LF-1992-621

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-06-24
Publisert:	LF-1992-00621
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Orkdal herredsrett 154/91 A - Frostating lagmannsrett LF-1992-00621 A - Høyesterett HR-1993-00805K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet.
Parter:	Ankende part: UNI Skadeforsikring AS, Oslo. (Prosessfullmektig: Advokat Fritz Borgenholt, Oslo). Motpart: A, Melhus. (Prosessfullmektig: Advokat Jo. Steinsvik, Bodø).
Forfatter:	1. Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann, 2. Kst. lagdommer Willy Nesset, 3. Ekstraordinær lagdommer Sverre Torwick
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §180, Folketrygdloven (1966) §11-8

Saken gjelder tvist om erstatningsutmåling etter skadeserstatningsloven og bilansvarsloven for personskade og tap som følge av trafikkulykke.

Den 13. mai 1985 var A passasjer i familiens bil som frontkolliderte med en annen bil ved Ulsberg i Rennebu. Bilen hadde campingvogn på slep og var utstyrt med nakkestøtter og seler. Både bil og campingvogn ble etter det opplyste kondemnert. Ved sammenstøtet ble A påført bruddskader i en arm og i brystet. Samme dag ble hun innlagt til observasjon ved Orkdal Sanitetsforenings sykehus. Ved innleggelsen anga hun smerter i høyre skulderregion, brystkasse og venstre arm. Videre anga hun også smerter i nakkeregionen. Hun var ved innkomsten relativt omtåket og kunne gjøre dårlig rede for det som var inntruffet.

Etter skaden er plagene beskrevet slik i legeerklæring datert 6. juni 1989 fra konstituert overlege Harald Hovdal ved nevrologisk poliklinikk, Regionsykehuset i Trondheim:

"Hun frembyr et temmelig klassisk sykdomsbilde av posttraumatisk karakter som etter 4 års observasjonstid ikke har vist tegn til bedring og som har vist terapiresistens. Plagene har vært såpass konstante og uttalte at de i vesentlig grad har forsuret hennes tilværelse, innskrenket mulighetene for en normal livsutfoldelse og har hatt store sosiale konsekvenser for henne selv og øvrige familie. Selv om jeg ikke kjenner detaljer vedrørende skadeøyeblikket ansees traumet adekvat i forhold til symptomenes omfang. Like lite som i lignende trafikkskader kan jeg si noe om etiologi og patogenese for sykdomsbildet og kan heller ikke se bort fra spesielle predisponerende personlighetsmessige forhold. Hovedpoenget bør være at hun før skaden både var symptomfri og velfungerende etter det jeg har fått opplysninger om.

Uansett mekanisme er det derfor trafikkskaden som har ført til hennes problem. Erhvervsmessig har hun hittil vist seg ufør og får utbetalt attføringstrygd.

Rent skjønnsmessig vil jeg anslå at hun har en varig medisinsk invaliditet på ca 30 %."

UNI Skadeforsikring har erkjent ansvar for kollisjonen. Videre har selskapet akseptert at det foreligger årsakssammenheng mellom den foreliggende invaliditet og skaden. Saken gjelder derfor bare erstatningsutmålingen. Erstatningsposten påførte utgifter er partene enige om, med unntak av utgifter til juridisk bistand før stevning. For de øvrige poster, menerstatning, fremtidige utgifter, lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv, samt skatteulempestillegget er det ikke oppnådd enighet.

Ved stevning av 31. mai 1991 reiste A sak ved Orkdal herredsrett mot UNI Skadeforsikring med krav om en totalerstatning begrenset oppad til kr 2,5 millioner. Ved prosesskrift av 13. mai 1992 ble påstandsbeløpet spesifisert til kr 2010345,-.

UNI Skadeforsikring tok til motmæle ved tilsvar av 8. juli 1991, og påstod seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Ved prosesskrift av 31. mars 1992 ble påstandsbeløpet endret til at UNI Skadeforsikring skulle dømmes til å betale en erstatning etter rettens skjønn, og i prosesskrift av 21. mai 1992 videre endret til at UNI Skadeforsikring skulle dømmes til å betale erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 500000,-.

Orkdal herredsrett avsa 20. juli 1992 dom med slik slutning:

"1. Uni Skadeforsikring betaler i erstatning til A: a) kr 100000,- - etthundretusen 00/100 i menerstatning, b) kr 50000,- - femtitusen 00/100 - for påførte utgifter, c) kr 125000,- - etthundreogtjuefemtusen 00/100 - for framtidige utgifter, d) kr 765000,- - sjuhundreogsekstifemtusen 00/100 - for tap i framtidig erverv, tilsammen kr 1040000,- - enmillionogførtitusen 00/100 -. I erstatningen fragår utbetalt forskudd med kr 100000,- - etthundretusen 00/100 -. Restbeløpet, kr 940000,- - nihundreogførtitusen 00/100 - forrentes med 18 - atten - prosent årlig rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

UNI Skadeforsikring har i rett tid påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. A har tatt til motmæle mot anken, og har samtidig erklært aksessorisk motanke.

Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim 11. og 12. mai 1993. A og 6 vitner avga forklaring. For lagmannsretten er dokumentert bevisopptak av Nils Andreas Hunstad, som er overlege ved Regionsykehuset i Trondheim. I bevisopptaket fremkommer enkelte opplysninger som er nye for lagmannsretten.

Forøvrig har saken såvel i faktisk som i juridisk henseende, i hovedsak fremstått i samme stilling som for byretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold og anførslene for herredsretten vises til dennes dom.

UNI Skadeforsikring har til de enkelte erstatningsposter i hovedsak anført:

Ménerstatning.

Utmålingen av ménerstatningen i henhold til skadeserstatningsloven §3-2 må basere seg på forskriftene til yrkesskadeserstatning §3. Det er i den anledning bl.a. vist til Pallasdommen i Rt-1977-782, hvor retten ved erstatningsutmålingen så hen til hva ménerstatningen i yrkesskadetilfellene, jf folketrygdloven §11-8, tillagt 1/3 ville gi som resultat. Det er ikke grunnlag for gruppeopprykk. På bakgrunn av de opplysninger som fremkommer i bevisopptaket av overlege Nils Andreas Hunstad kan beløpet passende fastsettes til kr 55000,-. Det er ikke hjemmel for å yte tillegg for skatteulempe ved ménerstatning.

Påløpte utgifter.

Disse utgifter er ikke gjenstand for tvist, ut over påløpt advokatsalær fram til uttak av stevning. Salærkravet er for høyt og det alt vesentlige må tas med som salærkrav ved fremleggelse av salæroppgave for retten, slik at rimeligheten og nødvendigheten av kravet kan bli prøvet.

Fremtidige utgifter.

Innvilget grunnstønad skal gi dekning av ekstrautgifter som følge av skaden, mens innvilget hjelpestønad gir støtte til nødvendig hjelp i hjemmet. Denne stønad gir i det alt vesentlige dekning for ekstrautgifter og nødvendig hjemmehjelp. De innsendte regninger etter skaden står ikke i forhold til de krav som nå fremsettes og har i tillegg variert sterkt fra år til år. Det erkjennes imidlertid at det kan oppstå et mindre tap som totalt skjønnsmessig kan settes til kr 50000,-. Til de enkelte utgiftspostene er særskilt bemerket:

Ved behandling hos fysioterapaut er det kun egenandelen som belastes pasienten og som kan kreves erstattet. A har krevet dekket utgifter som tilsvarer tre ganger så mange behandlinger i fremtiden som hun har brukt de siste årene. Beløpet kan for denne post passende settes til kr 840,- pr år. Legeutgifter vil ikke påløpe med mer enn kr 940,-, som er den øvre grense for egenandel. Hittil har hun i hovedsak kun brukt kr 340,- pr år og erstatningsbeløpet under denne post kan passende settes til kr 500,- pr år.

Når det gjelder erstatningskravet for utgifter til medisiner er særlig pekt på at medisinforbruket må forventes å gå ned og at man er skeptisk til langtidsbehandling bl.a. av Marcain. Erstatningen under denne post kan passende settes til kr 500,- pr år. Til kravet om dekning av drosjeutgifter er bemerket at reiseutgiftene med drosje for nødvendige legebesøk m.v. dekkes av egenandelen og er vederlagsfri ut over dette. Det bestrides videre at det er grunnlag for erstatning for drosjeutgifter til handleturer, idet det må legges til grunn at det ikke foreligger hinder for å bruke buss og at ektefellen disponerer bil for større innkjøp. Det kan således ikke kreves erstatning under denne post.

Ved vurderingen av om det skal ytes erstatning for utgifter til hjemmehjelp, må det legges vekt på at A i henhold til overlege Hunstads siste redegjørelse har en betydelig restervervsevne. Videre må det legges vesentlig vekt på at hun har fått hjelpestønad. Beløpet under denne post kan passende settes til kr 2340,- pr år.

Lidt tap.

Det foreligger stor usikkerhet ved om A ville vært i arbeid før 1993, dersom skaden ikke hadde inntruffet. Det er videre særlig pekt på at hun var hjemmeværende med ansvar for mindreårige barn, at hun ikke hadde søkt arbeid på skadetidspunktet, og at det er høyst tvilsomt om hun hadde fått arbeid dersom hun hadde søkt. Videre er det usikkert om hun eventuelt ville hatt fullt arbeid eller innehatt deltidsstilling og derved oppebåret større inntekt enn hun allerede har mottatt i stønad fram til 1993 hensyntatt skattefordelene.

Tap i fremtidig erverv.

Fastsettelsen av denne erstatningspost må i høy grad bero på skjønn. Det er ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for tapte pensjonspoeng eller å ta hensyn til reallønnsvekst. Årsaken til uenigheten på dette punkt er i hovedsak partenes ulike syn på As restervervsevne. Det er særlig pekt på den plikt A har til å utnytte den foreliggende restervervsevne, og at nyere forskningsresultater viser at virkningene av nakkeslengskader avtar over tid. Konsekvensene av et eventuelt vanskelig arbeidsmarked kan ikke under noen omstendighet gå ut over skadevolderens ansvarsassurandør.

Det er ikke uenighet om de beregninger som er fremlagt, men om de grunnleggende forutsetninger som legges til grunn for beregningene. Legges det til grunn at A fra og med 1993 uten skaden ville tjent brutto kr 150000,- og etter skaden kr 75000,- med tillegg av kr 30000,- i trygd/pensjon, vil det oppstå et årlig nettotap på kr 22151,-, som kapitalisert på basis av grunnlagsrente 6 % og fram til pensjonsalder 67 år, vil gi en erstatning for tap i fremtidig erverv på knapt 290000. Med påslag av skatteulempe på 17 % vil den totale erstatning under denne post passende kunne settes til kr 333986,-.

Skatteulempe.

Skatteulempetillegget for erstatning for fremtidig inntektstap og fremtidige utgifter må baseres på skjønn, avhengig av de forutsetninger som legges inn, og kan passende settes til 1720 %. Det kan ikke legges til grunn at erstatningen blir plassert og fordelt jevnt fram til pensjonsalder. Videre må det tas hensyn til de nye skatteregler og fremtidig tilslutning til EØS/eller EF, hvoretter det er grunn til å tro at formuesskatten vil bli fjernet.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. UNI Skadeforsikring AS frifinnes mot å betale erstatning til A med kr 500000,-. Til fradrag kommer à konto utbetaling med kr 100000,-.

2. UNI Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for begge retter."

A har til de enkelte poster i hovedsak anført:

Ménerstatning.

Herredsretten har gitt for lite påslag for As individuelle ulemper. Overlege Hunstads uttalelser i bevisopptaket er i strid med tidligere opplysninger og vurderinger og må settes til side. Det er videre ikke grunnlag for å hevde at A lider av rentenevrose. Det må tas særlig hensyn til at hun har mistet sosial kontakt, at hun ikke kan ta buss og at hun med sitt bosted har fått økte telefonutgifter, og at hun ikke lenger strekker til overfor familien. Det er videre grunnlag for gruppeopprykk til gruppe 3 i den tabell som er utarbeidet i §3 i forskriftene om yrkesskadeserstatning. Det skal videre ytes skatteulempetillegg, idet prinsippet om skattlegging er det samme for utbetalt ménerstatning som for erstatning for fremtidige utgifter og tap i fremtidig erverv. Ménerstatningen kan passende settes til kr 150000,-.

Påførte utgifter.

Utgiftene til juridisk bistand har vært nødvendige og omfanget av utgiftene må sies å være rimelige. Saken har medført omfattende arbeid og saken har vart i mer enn 3 år. Det er videre krevet 15 % rente fra 31. mai 1991 da kravet ble fremsatt og burde vært akseptert. Kravet er avrundet til kr 55000,-.

Fremtidige utgifter.

Etter As oppfatning har herredsretten gitt for liten erstatning både hva angår utgifter til fysioterapaut, medisin, legeutgifter, hjemmehjelp og transport. Erstatningen vedrørende fysioterapaut kan settes til kr 3000,- pr. år. Det kan ikke legges avgjørende vekt på forbruket så langt, idet A har vært nødt til å prioritere andre utgifter. Medisinutgiftene utgjør kr 4-5000,- pr. år og må i stor utstrekning baseres på at hun vil bruke Marcain. Erstatningen pr år bør utgjøre kr 15000,- for medisinutgifter. Transportutgiftene vil utgjøre kr 6250,- pr. år og legeutgifter kr 940,-pr. år. Hun har videre et langt større behov for hjemmehjelp som hun nå ikke får dekket. Det er herunder vist til Tidsnyttingsundersøkelsen 1980-81. Hun må tilkjennes en erstatning som gjør det mulig å leie nødvendig hjelp 5 timer pr. uke med tillegg av utgifter til storrengjøring. Det er særlig pekt på at retten står fritt til å fastsette denne erstatningsposten, uavhengig av hva trygdekontoret har funnet det hensiktsmessig å yte. Hennes utgifter pr år vil etter dette totalt utgjøre kr 18744,- pr. år, som kapitalisert kan settes til kr 570732,-.

Lidt inntektstap.

Det må legges til grunn at A fra og med 1987 ville gått ut i fullt arbeid som hjemmehjelp, enten i Melhus kommune eller Trondheim kommune. I den anledning er vist til de fremlagte vitnemål, sannsynlig lønnsutvikling dersom hun hadde blitt ansatt ved Kroa eldresenter. Istedefor denne utvikling har hun kun mottatt attføringspenger og uførepensjon med betydelig lavere beløp. Beregninger av tapet ut fra de forutsetninger A legger til grunn er ikke bestridt, og vil inklusive rente utgjøre kr 342014,-.

Fremtidstap.

Også for beregning av fremtidstapet må retten legge til grunn at A er 100 % ufør som følge av ulykken, og det er i den anledning vist til at trygdekontoret 10. juni 1987 fant at hun fylte kravene til attføringspenger og at uføretidspunktet ble satt til 13. mai 1985. Utgangspunktet må være at det er det faktiske tap som skal dekkes. Skaden har ført til at hun rent faktisk er 100 % ufør og er innvilget uførepensjon i henhold til dette. Det må videre legges til grunn at hun ville fått full stilling allerede fra 1987. Det må her ses hen til hennes praksis og utdannelse som pekte i retning av stilling som hjemmehjelp eventuelt hjelpepleier, samtidig som det må tas hensyn til at arbeidsmarkedet i 1986/1987 var betydelig lettere enn i dag. Det er fremlagt beregninger som på gitte forutsetninger viser et fremtidstap på ialt kr 634989,-. I tillegg kreves erstatnig for redusert pensjon som utgjør kr 24074,- kapitalisert til dagsverdi. Idet lønnen stiger mer enn konsumprisindeksen kreves også erstatning for reallønnsvekst. Med 1 % tillegg pr. år i reallønnsvekst vil kapitalisert nåverdi av denne post passende kunne settes til kr 60000,-.

Totalt kreves under denne post kr 720000,-.

Skatteulempen.

Tillegget for skatteulempe må bero på skjønn, avhengig av hvordan erstatningen disponeres og verdisikres. Det må legges til grunn at beløpet plasseres i bank, etter at noe er brukt til betaling av gjeld. Det plasserte beløp må forutsettes forbrukt jevnt i perioden frem til A fyller 67 år. Ved kapitalisering av skatteulempen bør brukes en grunnlagsrente på 8 %. Det er under ankeforhandlingen anført at skatteulempestillegget må utgjøre 47 % for erstatning for tap i fremtidig erverv og erstatning for fremtidige utgifter. Tillagt skatteulempeserstatning ugjør kravet for fremtidige ekstrautgifter og fremtidig tap i erverv henholdsvis kr 838976,- og kr 1058400,-.

Saksomkostninger.

Når det gjelder saksomkostningene i herredsretten, har A særskilt bemerket at saken i realiteten ble vunnet av henne, og at saksomkostninger burde vært tilkjent i henhold til tvistemålsloven §172. Hun var innstilt på å akseptere herredsrettens dom, men fant det hensiktsmessig å inngi aksessorisk motanke når UNI påanket dommen.

A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. UNI Skadeforsikring AS betaler til A erstatning oppad begrenset etter rettens skjønn til kr 2344390,- med tillegg av 18 % renter fra 1. januar 1993.

2. UNI Skadeforsikring AS erstatter As saksomkostninger for herredsretten med kr 67695,- med tillegg av 18 % renter fra 2. juli 1992.

3. UNI Skadeforsikring AS erstatter A sakens omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

På bakgrunn av de foreliggende legeerklæringer legger lagmannsretten til grunn at A før skaden stort sett var frisk og uten traumer av betydning, og at hennes nåværende plager i hovedsak kan relateres til den aktuelle skade. Hennes medisinske invaliditet er av konstituert overlege Harald Hovdahl den 6. juni 1989 rent skjønnsmessig anslått til 30 %. I erklæring av 19. februar 1991 har overlege Nils Hunstad ved Regionsykehuset i Trondheim også konkludert skjønnsmessig med 30 % medisinsk invaliditet og antydet at det er av vesentlig betydning for pasienten at erstatningsspørsmålet blir avgjort. I brev av 18. april 1991 til UNI Skadeforsikring har Hunstad opplyst at den ervervsmessige invaliditet bør være vel ivaretatt ved 50 %.

I mai 1990 utga Den Norske Legeforening retningslinjer for vurdering av nakkeskader. Etter at Hunstad hadde gjort seg kjent med retningslinjene har han vurdert prosentsatsen nærmere. Hunstad har ikke møtt under ankeforhandlingen, men er avhørt ved bevisopptak. I bevisopptaket har han anført at invaliditeten nå, etter at han hadde gjort seg kjent med nevnte retningslinjer, ville blitt satt til 15-20 %. Den ervervsmessige invaliditet har han imidlertid i bevisopptaket opprettholdt til skjønnsmessig 50 % som er den maksimale invaliditet som kan knyttes til ulykken. Han har i bevisopptaket også gitt uttrykk for at As plager ikke kan forklares på anatomisk grunnlag, og at nakkeplager generelt bør avta over tid. Hunstad har også gitt uttrykk for at han vanskelig kan se at det foreligger funksjonsforstyrrelser som passer sammen med encepalografi.

Ovennevnte opplysninger og vurderinger er dels nye for lagmannsretten. Retten kan ikke se at det foreligger andre uttalelser fra medisinske sakkyndige som tilsier at retten ikke kan bygge på opplysningene i bevisopptaket.

Særlig når det gjelder størrelsen av den ervervsmessige invaliditet blir imidlertid det skjønnsmessige innslag sterkt. Retten kommer tilbake til dette under vurderingen av fremtidig inntektstap.

Til de enkelte erstatningsposter vil lagmannsretten bemerke:

Ménerstatning.

En medisinsk invaliditet på 15-20 % plasseres i gruppe 1 i gruppetabellen gjengitt i §3 i forskriftene om yrkesskadeerstatning. Tillagt 1/3 og kapitalisert fram til sannsynlig levealder, basert på grunnlagsrente 6 %, og med grunnbeløp på kr 37200,-, utgjør veiledende ménerstatningsbeløp ca kr 53000,-. I henhold til nevnte forskrifters §3 nr 3 kan gis gruppeopprykk dersom den trygdedes alder, kjønn, vekt eller andre individuelle forhold gjør det rimelig å anta at skaden er særlig byrdefull for vedkommende. Det ligger i dette at den påberopte skade må være av en slik art at skaden må være vesentlig mer byrdefull å bære for A enn hva som normalt gjelder for en slik skade. Under bevisopptaket av overlege Hunstad har han presisert at de skader og plager A har er typiske for nakkeslengskader. Det er videre angitt at hun ikke har noen spesifike plager som ikke er typisk for skaden og som ikke er tatt med i helhetsvurderingen. Gruppe 1 gjelder medisinsk invaliditet til og med 24 %, og den anslåtte medisinske invaliditet ligger godt innenfor rammen av gruppe 1. Heller ikke lagmannsretten kan se at det foreligger klare holdepunkter for at invaliditetsgraden er vurdert for lavt. Selv om det skal skje en individuell prøving av m net, uavhengig av invaliditetsgrad, kan ikke lagmannsretten finne grunnlag for å fravike den skissemessige antydning om erstatningsnivået som reglene om yrkesskadeserstatning gir.

Erstatning for redusert livsutfoldelse vil på samme måte som erstatning for fremtidige utgifter og for tap i fremtidig erverv være gjenstand for formuesskatt, samt inntekskatt av avkastningen. Som nevnt er beregningen av yrkesskadeserstatning retningsgivende for utmåling av ménerstatning. Når yrkesskadeserstatningen utbetales som engangsbeløp blir det ikke utbetalt tillegg for skatteulempen. Méner satning er erstatning for ikke-økonomisk tap, og utmålingen av erstatningen er utpreget skjønnsmessig hvor det heller ikke skilles mellom lidt tap i livsutfoldelse og fremtidig tap i tilsvarende. Heller ikke i skadeserstatningsloven §3-2, forarbeidene til bestemmelsen eller i rettspraksis finnes grunnlag for skatteulempestillegg for ménerstatning. For den nærmere redegjørelse og begrunnelse vises til Nils Nygård, Skade og ansvar, 4. utgave, side 32-34. Forøvrig bemerkes at heller ikke i forbindelse med utbetaling av erstatning over ulykkespolise, som også i utgangspunktet er en erstatning for ikke-økonomisk tap, ytes tillegg for skatteulempe. Lagmannsretten finner derfor ikke grunnlag for å gi tillegg for skatteulempe for ménerstatningen.

Ménerstatningen kan etter dette passende settes til kr 55000,-, som påstått av UNI Skadeforsikring.

Påførte ekstrautgifter.

Tvisten under denne post gjelder As utgifter til advokat forut for stevningen.

Beregning og fremsettelse av erstatningskrav i personskadesaker er komplisert, og det er derfor ønskelig både fra skadelidtes og selskapets side at skadelidte er bistått av advokat. Det kan ikke være tvilsomt at nødvendige og rimelige utgifter til advokat i den anledning er et krav skadelidte må kunne kreve dekket etter alminnelige erstatningsregler. Som nevnt har UNI Skadeforsikring anført at avregning av utgifter før og etter stevning medfører at skadevolder ikke får rettens prøvelse av rimeligheten og nødvendigheten i forbindelse med saksomkostningsspørsmålet. Etter lagmannsrettens oppfatning vil selskapet ved den deling som ovenfor er nevnt først få anledning til å vurdere kravet, deretter vil domstolen få den samme mulighet til vurdering når kravet eventuelt fremmes som erstatning for påførte utgifter, og vil herunder kunne sammenligne kravet med den totale omkostningsoppgave. Det er ikke grunn til å tro at vurderingen vil bli forskjellig enten man gjør bruk av den ene eller andre fremgangsmåte. Retten legger videre til grunn at dette også er en fremgangsmåte som i stor utstrekning aksepteres av forsikringsselskapene. Når det gjelder den nærmere vurdering av kravets størrelse vises til herredsrettens dom på side 19 idet lagmannsretten er enig med herredsretten i at advokatsalæret representerer nødvendige utgifter. Siden herredsrettens dom er det påløpt ytterligere rente og erstatningsbeløpet settes derfor til kr 55000,-, som påstått av A.

Fremtidige utgifter.

Når det gjelder erstatningsposten fremtidige utgifter er lagmannsretten kommet til et noe lavere beløp enn herredsretten. Dette skyldes enkelte nye opplysninger for lagmannsretten. Forøvrig kan imidlertid lagmannsretten tiltre den begrunnelse og de vurderinger som fremgår av herredsrettens dom. Lagmannsretten har kommet til at den medisinsk invaliditet er lavere enn den herredsretten la til grunn. Det er derfor rimelig å anta at A selv kan utføre en noe større del av arbeidet i hjemmet enn det herredsretten har forutsatt. På den annen side legger lagmannsretten til grunn at den eldste sønnen som snart skal flytte hjemmefra, har utført et betydelig arbeid, som nå må utføres av As ektefelle. Dette vil imidlertid medføre behov for ytterligere innleid hjelp, fordi As ektefelle også har fått ryggproblemer. Det er derfor lite sannsynlig at han kan yte en større innsats enn han tidligere har gjort. Videre må det tas i betraktning at hjelpe- og grunnstønad er øket til henholdsvis kr 8820,- og kr 5304,-. Etter lagmannsrettens oppfatning medfører ovennevnte forhold at herredsrettens erstatningsfastsettelse bør reduseres noe. Erstatningsposten, eksklusive skatteulempestillegg, kan derfor passende settes til kr 85000,-.

Lidt tap i erverv.

Det knytter seg stor usikkerhet til hvorvidt A er blitt påført noe inntektstap før 1993. Det er på det rene at hun ikke hadde søkt noen stilling på skadetidspunktet, og at hun hadde hovedansvaret for to mindreårige barn, født henholdsvis 1975 og 1982. Familien hadde bygget hus, men det er under ankeforhandlingen opplyst at dette ikke medførte at det av økonomiske årsaker var nødvendig for A å skaffe ytterligere inntekter.

For lagmannsretten har personalsjef i Melhus kommune, Roar Dønheim og avdelingsleder i arbeids-markedsetaten i Trondheim, Ove Hanstad, gitt en nærmere redegjørelse om As muligheter for arbeid i tiden fra 1987 og fram til ankeforhandlingene. A har opplyst at hennes utdannelse og bakgrunn førte til at hun ville søkt stilling innenfor den kommunale hjemmehjelpsordning, noe lagmannsretten legger til grunn. Av denne redegjørelse fremkommer at Melhus kommune ved ansettelse av hjemmehjelp fram til oktober 1992 rekrutterte samtlige ansettelser fra tilsvarende engasjementstillinger. Først etter oktober 1992 ble det utlyst aktuelle stillinger. Til disse stillinger har meldt seg 15-20 kvalifiserte søkere. Dønheim har stilt seg tvilende til om A ville fått stilling i Melhus kommune før 1993. Han har også gitt uttrykk for at Melhus kommune ikke var enestående i så henseende og lagmannsretten oppfatter forholdet slik at det også ville vært vanskelig for A å få stilling i nærliggende kommuner. Også Hanstad har gitt uttrykk for at det ville vært vanskelig for A å få arbeid før 1993 selv om han for så vidt har vært noe mer optimistisk i sin vurdering. Begge vitner har imidlertid gitt uttrykk for at det er svært vanlig at hjemmeværende som starter i hjemmehjelpstilling etter å ha vært hjemmeværende i lengre tid, begynner i deltidsstilling, særlig er dette opplyst å være tilfellet dersom man samtidig har ansvaret for mindreårige barn.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at A ikke har godtgjort at hun under noen omstendighet ville ha arbeidet i et slikt omfang at inntektene for perioden fram til 1993 ville overstige det beløp hun har mottatt i stønad for samme periode. Forøvrig slutter lagmannsretten seg til de vurderinger og til den faktiske beskrivelse og begrunnelse som er gitt av herredsretten og finner heller ikke grunnlag for å yte erstatning under denne post.

Fremtidig ervervstap.

Lagmannsretten legger til grunn at A fra og med 1993 og fremover ville ha vært i arbeid dersom skaden ikke hadde inntruffet. På samme måte som herredsretten finner lagmannsretten det realistisk at hun fra 1993 også ville vært i full stilling, noe som heller ikke er bestridt av den ankende part.

Fastsettelse av erstatningen må nødvendigvis bli skjønnsmessig, ikke minst fordi det knytter seg stor usikkerhet til hvorvidt det for A er mulig å oppnå deltidsstilling med sitt nåværende handikap. Den ervervsmessige invaliditet er som nevnt av overlege Hunstad anslått til 50 % som øvre grense. Det fremkommer av retningslinjene for vurdering av nakkeskader at leger sjelden kan avgjøre denne invaliditetsgrad alene. Legens oppgaver bør være å redegjøre for de medisinske forhold som legges til grunn for invaliditetsfastsettelsen. Dette innebærer å avgjøre hvilke typer arbeid som skadelidte ikke kan påregne å utføre i fremtiden, eventuelt hvilke typer arbeidsoppgaver som man kan utøve under hensyntagen til sine plager. Det fremgår av nevnte retningslinjer at dersom legen i det hele tatt skal uttale seg om ervervsmessig invaliditet, kan denne ligge inntil 20 % høyere enn den medisinske invaliditet, som nå for As vedkommende er anslått til 15-20 %. Det synes også å fremkomme av psykolog Gimses erklæring av 11. januar 1989 at A har restervervsevne av ikke ubetydelig omfang.

Med dette utgangspunkt har lagmannsretten lagt til grunn at A har en betydelig restervervsevne. Det må videre ses hen til den tidligere omtalte forutsetning om at virkningene av nakkeslengskader sannsynligvis vil avta over tid. For lagmannsretten er fremlagt flere oversatte skriv fra Institut für Medizinische Begutachtung. Det fremkommer av disse skriv at en varig skade, i form av såkalt "slengskade" er et unntak og at det i mer enn 90 % av tilfellene dreier seg om rene vevskader. I slike saker kan det ikke i de undersøkelser som er foretatt i Tyskland konstateres livsvarig uførhet. For As vedkommende er det ikke påvist sikre objektive funn som tilsier at hun skal ha en annen prognose enn de tilfeller som er referert i nevnte artikler. Det må således tas et visst hensyn til at hennes ulemper etter nakkeskaden sannsynligvis vil avta over tid. Samtidig vises også til at overlege Hunstad klart har gitt uttrykk for at det foreligger en rentenevrose og har påpekt viktigheten av at erstatningsoppgjøret avsluttes, og har antydet at en slik avslutning vil kunne få positiv betydning for hennes videre medisinske og ervervsmessige utvikling.

Hennes lege, Magne A. Ranum har under ankeforhandlingen opplyst at det finnes arbeid som A ville klart, men situasjonen på arbeidsmarkedet gjør det vanskelig å finne passende arbeid. Han har bl.a. nevnt at hun vil klare kontorarbeid, og hun har da også vært fylkesleder i Landsforeningen for trafikkskadde i knapt 1 år. Han har også uttalt at det nok vil være slik at A i eventuell deltidsstilling vil ta med seg de psykiske problemer hun har hatt pga abortene. A har henvist til at hun i realiteten er 100 % ervervsmessig ufør som følge av det vanskelige arbeidsmarkedet. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge dette til grunn, men finner på bakgrunn av vitneførselen at hennes faktiske ervervsmuligheter er mindre enn den antydede ervervsmessige invaliditet skulle tilsi. I denne sammenheng vises til vitneforklaring fra avd.leder Ove Hanstad, hvor de særlige vanskeligheter med hensyn til å oppnå arbeid for en person med As handicap ble understreket. Hanstad har også opplyst at det i stor utstrekning er opp til den enkelte arbeidssøker om vedkommende vil få arbeid eller ikke, og dette gjelder også arbeidssøkere med begrenset handikap dersom den riktige innstilling til arbeid foreligger. Forøvrig er det også vanskelig å si hvordan arbeidsmarkedet for søkere med As kvalifikasjoner og handikap vil utvikle seg i årene fremover. Etter dette finner lagmannsretten at det ved beregningen av fremtidstap må legges til grunn at A har en betydelig restervervsevne som hun i størst mulig utstrekning plikter å utnytte. Lagmannsretten antar etter dette at As ervervsevne i de første år vil være betydelig lavere enn 50 %, men at den vil øke etterhvert, jf det som foran er lagt til grunn om prognosen for langtidsvirkninger av nakkeslengskade. Som et gjennomsnitt fram til pensjonsalder kan denne restervervsevnen passende settes til 50 %. At hun pr i dag er innvilget 100 % attføring og uførepensjon kan ikke endre rettens vurdering. Lagmannsretten ser det slik at hun med dette utgangspunkt får full erstatning ved det tap personskaden har påført henne, jf skadeserstatningsloven §3-1.

Ved fastsettelse av bruttolønn uten skaden finner lagmannsretten at det bør tas utgangspunkt i en gjennomsnittslønn på kr 150000,- pr år slik som anført av UNI Skadeforsikring. Fremlagte beregninger som ut fra de gitte forutsetninger ikke er bestridt av A, viser at nettotap med inntekt etter skaden på kr 75000,-, utgjør kr 22151,- pr år. Kapitalisert etter tabellen med kapitaliseringsrente 6 % utgjør nettotapet kr 286222,- for den aktuelle periode. Med hensyn til kapitaliseringsrenten kan verken de konkrete forholdene i saken eller den generelle økonomiske situasjon gi grunnlag for å velge en annen kapitaliseringsrente enn 6 %. De rettslige synspunkter som er anført med hensyn til valg av kapitaliseringsrente i dommen i Rt-1981-138 er riktignok blitt modifisert i senere rettspraksis, jf særlig dommen i Rt-1986-178 flg. (på side 187). Vurdert som en langtidsrente er det imidlertid ikke faktisk grunnlag for å anvende en lavere rente enn 6 %.

Da inntektsanslaget med skaden for 1993 kan synes noe høyt, kan erstatningen for tap i fremtidig erverv passende settes til kr 315000,-. I tillegg er krevet reallønnsøkning på 1 % p.a. Lagmannsretten finner at det generelt hefter stor usikkerhet ved om det i fremtiden rent faktisk vil bli reallønnsøkning, og det kan heller ikke ses godtgjort at det for A spesielt vil oppstå tap som følge av reallønnsøkning i det yrket hun ville valgt uten skaden.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger grunnlag for å tilkjenne særskilt erstatning for tapte pensjonspoeng. Et eventuelt tap vil på bakgrunn av det resultat lagmannsretten er kommet til bli såvidt lite at det eventuelt ville få minimal betydning for den skjønnsmessige fastsettelse av erstatningsposten. Tilkjennelse av en slik erstatning synes heller ikke å være i tråd med gjeldende rett, jf Rt-1985-46 og Rt-1981-138.

Skatteulempe.

Som ovenfor nevnt har lagmannsretten kommet til at erstatningen for fremtidsutgifter og fremtidig inntektstap utgjør henholdsvis kr 85000,- og kr 315000,-, tilsammen kr 400000,-. Selve utbetalingen av beløpet vil være skattefri, men det vil påløpe formueskatt på kapitalbeløpet og inntektskatt av avkastningen. For denne skatt skal ytes kompensasjon, men beregningen av størrelsen på tillegget er avhengig av flere forutsetninger. A er av lagmannsretten tilkjent et mindre beløp enn hun ble tilkjent av herredsretten. B har i sin forklaring for lagmannsretten opplyst at noe av erstatningsbeløpet vil bli brukt til nedbetaling av gjeld. Han har ikke kunnet tallfeste beløpet, men på bakgrunn av hans forklaring og den lønnsomhet som ligger i nedbetaling av gjeld framfor plassering i bank, legger lagmannsretten til grunn at en vesentlig del av erstatningsbeløpet brukes til nedbetaling av gjelden, som er opplyst å være totalt kr 535000,-. I tillegg vil skatteulempestillegget være avhengig av utviklingen av rentenivået og hvorvidt A vil ha annen skattefri formue eller kapitalavkastning. Lagmannsretten ser imidlertid ikke at det foreligger tilstrekkelig grunnlag til at det skal brukes forskjellig rentefot ved beregning av erstatning for fremtidstap og skatteulempe. Etter en totalvurdering finner lagmannsretten at skatteulempen passende kan settes til 25 %.

Oppsummering.

Med tillegg av skatteulempe for tap i fremtidig erverv og fremtidige utgifter er lagmannsretten kommet fram til følgende erstatning:

1. Ménerstatning kr 55000,- 2. Påførte utgifter " 55000,- 3. Fremtidige utgifter " 106250,- 4. Tap i fremtidig erverv " 393750,- Tilsammen kr 610000,-

Saksomkostninger.

1. Anken fra UNI Skadeforsikring AS.

A er av lagmannsretten tilkjent et totalbeløp som er betydelig mindre enn det beløp som følger av herredsrettens dom. UNI Skadeforsikring AS' anke har derfor ikke vært forgjeves. På den annen side er hun tilkjent et beløp som er høyere enn UNI-Storebrands påstand for lagmannsretten. Det må derfor legges til grunn at ankesaken for UNI-Storebrands vedkommende dels er vunnet, dels tapt. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd.

2. Motanken fra A.

Motanken har vært forgjeves, idet A ikke ved sin anke har oppnådd et bedre resultat enn i herredsretten. UNI Skadeforsikring må i henhold til tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes saksomkostninger i anledning motanken. Advokat Fritz Borgenholt har i anledning motanken krevd dekket kr 32731,-. Lagmannsretten finner at beløpet representerer nødvendige utgifter, jf tvistemålsloven §176 første ledd.

Omkostningsoppgaven legges til grunn.

3. Saksomkostningene for herredsretten.

For herredsretten krevde A erstatning, begrenset oppad etter rettens skjønn, til kr 2532625,-. UNI Skadeforsikring påstod seg frifunnet, mot å betale kr 500000,-. Lagmannsretten finner at hver part bør betale sine omkostninger for herredsretten, jf tvistemålsloven §174 første ledd, idet herredsrettens begrunnelse tiltres.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. UNI Skadeforsikring AS betaler i erstatning til A : a. kr 55000,- - femtifemtusen - i ménerstatning. b. kr 55000,- - femtifemtusen - for påførte utgifter. c. kr 106250,- - etthundreogsekstusentohundreogfemti - for fremtidige utgifter. d. kr 393750,- - trehundreognittitretusensyvhundreogfemti for tap i fremtidig erverv, Tilsammen kr 610000,- - sekshundreogtitusen -.

I erstatningen fragår utbetalt forskudd med kr 100000,- - kroner etthundretusen. Restbeløpet, kr 510000,- - kroner femhundreogtitusen - forrentes med 18 - atten - prosent årlig rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. I saksomkostninger i anledning motanken for lagmannsretten betaler A til UNI Skadeforsikring AS kr 32731,- - kroner trettitotusensyvhundreogtrettien 00/100.

Saksomkostninger i anledning hovedanken og for herredsretten tilkjennes ikke.

3. Oppfyllelsesfristen for det som er nevnt i punkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.