LF-1993-12
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-28 |
| Publisert: | LF-1993-00012 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett 91-1692 - Frostating lagmannsrett LF-1993-00012 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Dagfinn Løken A/S, Sykkylven. (Prosessfullmektig: Advokat Arild Ruus Simensen, Oslo). Motpart: Grilstad Fabrikker A/S, Charlottenlund. (Prosessfullmektig: Advokat Leif Bjerkan, Trondheim). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. 2. Lagdommer Inge Kolberg. 3. Kst. lagdommer Willy Nesset |
| Lovhenvisninger: | Kommisjonsloven (1916) §65, §68, Agenturloven (1992) §11, §28, §42, §43, Tvistemålsloven (1915) §180, §70, Prisloven (1953) §23, §8 |
Saken gjelder tvist mellom en produsent og en forhandler om sluttoppgjør i form av erstatning, eventuelt provisjon, som følge av at forhandleravtalen delvis er blitt brakt til opphør fra produsentens side.
Grilstad Fabrikker A/S, heretter kalt Grilstad, er produsent av skårne spekevarer, og har en andel på ca 20% av det norske marked. Omsetningen foregår dels ved hjelp av grossister og dels ved bruk av eget salgsapparat. I Møre og Romsdal har distribusjonen av Grilstads produkter til butikker skjedd gjennom flere grossister, som har dekket ulike deler av fylket. Siden 1975 har Dagfinn Løken A/S, heretter kalt Løken, vært forhandler av Grilstads produkter for butikker på Sunnmøre og deler av Romsdal.
Avtaleforholdet mellom Grilstad og Løken er kommet til uttrykk i to brev fra produsenten, som er datert henholdsvis 22. januar 1975 og 18. oktober 1978. Avtalen gikk ut på at Løken skulle foreta salg og distribusjon av Grilstads produkter til alle butikker på Sunnmøre, unntatt de butikker som er tilsluttet Stjernekjeden. Løken kjøpte produktene av Grilstad og solgte dem videre i egen regning. Foruten den fortjeneste som derved ble oppnådd, mottok Løken en årsbonus etter en nærmere angitt skala. Det foreligger intet skriftlig mellom partene om betingelsene for opphør av forhandleravtalen og om partenes rettigheter og plikter dersom avtalen opphører.
Høsten 1990 ble det innledet forhandlinger mellom Norges Kooperative Landsforening (NKL) og Grilstad om endring av betingelsene for salg av Grilstads produkter i kooperasjonens butikker (S-lagene). I midten av april 1991 inngikk NKL og Grilstad en avtale, hvorved Grilstads produkter skulle bli tilgjengelige i NKLs butikker på landsbasis. Avtalen forutsatte at Grilstads produkter ble distribuert over NKLs lagre, og ikke som tidligere, ved hjelp av Grilstads distriktsforhandlere.
I brev av 22. april 1991 til Løken underrettet Grilstad om avtalen med NKL, og meddelte at leveranser til S-lagene for fremtiden bare kunne skje over NKLs lager. Konsekvensen av dette var at Løken måtte opphøre med salg av Grilstads produkter til S-lagene på Sunnmøre og i Romsdal. Løken kunne imidlertid fortsatt omsette Grilstads produkter til andre butikker i distriktet. Løkens salg av Grilstads produkter til S-lagene opphørte omkring månedsskriftet mai-juni 1991. Det ble senere ført forhandlinger mellom Grilstad og Løken om kompensasjon til sistnevnte for bortfall av salg til S-lagene, uten at partene kom til enighet.
Ved stevning av 18. oktober 1991 til Trondheim byrett reiste Løken sak mot Grilstad, med krav om erstatning for brudd på eneforhandleravtale. Grilstad påsto seg frifunnet i tilsvar av 1. desember s.å. Trondheim byrett avsa dom den 23. oktober 1992 med slik domsslutning:
"1. Grilstad Fabrikker A/S frifinnes.
2. Dagfinn Løken & Co A/S erstatter Grilstad Fabrikker A/S dennes saksomkostninger med kr 25300,- - kronertjuefemtusentrehundre. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne dom."
Løken har i rett tid påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Grilstad har tatt til gjenmæle mot anken i tilsvar til lagmannsretten. Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim den 14. mai 1993. For den ankende part møtte Dagfinn Løken, som er disponent i selskapet. For ankemotparten møtte Anton Jenssen sr., som er styreformann i Grilstad Fabrikker A/S. Begge avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, hvorav ett er nytt for lagmannsretten. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Dagfinn Løken A/S har i det vesentlige gjort gjeldende:
Siden 1975 har Løken vært eneforhandler for Grilstad på Sunnmøre og i Romsdal. Dette var et eksklusivt område for Løken, som omfattet alle S-lagene i distriktet, foruten de private forretningene. Funksjonelt opptrådte Løken som agent for Grilstad. Sistnevnte økende markedsandel i distriktet skyldtes for en stor del den betydelige innsats som er utvist fra Løkens side for å innarbeide Grilstads produkter på markedet.
Grilstad har ved sin opptreden overfor Løken brutt eneforhandleravtalen som har gjeldt siden 1975. Det var illojalt av Grilstad å unnlate å underrette Løken om de pågående forhandlinger med NKL. Oppsigelsesfristen, som i praksis utgjorde 1 1/2 måned, var alt for kort. Det var umulig for Løken å omstille sin virksomhet på så kort tid. Løken burde ha vært gitt en avviklingstid på minimum ett år.
Erstatningskravet er prinispalt begrunnet med regler om rettsbruddsansvar. Det etablerte avtaleforhold mellom partene tilsa en skjerpet lojalitetsplikt. Det er vist til Rt-1991-395 og Rt-1980-243, som statuerer lojalitetsplikten i slike avtaleforhold. Regelen om rettsbruddsansvar i agenturloven av 1992 §8 hevdes å komme analogisk til anvendelse.
Subsidiært er anført at Løken har krav på etterprovisjon, på bakgrunn av en analogisk anvendelse av agenturloven av 1992 §11. Grilstads omsetning til S-lagene i Løkens tidligere distrikt er i betydelig grad forårsaket av Løkens forutgående opparbeidelse av markedet. Atter subsidiært kreves avgangsvederlag i henhold til analogisk anvendelse av agenturloven av 1992 §28. Agentloven av 1916 har vært gitt analogisk anvendelse overfor eneforhandlere. Det er vist til uttalelser i Ot.prp.nr.49 (1991-92) 40 og flertallets og mindretallets votum i Rt-1980-243. Agenturloven av 19. juni 1992 kan på tilsvarende måte gis analogisk anvendelse overfor eneforhandlere.
Erstatningsutmålingen hevdes prinispalt å måtte foretas etter reglene om rettsbruddsansvar. Løken krever erstatning for den positive kontraktsinteresse som han har tapt fordi avtalen er opphørt. Det kreves erstatning for opparbeidet goodwill i de 17 år avtalen har gjeldt. Goodwillerstatningen er begrenset oppad til kr 600000,-. I tillegg komme tapt dekningsbidrag i ett år, som begrenses oppad til kr 150000,-, slik at det samlede erstatningsansvar ved rettsbrudd begrenses oppad til kr 750000,-. Erstatningsansvaret i henhold til agenturloven av 1992 §11 er basert på 12 1/2% av brutto fortjeneste, som utgjør kr 1,4 mill. Erstatningskravet begrenses oppad til kr 175000,-. Avgangsvederlaget i henhold til agenturloven av 1992 §28 er basert på 12 1/2% av den gjennomsnittlige omsetning de siste fem år, dvs av kr 1 mill. Etter dette alternativ utgjør erstatningskravet kr 125000,-.
Dagfinn Løken A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Grilstad Fabrikker A/S dømmes til å betale Dagfinn Løken A/S et beløp begrenset oppad etter rettens skjønn til kr 750000,-.
2. Grilstad Fabrikker A/S dømmes til å betale sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett."
Grilstad Fabrikker A/S har i hovedsak anført:
Løken har ikke vært eneforhandler for Grilstad. Det foreligger ingen avtale som gir Løken eneforhandlerrett for Grilstads produkter. Løkens faktiske posisjon som eneste forhandler av Grilstads produkter medfører ingen eneforhandlerrett. Løkens rolle svarer verken til definisjonen av eneforhandler i kommisjonsloven §70 eller til "Smith-utvalgets" innstilling av 1970 om endringer i kommisjonsloven, jf innstillingen 10.
Opphøret av Løkens faktiske posisjon som forhandler av Grilstads produkter til S-lagene skyldtes at disse valgte å benytte NKL som leverandør av disse produkter. Det innebærer ikke kontraktsbrudd overfor Løken at Grilstad aksepterte NKLs betingelser for å kjøpe Grilstads varer.
Løkens krav om opprettholdelse av forhandlersituasjonen er i strid med prinsippet om fri konkurranse. Forbudet mot konkurranseregulering i prisloven §23 er til hinder for krav om opprettholdelse av en slik faktisk posisjon.
Trusselen i brev av 22. april 1991 om oppsigelse av hele avtaleforholdet med Løken ble trukket tilbake av Grilstad i et møte den 2. juli s.å. Løken fortsatte dessuten sitt salg til S-lagene til utgangen av mai 1991. Grilstad har ikke forbudt Løken å selge deres produkter til S-lagene, men disse har selv foretrukket å kjøpe Grilstadproduktene fra NKL.
Grilstad har ikke begått rettsbrudd overfor Løken i forbindelse med overføringen av distribusjonen til NKL. Løken hadde ingen rettslig posisjon som eneforhandler, og kunne derfor ikke kreve den faktiske situasjon opprettholdt. Det er heller ikke grunnlag for å oppstille en oppsigelsesfrist i forhold til Løken, etter analogi fra kommisjonsloven.
Med hensyn til det fremsatte erstatningskrav er anført at krav om goodwillerstatning forutsetter at det foreligger et rettsbrudd, noe som ikke er tilfellet. Løken fikk dessuten våren 1991 et tilbud fra Grilstad, som ville ha gitt kompensasjon for ethvert tap. Tilbudet gikk ut på at Løken skulle motta 8 1/2% bonus mot tidligere 12 1/2%, noe som ville ha gitt full dekning av inntektsreduksjonen, når det tas hensyn til de utgifter som Løken sparte som følge av endringen. Dette tilbud ble imidlertid ikke akseptert av Løken. Han kan da under ingen omstendighet kreve erstatning av Grilstad.
Grilstad Fabrikker A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Trondheim byretts dom av 23. oktober 1992 stadfestes.
2. Grilstad Fabrikker A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
1. Lovvalget.
Agenturloven av 19. juni 1992 trådte i kraft 1. januar 1993, jf loven §42. For agenturavtaler inngått før 1. januar 1993 kommer loven likevel ikke til anvendelse før 1. januar 1994, jf loven §43. Som redegjort for innledningsvis ble avtaleforholdet mellom Grilstad og Løken etablert allerede i 1975, og agenturloven av 1992 kan da iallfall ikke komme direkte til anvendelse.
Kommisjonsloven av 30. juni 1916 gjelder for kommisjonærer, handelsagenter og handelsreisende. Et rettslig særtrekk ved agenten er at denne opptar vareordrer til hovedmannen eller inngår salgsavtale i hovedmannens navn og for dennes regning, jf loven §65. Løken kjøpte derimot selv kjøttvarene fra Grilstad, og solgte dem videre for egen regning og i eget navn. Løkens betalingsplikt overfor Grilstad eksisterte uavhengig av hans eget videresalg. Prisen for kjøttvarene til butikk ble avtalt mellom Løken og butikkeierne, uten delaktighet fra Grilstads side. Løken var derfor forhandler av Grilstads produkter, men derimot ikke agent i kommisjonsloven forstand. Kommisjonsloven gjelder ikke for forhandlere, og kan derfor ikke komme direkte til anvendelse i denne sak.
I forbindelse med lovgivningsarbeid og i rettspraksis er det flere steder gitt uttrykk for at kommisjonsloven bestemmelser om oppsigelsesvern for agenter i enkelte tilfeller kan gis analogisk anvendelse overfor eneforhandlere. I Innstilling om endringer i kommisjonsloven (1970) er på side 59 uttalt at eneforhandlerforhold kan ha nært slektskap med agentforhold eller med agenturlignende kommisjonsforhold. Det er antatt at spørsmålet om analogisk anvendelse av reglene om oppsigelsesvern overfor eneforhandlere i første rekke må bero på om de samme hensyn gjør seg gjeldende som for agenter (innstillingen side 60). Også i dommen i Rt-1980-243 gis det uttrykk for at reglene om agenters oppsigelsesvern under visse omstendigheter kan gis analogisk anvendelse overfor eneforhandlere. Spørsmålet synes i første rekke å måtte bero på om de samme beskyttelseshensyn gjør seg gjeldende for eneforhandleren som for en agent. Endelig nevnes at også forarbeidene til agenturloven av 19. juni 1992 åpner for en viss analogisk anvendelse av denne lovs bestemmelser overfor eneforhandlere. Det vises spesielt til arbeidsgruppens uttalelser i Ot.prp.nr.49 (1991-92) side 40. 2 Spørsmålet om Løken har krav på erstatning, eventuelt etterprovisjon.
Som nevnt under punkt 1, kjøpte Løken oppskårne kjøttvarer fra Grilstad, og solgte dem videre i eget navn og for egen regning. Løkens salg av Grilstads produkter fordelte seg med ca 1/4 til S-lag og ca 3/4 til andre butikker i distriktet. Som tidligere nevnt, er Løken fremdeles forhandler av Grilstads produkter, for så vidt gjelder salgt til andre forretninger enn S-lag i Romsdal og på Sunnmøre.
Det er på det rene at Løken rent faktisk var eneste forhandler av Grilstads produkter til S-lagene i distriktet fra 1975 til sommeren 1991, da NKL tok over distribusjonen. Det er imidlertid ikke holdepunkter i saken for at Løken hadde en beskyttet enerett til å forhandle Grilstads produkter overfor S-lagene. Noen skriftlig avtale som regulerer Løkens posisjon som forhandler av Grilstads produkter foreligger ikke. I Grilstads brev til Løken, datert henholdsvis 22. januar 1975 og 18. oktober 1978, er intet uttalt om at Løken skal ha enerett som forhandler overfor S-lagene. Brevene inneholder heller ingen presis angivelse av Løkens salgsdistrikter, noe som hadde vært naturlig dersom Løken var tilsagt en enerett som forhandler. Det er heller ikke andre holdepunkter for at Grilstad hadde tilsagt Løken en enerett, med den konsekvens at Grilstad var avskåret fra å benytte andre forhandlere til Slagene i distriktet. At Grilstad faktisk benyttet Løken som eneste forhandler av sine produkter til S-lagene antas derfor å ha skyldtes at Grilstad anså dette som den mest hensiktsmessige distribusjonsmåte. Konsekvensen av dette er at Grilstad sto fritt til å velge en annen forhandler enn Løken, dersom produsenten så sine interesser best tjent med det.
Spørsmålet er så om det er grunnlag for å statuere et rettsbruddsansvar for Grilstad på grunn av den fremgangsmåte som ble valgt da Løkens forhandlerposisjon overfor S-lagene ble bragt til opphør. Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for dette. Forhandlingene med NKL tok til høsten 1990, men avtale om utvidet salg av Grilstads produkter i Slagene og ny distribusjonsform ble først inngått i april 1991. Lagmannsretten legger til grunn at Løken var orientert om de pågående forhandlinger mellom Grilstad og NKL, og at man fra Grilstads side håpet å kunne opprettholde situasjonen med Løken som forhandler overfor S-lagene. I brev 22. april 1991 ble Løken underrettet om at distribusjonen av Grilstads produkter til S-lagene for fremtiden skulle foretas av NKL. Denne underretning ble imidlertid gitt kun kort tid etter at avtalen mellom Grilstad og NKL var inngått. Det er ikke holdepunkter for at Grilstad kunne ha gitt Løken orientering om den forestående endring på et tidligere tidspunkt, da avtalen mellom Grilstad og NKL først forelå 1-2 uker forut for brevet av 22. april 1991.
Etter lagmannsrettens syn er det heller ikke grunnlag for rettsbruddsansvar for Grilstad, fordi avviklingstiden for Løken var for kort. I brevet av 22. april 1991 ble det riktignok ikke oppstilt noen avviklingsfrist. Derimot ble det understreket at avtalen med NKL forbød Grilstad "å levere varer på annen måte enn over NKL's lager" og at "ved brudd på forbudet vil vi måtte vurdere å gå til oppsigelse av vårt salgssamarbeid - noe som burde være unødvendig". Dette brev ble imidlertid etterfulgt av flere møter og ytterligere korrespondanse mellom partene. På et møte i Trondheim den 2. juli 1991 trakk Grilstad tilbake trusselen om oppsigelse av hele avtaleforholdet med Løken. Det er videre på det rene at Løken rent faktisk fortsatte å selge Grilstads produkter til Slagene i distriktet til utløpet av mai 1991. Videre er det av vesentlig betydning at Løken også etter dette tidspunkt fortsatte som forhandler av Grilstads produkter overfor andre butikker enn S-lagene.
Det er ikke opplyst at opphøret av Løkens posisjon som forhandler overfor S-lagene førte til avsetningsproblemer for de Grilstad-produkter som Løken på dette tidspunkt hadde på lager. Det må derimot legges til grunn at opprettholdelsen av Løkens forhandlerstatus utenom S-lagene gjorde det mulig for Løken å få omsatt produktene uten tap. I tillegg kommer at avtalen med NKL forutsatte at denne grossist fikk overta distribusjonen av Grilstads produkter forholdsvis raskt. Det kan etter dette ikke sees å være grunnlag for å rette bebreidelse mot Grilstad fordi Løken ble gitt for kort avviklingstid i forhold til S-lagene.
Heller ikke erstatning for goodwill er det etter dette grunnlag for. Slik erstatning forutsetter at det er begått rettsbrudd, noe lagmannsretten foran er kommet til ikke er tilfellet.
Løken har endelig gjort gjeldende krav på etterprovisjon på bakgrunn av analogisk anvendelse av agenturloven av 1992 §11, eventuelt avgangsvederlag etter samme lovs §28. Det fremgår av drøftelsen foran at disse bestemmelser i visse tilfeller kan komme til anvendelse analogisk overfor eneforhandlere. Lagmannsretten er imidlertid foran kommet til at Løken ikke hadde status som eneforhandler av Grilstads produkter. For spørsmålet om analogisk anvendelse av reglene om etterprovisjon for agenter, herunder §68 annet ledd i kommisjonsloven av 1916, har det også betydning at Løken forhandlet flere andre produkter, og at salget av Grilstads kjøttvarer til S-lagene utgjorde en nokså beskjeden andel av Løkens samlede omsetning.
Totalomsetningen for 1991 utgjorde ca 19 millioner kroner, hvorav ca 15 millioner kroner gjaldt omsetning av andre produkter og for andre produsenter. Av de 4 millioner kroner som var Løkens omsetning av produkter fra Grilstad i 1991, gjaldt kun 1 million kroner salg til S-lagene, mens de øvrige 3 millioner kroner refererte seg til Løkens salg av Grilstadprodukter til andre forretninger. Opphøret av Løkens rolle som forhandler av Grilstads produkter overfor S-lagene i distriktet omfattet derfor kun vel 5 % av Løkens samlede omsetning. Løken må derfor antas å ha hatt gode muligheter for å tilpasse sin virksomhet til de nye betingelser som gjaldt fra sommeren 1991. Også bortsett fra det forhold at Løken solgte Grilstads produkter for egen regning adskiller derfor situasjonen seg fra den som er typisk for en handelsagent, hvor avhengigheten av en enkelt produsent vanligvis er betydelig større. Løken har etter dette ikke et slikt særlig behov for beskyttelse som kan være grunnlag for å anvende reglene om etterprovisjon og avgangsvederlag for agenter analogisk. Lagmannsretten er etter dette kommet til at heller ikke Løkens krav på etterprovisjon og avgangsvederlag kan gis medhold.
3. Saksomkostninger.
Anken har vært forgjeves, og Dagfinn Løken A/S tilpliktes, i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd, å erstatte Grilstad Fabrikker A/S' saksomkostninger for lagmannsretten. Disse er oppgitt til kr 23150,-, hvorav salæret utgjør kr 20500,-. Omkostningene har vært nødvendige, og saksomkostninger tilkjennes ankemotparten i samsvar med oppgaven.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Dagfinn Løken A/S kr 23150,- - kroner tjuetretusenetthundreogfemti - til Grilstad Fabrikker A/S innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.