LF-1992-711
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-09 |
| Publisert: | LF-1992-00711 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordmøre herredsrett 91-0020 A - Frostating lagmannsrett LF-1992-00711 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Lars Toven, Oslo. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Stein Halle, Oslo). Motpart: Sunndal kommune v/ordføreren. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Odd Larhammer, Molde). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Hans Flock, formann, 2. Kst. lagdommer Willy Nesset, 3. Ekstr.ord.lagdommer Hakon Huus-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Plan- og bygningsloven (1985) §66, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §95 |
Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av Sunndal formannskaps vedtak av 14. februar 1991, hvor formannskapet avslo Lars Tovens søknad om avkjørselstillatelse fra eiendommen gnr 41 bnr 2 i Sunndal kommune.
I 1973 kjøpte Lars Toven eiendommen gnr 41 bnr 2 i Sunndal kommune for kr 15000,-. Eiendommen var totalt på ca 9 da. I 1982 eksproprierte kommunen 6 da av eiendommen i forbindelse med anlegg av gang- og sykkelvei. Ekspropriasjonserstatningen ble fastsatt ved skjønn, avhjemlet av Nordmøre herredsrett 26. oktober 1982. Toven begjærte overskjønn som ble avhjemlet av Frostating lagmannsrett 8. mai 1984. Partene ba lagmannsretten om veiledende takst på hele eiendommen til bruk for forhandlinger om eventuell innløsning av hele eiendommen. Lagmannsretten imøtekom henstillingen og satte verdien til kr 85000,-.
De opprinnelige hus på eiendommen var omfattet av ekspropriasjonen og Toven ønsket å føre opp ny bolig på resteiendommen. Hans søknad om byggetillatelse ble avslått ved Sunndal bygningsråds vedtak av 3. september 1984, idet eiendommen ikke hadde tilfredsstillende avkjørsel, jf plan- og bygningsloven §66 nr 1.
Tovens klage til fylkesmannen i Møre og Romsdal førte ikke frem, hvoretter Toven reiste sak om vedtakets gyldighet for Nordmøre herredsrett. I dom av 2. september 1987 kom herredsretten til at vedtaket var ugyldig. Etter anke fra Sunndal kommune avsa Frostating lagmannsrett dom 7. desember 1988 hvoretter kommunen ble frifunnet. Toven anket lagmannsrettens dom og 26. oktober 1990 avsa Høyesterett dom hvoretter vedtaket ble kjent ugyldig. Høyesteretts begrunnelse var at søknaden, i strid med dagjeldende bygningslov §95 nr 2 annet ledd, ikke hadde blitt forelagt formannskapet som vegmyndighet.
Etter Høyesteretts dom tok Toven på nytt opp med kommunen spørsmålet om avkjørselstillatelse og skisserte i søknaden til formannskapet ulike løsninger som kunne gi tilfredsstillende avkjøring fra eiendommen.
Teknisk sjef kommenterte de ulike foreslåtte alternativer og forela søknaden for formannskapet. Den 14. februar 1991 fattet så Sunndal formannskap i overensstemmelse med rådmannens innstilling enstemmig vedtak om ikke å gi tillatelse til avkjørsel fra gnr 41 bnr 2. Sunndal bygningsråd avslo deretter den 11. mars 1991 enstemmig søknaden om byggetillatelse idet eiendommen ikke var gitt avkjørselstillatelse.
Ved stevning av 2. april 1991 reiste Toven sak for Nordmøre herredsrett idet han bestred gyldigheten av formannskapets vedtak. Samtidig krevet han erstatning for økte byggeomkostninger som følge av vedtaket.
Den 16. september 1992 avsa Nordmøre herredsrett dom med slik slutning:
"1. Sunndal kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Toven har påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. Sunndal kommune har tatt til motmæle. Ankeforhandlingen ble avholdt på Sunndalsøra 11. juni 1993. Teknisk sjef Ivar Furu ble avhørt som partsrepresentant for kommunen. Det ble foretatt befaring og ellers slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Når det gjelder partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom. For lagmannsretten er i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler. Under ankeforhandlingen har partene vært enige om at herredsretten har gjengitt sakens historiske utvikling korrekt. Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom som det vises til.
Lars Toven har også for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende at formannskapet var bundet av det standpunkt kommunen hadde inntatt under behandlingen av overskjønnet i 1984 og således ikke stod fritt ved behandlingen av søknaden om avkjørsel. Formannskapet var således forpliktet til å gi avkjørselstillatelse. Dette fremgår av at overskjønnet la til grunn at resteiendommen var bebyggelig, noe som også var anført av Toven under skjønnsforhandlingene. Den erstatningsfastsettelse lagmannsretten kom til bygget på at resteiendommen var verdsatt som tomtepris, noe som innebar at eiendommen måtte få avkjørselstillatelse. I og med at Sunndal kommune har akseptert overskjønnet, har kommunen også akseptert at eiendommen skulle få avkjørselstillatelse. Det er fra Tovens side videre vist til at også Høyesterett har lagt til grunn at resteiendommen er bebyggelig. Dersom så ikke skulle være tilfelle, er overskjønnets erstatningsutmåling feil idet resteiendommen vil være verdiløs.
Subsidiært anføres at formannskapets avgjørelse er åpenbart urimelig og må settes til side som uforsvarlig skjønnsutøvelse. Vegdirektoratet har gitt uttrykk for at det ut fra et trafikksikkerhetsmessig synspunkt er den klart gunstigste løsning dersom avkjørselen blir lagt ved Leikvinveien med adkomst ca 50 m langs gang- og sykkelveien. Det følger av Vegdirektoratets brev av 28. november 1983 at avkjørselstillatelse er gitt, idet det er meddelt dispensasjon fra byggegrensen mot riksveien på 30 m.
Selv om vedtaket skulle være gyldig er kommunen som følge av forutsetningene under overskjønnet, pliktig til å skaffe ham annen adkomst.
Dersom lagmannsretten skulle komme til at formannskapets vedtak er ugyldig, har Toven krevet erstatning (på grunnlag av endringer i Statistisk Sentralbyrås indeks for eneboliger i tre) som beskrevet i herredsrettens dom 11.
Toven har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Vedtak av Sunndal formannskap i møte 14. februar 91 om å avslå Lars Tovens søknad om avkjørselstillatelse kjennes ugyldig.
Subsidiært:
Sunndal kommune pålegges å sørge for avkjørsel til offentlig vei for Lars Tovens eiendom gnr 41 bnr 2 i Sunndal.
2. Sunndal kommune v/ordføreren dømmes til å betale erstatning til Lars Toven for økte byggeomkostninger etter rettens skjønn.
3. Sunndal kommune erstatter Lars Toven sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Sunndal kommune har også for lagmannsretten i hovedsak anført at realiteten i saken egentlig er at Toven er misfornøyd med den erstatning han fikk ved skjønnet. Overskjønnet har ikke bundet kommunen til å gi avkjørselstillatelse. Avkjørselsspørsmålet er ikke nevnt i skjønnsforutsetningene. Kartet som var en del av skjønnsforutsetningene angir heller ikke avkjørsel til påtenkt bolig, men har angitt driftsvei. Det er opp til kommunen å avgjøre om resteiendommen skal ha avkjørsel og hva slags avkjørsel dette eventuelt skal være. Toven hadde vært representert med tre advokater så langt i saken. Verken disse eller retten tok opp spørsmålet om avkjørsel. Stridsspørsmålet var om bygningene skulle erstattes etter gjenanskaffelsesverdi. Det følger av Høyesteretts dom at Høyesterett ikke var enig med Toven i anførselen om at ekspropriasjonen ga rett til boligavkjørsel til riksveien.
Kommunen har videre vist til at Toven under overskjønnet hevdet at hans eiendom var helt ødelagt og at også lagmannsretten la til grunn at eiendommen mistet det meste av sin verdi. Erstatningsfastsettelsen i overskjønnet angir ikke verdifastsettelse etter tomtepris. Lagmannsretten har lagt til grunn bruksverdien, som var høyere enn eiendommens omsetningsverdi.
Til Vegdirektoratets tillatelse av 28. november 1984 er anført at dispensasjonen fra 30 m-grensen formelt sett ikke er tillatelse til avkjørsel.
Videre bestrides at skjønnsutøvelsen er uforsvarlig og urimelig, idet formannskapet har lagt vesentlig vekt på trafikksikkerhetsmessige hensyn.
Subsidiært bestrides at det er grunnlag for å pålegge kommunen å erstatte Tovens eventuelle merkostnader til bygging av bolig som følge av vedtaket. I alle fall kan bare kreves erstattet eventuelle meromkostninger som følge av den tid som er gått etter 14. februar 1991.
Sunndal kommune har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Sunndal kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i hovedsak slutte seg til den begrunnelse som fremgår av herredsrettens dom.
Skjønnsforutsetningene for overskjønnet er gjengitt i herredsrettens dom. Det er intet i disse forutsetningene som peker hen mot en rett for Toven til adkomst fra offentlig vei og frem til resteiendommen. Det foreligger heller ikke opplysninger om at Toven forut for eller under skjønnet tok opp dette spørsmålet. Dette hadde formentlig sammenheng med hans anførsler for overskjønnet om at eiendommen ble helt ødelagt og at fiskeretten også ble redusert fordi den ikke kunne kombineres med bomulighet på stedet.
Lagmannsretten kan heller ikke se at man av overskjønnets erstatningsutmåling kan slutte at resteiendommen ble verdsatt til tomtepris. Overskjønnet fastsatte eiendommens totale innløsningsverdi til kr 85000,-. På den annen side utgjorde erstatningen for våningshuset og uthuset tilsammen kr 37000,-. Kommunen eksproprierte 5636 må grunn til en samlet verdi av kr 16487,-. Av dette arealet var 745 må erstattet som tomtegrunn med kr 9,- pr må og 4891 må som ruskmark med kr 2,- pr må. Toven har fremholdt at dette skulle tilsi at overskjønnets verdsettelse av resteiendommen på ca 3000 må utgjorde kr 31513,-. Denne verdsettelsen innbefattet også verdien av fiskeretten som det på skjønnstidspunktet ikke var strid om. Driva var i sin tid en av Norges beste lakseelver, og lagmannsretten legger til grunn at fiskeretten på tidspunktet for overskjønnet hadde en betydelig verdi. Det er ikke grunnlag for anførselen om at overskjønnet har vurdert resteiendommen som tomtegrunn, med den konsekvens at rett til ny avkjørsel er i behold.
Toven har videre anført at det kan utledes av Høyesteretts dom i det tidligere søksmål mellom partene - inntatt i Rt-1990-1001 - at Sunndal kommune var forpliktet til å sikre resteiendommen avkjørsel. Videre har han anført på subsidiært grunnlag at formannskapets vedtak er ugyldig som følge av uforsvarlig skjønnsutøvelse.
Lagmannsretten finner det åpenbart at ingen av disse anførsler kan føre fram. For den nærmere begrunnelse vises til herredsrettens dom side 15 og side 16.
I og med at lagmannsretten ikke har funnet det bevist at det mellom partene har vært en forutsetning at Tovens eiendom skulle få avkjørsel, foreligger intet rettslig grunnlag for Tovens påstand om at Sunndal kommune skal pålegges å sørge for avkjørsel til offentlig vei.
Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til er det ikke nødvendig å ta stilling til Tovens erstatningskrav.
Anken har vært forgjeves, og i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes Toven å betale saksomkostninger til Sunndal kommune. Advokat Larhammer har innlevert omkostningsoppgave for lagmannsretten med ialt kr 16850,-, hvorav reiseutgifter m.v. utgjør kr 850,-. Omkostningsoppgaven legges til grunn.
Etter omstendighetene finner lagmannsretten ikke grunn til å fravike herredsrettens omkostningsavgjørelse om at saksomkostninger ikke ble tilkjent for herredsretten etter bestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Det vises til herredsrettens begrunnelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lars Toven til Sunndal kommune kr 16850,- - kroner sekstentusenåttehundreogfemti -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.