LF-1993-254
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-24 |
| Publisert: | LF-1993-00254 |
| Stikkord: | Forsikringsavtaler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1993-00254 - Anken nektet fremmet for Høyesterett, se HR-95-00037 K. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut J. Kvalø, Kristiansund). Motpart: Vesta Forsikring AS, Bergen. (Prosessfullmektig: Advokat Jan Lundberg, Bergen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Mats Stensrud, formann. 2. Lagdommer Ivar Oftedahl. 3. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1989) §4-14, §8-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §8-1, §4-9 |
Saken gjelder spørsmål om et forsikringsoppgjør skal reduseres p.g.a. svik, jf lov om forsikringsavtaler §8-1. A er født i 1961. Hun har vært ansatt i fiskeindustri, hun drev antikvitetsbutikk i 1986-87 og har senere arbeidet kort tid for et rengjøringsbyrå. A tok ungdomsskole i voksen alder. Ellers har hun stort sett vært hjemmeværende med sine tre barn født i 1983, 1984 og 1989. Hun ble samboer med B i 1982. Senere giftet de seg og fikk to barn sammen. Høsten 1986 ble de separert. I 1988 traff hun C og fikk et barn med ham. Frem til det tidspunkt hadde hun flyttet ca 4 ganger. A kjøpte - - -stua på Y i X. Dette var en hytte på 42 m2 og med like stor underetasje. Eiendommen utgjorde 1,3 mål og kjøpesummen i 1988 var kr 120000,-. A og C foretok noe oppussing og brukte hytten som bolig for seg og de tre barna. Ved årsskiftet 1990-91 ble A kunde i Skadeforsikringsselskapet Vesta AS. Det endret senere navn til Vesta Forsikring AS (Vesta). - - -stua ble fullverdiforsikret for kr 550000,- og innboet for kr 830000,-.
Palmesøndag 24. mars 1991 oppsto det brann i - - -stua mens A og barna var hos hennes foreldre. C sonet fengselsstraff i Bergen. Brannårsaken er ukjent. Underetasjen ble nesten utbrent, mens hovedetasjen ble sot, røyk- og vannskadet. A reiste krav mot Vesta for brannskade på fast eiendom og innbo. Etter hennes begjæring ble det holdt bygningsskjønn. Takstmenn var D oppnevnt av A, og F oppnevnt av Vesta. Skjønnet av 30. april 1991 konkluderte med gjenanskaffelsespris med fradrag for verdiforringelse ved elde og bruk (alternativ II) kr 328000,- uten moms. På et senere tidspunkt begjærte Vesta skjønn over innbo og løsøre. Takstmenn var E oppnevnt av A, og F oppnevnt av Vesta. Skjønnet ble inkaminert 31. oktober 1991 og avsagt 11. desember 1991. A hadde i oppgaver oppgitt nyverdi av innbo og løsøre til kr 1134645,-. Etter fradrag for slit og elde var antatt verdi og følgelig hennes krav - kr 1102925,-. Skjønnsmennene takserte enstemmig innbo og løsøre til kr 805780,- etter fradrag for slit og elde.
På skjønnsdokumentet gjorde E og F følgende påtegning: "Riktigheten av skadeoppgavene og om tingene har befunnet seg på stedet er ikke vurdert." Sommeren 1991 ble det brudd mellom samboerne A og C. A engasjerte Mørebygg AS til å oppføre ny bolig på branntomten. Byggearbeidene startet primo oktober 1991. Den 21. juni 1991 betalte Vesta oppgjør til A for skadene på - - -stua i samsvar med bygningsskjønnet. Beløpet var kr 328000,-, altså uten moms. I tiden 26. mars 1991 - 2. august 1992 ble det foretatt flere konto betalinger på tilsammen kr 294264,-. Endelig betalte Vesta til C kr 20000,-. I alt foretok selskapet utbetalinger med kr 642264,-.
I desember 1991 ble saken om forsikringsoppgjøret overført fra Vestas kontor i Molde til utredningsavdelingen ved hovedkontoret i Bergen. Vesta hadde mistanke om forsikringssvik. Man ønsket et møte med A. A var innlagt i psykiatrisk sykehus i Molde fra desember 1991 til februar 1992. Den 11. mars 1992 ble det holdt et møte i Kristiansund med følgende deltakere: A, hennes advokat Knut Kvalø, og utrederne G og H fra Vesta. Man gikk gjennom lister med tapte og skadete ting, som A hadde utarbeidet. Videre kladdet man en skisse av - - -stua der møbler m.v. ble inntegnet. Skissen ble rentegnet av Vesta et par dager senere og omgående oversendt til advokat Kvalø for eventuell korrigering. Kvalø returnerte tegningene med kommentarer i brev av 21. april 1992. Han purret på Vesta i brev av 5. juni. Vesta orienterte i brev av 16. juni s.å. om at saken om skadeoppgjøret ble oversendt fra utredningsavdelingen til juridisk avdeling. Derfra ble det 21. august 1992 sendt brev til advokat Kvalø der det bl.a. heter: "Etter detaljert gjennomgang av skadekravet for løsøre etter brannen 24. mars 91, er vi kommet til at A i skadeoppgaven har oppgitt et omfang av tapet som med overveiende sannsynlighet er for stort i forhold til hva boligens innhold og familiens økonomi skulle tilsi. Vi konstaterer således at det foreligger svik i skadeoppgjøret og viser i den anledning til forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd. Det er således ikke grunnlag for ytterligere erstatningsutbetalinger i saken."
Selskapet sa opp As forsikringer, erklærte at hun for fremtiden var uønsket som kunde i Vesta og ga slik orientering som er påbudt etter lov om forsikringsavtaler §8-1. Når det gjelder saksforholdet, vises ellers til den fyldige redegjørelse som er gitt på side 2-9 i herredsrettens dom.
A uttok 21. oktober 1992 stevning til Nordmøre herredsrett mot Vesta. Hun krevde restoppgjør for innbo og løsøre, merverdiavgift for bygningsskaden og refusjon for økonomisk og juridisk bistand. Vesta påsto frifinnelse og reiste motsøksmål for å få tilbake det som allerede var utbetalt. A nedla slik påstand:
"I hovedsøksmålet: Skadeforsikringsselskapet Vesta AS dømmes til å betale A kr 624525,- tillagt 18 % årlig rente av kr 587600,- fra 24. mai 91 til 21. oktober 92 og 18 % av kr 624525,- fra 22. oktober 92 til betaling skjer.
I motsøksmålet: A frifinnes.
I begge søksmål: A tilkjennes saksomkostninger."
Vesta nedla slik påstand:
"I hovedsøksmålet: Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S frifinnes.
I motsøksmålet: A dømmes til å betale kr 719548,- pluss 15 % rente fra 1 - en - måned etter stevningens datering til Skadeforsikringsselskapet Vesta AS.
I begge søksmål: Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S tilkjennes saksomkostninger."
Etter hovedforhandling avsa Nordmøre herredsrett 1. mars 1993 dom med slik domsslutning:
"I hovedsøksmålet:
1. Skadeforsikringsselskapet Vesta AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I motsøksmålet.
1. A frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Retten ble satt med to meddommere fra det alminnelige utvalg og dommen var enstemmig. A har i rett tid anket dommen i hovedsøksmålet til Frostating lagmannsrett, og Vesta har anket i motsøksmålet. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansund 22. - 25. og 28. februar 1994. Retten mottok forklaringer fra A og 13 vitner. Under ankeforhandlingen ble det demonstrert lagring av gjenstander ved hjelp av en kiste, en skuff, skapkurver, LP-later, videokassetter og sengetøy. Bevisførselen ble ellers knyttet til fremlagt billedmateriale. A hevder at herredsretten har gjort feil m.h.t. bevisvurdering og rettsanvendelse. Prinsipalt anføres at Vesta har fremmet sine innsigelser for sent, jf forsikringsavtaleloven §4-14. Beskjed om at svik påberopes "skal gis uten ugrunnet opphold etter at selskapet ble kjent med det forhold som medfører at regelen kan anvendes", d.v.s. §8-1. Brannen skjedde 24. mars 1991. Vestas representant J var på stedet dagen etter. Brannårsaken var ukjent. Politiet ba henne sikre bevis. Hun var klar over at innboet i det lille huset var forsikret for kr 830000,-, at A var sosialklient og at C var kriminell. Politiet mente at det fotoutstyr man fant i brannruinene var tyvegods. J fotograferte over to dager og gjorde selv notater over møbler m.v. Over påske var J igjen på brannstedet sammen med A og F. Fortsatt sto større ting igjen i brannruinene - dog var kisten i stuen fjernet. J ble med til A nye midlertidige bolig på X. I kjelleren så hun ting som A hadde tatt vare på etter brannen, bl.a. LP-plater.
Også i forbindelse med bygningsskjønnet deltok J. Hun hadde på denne tiden - i april 1991 - en telefon fra K som endte med at hun la på røret p.g.a. bebreidelser. Man kan vanskelig tro J når hun hevder at hun ikke så på listene fra A etterhvert som de ble sendt inn. Lister er datert så tidlig som 6. mai 1991. De fleste listene forelå i begynnelsen av juni s.å. K innhentet vurderinger av antikvitetene 12. juni 1991, og deretter ble oversiktene omgående sendt til J. J returnerte løpende lister - angivelig uten å ta kopi av dem. A ble bedt om å notere hvor ting hadde stått i huset, videre ba J om at hun grupperte og prissatte tingene. Det er klart at J - som saksbehandler - må ha gjennomlest materialet og dannet seg et bilde av saken. I august 1991 begjærte Vesta skjønn over løsøret. Det sannsynliggjør at selskapet i hvert fall da hadde gjennomgått listene. En enkelt oversikt ble levert i ettertid - da skjønnet ble satt 31. oktober 1991. Det var oversikten over fotografier og bildefilmer. På dette tidspunkt, da listene var komplette, må J under enhver omstendighet ha gjennomgått dem.
Vesta hadde allerede da tilstrekkelig kunnskap for sin mistanke om svik. Likevel ble det foretatt utbetalinger til A frem til november 1991, og ved årsskiftet 1991-92 ble rentene på oppgjørskontoen frigitt til A. A mener at hun i møtet 11. mars 1992 tok forbehold om at hun kunne ha dobbeltført noen joggedresser, og om at det ikke var fire, men to krakker til salongen. Underveis i saksbehandlingen ble A gitt inntrykk av at alt var i orden. Først ved brevet av 21. august 1992 til Kvalø ble det gitt melding om svik, dvs. 1 år og 5 måneder etter brannen. Dette var ikke "uten ugrunnet opphold". §4-14 er en objektiv regel - det avgjørende er ikke de individuelle saksbehandlingsrutiner. Selskapet kan ikke unnskylde seg med at saken først ble behandlet ved Molde-kontoret, deretter ved utredningsavdelingen i Bergen og så ved juridisk avdeling samme sted. I hvert fall 31. oktober 1991 hadde Vesta opplysninger nok. Formålet med skjønnet kunne ikke være å fastsette omfanget av aktiva i saken. Brannen medførte totalskade. Skjønnet var begrenset til verdsettelse av de innbo- og løsøreenheter som var oppgitt i listene. Vesta hevder at det var påtegningen på skjønnsdokumentet av 11. desember 1991 som ble avgjørende for selskapets mistanke. Mistanken ble bekreftet i telefon mellom utrederen G og K i mellomjulen 1991. Også med disse utgangspunkter må konklusjonen være at selskapet ikke reagerte "uten ugrunnet opphold" ved brevet 8 måneder senere, den 21. august 1992. A har vist til uttalelse fra forsikringsskadenemnda nr. 1768 av 7. juni 1993 og dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 1. november 1993 i ankesak nr. 93-377 A. Subsidiært anfører A at de innsendte lister er riktige. Hun har ikke sveket selskapet. Opplysningen om 4 krakker er det eneste håndfaste bevis fra Vesta. Ellers har selskapet bare påstått at hun ikke kan ha hatt så mange ting. Vesta "synser". I §8-1 oppstilles strenge beviskrav, jf også Rt-1985-211 og Rt-1989-689. A har ikke fremmet spesielt høye krav, jf hennes reviderte påstand. Hun har prøvd å være nøyaktig, og listene over f.eks. klær er blitt til ved at hun har talt opp plagg for plagg. Vesta hadde selv anledning til å undersøke samlingen av LP-plater mv. på brannstedet. Vesta reagerte ikke slik at A fikk mulighet til å føre motbevis. Hun erkjenner at enkelte ting kan være dobbeltført ved feiltakelser, men stort sett skal listene være riktige. Det må være et visst slingsringsmonn for unnskyldelige feil. 10% avvik må godtas. A er pliktoppfyllende. Hun har ikke hatt en eneste inkassosak mot seg. Man må også ta i betraktning hennes vanskelige situasjon våren 1992, etter at det før jul var blitt byggestopp p.g.a. Vesta, og hun hadde opphold i psykiatrisk sykehus. Mengden av ting kan forklares ved at hun hadde flyttet flere ganger, at hun fikk med seg det meste etter ekteskapet med B, at hun gjennom årene hadde fått store gaver og tilskudd fra sine foreldre, at hun har vært flink til å handle på utsalg og at det samles opp mange gjenstander i en familie med tre små barn. I et trangt og lite hus lagrer man ting tettpakket og oppi hverandre. Atter subsidiært, hvis man finner at A har gitt bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger - da er det i hvert fall grunn til å anvende "benådningsregelen" i §8-1. Ved et slikt deloppgjør må hun minst få beholde det som allerede er utbetalt fra Vesta, jf herredsrettens domsslutning. A har i eget oppsett bygget opp sitt krav slik: "As krav ifølge takst kr 722000,- Fradrag for C - Plater kr 36000,- - Antikviteter kr 57800,- - Bilder kr 57600,- - Filmer kr 12635,- - Glass og bøker kr 14484,- kr 178519,- Sum til A kr 543481,- Fradrag for konto kr 266000,- Til skjønnsmenn kr 28264,- kr 294964,- Sum kr 249217,- Tillegg offentlig påbud i h.h.t. vilkårene kr 25000,- Husleietap 01. januar 92 - 01. mars 93 kr 49000,- Telefonflytting kr 3000,- M.v.a. bygningserstatning kr 65600,- Erstatning byggelånsrenter m.m. kr 56936,- Sum kr 448753,-."
A har nedlagt slik påstand:
"I hovedanken: Vesta Forsikring AS dømmes til å betale A kr 448753,- tillagt 18 % årlig rente fra 01. august 91 til 31. desember 93 og deretter 12 % til betaling finner sted. I motanken: A frifinnes.
I begge tilfeller: Vesta Forsikring AS dømmes til å betale A saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett med kr 379536,- tillagt 18 % rente av kr 162445,- fra 18. mars 93 til 31. desember 93, og deretter 12 % rente til betaling skjer."
Vesta Forsikring AS fastholder at A har vist svik. Beviskravene er strenge, men ikke så strenge som i straffesaker. Svik er et samfunnsproblem og det er viktig for forsikringsselskapene å bekjempe dette. I A sak har det vært en meget grundig bevisgjennomgang. Konklusjonen er at A bevisst har gitt uriktige opplysninger som kunne ført til for stor forsikringsutbetaling. Hun måtte forstå det. Utgangspunkt for vurderingen må tas i den rettspraksis man har før forsikringsavtaleloven av 1989 - dvs. før man fikk "benådningsbestemmelsen" i §8-1 annet ledd. Videre er som hovedregel sviket fullbyrdet ved innlevering av skadeoppgave. I As tilfelle, fikk hun imidlertid adgang til å rette opplysningene sine. Under møtet hos advokat Kvalø 11. mars 1992 presiserte Vesta at hun da fikk en siste sjanse til å korrigere sine lister. I den aktuelle saken var det følgelig et spesielt fullbyrdingstidspunkt - møtet 11. mars 1992. Skjønnsmennene som vurderte skadelistene reagerte på oppgavene - sluttsummen var høy, ialt ca 1,2 millioner kroner. F reagerte mer enn E. F hadde sett boligen. Han er stedlig representant for Samvirke og har en viss erfaring fra branner. Vanlig nivå på skadeoppgaver over innbo og løsøre ved totalbrann hos familier, ligger fra kr 500000,- til kr 1000000,-. Det eneste spesielle hos A var antikvitetene. Skjønnsmennene reagerte bl.a. på klesmengden hos A. Forsikringsselskapene har ofte bevisvansker i sviksakene. Vesta må knytte sine sviksinnsigelser til enkeltgjenstander. A har hatt en dårlig økonomi, men det er vanskelig å påvise svik bare ut fra økonomien. Totalinntrykket er at det hos A var oppsiktsvekkende mye av alt. Det er ikke nødvendig å føre bevis på alle punkter - Vesta har konsentrert seg om enkelte forhold. I klesskapet på barnerommet ble det påstått å være mengder av sengetøysett og laken som må være betydelig overdrevet. For bøker gis det ikke nevneverdig slingringsmonn. Bok for bok skal være notert ned av A før kassering, ialt 327 bøker i stuen. Ut fra fotografier mener Vesta at det må være oppført ca 97 for mange bøker. A har krevet erstatning for ca 750 LP-plater, samt en separat "country-samling" i soverommet. Det innebærer en betydelig overdrivelse. De ca 750 platene skulle være stuvet i en kiste, 2-3 kasser og en hylle i stuen. Demonstrasjonene i retten viser at dette ikke var mulig. Platene kunne telles etter brannen. A førte opp to skinnkrakker som ikke fantes i stuen. Hun korrigerte ikke antallet under møtet 11. mars 1992. Papirbilder og tilhørende filmer er oppført med "500 - 700 filmer 135 mm 1972-90". Disse skulle være oppbevart i 5-6 album, i kommodeskuff og i pappkasse på loftet. Mengden er usannsynlig. Vesta har gitt A skriftlig beskjed om svik "uten ugrunnet opphold", jf forsikringsavtaleloven §4-14. Fristen løper ikke allerede fra man får mistanke. Mistanken forelå for øvrig først da skjønnet ble avsagt medio desember 1991. P.g.a. As tilstand fikk man ikke et møte med henne før 11. mars 1992. Selskapet fulgte opp med en skisse et par dager senere, og advokat Kvalø returnerte skissen med bemerkninger ultimo april. Saken om A lå i utredningsavdelingen til juni 1992 og deretter i ca 2 måneder i juridisk avdeling. Ved utredningsavdelingen er det 25-30 saker under vurdering til enhver tid. Også i juridisk avdeling er det en stor saksmengde. Man kan ikke forvente at enhver sak behandles øyeblikkelig. Selskapet har ikke brukt uforholdsmessig tid på å ta standpunkt. Man må ta i betraktning en alminnelig forsvarlig restanseperiode og videre ta hensyn til avvikling av sommerferie. Brevet av 21. august 1992 var således tidsnok beskjed. Vesta har påstått frifinnelse i hovedsøksmålet, og i motsøksmålet er det reist tilbakesøkningskrav. Vesta har utbetalt i alt kr 622264,- til A, og beløpet er ikke bestridt. Vesta erkjenner at det foreligger "særlige grunner" etter forsikringsavtaleloven §8-1. A har tre små barn som vil rammes av redusert skadeoppgjør. Derfor har selskapet begrenset sitt tilbakesøkningskrav til kr 400000,-. Det bestrides at A nybygging er relevant særlig grunn som tilsier "benådning". Bestemmelsen om delvis erstatning i §8-1 er ny og må betraktes som en unntaksbestemmelse.
Vesta har nedlagt slik påstand:
"Hovedanke: Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
Motanke: Vesta Forsikring AS tilkjennes kr 400000,-.
I begge anker: Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Innledningsvis bemerkes at for lagmannsretten har A frafalt anførsel om at Vesta ga tilsagn om fullt oppgjør. Det må også presiseres at fotoutstyr som C hadde stjålet, ikke ble tatt med i As lister. Utgangspunktet for saken er forsikringsavtaleloven av 1989 §8-1. Ved forsikringsoppgjør plikter sikrede å gi så riktige opplysninger som mulig til selskapet. Hvis sikrede gir bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger, og sikrede vet eller må forstå at det kan føre til en utbetaling av erstatning som han eller hun ikke har krav på, da kommer §8-1 annet ledd til anvendelse. Krav på erstatning kan falle helt eller delvis bort etter alle forsikringsavtaler i forbindelse med vedkommende hendelse. Når det gjelder hva sikrede "vet eller må forstå", så må det avgjøres konkret. Beviskravet er ganske strengt, tatt i betraktning den alvorlige reaksjon som iverksettes. I Ot.prp.nr.49 (1988-89) side 88 uttalte departementet at man tok sikte på å videreføre i loven den praksis som knyttet seg til sviksbegrepet i forsikringsselskapenes generelle vilkår. Det er således intet krav om at sikrede har hatt "vinnings hensikt".
I en dom i Rt-1989-689 uttalte førstvoterende om beviskrav ved svik (side 693):
"Det må kreves relativt klart bevis for at sikrede har opptrådt svikaktig. Når det er rimelig tvil om de faktiske forhold, herunder også om den subjektive side, bør tvilen ikke gå ut over sikrede. Men også i rettslig henseende må betegnelsen svik reserveres for de klare tilfelle. Svik foreligger når det er tale om bevisst villedelse eller forsøk på det. At sikrede har opptrådt mindre skjønnsomt i forbindelse med forsikringsoppgjøret, kan ikke være tilstrekkelig til at hans adferd kan anses som svikaktig."
I den aktuelle saken finner lagmannsretten at A har gitt bevisst uriktige opplysninger til Vesta, og at hun visste eller måtte forstå at det kunne føre til høyere erstatning enn hun hadde krav på. Opplysningene ble fortrinnsvis gitt i innsendte lister over ting som var skadet i brannen, og de må også anses fastholdt gjennom senere møte med selskapet. Brannskadene i - - -stua var meget omfattende. Underetasjen med soverom og bad, og hvor det meste av klær og utstyr var oppbevart, ble nesten utbrent. I hovedetasjen med stue og kjøkken var det sot-, røyk- og vannskader. I en slik situasjon må det gis et visst slingringsmonn ved sikredes rekonstruksjon av hva som fantes av ting i skuffer og skap. Med andre ord må det aksepteres at skadelister på enkelte punkter kan inneholde mer enn det som faktisk gikk tapt i brannen. Det naturlige motstykke vil være at andre gjenstander uteglemmes. I husstanden med to samboere og tre barn var det naturligvis vanskelig for A å skape oversikt over alt huset inneholdt. Videre må det tas i betraktning at brannen var en stor påkjenning for henne. På skadetidspunktet var hun 30 år gammel og hadde ansvaret for de tre barna på 8, 7 og 1 år. Hun var hjemmeværende og med relativt dårlig økonomi. Samboeren var kriminell og sonet en lengre fengselsstraff. Det ble opplyst under ankeforhandlingen at han var flere ganger dømt for narkotikamisbruk og vold. Mens de bodde sammen, laget han tidvis husbråk, slik at mor og barn måtte rømme fra - - -stua nattestid. A var i en situasjon hvor hun ønsket slutt på samboerforholdet, men C oppbevarte sine eiendeler i huset og betraktet det som sin bolig. A synes å ha hatt en generelt vanskelig livssituasjon. Det vises også til hennes opphold i psykiatrisk sykehus ved årsskiftet 1991-92. På den annen side har hun under ankeforhandlingen vist sterke sider. Hun virker kvikk og er flink til å formulere seg. Hun har vist initiativ ved å fullføre ungdomsskole i voksen alder, hun drev ett års tid antikvitetsbutikk sammen med B og har på eget initiativ fullført husbygging før forsikringsoppgjøret er avsluttet. Hun virker opptatt av hjemmet og barna, setter sin ære i å unngå inkassosaker og har tilsynelatende et godt forhold til sosialkontoret. Når det gjelder forsikringsoppgjøret, fikk hun allerede dagen etter brannen kontakt med saksbehandler J ved Vestas kontor i Molde. J dro samme dag til Kristiansund, møtte A, ga øyeblikkelig hjelp og var As kontaktperson fra mars til desember 1991. Hun ga råd om hvordan A burde skrive lister, gå gjennom rom for rom, notere ting, anslå alder på dem, undersøke priser osv. A og J ringte hverandre gjensidig en rekke ganger, særlig om skadelistene.
Noen dager etter brannen, på påskeaften, ble A kontaktet av forsikringskonsulent K i Oslo. Han er ingeniør, har tidligere vært ansatt en årrekke i Storebrand og han ga A omfattende bistand. Han ga henne råd om verdsettelse, bl.a. ved å tilrå skjønn for selve - - -stua og ved å innhente veiledende priser for hennes gamle ting, fra antikvitetshandlere i Oslo. A forela flere lister for K før hun videresendte dem til Vesta. Lagmannsretten legger således til grunn at A hadde utstrakt hjelp ved skadeoppgjøret, både fra J og K, og det må fremheves at det ikke var noe hastverksarbeid. Lister ble sendt inn flere ganger og returnert for supplering med anskaffelsesår og priser. J har forklart at nettopp dette forhold - at listene aldri syntes å bli ferdige - bevirket at Vesta til slutt begjærte skjønn for innbo og løsøre. På den måte fremprovoserte man avsluttende skadelister fra A 31. oktober 1991. A hadde således arbeidet med oversiktene i over et halvt år. Forutsatt at alle oppgitte gjenstander fantes ved brannen, er det ikke uenighet mellom partene når det gjelder nyverdien av disse - kr 1134645,-. Etter fradrag for slit og elde har A anslått verdien av innbo og løsøre til kr 1102925,-.
Liksom herredsretten finner lagmannsretten at hennes forsikringskrav er bemerkelsesverdig høyt. Under ankeforhandlingen fremkom at det i tilsvarende boer med foreldre og små barn, erfaringsmessig reises krav på mellom kr 500000,- og kr 1000,000,- etter totalskade på innbo og løsøre. I den aktuelle saken gjelder det dessuten en liten bolig - tidligere hytte - med grunnflate 42 m2 i hovedetasje og tilsvarende i underetasje. På et lite krypeloft - uten fast gulv - var det beskjeden lagringsplass for mindre pappkasser og sekker. Dertil bemerkes at A hadde hatt små inntekter fra arbeid utenfor hjemmet og i flere år mottok hun tilskudd til livsopphold fra sosialkontoret. Antikvitets-butikken som hun drev sammen med B ble innstilt etter ca 1 år, enda den var den eneste forretningen i sitt slag i Kristiansund. A har opplyst at de hadde inntekter utenfor regnskapet, men disse utgjorde ikke over 2000 - 3000 kr pr mnd. I 1986 - 1988 hadde A inntekter fra utleie med 3500 kr pr mnd. C brakte med seg et bokskap verdsatt til ca kr 42000,- men hadde ellers helt vanlig innbo og løsøre med seg da han flyttet sammen med A. Han var arbeidsledig og i fengsel på skadetidspunktet. Selv om man tar i betraktning at A -liksom andre i hennes situasjon - gjennom årene har handlet på salg og mottatt gaver og tilskudd fra foreldre og andre, er det ikke sannsynliggjort at husstanden på denne måte har opparbeidet en formue på godt over en million kroner i innbo og løsøre. Det er i forbindelse med forsikringsoppgjøret fokusert på enkelte grupper av gjenstander. Ved nærmere gjenomgang er det sannsynliggjort at det totalt sett er oppført mengder av ting som ikke kan ha vært til stede under brannen. Lagmannsretten vil nedenfor gå gjennom slike grupper av gjenstander.
I skadelisten oppga A fire stressless-stoler og fire skinnkrakker. Stoler og krakker utgjorde salongen i stuen og var anskaffet 1-2 år før brannen. Det er på det rene at det bare var to skinnkrakker. Under møtet 11. mars 1992 dvelte man ved disse møblene, idet Vesta var opptatt av finansieringen. Også tidligere hadde man fokusert på skinnmøblene, da det ble diskutert om de fortsatt kunne brukes. Vesta ville gi A en siste sjanse til å korrigere antallet under møtet, men det gjorde hun ikke. I skissen som Vesta sendte til advokat Kvalø et par dager senere, hadde Vesta tegnet inn bare en krakk. I svarbrevet fra Kvalø 21. april 1992 ble dette rettet til to krakker. Vesta hevder at svik mht. til to skinnkrakker ble fullbyrdet i møtet 11. mars 1992. I utgangspunktet finner lagmannsretten det noe påfallende at A ikke rettet opp antallet skinnkrakker tidligere - tatt i betraktning at det gjaldt nyanskaffede og sentrale møbler i stuen. På den annen side kan man ikke se bort fra at det dreide seg om en ren skrivefeil, og A rettet tross alt feilen, selv om det skjedde på et sent tidspunkt. Etter omstendighetene legger ikke lagmannsretten avgjørende vekt på forholdene omkring skinnkrakkene. For øvrig er lagmannsretten enig med Vesta i at fullbyrdelsestidspunktet for svik i denne saken må henføres til avslutningen av møtet 11. mars 1992. På det tidspunkt hadde A fått såpass tid, hjelp og anledning til å foreta korreksjoner, at hennes skadekrav måtte anses definitivt. Listene inneholder oppsiktsvekkende mange klesplagg. Det er eksempelvis krevet erstatning for 53 joggedresser fordelt med 5 på A, 11 på C, og på barna hhv. 14, 14 og 9.
Det må også tas i betraktning at C sonet en langvarig fengselsstraff i Bergen, slik at han hadde en del klær der. Som A har påpekt, må man gi et vist slingringsmonn for dobbeltføringer. Imidlertid finner retten at det fortsatt er for stor avstand til det sannsynlige riktige antall joggedresser. Når det gjelder klær, har A forklart at hun stort sett telte opp plagg for plagg etter hvert som de ble listeført og deretter kastet. Mye av bevisførselen har vært konsentrert om garderobeskapet i barneværelset der man oppbevarte sengeklær. Skapets mål var ca 1 m x 0,57 m x 1,90 m. Sengetøyet lå i høyre halvdel. A hevder at husstanden hadde 35 sengesett (dynetrekk og putevar) og 39 laken, dessuten 6 babysengesett. Lagmannsretten er enig med Vesta i at dette er oppsiktsvekkende store mengder sengetøy. Garderobeskapet i barneværelset brant nesten helt ned. Der mener A at det ble oppbevart 25 sengesett og 31 laken. Det har vært en fyldig bevisførsel omkring skapet - flere fotografier, demonstrasjoner under ankeforhandlingen av stabler med sengesett og laken, forklaringer fra politi- førstebetjent ved teknisk avdeling i Kristiansund Nils Aukan som besiktiget brannstedet, og forklaring fra brannekspert og tidligere medarbeider i Kripos Finn Henriksen. Lagmannsretten finner bevist at det ikke kan ha vært så mange sengesett og laken i huset og i skapet, som påstått av A. I skadeoppgaven er medtatt ca 750 LP-plater 100 kr, samt en egen "country-samling". De 750 LP-platene var lagret i to, tre plast melkekasser og en hylle slik retten har sett fotografier av, samt en kiste som ble fremvist under ankeforhandlingen, fylt med LP-plater. Lagmannsretten finner bevist at det ikke kan ha vært så mye som 500 LP-plater på disse stedene. I den avsluttende skadelisten som A leverte 31. oktober 1991 er oppført 500-700 filmer m/fotos fra perioden 1972-90. Filmpris kr 47,- er multiplisert med 600 og summert til kr 28200,-. Pris for fremkalling kr 145,- er multiplisert med 600 som gir sum kr 87000,-. "Verdi etter fradrag for elde/bruk" er således summert til kr 115200,-.
Både A og C var amatørfotografer. Det er ikke opplyst at de har hatt fotografering som spesiell hobby, at de har hatt mørkerom, deltatt i konkurranser e.l. A har fortalt at hun hadde et helt ordinært kamera og at hun tok bilder av barna, av gjester og på reiser m.v., slik som er vanlig. Hun oppbevarte fotos i 5-6 fotoalbum, noe som skulle utgjøre anslagsvis 35-40 filmer. Ellers lå filmer og fotos i papiromslag i kommoden på stuen og i en pappeske på krypeloftet. A far har forklart at han hjalp til å løfte ned en pappkasse der, med bunnmål ca 60 cm x 40 cm og halvfull av bilde-mapper. Ut fra demonstrasjoner under ankeforhandlingen finner lagmannsretten at bilder og filmer ville tatt mye større plass. For øvrig bemerkes at 600 filmer fotografert på 18 år tilsvarer gjennomsnittlig 33 filmer i året. Selv om både A og C har fotografert, er dette etter omstendighetene et usannsynlig høyt antall filmer i husstanden. Det foregående gir tilstrekkelig bevis for det resultat lagmannsretten er kommet til om overdrevne skadelister.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på andre grupper av ting. Man kan ikke si at A bare har opptrådt mindre skjønnsomt ved forsikringsoppgjøret. Det forandrer heller ikke saken at hun under ankeforhandlingen har fordelt ting - henført noe til seg selv og noe som Cs eiendom. Det er hun selv som har hatt hånd om listearbeidet fullt ut. Lagmannsretten må konkludere med at de overdrevne mengder av ting er relativt betydelige. Under henvisning til forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd siste punktum mener lagmannsretten at det foreligger særlige grunner som tilsier at A likevel må få delvis erstatning. Det legges ikke vekt på at hun har oppført ny bolig før forsikringsoppgjøret er avklaret. Imidlertid vises til hennes generelt vanskelige livssituasjon som er referert ovenfor. Det viktigste er hensynet til hennes tre mindreårige barn som hun har eneomsorgen for. Derfor konkluderer lagmannsretten slik som herredsretten. A får delvis forsikringsoppgjør tilsvarende det som allerede er utbetalt fra Vesta. Følgelig mener lagmannsretten at vilkårene etter forsikringsavtaleloven §4-14 er oppfylt. Vesta har anført at bestemmelsen ikke gjelder ved svik i forbindelse med skadeoppgjør. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for en slik innskrenkende fortolkning, verken i lovteksten eller lovens forarbeider. §4-14 foreskriver at selskapet må gi forsikringstakeren beskjed "uten ugrunnet opphold" etter at selskapet ble kjent med det forhold som medfører at selskapet er fri for ansvar. I motsatt fall må selskapet foreta forsikringsoppgjør. Varslingsbestemmelsen gjelder innsigelser i kapitel 4, jf §4-14 første ledd 1. punktum. Det omfatter bl.a. svik ved fremkalling av forsikringstilfellet, jf §4-9. Tilsvarende varslingsbestemmelse må gjelde ved svik under forsikringsoppgjøret, jf henvisningen fra §8-1 til §4-14.
Først 31. oktober 1992, da skjønnet for innbo og løsøre ble inkaminert, leverte A den siste skadelisten. Vesta kan ikke bebreides for at listearbeidet tok så lang tid. Tatt i betraktning at skjønnet var innledet, hadde ikke Vesta foranledning til å arbeide videre med skadeoppgjøret før skjønnet ble avhjemlet medio desember 1992. Det er på det rene at G hadde sterk mistanke om forsikringssvik ved juletider 1992, da skjønnet med takstmennenes påtegning forelå. En påstand om svik innebærer en alvorlig anklage mot forsikringstakeren. A befant seg i psykiatrisk sykehus. Det var rimelig og forsvarlig at Vesta avventet et møte med henne, og det fant altså sted så snart hun hadde anledning, den 11. mars 1992 på advokat Kvaløs kontor. I forlengelsen av møtet skulle Vesta og A avklare skissen over - - -stua. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at Vesta hadde det nødvendige materiale for å ta stilling til svikspørsmålet da selskapet mottok advokat Kvaløs brev av 21. april 1992. Fra dette tidspunkt tok det altså vel 4 måneder før varsel ble sendt i samsvar med §8-1 jf §4-14. Spørsmålet blir om Vesta reagerte "uten ugrunnet opphold". Det må tas i betraktning at saken pr 21. april 1992 hadde versert i over 1 år i selskapet, slik at man ikke sto overfor nye problemstillinger. På den annen side - de alvorlige konsekvenser tatt i betraktning - må man godta en viss saksbehandlingstid i utredningsavdeling og juridisk avdeling - før et varsel om svik fra selskapet. Selskapet så nærmere på plassering av ting i huset og husstandens økonomi over flere år. Saker om svik må naturligvis prioriteres. Man må ta hensyn til forsikringstakeren, som etter en totalbrann normalt innretter seg på fullt erstatningsoppgjør. På den annen side må det være relevant å ta et visst hensyn til normal ferieavvikling i forsikringsselskapet. Man kunne ikke vente at Vesta tok inn ferievikarer ved juridisk avdeling. På denne bakgrunn er lagmannsretten under noe tvil kommet til at Vestas brev til advokat Kvalø 21. august 1992 kom "uten ugrunnet opphold".
Anken fra A i hovedsøksmålet har ikke ført frem. I utgangspunktet skulle A betale saksomkostninger til Vesta for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger særlige omstendigheter som gjør at A må fritas for erstatningsplikten. Spørsmålet om Vesta varslet sviksinnsigelsen "uten ugrunnet opphold" har budt på slik tvil at A forståelig nok har villet se rettens avgjørelse, både i herredsretten og lagmannsretten. Anken fra Vesta i motsøksmålet har heller ikke ført frem. "Benådningsregelen" i loven §8-1 er ny og medfører en skjønnsmessig vurdering. Vesta innrømmet at regelen kom til anvendelse, men har nedlagt påstand om et lavere deloppgjør enn herredsretten og lagmannsretten er kommet til. På den annen side har Vesta, så sent som under ankeforhandlingen, tilbudt A forlik ved å akseptere resultatet i herredsrettens dom. Under henvisning til dette finner lagmannsretten at Vesta må fritas for erstatningsplikten ut fra unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Tilsvarende tilkjennes ikke saksomkostninger for herredsretten i hovedsøksmålet og heller ikke i motsøksmålet. Det vises i begge tilfeller til tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd om at saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
I hovedsøksmålet: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
I motsøksmålet: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.