

Når skjønnssak ikke kan fremmes, kommer saksomkostningsreglene i skjønnsloven ikke til anvendelse. Aksjonærene pålegges i medhold av tvistemålsloven §175 første ledd å erstatte statens saksomkostninger for byretten. Disse fastsettes i samsvar med regjeringsadvokatens oppgave til kr 10000,-. Aksjonærenes kjæremål har ikke ført frem, og de tilpliktes, i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd, å erstatte statens saksomkostninger også for lagmannsretten. Disse fastsettes i henhold til oppgave til kr 40000,-, som i sin helhet er salær.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Egil Alnæs, Agnar Brattgjerd, Tore Henriksen, Otto Lyng, Eigil Mostad, Roar Skaaraaen, Sverre Strømsland, Paul Vernstad, Johan Vinje, Frank Warankov og Hans Petter Wist, én for alle og alle for én kr 40000,- - kronerførtitusen 00/100 - til

Staten v/Finansdepartementet innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt.