LF-1992-6

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-06-21
Publisert:	LF-1992-00006
Stikkord:	Forsikringsavtaler
Sammendrag:
Saksgang:	Ålesund byrett NR. 89-0111 - Frostating lagmannsrett LF-1992-00006 A. Rettskraftig.
Parter:	A og B, Ålesund (Prosessfullmektig: Advokat Erik J. Fladmark, Ålesund). Motpart: UNI Storebrand AS, Ålesund (Prosessfullmektig: Advokat Tor Arne D, Tromsø).
Forfatter:	1. Lagdommer Mats Stensrud, formann, 2. Kst. lagdommer Ivar Oftedahl, 3. Ekstraord. lagdommer Hakon Huus-Hansen
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §18, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §54, Forsikringsavtaleloven (1989) §18

Saken gjelder krav om utbetaling av forsikringsoppgjør etter brann i boligeiendom.

Den 1. september 1988 kl 1156, ble det meldt brann i et rekkehus tilhørende A og B i - - -gate i Ålesund. Brannvesenet bragte ilden under kontroll ca kl 1215. Arnested for brannen var en innergang i husets underetasje. Det oppsto store røykskader i hele huset. Brannskaden ble taksert til kr 537194,- ved gjenoppføring og kr 445505,- uten gjenoppføring av huset, og til kr 254523,- for løsøret. Hus og løsøre var forsikret i daværende Storebrand Nord AS, nå UNI - Storebrand Skadeforsikring AS (UNI).

Brannsaken ble etterforsket av Sunnmøre politikammer. Etter innstilling fra politiet ble den henlagt etter bevisets stilling ved beslutning 28. april 1989 av Statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane. På grunnlag av etterforskingen og egen utredning, avslo UNI i brev 26. mai 1989 til A og B enhver forsikringsutbetaling. UNI hevdet at det forelå svik mot selskapet fra A og B side.

A og B tok ut stevning 24. november 1989 til Ålesund byrett med påstand om utbetaling av forsikringsbeløpet med renter ved gjenoppføring av boligen. UNI påstod seg frifunnet og krevet i motsøksmål regress for utbetaling av brannerstatning med renter til panthaverne. Byretten avsa 15. juni 1990 dom med slik domsslutning:

"I. I hovedsøksmålet:

Storebrand Nord A/S frifinnes.

II. I motsøksmålet:

A og B er regressansvarlige overfor Storebrand Nord A/S for det beløp som vil bli utbetalt i henhold til panthaverinteressen, herunder påløpne omkostninger frem til sakanlegg med tillegg av loven renter.

III. A og B dømmes til å betale saksomkostninger for hovedsøksmål og motsøksmål med tilsammen kr 65012,- - sekstifemtusenogtolv 00/100 - til Storebrand Nord A/S. Beløpet forfaller til betaling 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen."

A og B oversatt fristen for anke over byrettens dom, men innga ankeerklæring til Frostating lagmannsrett 16. mai 1991. UNI ga tilsvar til anken 11. juni 1991. Samtidig med anken, begjærte A og B gjenopptakelse av saken, subsidiært oppreisning for fristoversittelsen. Ålesund byrett innvilget oppreisning ved kjennelse 21. november 1991. UNIs kjæremål over kjennelsen ble forkastet ved Frostating lagmannsretts kjennelse 22. mai 1992. Videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg, ble forkastet ved kjæremålsutvalgets kjennelse 1. oktober 1992.

Ankeforhandling fant sted i Ålesund tinghus 2. og 3. juni 1993. Foruten partsforklaring fra A og B, ble det avhørt 19 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Sivilingeniør Vilhelm T. Børs-Lind var som rettsoppnevnt sakkyndig til stede under hele ankeforhandlingen og avga muntlig uttalelse.

A og B har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Politiets etterforsking i saken har vært utilfredsstillende og ikke i overensstemmelse med gjeldende instrukser. Bl.a. er ikke sentrale vitner avhørt. Det er heller ikke benyttet sakkyndig ekspertise under etterforskingen. Åstedet, og brannrester er ikke sikret, undersøkt og analysert i tilstrekkelig grad. Det sikrede materialet er sendt til analyse for sent. Politiet synes allerede tidlig å ha gjort seg opp den mening at brannen var påtent av A, og etterforskingens dybde, retning og spekulative konklusjoner bærer preg av det. Så vel UNI som byretten har basert sitt standpunkt på forundersøkelser som faglig sett ikke holder mål, og som gir utilstrekkelig bevismessig grunnlag for sikre slutninger med hensyn til bl.a. brannårsak, brannens arnested, tidspunktet for når brannen oppstod og As faktiske muligheter til å tenne på huset.

Det foreligger en rekke mulige brannårsaker som ikke kan utelukkes: - det lå en engangslighter på hyllen over vedkassen. Det foreligger dokumentasjon for at slike lightere kan gå i oppløsning eller eksplodere og forårsake brann ved gassantennelse. - lyspæren i taket var bar. Kuppelen var knust tidligere.

Det er dokumentert at slike lyspærer kan eksplodere slik at glødetråden slynges ut og forårsaker brann i lett antennelig materiale i nærheten. - selv om huset var låst og lukket, var det mulig for andre å ta seg inn eller å anstifte brannen utenfra. Det ene vinduet stod på gløtt og lot seg lett åpne, og det lå en husnøkkel under en sten i blomsterbedet foran huset. En ventil uten sperring eller netting førte inn i rommet der brannen oppstod. Muligheten for at uvedkommende har antent brannen, er ikke noen teoretisk spekulasjon; fru A hadde i lengre tid vært utsatt for trakassering, forfølgelse og trusler fra en identifisert person som ikke er nærmere sjekket av politiet.

Det kan vel være at disse mulige brannårsaker hver for seg har begrenset sannsynlighet. Men når etterforskingen forøvrig ikke har identifisert andre mulige naturlige brannkilder knyttet til de elektriske installasjoner og innretninger eller selvantennelig veske o.l. i rommet, må konklusjonen være at brannårsaken forblir ukjent. Det er uhørt å identifisere fru A som brannstifter gjennom usikker eliminasjon av andre aktuelle eller ukjente brannkilder.

B, sønnen og døtrene, har alle ugjendrivelige alibi. Ingen av dem kunne være nær huset på det tidspunkt brannen oppstod. Den mulighet som fru A hadde til å antenne huset, er også meget liten, etter det som må anses bevist om tidspunktet da brannen senest kan ha oppstått og om hennes bevegelser samme formiddag.

At hun har hatt anledning, er like usannsynlig som de øvrige eliminerte brannårsaker. Hun kunne ikke vært ved huset da brannen oppstod. Dessuten ville det krevet en helt uvanlig åndsnærværelse og snarrådighet å benytte en tilfeldig ledig stund i arbeidstiden slik. Det ville kreve utrolig flaks å ta seg usett frem til - og tilbake fra - huset, i en iøyenfallende kassevogn midt på dagen. Det ville krevet profesjonalitet å anstifte en "vellykket" brann med så korte tidsmarginer. Det ville dessuten kreve stort skuespillertalent å opptre på brannstedet etterpå så overbevisende uskyldig og fortvilet som vitnene har beskrevet.

Det er overhodet ingen holdepunkter i saken for at det kan ha vært benyttet forsinkelsesmekanismer, verken i funn etter brannen eller i selve brannbildet. Det er slett ikke enkelt for en amatør å anstifte en hensiktsmessig brann. Spesielt er det komplisert å anvende forsinkelsesmekanismer. Rester av slike arrangementer kan alltid påvises dersom arnestedet er kjent og analysene på stedet blir gjennomført tilstrekkelig grundig og av sakkyndig ekspertise.

A og B hadde ikke motiv for å anstifte brann. Tvert om; huset var kort tid i forveien pusset opp og malt. Familien hadde en anstrengt økonomi, men den var i bedring. Inntektene hadde øket betydelig siste år, slik at A og B var i stand til å betjene gjelden. Begge hadde sikre stillinger. Forholdet innad i familien var harmonisk, og de opplevet ikke noe økonomisk press utenfra. Pantegjelden på huset var omtrent identisk med takst, slik at det ikke ville oppstå noen økonomisk gevinst ved å fremkalle et forsikringstilfelle gjennom brann.

A og B har nedlagt slik påstand:

"I hovedsøksmålet:

UNI-Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningspliktig i henhold til villaeierforsikring, polise nr. - - - - - - - og i henhold til kollektiv hjemforsikring, polise nr. - - - - - - -. Det skal betales 18 % renter p.a. fra 1. oktober 1988 til betaling skjer.

I motsøksmålet:

A og B frifinnes.

I begge søksmål:

A og B tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

UNI har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Selskapet har avslått forsikringsutbetaling etter polisene fordi A og B forsettlig må ha fremkalt forsikringstilfellet, jf forsikringsavtaleloven av 1930 §18. Konklusjonen er gjort på grunnlag av eliminasjon av mulige alternative brannkilder, A og Bs muligheter og bevegelser, og det motiv som ligger i utsikten til økonomisk vinning.

Et branntilfelle forutsetter tre elementer - oksygen, brennbart materiale og en brannkilde. Etterforskingen og sakkyndige analyser av brannstedet og brannbildet, har bragt på det rene at det ikke befant seg selvantennelig materiale i innergangen. Brannen kan ikke tilbakeføres til de elektriske installasjoner eller til andre innretninger i rommet. Det må etter det som er fremkommet i saken kunne utelukkes at uvedkommende usett og umerket skal ha tatt seg inn, antent brann, og så tatt seg ut igjen, eller at noen slik uvedkommende kan ha antent ild utenfra gjennom ventilen.

Eksplosjon i en engangslighter som etter sigende befant seg på hyllen i rommet, gir i seg selv ingen antennelse. For at gassen skal antennes, må det enten samtidig foreligge en annen brannkilde eller så må selve oppløsningen av lighteren skape en slik kilde. Alle disse aktuelle og tenkelige brannkilder er grundig politietterforsket og analysert av sakkyndige, men må elimineres som rent teoretiske spekulasjoner.

Politiets arbeid ligger godt over gjennomsnittet i slike saker. Etterforskingen har fulgt boken; den er innledet bredt, for så å skrelle av og snevre inn underveis. Eliminasjon og konsentrasjon er vanlig og legitim prosedyre for klarlegging av ukjent brannårsak. Når alle alternative brannårsaker var eliminert, var det riktig å konkludere med at bar ild måtte være tilført arnestedet av noen i familien A og B og å konsentrere etterforskingen om familiemedlemmenes muligheter og bevegelser. At politiet for sin del har henlagt saken på grunnlag av bevisets stilling, har ikke avgjørende betydning fordi bevisbyrde og beviskrav er andre i straffesaker.

Selv om man ikke kan se bort fra at det ved antennelsen er anvendt forsinkelsesmekanisme, erkjennes at åstedet og brannbildet ikke gir noen holdepunkter for en slik antakelse. Det aksepteres også at alle familiemedlemmene, bortsett fra fru A, har alibi for det tidspunkt brannen antas å ha oppstått.

Fru A hadde rent faktisk anledning til å antenne brannen. Hun mangler alibi for et tidsrom av ca 31 minutter, fra kl 1130 til kl 1201, som harmonerer med antatt branntidspunkt. Det gir tilstrekkelig tid til å kjøre fra sentrum i Ålesund til bopel og retur etter å ha påsatt brannen. Teoretisk sett mangler hun alibi fra kl 1100 til kl 1201, dersom det tas høyde for usikkerheter med hensyn til observasjoner og erindringsforskyvning hos noen av vitnene.

A og B hadde motiv for å fremkalle branntilfellet. Familien var i en prekær økonomisk situasjon. Likviditeten var håpløs. Selv om inntekten for fru A var øket betydelig ved dobbeltarbeid, var de ikke i stand til å betjene sin gjeld selv om de var utsatt for sterk inkassopågang. Etter ligningsoppgavene levet A og B fra hånd til munn. Et branntilfelle ville gi en velkommen utsettelse i forhold til kreditorene, og et forsikringsoppgjør ville innbringe betydelig mer enn salg av huset etter prisene i boligmarkedet.

UNI har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. UNI-Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

Det er enighet mellom partene om at de to forsikringspoliser for henholdsvis bolighuset og løsøret, var gyldige på det tidspunkt forsikringstilfellet oppstod. Det er likeledes ingen enighet om omfanget av brannskaden på hus og løsøre, om takseringsgrunnlaget, om størrelsen på eventuelt erstatningsbeløp eller regressforpliktelse knyttet til forsikringstilfellet. Videre er man enige om rentetid og rentesats. For lagmannsretten er saken begrenset til å fastsette hvorvidt det for selskapet foreligger erstatningsplikt eller ikke.

Selskapet har bare påstått forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet - ikke grov eller simpel uaktsomhet. Slik saken bevismessig ligger an, er partene således også enige om at det ved avgjørelsen av hovedspørsmålet gjelder et enten - eller, og at avgjørelsen i motsøksmålet nødvendig følger av avgjørelsen i hovedsøksmålet. Erstatningsplikten i hovedsøksmålet må avgjøres på grunnlag av skyldkravet etter forsikringsavtaleloven av 1930 §18 første ledd, og regressansvaret i motsøksmålet følger av - og tilsvarer innløsningsplikten etter forsikringsavtaleloven av 1930 §54 ved eventuell frifinnelse av selskapet i hovedsøksmålet. Avgjørelsen må enten gå ut på fullt forsikringsoppgjør for A og B i hovedsøksmålet og frifinnelse i motsøksmålet, eller stadfestelse av byrettens frifinnelse av UNI i hovedsøksmålet og stadfestelse av A og B regressansvar i motsøksmålet. Lagmannsretten legger det til grunn.

I ankeerklæringen er det anført at såvel byrettens bevisbedømmelse som rettsanvendelse er feil. Anførselen om at byretten har anvendt loven feil, er ikke nærmere begrunnet. Den er heller ikke gjentatt under ankeforhandlingen. Det aksepteres at det rettslige grunnlag for saken er forsikringsavtaleloven §18, med tilhørende rettspraksis.

Slik lagmannsretten forstår A og B, relateres anførselen om byrettens rettsanvendelse til bevisbyrdekravet i rettspraksis etter forsikringsavtaleloven §18. I rettspraksis etter forsikringsavtaleloven §18, stilles strengere beviskrav enn i sivile tvister forøvrig. Det kreves kvalifisert bevisovervekt. Det må være en sterk eller klar overvekt av sannsynlighet for at forsikringstilfellet er fremkalt forsettlig, for at forsikringsoppgjør bortfaller, jf Rt-1985-211, Rt-1990-1082, og RG-1992-586.

Byrettens domsgrunner gir ikke holdepunkter for at byretten har lagt noen annen og mildere norm til grunn, men bare hvilken vekt byretten faktisk har tillagt de objektive bevis. A og Bs anførsel må derfor etter lagmannsrettens forståelse gå ut på at byretten rent faktisk har stilt for små krav til selskapets bevisbyrde, hvilket er et spørsmål om bevisbedømmelse. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at saken gjelder byrettens bevisbedømmelse.

Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Byretten har gitt en utførlig og detaljert fremstilling av sakens fakta, og lagmannsretten nøyer seg for så vidt med å henvise til byrettens domsgrunner.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Det første hovedspørsmålet i saken, er hvorvidt det er mulig å identifisere en sikker eller sannsynlig brannårsak.

Det er på det rene at brannen oppstod i en innergang i husets underetasje, slik at brannstedet med rimelig sikkerhet må anses lokalisert. Brannstedet inneholdt etter det som er opplyst og påvist, ingen åpenbare brannkilder, verken i form av åpen ild, elektriske installasjoner eller varme innretninger, eller selvantennelig substans. Ingen av de som bodde i huset var røkere.

Brannbildet viser intens flammeild nedefra og oppover, med utgangspunkt foran og/eller oppå vedkassen som stod i det ene hjørnet. Bildet gir ingen entydig anvisning på at arnestedet var på gulvet foran vedkassen eller oppå denne.

Brannskadene på og ved en kleshylle midt oppe på veggen over vedkassen, kan indikere at brannen har oppstått der og forplantet seg ved at brennende tekstiler eller annet materiale har falt ned foran eller oppå vedkassen. De tekniske undersøkelser og sakkyndige analyser av brannbildet har ikke entydig konstatert hvor brannen oppstod, og lagmannsretten må begrense seg til å fastslå at arnestedet med rimelig sikkerhet var foran, på eller over vedkassen.

Det er ikke foretatt nærmere analyse av tekstilrester o.l. på gulvet eller av innholdet i vedkassen som kan gi noen indikasjoner med hensyn til hva som var brannkilde.

Det er uklart når brannen oppstod. Ifølge sakkyndige må den ha vart minst ca 30 minutter, men den kan også ha utviklet seg over flere timer før den grep om seg, bl.a. med bakgrunn i at den oppstod i et lukket og oksygenfattig rom. Den første rimelige sikre observasjon av røykdotter er gjort av vitner som anslår tidspunktet til kl 1120/1125 og ihvertfall før kl 1130. Det foreligger imidlertid ingen observasjon som kan gi noen pekepinn med hensyn til sikker eller sannsynlig brannkilde, brannårsak og det eksakte tidspunkt for når brannen først oppstod.

Lagmannsretten må etter dette konkludere med at verken funn eller antagelser om brannsted, arnested og brannbilde, eller observasjoner av brannutviklingen, gir grunnlag for å trekke rimelig sikre konklusjoner med hensyn til brannkilde, brannårsak og branntid. Det er videre på det rene at det overhodet ikke er gjort noen objektive funn på åstedet som indikerer at brannen er påtent av noen, og langt mindre at den er påtent av A og B selv. Så langt de objektive funn og analyser isolert rekker, er brannårsaken fortsatt helt ukjent og åpen.

Politietterforskingen, UNIs egen utredning og også byretten, har søkt å resonnere seg frem til en sannsynlig brannårsak, gjennom prøving og eliminasjon av tenkelige brannkilder og brannårsaker som var til stede i rommet, eller som usett og uten å etterlate seg spor kunne bli tilført utenfra. Etter lagmannsrettens mening, har en slik vurdering begrenset verdi, med mindre det dreier seg om å bekrefte et årsaksalternativ som allerede i utgangspunktet fremhever seg i forhold til andre muligheter, og med mindre alternativet også har støtte i andre objektive eller subjektive bevismomenter i en totalvurdering.

Det må anses på det rene at huset var låst og lukket da brannen oppstod, og at huset på det tidspunkt var folketomt. I utgangspunktet blir det spørsmål om å kartlegge mulige og tenkelige brannkilder i et lukket rom.

De elektriske forbindelser og installasjoner til varmtvannsbereder, lyspunkt i taket, til strømuttak o.l., er sakkyndig undersøkt. Konklusjonen er at feil eller naturlig varme fra punkt i det elektriske anlegget med liten sannsynlighet var brannkilde alene eller i kombinasjon. Fordi det vitterlig skal ha inntruffet, kan det likevel ikke vitenskapelig helt utelukkes at f.eks. lyspæren har eksplodert slik at glødetråd ble slynget til lettantennelig materiale i nærheten, f.eks. på hyllen.

Hvorvidt en engangslighter kan gå i oppløsning uten ytre påvirkning og samtidig skape en gnist eller flamme som antenner væsken før den fordamper, er også etter sakkyndige vurderinger svært lite sannsynlig, men kan ikke helt utelukkes, fordi det vitterlig flere ganger har inntruffet.

Det er opplyst at det ikke befant seg selvantennelig væske eller annen selvantennelig substans i rommet, men det kan likevel ikke helt utelukkes fordi det ikke er etterforsket med det for øye. Hvorvidt det forelå andre naturlige årsaksfaktorer i rommet i form av innredninger eller substans - eller for den saks skyld en unaturlig årsaksfaktor i form av en forsinkelsesmekanisme, alene eller i kombinasjon, er heller ikke overveiende sannsynlig, men kan på den annen side ikke utelukkes etter de noe overflatiske undersøkelser og analyser som er gjort.

Eliminasjonen av mulige brannkilder, gir etter lagmannsrettens vurdering isolert sett bare grunnlag for å konkludere med at brannårsaken fortsatt er åpen og ukjent. Det gir grunnlag for å søke etter andre forklaringer. Eliminasjonen i seg selv gir ikke grunnlag for å fastslå at brannårsaken er - eller kan være - brannkilde tilført rommet av noen utenfra, og enn mindre at det var fru A som gjorde det.

Muligheten for at brannkilden er tilført utenfra er til stede, men må prøves på selvstendig grunnlag. Brannen oppstod i et rekkehus midt i et boligfelt om formiddagen. Det var uvanlig varmt og vakkert vær, 25 grader og sol. Folk var ute i hagene og i gaten. Det var ikke mulig å nærme seg og ta seg inn i - - -gate uten stor risiko for å bli iakttatt; huset ligger mot gaten, med innsyn fra flere kanter. Fra baksiden kan man bare nærme seg huset gjennom eller forbi andre hager og med innsyn fra eneboliger bak. Det vindu som stod i luftestilling, er foran huset mot gaten. Husnøkkelen lå i en hul sten i blomsterbedet under vinduet. Inngangsdøren vender også mot gaten. Ventilen til innergangen i underetasjen har innsyn fra naboens hage. For å komme inn gjennom vinduet, er det nødvendig først å stikke hånden inn for å løsne en skrue som fester en sperrekrok, og å gjenta operasjonen for å bringe vinduet i samme stilling på vei ut.

Ingen er iakttatt ved huset på det tidspunkt brannen antas å ha oppstått, trass i at politiet foretok en omfattende spørreundersøkelse i nabolaget. Det er ikke påvist spor, verken på utsiden eller innsiden av huset, som indikerer at noen har tilført brannkilden utenfra. Det er ingen holdepunkter i saken for at noen uvedkommende har hatt motiv for å skade A og B ved brannstiftelse. De ubehagelige følger fru A skal ha vært utsatt for av en bilist etter et mindre sammenstøt lang tid i forveien, ligger tids- og tankemessig fjernt fra det som er sakens tema.

På grunnlag av det som her er anført, anser lagmannsretten det for svært lite sannsynlig at brannkilden er tilført av noen utenfra på det tidspunkt brannen oppstod. Denne vurdering gjelder i like stor grad for fru A som for noen uvedkommende, fordi de ytre muligheter for usett og umerket å nærme seg huset - åpent eller fordekt - og anstifte brann, var like begrenset og sjansepreget for enhver. Det er lite sannsynlig at fru A kunne ha nærmet seg huset i en iøynefallende hvit kassevogn usett og gjennomført brannstiftelsen på den knappe tid som stod til rådighet. En bevismessig eliminasjon av brannkilder tilført av noen utenfra, innebærer etter lagmannsrettens bevisvurdering også eliminasjon av fru A som brannstifter.

Når det ikke foreligger noen annen forklarlig brannårsak, er det rasjonelt å undersøke direkte om A og B hadde anledning til å utløse branntilfellet, om A og B som forsikringstaker hadde økonomisk interesse av at forsikringstilfellet inntraff, og om A og B i handling eller verbalt har forholdt seg på en måte som er viktige bevismomenter i totalvurderingen.

Lagmannsretten har tidligere funnet at det verken gjennom direkte funn, observasjoner og analyser av brannstedet og brannbildet, og heller ikke ved eliminasjon av mulige brannkilder er holdepunkter for at A og B har anstiftet brannen. Avgjørende for om A og Bs forhold er verd nærmere undersøkelse, vil være om noen i familien A og B overhodet hadde anledning og mulighet for å anstifte brannen på det tidspunkt den kan ha oppstått.

Det er akseptert at hele familien A og B, bortsett fra fru A, har sikkert alibi for hele formiddagen den 1. september 1988. Fru A forlot huset sammen med mann og sønn tidlig om morgenen, og hun arbeidet resten av formiddagen i postavdelingen i banken på xxxPlass, og kjørte postrute sammen med C. Det er akseptert at hun har sikkert alibi, bortsett fra tidsrommet ca kl 1130 til kl 1201, dvs maksimalt 31 minutter.

Innenfor dette tidsrom, har hun bragt skillemynt fra bankens avdeling på ***Plass til avdelingen på xxxPlass; hun kjørte fra xxxPlass kl 1130 til ***Plass, hentet pengene ut til bilen i flere vendinger, kjørte tilbake igjen til ***Plass og bar pengene inn kl 1201 ifølge video-opptak. Selve pengebæringen til og fra bankens bil, er beregnet til ca 10 minutter. Det gir henne maksimalt 21 minutter til å gjennomføre den rute som innbefatter kjøring for å utføre pengetransporten og kjøring tur retur bopel for å anstifte brannen. Såvel politiet under etterforskingen, som lagmannsretten under åstedsbefaringen, har gjennomført samme kjørerute med slik hastighet som bytrafikken tillater. Beregnet tid uten opphold, ble i begge tilfelle satt til minimum 22 minutter. Det betyr at hun ikke har hatt tid til å anstifte brannen inne i huset og forlate stedet.

Det foreligger andre usikkerhetsmomenter i saken, som ytterligere reduserer fru A og Bs anledning og dermed også sannsynligheten for at brannen ble anstiftet av henne. Ifølge vitnet D forlot hun bankens avdeling på xxxPlass først ca kl 1140, hvilket innebærer at hun først kunne ha vært på brannstedet samtidig med - eller etter at brannen ble oppdaget og meldt. Ifølge to vitner, ble det med sikkerhet registrert røykskyer fra huset allerede kl 1120/1125. På det tidspunkt var hun med rimelig sikkerhet fortsatt i banken. Vitner har endelig opplyst at klokken i stuen var stanset på 11.35, hvilket også indikerer at brannen må ha startet mens hun fortsatt var i banken.

Selv med tidskorreksjon for mulig erindringsforskyvning hos ett eller flere av vitnene, finner lagmannsretten det lite sannsynlig at hun har hatt anledning til å anstifte brann i - - -gate på det tidspunkt den oppstod, dersom brannkilden ble introdusert utenfra. Etter en totalvurdering finner lagmannsretten at det ikke er ført bevis for at brannen med sannsynlighet - og enn mindre med sterk overvekt av sannsynlighet - forsettlig er antent av henne. Det er ikke ført bevis for skyldkravet i forsikringsavtaleloven §18, og hovedvilkåret for å avslå forsikringsutbetaling er følgelig ikke til stede. Bevismessig ligger saken annerledes an enn i Rt-1987-657, der det forelå identifisert brannårsak, brannkilde og en rekke konkrete indisier. Lagmannsretten finner det etter dette unødvendig å gå nærmere inn på A og Bs mulige motiv og andre sekundære forhold.

Anken har ført frem. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet. Under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd, må UNI betale saksomkostninger til A og B både for byretten og lagmannsretten.

A og Bs prosessfullmektig for byretten, advokat Flisnes, fremla for byretten en omkostningsoppgave på kr 52000,- for hovedsøksmål og motsøksmål under ett, som i sin helhet var salær. Advokat Fladmark har overfor lagmannsretten korrigert omkostningsoppgaven for byretten og fordelt omkostningene på hovedsøksmål og motsøksmål, jf Schei: Tvistemålsloven med kommentarer 1990 44. I hovedsøksmålet for byretten er således medtatt rettsgebyr og utgifter til oppnevnt sakkyndig, sivilingeniør Vilhelm T. Børs-Lind, med henholdsvis kr 1400,- og kr 13924,-, slik at oppgaven i hovedsøksmålet samlet utgjør kr 64824,- hvorav kr 49500,- er salær. I motsøksmålet for byretten er omkostningsoppgaven på kr 2500,-, som i sin helhet er salær.

I advokat Fladmarks omkostningsoppgave for lagmannsretten er det i hovedsøksmålet krevet kr 122600,-, hvorav kr 107500,- er salær. I tillegg kommer godtgjørelse til rettsoppnevnt sakkyndig, sivilingeniør Vilhelm T. Børs-Lind, som lagmannsretten har fastsatt til kr 24090,-. I motsøksmålet er omkostningene satt til kr 2500,-, som i sin helhet er salær.

Den samlede omkostningsoppgave utgjør etter dette kr 216514,-, fordelt med kr 211514,- i hovedsøksmålet og kr 5000,- i motsøksmålet. Motparten har ikke hatt innvendinger mot oppgaven.

Lagmannsretten finner omkostningene nødvendige for en betryggende gjennomføring av saken, og fastsetter saksomkostningene i samsvar med oppgaven, jf tvistemålsloven §176 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

I. I hovedsøksmålet:

1. UNI - Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningspliktig i henhold til villaeierforsikring, polisenr. - - - - - - - og i henhold til kollektiv hjemforsikring, polisenr. - - - - - - -. Det skal betales 18 % rente p.a. fra 1. oktober 1988 til betaling skjer.

2. UNI - Storebrand Skadeforsikring AS betaler saksomkostninger for byretten og lagmannsretten til A og B med kr 211514,- - kroner tohundreogelvetusenfemhundreogfjorten.

3. Oppfyllelsesfristen for beløpene under pkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

II. I motsøksmålet:

1. A og B frifinnes.

2. UNI - Storebrand Skadeforsikring AS betaler saksomkostninger for byretten og lagmannsretten til A og B med kr 5000,- - kroner femtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.