LF-1992-593

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-12-22
Publisert:	LF-1992-00593
Stikkord:	Erstatningsrett i kontraktsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Stjør- og Verdal herredsrett 1004/91 A - Frostating lagmannsrett LF-1992-00593 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part og ankemotpart: Agner Sørensen, 7600 Levanger. (Prosessfullmektig: Advokat Per Sørum, 7601 Levanger). Motpart og motankende part: Bjørn Erik Dypdahl, 7600 Levanger. (Prosessfullmektig: Ingen).
Forfatter:	1. Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. 2. Lagdommer Kjell Buer. 3. Sorenskriver Morten Gunnes
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, Forpaktingslova (1965) §26, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Saken gjelder krav om erstatning pga mislighold av en forpaktningskontrakt.

Landbrukseiendommen Fossen, gnr 18 bnr 11 i Levanger, ligger ved Eidsbotn, litt syd for Levanger sentrum. Dens areal utgjør ca 120 da, hvorav ca 50 da er dyrket mark. Agner Sørensen inngikk den 19. oktober 1984 avtale med Bjørn Erik Dypdahl om å forpakte eiendommen. Partene inngikk ny forpaktningsavtale den 22. juni 1985, med enkelte mindre endringer i forhold til avtalen av 1984. Forpaktningen ble satt i verk den 1. januar 1985. Avtalen skulle gjelde i 10 år med utløp den 31. desember 1994. Agner Sørensen hadde siden mai 1983 forpaktet eiendommen i henhold til avtale med den daværende eier, Georg Dypdahl, som er Bjørn Erik Dypdahls far. I den forbindelse hadde Agner Sørensen kjøpt diverse landbruksredskaper og besetning av Georg Dypdahl for noe over kr 200000,-. Det oppsto etter hvert uenighet mellom Bjørn Erik Dypdahl og Agner Sørensen om flere punkter i forpaktningsforholdet. Tvistepunktene ble i henhold til avtalen søkt avgjort ved voldgift.

Partene inngikk forlik for voldgiftsretten den 5. november 1987, og besluttet at forpaktningstiden skulle reduseres fra 10 til 5 år. Det oppsto nye tvister, som ledet frem til at partene gjensidig hevet avtalen. Forpaktningsforholdet opphørte 14. april 1988, dog slik at Agner Sørensen benyttet driftsbygningen til 14. august s.å. Rettstvistene mellom partene ble brakt inn for de ordinære domstoler.

Ved kjennelse 19. april 1988 la Stjør- og Verdal herredsrett til grunn at voldgiftsklausulen i forpaktningsavtalen var bortfalt. Begge parter reiste deretter sak med krav om heving, erstatning m.m. Frostating lagmannsrett avsa dom den 31. januar 1991, hvorved Dypdahls heving ble ansett berettiget og Dypdahl ble tilkjent forfalt forpaktningsavgift med kr 8750,- og erstatning med kr 12000,-. Bjørn Erik Dypdahl reiste ny sak mot Agner Sørensen ved stevning 11. desember 1991 til Stjør- og Verdal herredsrett. I stevningen krevet Dypdahl erstatning for mislighold av forpaktningsavtalen, begrenset oppad til kr 700000,-. Agner Sørensen påsto prinsipalt saken avvist. Subsidiært ble påstått frifinnelse mot å betale kr 9852,-.

Stjør- og Verdal herreds- rett avsa dom den 1. juli 1992 med slik domsslutning:

"1. Agner Sørensen skal betala til Bjørn Erik Dypdahl 63444,- - sekstitre tusen fire hundre og førtifire - kroner med 18 % årleg rente av 58592 kr frå 4. juni 1991 og av 4852 kr frå 11. september 1991 til betaling skjer. Betaling skal skje innan to veker frå forkynning av dommen.

2. Begge partane frifinnast for krav om erstatning for sakskostnader."

Agner Sørensen har påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. Også Bjørn Erik Dypdahl har påanket dommen til lagmannsretten. Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim den 7. og 8. desember 1993. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble ikke ført vitner. Saken står i faktisk henseende i samme stilling som for herredsretten. I rettslig henseende er saken noe endret, idet Agner Sørensen under saksforberedelsen for lagmannsretten har frafalt påstanden om avvisning som han nedla for herredsretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten, vises til dennes dom.

Bjørn Erik Dypdahl har i det vesentlige anført:

Han har krav på erstatning for det tap han er blitt påført som følge av at Sørensen vesentlig har misligholdt forpaktningskontrakten. Dypdahl må tilkjennes erstatning som dekker den positive kontraktsinteresse. Dette omfatter tapet ved ikke å motta oppfyllelse og utgifter som Dypdahl er blitt påført. Erstatningskravet omfatter tapt forpaktningsavgift for resten av forpaktningsperioden, dvs til og med 14. april 1990. Utgangspunkt må tas i den forpaktningsavgift som gjaldt ved hevingen, kr 30000,- pr år. Avgiften skulle ha vært justert i januar 1989. Justering skulle ikke skje i henhold til konsumprisindeksen, slik herredsretten har lagt til grunn. En måtte ha bygget på Jordleiekomiteens innstilling 30. mars 1962, hvor det er uttalt at eieren må oppnå en normal forrentning av den investerte kapital. Justeringen må baseres på verdiberegninger over eiendommen Fossen, hovedbygningen unntatt. Erstatning for tapt forpaktningsavgift i hele perioden er beregnet til kr 99542,-, etter at det er gjort fradrag for et tidligere tilkjent beløp, samt et beløp utbetalt i henhold til bankgaranti. Subsidiært er anført at dersom regulering skulle ha skjedd i henhold til konsumprisindeksen, er herredsrettens beregning uriktig. Det må legges til grunn en økning i konsumprisindeksen med 30,54 % for perioden 15. januar 1985 - 15. januar 1989. Dette tilsier en økning i avgiften med kr 9162,-. I tillegg kreves dekket tap i form av driftsunderskudd fra 15. april 1988 til 15. april 1990. På grunn av Sørensens mislighold måtte Dypdahl selv stå for driften. Samlet driftsunderskudd er beregnet til kr 111191,-. Inkludert i dette beløp er Dypdahls utgifter til betaling av vannavgift og forsikringspremie som skulle ha vært betalt av Sørensen, og som av herredsretten ble stipulert til kr 8800,-. I tillegg kreves erstattet utgifter til reise fra bopel i Buvika til gården i Levanger som følge av at Dypdahl selv måtte overta driften. Reiseutgifter utgjør kr 6800,-, som er det beløp ligningsmyndighetene har godkjent. Det er ikke grunnlag for å gjøre fradrag i erstatningen for mulige utleieinntekter i den aktuelle periode.

Sørensen har forsettlig misligholdt forpaktningskontrakten. Unnlatelsen av å betale forpaktningsavgift, forringelsen av bankgarantien og den uberettigede heving av avtalen viser i sum at Sørensen forsettlig har misligholdt avtalen. Subsidiært er anført at det rent faktisk ikke var mulig for Dypdahl å redusere tapet. Det gjensto bare vel 1 år av Dypdahls fritak for boplikten, og det var uaktuelt å inngå ny forpaktningskontrakt. Det er et begrenset marked for bortforpaktning av landbrukseiendommer, og flere interessenter vek unna på grunn av den konflikt som var oppstått. I tillegg kommer at Sørensen, på grunn av skader i driftsbygningen, manglende rengjøring, samt giftsprøyting av deler av den dyrkede mark hadde gjort det umulig for Dypdahl å oppnå ny forpaktningsavtale eller jordleieavtale. Det bestrides at det var mulig for Dypdahl å redusere tapet ved å drive med smågris i stedet for kornproduksjon. Dypdahls far hadde livsvarig borett på eiendommen, og Bjørn Erik Dypdahl kunne derfor ikke slå seg ned på gården sammen med sin familie. Det var dessuten gitt pålegg om utbedring av gjødsellageret, noe Sørensen ikke hadde etterkommet. I tillegg krever Dypdahl erstatning for driftstap forårsaket av klumprotsmitte i jorda. Sørensen må være ansvarlig for dette på objektivt grunnlag, og under enhver omstendighet på subjektivt grunnlag, idet smitten skyldes uforsvarlig drift fra hans side. Det er krevd erstatning i henhold til tapte driftsinntekter basert på dyrking av kålrot, med tilsammen kr 336000,-. Herfra går kr 76944,- som refererer seg til faktisk korndrift, og erstatning for klumprotsmitte kreves etter dette med kr 259056,-. I tillegg kreves erstatning for jordpakking, som refererer seg til 3 da dyrket mark. Erstatningen er beregnet til kr 5496,-. Dypdahl krever videre erstatning for arbeid han selv har utført mht reparasjoner, opprydding og vasking på eiendommen. Arbeidet pågikk i ca 2 uker, og erstatningskravet er stipulert til kr 10000,-. Morarente kreves av det tilkjente erstatningsbeløp. Renten må fastsettes fra 12. mai 1988, som er en måned etter at Dypdahl hevet avtalen. Morarenten må fastsettes til 18 %, som er loven rentesats. Rentebestemmelsen i forpaktningsavtalen kommer ikke til anvendelse.

Bjørn Erik Dypdahl har nedlagt slik påstand:

"I Dypdahls anke:

1. Agner Sørensen dømmes til å betale erstatning til Bjørn Erik Dypdahl fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr 700000,-.

2. Agner Sørensen pålegges å betale til Bjørn Erik Dypdahl sakens fulle omkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten.

I Sørensens anke:

1. Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

2. Bjørn Erik Dypdahl tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Agner Sørensen har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det erkjennes at Sørensen er økonomisk ansvarlig for det tap som Dypdahl er blitt påført fordi Sørensen hevet forpaktningsavtalen. Dypdahl er imidlertid ikke blitt påført annet tap enn det Sørensen har erkjent ansvar for, og som utgjør kr 9852,-. Med hensyn til Dypdahls krav om forpaktningsavgift for tidsrommet 15. april 1988 til 15. april 1990 er prinsipalt anført at det var mulig for Dypdahl å eliminere tapet ved å drive dyrehold i stedet for kornproduksjon, eventuelt ved å inngå ny forpaktningavtale. Dyrehold ville ha vært mulig, selv om Dypdahl ikke kunne bo på eiendommen, idet han kunne ha leid arbeidskraft til dette. Med hensyn til muligheten for å inngå ny forpaktningsavtale er fremholdt at Dypdahl burde ha søkt om dispensasjon fra boplikten da Sørensen forlot eiendommen i august 1988. Det er sannsynlig at Dypdahl ville ha fått dispensasjon. At Dypdahls far hadde borett var ikke til hinder for at eiendommen kunne bortforpaktes. Objektivt sett var det fullt mulig for Dypdahl å oppnå ny forpaktningsavtale. Iallfall var det mulig for ham å få leid bort jorda for resten av forpaktningstiden.

Subsidiært er anført at det ikke var grunnlag for å forhøye forpaktningsavgiften pr 1. januar 1989. Markedet for forpaktning av landbrukseiendommer tilsa heller ikke at forpaktningsavgiften burde økes, og konsumprisindeksen kan ikke benyttes. Atter subsidiært er anført at en eventuell justering i henhold til konsumprisindeksen må ta utgangspunkt i tidsrommet 15. januar 1985 til 15. januar 1989, hvor konsumprisindeksen økte med 30,54 %. Det bestrides at Dypdahl har krav på å få dekket næringstap ved egen drift for resten av forpaktningstiden. Dypdahl har kun krav på forpaktningsavgift for dette tidsrom, med de begrens- ninger som er anført foran. Heller ikke utgifter til betaling av vannavgift og forsikring for resten av forpaktningsperioden kan kreves dekket. Dypdahl har ikke dokumentert at disse utgifter er påløpt for ham. Vannavgiften var basert på omfanget av husdyrholdet, og også størrelsen av forsikringspremien var påvirket av om driftsbygningen var i bruk. Sørensen har derfor intet ansvar for disse utgifter etter at forpaktningsforholdet var opphørt. Dypdahl har ikke krav på å få dekket reiseutgifter i forbindelse med at forpaktningen opphørte. Reiseutgiftene kan ikke kreves i tillegg til forpaktningavgiften, idet Dypdahl i alle fall ville hatt utgifter til reiser. Det er heller ikke dokumentert hvilke reiser som er blitt foretatt av Dypdahl. Det er ikke grunnlag for å anta at jorda er befengt med klumprotsmitte. Heller ikke jordpakking er godtgjort. Dypdahl har derfor ikke krav på erstatning for disse forhold. Dypdahl har ikke legitimert at han har utført eget arbeid i forbindelse med reparasjoner mm. på gården. Iallfall må kr 5000,-, som ble lagt til grunn i kontinuasjonsskjønnet, og som Sørensen har erkjent, anses som full dekning. Med hensyn til morarente er anført at denne ikke kan settes høyere enn 11 %, for så vidt angår ubetalt forpaktningsavgift. Det er vist til punkt 5 i forpaktningsavtalen. For eventuelle øvrige erstatningsposter må det vurderes om det er riktig å benytte en rentesats på 18 %, når det tas hensyn til rentefallet i tiden etter herredsrettens dom.

Agner Sørensen har nedlagt slik påstand:

"I Sørensens anke:

1. Agner Sørensen frifinnes mot å betale kr 9852,- med tillegg av renter fastsatt etter rettens skjønn til Bjørn Erik Dypdahl.

2. Bjørn Erik Dypdahl pålegges å betale saksomkostninger til Agner Sørensen for lagmannsrett.

I Dypdahls anke:

1. Agner Sørensen frifinnes.

2. Bjørn Erik Dypdahl pålegges å betale saksomkostninger til Agner Sørensen for lagmannsrett."

Lagmannsretten skal bemerke:

1. Rettslige utgangspunkter.

Spørsmålet om partenes gjensidige hevingserklæringer var rettmessige er bedømt i Frostating lagmannsretts dom av 31. januar 1991 i ankesak nr 86/1989. Ved dommen er rettskraftig avgjort at Dypdahls heving av forpaktningsavtalen den 12. april 1988 var berettiget.

Lagmannsretten la til grunn at Sørensens unnlatelse av å betale forpaktningsavgiften for første halvår 1988 ga Dypdahl rett til å heve etter påkrav, jf forpaktningsloven av 25. juni 1965 nr 1 §26 nr 1. Det følger av alminnelige prinsipper om erstatning i kontraktsforhold at Sørensen er ansvarlig for tap som er en direkte følge av misligholdet, med mindre han sannsynliggjør at dette ikke skyldtes feil eller forsømmelse fra hans side. Det er ikke anført at Sørensens unnlatelse av å betale forpaktningsavgiften skyldtes forhold som han ikke kan holdes ansvarlig for. Agner Sørensen har derfor plikt til å erstatte Bjørn Erik Dypdahl det tap han er blitt påført på grunn av misligholdet. I tråd med alminnelige prinsipper om erstatningsutmåling i kontraktsforhold legges til grunn at Dypdahl, ved erstatningsfastsettelsen, skal komme i samme posisjon i økonomisk henseende som ved riktig oppfyllelse. Erstatningen omfatter den snevre kontraktsinteresse, som refererer seg til uteblitt forpaktningsavgift, og i tillegg utgifter som Dypdahl er blitt påført på grunn av misligholdet. Sørensens ansvar må likevel avgrenses i forhold til Dypdahls plikt til etter evne å begrense tapet, jf prinsippet om kreditors plikter ved mislighold. Det vises om disse spørsmål til Erling Selvig: "Kontraktsretten" i "Knophs oversikt over Norges rett", 10. utgave 1993 608-609.

Lagmannsretten går etter dette over til å behandle de enkelte erstatningsposter.

2. Tapt forpaktningavgift for perioden 15. april 1988 - 15. april 1990.

Det første spørsmål er hvilken forpaktningavgift som skal legges til grunn for den aktuelle periode. Partene hadde avtalt en avgift på kr 30000,- pr år. I henhold til punkt 5 i forpaktningskontrakten skulle avgiften justeres første gang i januar 1989. I den trykte teksten i standardkontrakten er det forutsatt at justering skal skje i henhold til konsumpris- indeksen. Partene har imidlertid ikke utfylt dette punkt i kontrakten. I stedet er kontraktens punkt 5 gitt følgende tilføyelse:

"Forpaktningsavgiften justeres etter 4 og 7 år, 1. gang jan. 89, 2. gang jan. 92. Ved tvist, i henhold til skjønn som oppnevnes på samme måte som under pkt. 17."

På bakgrunn av denne tilføyelsen, samt den manglende utfylling av formularbestemmelsen, legger lagmannsretten til grunn at partene ikke har ment at avgiften skulle justeres i henhold til konsumprisindeksen. Det er mer nærliggende at avgiften skulle avspeile eiendommens aktuelle forpaktningsverdi, og at justering skulle skje under hensyn til tilbud og etterspørsel av eiendommer til forpaktning. Denne forståelse av justeringsnormen harmonerer med bestemmelsen om at avgiften skal fastsettes ved skjønn dersom enighet ikke oppnås. Ved vurderingen av reguleringsspørsmålet pr 1. januar 1989 er det naturlig å ta utgangspunkt i utkastet til lov om forpaktning (Jordleiekomiteens innstiling 30. mars 1962) 33 første spalte, tredje avsnitt hvor det bl.a. uttales:

"Ved avgjørelse av hva som skal anses rimelig eller passende avgift, må det såvidt mulig tas tilbørlig hensyn til begge parters berettigede interesser. Det er klart at avgiften ikke bør stå i misforhold til den forpaktede eiendom. Eieren må til vanlig kunne kalkulere med en normal forrentning av den kapital som er investert i det som forpaktningen omfatter, pluss dekning av avskrivning, eventuelt vedlikehold og eiendomsskatter, brannskatter og andre kostnader som han har på eiendommen i forpaktningstiden."

Forpaktningsforholdet omfattet i dette tilfelle ca 50 da dyrket mark, samt eiendommens driftsbygning. Agner Sørensen hadde tidligere overtatt landbruksredskaper og besetning for i overkant av kr 200000,-. Den avtalte forpaktningsavgift på kr 30000,- pr år må tas som et uttrykk for en riktig og balansert leie pr 1. januar 1985. Spørsmålet blir så om situasjonen pr 1. januar 1989 tilsa en endring i avgiften. Med utgangspunkt i opplysninger om andre jordleie- og forpaktningsforhold finner lagmannsretten at den avtalte avgift ikke ville ha blitt regulert verken opp eller ned pr 1. januar 1989. På dette tidspunkt hadde det blitt aktuelt med produksjonskvoter innen deler av næringen. Usikkerhet mht fremtiden hadde medført en utflating og til dels reduksjon av verdiene på mindre landbrukseiendommer. På denne bakgrunn synes den avtalte avgift balansert - hensyn tatt til eier og forpakter. Dette innebærer at avgiften ville ha utgjort kr 60000,- for perioden 15. april 1988 - 15. april 1990.

Spørsmålet er så om Dypdahl hadde mulighet til å sette i verk tiltak for å redusere det tap som oppsto ved at forpaktningsavgiften ikke ble betalt. Lagmannsretten legger til grunn at kreditors plikt til etter evne å begrense tapet også gjelder hvor tapet refererer seg til en uteblitt kontraktsytelse, og ikke bare i forhold til avledede tap og utgifter som kreditor er blitt påført. Dypdahl har anført at Sørensen har gjort seg skyldig i forsettlig mislighold, og at Dypdahl derfor ikke har plikt til å redusere tapet etter evne. Lagmannsretten er ikke enig i dette.

På bakgrunn av Frostating lagmannsretts dom av 31. januar 1991 i ankesak nr 86/1989, domsutskriften side 28 flg., legges til grunn at forholdet mellom Sørensen og Dypdahl hadde utviklet seg i negativ retning og at dette skyldtes begge parter. Lagmannsretten er etter dette kommet til at Dypdahl hadde plikt til etter evne å redusere tapet på grunn av uteblitt forpaktningsavgift i perioden 15. april 1988 - 15. april 1990, så langt det var praktisk mulig. Lagmannsretten er kommet til at det ikke var mulig for Dypdahl å drive med grisehold, for på den måten å øke inntjeningen i forhold til korndrift, som han i stedet valgte å satse på. Dypdahl hadde arbeid som ingeniør ved SINTEF i Trondheim, og kunne ikke ha kombinert dette med en så arbeidsintensiv landbruksdrift som griseproduksjon. Mer tvilsomt er spørsmålet om Dypdahl hadde mulighet til å inngå ny forpaktningsavtale, for på den måten å tjene inn deler av den forpaktningsavgift som han gikk glipp av i kontraktsforholdet med Sørensen. Lagmannsretten er likevel kommet til at det neppe var mulig for Dypdahl på kort sikt å skaffe en ny forpakter med dyrebesetning og nødvendig komplett landbruksutstyr, og som var villig til å overta etter Sørensen. Derimot antar lagmannsretten at det ville ha vært mulig for Dypdahl å foreta bortleie av det oppdyrkede areal på eiendommen. Tilleggsjord har i lengre tid vært etterspurt, og det burde ha vært relativt lett for Dypdahl å finne interessenter. Agner Sørensen har opplyst at han skjønnsmessig fordelte forpaktningsavgiften med ca kr 20000,- for driftsbygningen og ca kr 10000,- for jorda. Lagmannsretten antar at dette er en rimelig fordeling, og finner at Dypdahl, ved små anstrengelser kunne ha oppnådd en jordleieavtale med en årlig leie på kr 10000,-. Når Dypdahl ikke har gått inn på dette, har han ikke gjort det som var mulig for å begrense tapet. Det må derfor gjøres fradrag i Dypdahls erstatning med det beløp han ville ha tjent ved å leie ut jorda. Med rimelig områdingstid til å inngå jordleieavtale antar lagmannsretten at avtalen hadde kunnet gjelde i ca 1 1/2 år, noe som ville ha medført en inntekt for Dypdahl på ca kr 15000,-. Lagmannsretten gjør fradrag i Dypdahls erstatning med dette beløp. Som nevnt foran, fortsatte Agner Sørensen å benytte driftsbygningen i 4 måneder etter at forpaktningen var opphørt.

I Frostating lagmannsretts dom av 31. januar 1991 i ankesak nr 86/1989 ble Dypdahl tilkjent kr 8000,-. Dette er i domspremissene på side 33 betegnet som "vederlag for Sørensens bruk av eiendommen fra 14. april til medio august 1988...". Beløpet må anses som et substitutt for forpaktningsavgiften, idet det gjelder bruk av deler av eiendommen til landbruksformål. Det er opplyst at beløpet er betalt, og lagmannsretten finner at beløpet må komme til fradrag i Dypdahls erstatningskrav.

Det er videre opplyst at Sørensen, ved innledningen av forpaktningsforholdet, stilte bankgaranti overfor Dypdahl med kr 40000,-. Etter punkt 20 i forpaktningskontrakten skal garantien gjelde "til dekning av forpaktningsavg. og evt. skade på bygninger." Det er opplyst at kr 31708,- av garantibeløpet er utbetalt til Dypdahl til delvis dekning av uteblitt forpaktningsavgift. Også dette beløp kommer derfor til fradrag i erstatningen for tapt forpaktningsavgift. Etter dette kan erstatningsoppgjøret for forpaktningsavgift tallmessig settes opp slik: Ubetalt pliktig forpaktningsavgift: kr 60000,-. Utbetalt i henhold til bankgaranti: kr 31708,-. Vederlag i henhold til dom i ankesak 86/1989: kr 8000,-. Stipulert inntekt ved jordleie: kr 15000,-. Samlet fradrag: kr 54708,- kr 54708,-. Dypdahl tilkommer i erstatning: kr 5292,-.

3. Næringstap ved egen drift i perioden 15. april 1988 - 15. april 1990.

Dypdahl har drevet kornproduksjon i de to årene som gjensto av forpaktningstiden. Dette har medført et samlet underskudd på kr 111191,-, som Dypdahl har krevet erstattet av Sørensen.

Lagmannsretten er kommet til at kravet ikke kan føre frem. Etter en misligholdt kontrakt kan kreditor kreve erstatning som avspeiler det økonomiske resultat avtalen ville ha medført for ham, dersom den hadde blitt riktig oppfylt. Etter forpaktningskontrakten er Dypdahls interesse i landbrukseiendommen Fossen i perioden 15. april 1988 - 15. april 1990 utelukkende knyttet til den avtalte forpaktningsavgift. Når Dypdahl tilkjennes erstatning med grunnlag i tapt forpaktningsavgift, er han i økonomisk forstand stilt i samme posisjon som etter avtalen. Drift av eiendommen i egen regi er da Dypdahls egen risiko, og et negativt driftsresultat kan ikke veltes over på Sørensen.

4. Utgifter som følge av at forpaktningskontrakten er misligholdt.

I henhold til punkt 7 i forpaktningskontrakten er forpakteren ansvarlig for å tegne fullverdiforsikring for driftsbygningen så lenge forpaktningsforholdet består. Etter punkt 8 i kontrakten har forpakteren en tilsvarende plikt til å betale vannavgift. Bjørn Erik Dypdahl har opplyst at han har betalt såvel forsikringspremie som vannavgift for de siste 2 år av forpaktningsperioden. Han har derved dekket utgifter som pålå Agner Sørensen som rettslig forpliktelse. Lagmannsretten viser til herredsrettens dom og finner det tilstrekkelig godtgjort at beløpene er betalt. Sørensens anførsel om at såvel vannavgiften som forsikringspremien er avhengig av omfanget av husdyrholdet og om driftsbygningen er i bruk, er ikke nærmere underbygget.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det pålå Sørensen å betale disse utgifter, og Dypdahl tilkommer derfor erstatning til dekning av de beløp han har betalt. Som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at beløpene for 1988 utgjorde henholdsvis kr 2124,- og kr 2217,60. Samlet erstatning til dekning av disse utgifter i 2 år fastsettes etter dette til kr 8800,-, som er det samme beløp som herredsretten kom frem til. Dypdahl har i tillegg krevet erstatning for utgifter til reiser mellom bopel i Buvika og eiendommen i Levanger. Reiseutgiftene utgjør kr 2600,- for 1988 og kr 4200,- for 1989.

Lagmannsretten er foran kommet frem til at Dypdahl burde ha redusert tapet i form av manglende forpaktningsavgift ved å leie ut jorda. På denne bakgrunn har Dypdahl ikke krav på erstatning for reiseutgifter for 1989, idet jorda da burde ha vært utleid. Dypdahl tilkommer imidlertid erstatning for 1988, fordi det på dette tidspunkt var nødvendig med en rekke besøk på eiendommen Fossen i forbindelse med at forpaktningsavtalen var opphørt. Etter omstendighetene finner lagmannsretten ikke grunn til å fravike det beløp som ligningsmyndighetene har godkjent som reiseutgifter for 1988, og som utgjør kr 2600,-. Dypdahl tilkjennes derfor erstatning med dette beløp. 5. Diverse skader på driftsbygning og dyrket mark. Dypdahl har fremsatt et betydelig erstatningskrav som gjelder avlingstap på grunn av klumprotsmitte i jorda. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at jorda på eiendommen Fossen var befengt med klumprotsmitte. Ved bevisvurderingen legger lagmannsretten en viss vekt på uttalelsene som er avgitt av skjønnsnemnda i kontinuasjonsskjønn, avholdt 11. august 1988. Det fremgår av skjønnet at det ikke ble tilkjent erstatning for klumprotsmitte. Skjønnet er riktignok senere blitt opphevet, men dette skyldes forhold som ikke svekker bevisverdien av skjønnsnemndas uttalelser med hensyn til klumprotsmitte. Lagmannsretten finner det heller ikke godtgjort at deler av jorda har vært utsatt for jordpakking med avlingstap som følge. Også på dette punkt vises til det foran nevnte kontinuasjonsskjønn, hvor det ikke er gitt erstatning for dette forhold. Heller ikke er det godtgjort at jorda er blitt skadet ved uforsvarlig sprøyting fra Sørensens side. Dypdahl har opplyst at han har utført et betydelig arbeid for å rette opp skader på driftsbygningen, som skal være tilføyd av Sørensen. Dypdahl har fremsatt et erstatningskrav på kr 10000,- som vederlag for eget arbeid. Lagmannsretten finner heller ikke denne erstatningspost tilstrekkelig sannsynliggjort, idet en legger til grunn at Dypdahls tap er dekket ved Sørensens erkjennelse av ansvar med kr 5000,-. I tillegg kommer inndrivelseskostnader med kr 4852,-, som Sørensen også har erkjent ansvar for.

6. Samlet erstatning.

Bjørn Erik Dypdahl tilkjennes etter dette erstatning slik: Tapt forpaktningsavgift - netto: kr 5292,-. Betaling av vannavgift og forsikringspremie: kr 8800,-. Reiseutgifter: kr 2600,-. Erkjent av Sørensen (skader på driftsbygning og indrivelsesomkostninger): kr 9852,-. Samlet erstatning: kr 26544,-.

7. Morarente.

Agner Sørensen har, med henvisning til forpaktningskontraktens punkt 5, anført at det må benyttes en rentesats på 11 %, for så vidt angår den del av erstatningen som gjelder tapt forpaktningsavgift. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Forpaktningskontrakten er hevet, og erstatningsbeløpet har trådt i stedet for forpaktningsavgiften. Renteplikten for erstatningsbeløpet følger da av morarenteloven av 17. desember 1976 nr 100. I medhold av loven §3 er det fastsatt en rentesats som for tiden utgjør 18 %. Selv om markedsrenten er blitt betydelig redusert i løpet av inneværende år, finner lagmannsretten ikke tilstrekkelig grunn til å fravike den rentesats som er fastsatt med hjemmel i loven. Sørensen må derfor betale rente med 18 %. Dypdahl har krevet rente fra 12. mai 1988, som er 1 måned etter at han hevet forpaktningsavtalen.

Erstatningskrav antas å forfalle på samme tid som de oppstår, og lagmannsretten finner det derfor mest naturlig å henholde seg til den dato da Dypdahl meddelte at han hevet avtalen. I henhold til Dypdahls påstand og med henvisning til morarenteloven §2 fastsettes at renteplikten tar til fra 12. mai 1988.

8. Saksomkostninger.

Agner Sørensens anke har delvis ført frem, og saken er dels vunnet og dels tapt.

I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten, idet lagmannsretten ikke finner grunn til å anvende unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd.

Bjørn Erik Dypdahls anke har ikke ført frem. Han tilpliktes, i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd, å erstatte Agner Sørensens saksomkostninger. Det kan ikke sees å foreligge særlige omstendigheter som tilsier at Dypdahl bør fritas for omkostningsansvaret ved en forgjeves anke.

Agner Sørensens prosessfullmektig, advokat Per Sørum, har i Dypdahls anke krevet salær med kr 18000,-, og i tillegg kr 3403,- til dekning av utlegg, til sammen kr 21403,-. Bjørn Erik Dypdahl har anført at advokat Sørums salærkrav er for høyt, særlig hensett til fristoversittelser fra advokatens side. Lagmannsretten bemerker at saken har vært relativt omfattende og tidkrevende, og finner at advokat Sørums salærkrav er passende og representerer en nødvendig utgift i saken, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Agner Sørensen tilkjennes etter dette saksomkostninger for lagmannsretten med kr 21403,- . Agner Sørensen har ikke krevet saksomkostninger tilkjent for herredsretten.

Lagmannsretten finner at heller ikke Bjørn Erik Dypdahl bør tilkjennes saksomkostninger for herredsretten. I den forbindelse bemerkes at Dypdahl krevde erstatning for en rekke forhold, som munnet ut i særskilte erstatningsposter. For flere av erstatningspostene fikk han ikke medhold. Dypdahl kan da ikke sies å ha vunnet saken for herredsretten. Det vises om dette til Jo Hov: "Rettergang i sivile saker" 635 og avgjørelser i Rt-1964-1081 og Rt-1984-408. Dommen er enstemmig.

Slutning :

I. I Agner Sørensens anke:

1. Agner Sørensen dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom å betale kr 26544,- - kronertjuesekstusenfemhundreogførtifire 00/100 til Bjørn Erik Dypdahl, med tillegg av 18 - atten - prosent rente fra 12. mai 1988 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

II. I Bjørn Erik Dypdahls anke:

1. Agner Sørensen frifinnes.

2. Bjørn Erik Dypdahl dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom å betale saksomkostninger for lagmannsretten med kr 21403,- - kronertjueentusen- firehundreogtre 00/100 til Agner Sørensen v/advokat Per Sørum.

3. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.