LF-1993-89

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-04-01
Publisert:	LF-1993-00089
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett 91-0588 - Frostating lagmannsrett LF-1993-00089 A - HR-1993-00523K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet.
Parter:	Ankende part: A, (Prosessfullmektig: Advokat Knut J. Kvalø) Motpart: B. (Prosessfullmektig: H.r. advokat Svein Tømmerdal).
Forfatter:	1. Lagdommer Mats Stensrud, formann. 2. Kst. lagdommer Ivar Oftedahl. 3. Ekstraordinær lagdommer Einar Raae
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35, Tvistemålsloven (1915) §180

År 1993 den 1. april ble lagmannsrett holdt i Ålesund tinghus til behandling av tvistemål for Møre og Romsdal lagsogn.

Saken gjelder daglig omsorg for, og samværsrett med, C på 6 år etter at hennes ugifte foreldre har flyttet fra hverandre.

Mor B ("B") ble født i Bodø i 1960. Hun tilbrakte det meste av oppveksten der i familien med sine foreldre og tre brødre. Etter examen artium studerte hun samfunnsfag, offentlig rett og sosiologi i Bergen. Hun avsluttet studiene våren 1985, og er nå ansatt som førstekonsulent og formannskapssekretær i X kommune. B har en gjeld på ca kr 150000,- og en brutto inntekt på ca kr 215000,-. C er hennes eneste barn. B har ikke vært gift, og hun har heller ingen samboer. Foreldrene og de fleste slektningene er fortsatt bosatt i Bodø.

Far A ("A") ble født i 1959. Han har store deler av oppveksten bodd i Ålesund sammen med mor, far og tre søsken. Da A var 14 år gammel, overtok han for kr 30000,- et gårdsbruk i Y på Z fra en eldre slektning. A har også examen artium, og har studert realfag i Bergen fra 1981 til 1985. Han er nå lærer i barne- og ungdomsskolen på Z. Ved siden av driver han gårdsbruket på ca 100 da der han holder et mindre antall sauer, geiter og høns. Han har en årlig inntekt på ca kr 200000,- og en samlet gjeld på ca kr 335000,-.

A giftet seg i desember 1980 og ble far til en gutt, D, i mai 1981. Ekteskapet ble kortvarig; han og hustruen bodde sammen et halvt års tid. Hustruen, E, giftet seg på nytt og bosatte seg i X - en halv times reise fra Y. A begynte sine studier i Bergen. Far og sønn gled på denne måte fra hverandre. D er i dag 12 år. Han bor hos sin mor og besøker faren omtrent 1 dag hver måned - uten overnatting. Imidlertid holder far og sønn jevn kontakt med flere telefonsamtaler i uken. A har sine foreldre og en fraskilt søster med barn boende 5 minutters kjøretur unna på Z.

Partene, B og A, traff hverandre i studietiden i Bergen. De bodde sammen der et halvt års tid. Morten har under ankeforhandlingen karakterisert denne perioden som den beste i sitt liv. Etter studiene slo de seg ned på gårdsbruket i Y. Det ble aldri til at de giftet seg.

C ble født xx.xx.1987. Noen år senere brant våningshuset på gården ned til grunnen, og A gjorde en stor arbeidsinnsats på nybygget som utgjør hele 400 m2. B og A gled gradvis fra hverandre; han var opptatt på nybygget, mens hun brukte fritiden til lesning. Det oppsto uoverensstemmelser mellom dem.

Ved årsskiftet 1989/90 tok B med seg C og flyttet til Æ-senteret, noen km unna. Begge foreldre hadde i den påfølgende tiden bred kontakt med C. Imidlertid diskuterte de i lengre tid en avtale for henne. Den ble underskrevet 19. mars 1991 og har slik ordlyd:

"Foreldreansvar.

Vi skal ha felles foreldreansvar over vårt felles barn C og barnet skal bu hos B som skal ha den daglege omsorga. .....

Samværsrett. .....

C skal ha samvære med A annakvar helg, kvar mandag, annakvar tirsdag, en torsdag i mnd. .....

Sommarferien: 3 veker.

Haustferien: Dagtid, elles vanlege dager.

Juleferien: Annakvar.

Vinterferien: Dagtid, elles vanlege dager.

Påskeferien: Annakvar.

Pinseferien: Annakvar pinsehelg.

Andre feriar/høgtidsdagar: Annakvar 17. mai.

A dekkjer utgiftene i samband med samværene.

Barnebidrag blir betalt som vanleg i samværsperioden. ........

Avtala gjeld frå 01. april 91.

Z, 190391

B og A. ......."

B har som nevnt hatt sitt arbeid i X kommune. Etter hvert fant B at det ble strevsomt å reise mellom Æ og barnehagen i Y, og mellom Æ og kommunesenteret i Ø. Da det ble snakk om at hun ønsket å flytte, var A sterkt uenig.

Likevel flyttet hun til slutt, til en borettslagsleilighet i - - -, like utenfor Ø. I Ø bor ca 2000 mennesker, og i boligområdet mellom 100 og 200. Her er det 5 min. gange til skole og barnehage, og arbeidsplassen/kommunehuset ligger i samme avstand. Moren plasserte C i barnehage i Ø fra 1. desember 1992. A aksepterte ikke det.

Det førte til at han 26. november 1992 uttok stevning mot B til Nordre Sunnmøre herredsrett. Han nedla påstand med krav om den daglige omsorg for C, og samværsrett for mor etter rettens nærmere bestemmelse. B tok til motmæle. Hun nedla påstand med krav om den daglige omsorg for C, og slik at A skulle ha samværsrett fastsatt av retten.

Nordre Sunnmøre herredsrett holdt saksforberedende møte 5. januar 1993 og hovedforhandling 15. januar 1993. Det ble 18. januar 1993 avsagt dom med slik domsslutning:

"1. B skal ha den daglige omsorg for fellesbarn C.

2. A skal ha samvær med C annenhver helg fra fredag når han slutter på arbeid og frem til søndag kl. 19.30 samt hver mandag, annenhver tirsdag og en torsdag i måneden.

A skal ha C hos seg annenhver julehelg fra lillejulaften til og med 4. juledag, første gang julen 1993.

A skal ha samvær med C annenhver nyttårshelg fra 5. juledag til og med 1. nyttårsdag, første gang nyttårshelgen 1994.

A skal ha samvær med C annenhver påske fra onsdag før skjærtorsdag til og med 2. påskedag, første gang påsken 1994.

A skal ha samvær med C annenhver pinsehelg, første gang pinsen 1993.

I forbindelse med utøvelse av samvær skal C hentes og leveres hos mor/eventuelt i barnehage/skole.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger."

A har i rett tid anket dommen til Frostating lagmannsrett og B har inngitt tilsvar. Ankeforhandling ble holdt i Ålesund 29.- 30. mars 1993. Partene og 8 vitner avga forklaring. Dessuten overvar sakkyndig Arne Ove Opheim forhandlingen og redegjorde muntlig overfor retten. Opheim var engasjert av A.

A nedla under saksforberedelsen påstand om prinsipalt delt daglig omsorg, subsidiært eneomsorg for C, og samværsrett med C for moren.

Under ankeforhandlingen kom begge parter frem til at forholdene for tiden ikke ligger an for å dele omsorgen for barnet, slik at hun bør bo fast hos en av foreldrene.

Under ankeforhandlingen diskuterte partene seg også frem til omfanget av samværsretten, slik at de er enige på dette punkt, uavhengig av hvor C skal bo fast. Samværsretten skal omfatte: - Annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag morgen. - Annenhver onsdag, fra ettermiddagen og til torsdag morgen.

Det gjelder første onsdag etter hvert helgesamvær.

Feriene skal ordnes slik: - Hver vinterferie hos far fra fredag ettermiddag til mandag morgen, 10 dager senere. - Hver påske hos mor fra fredag ettermiddag før palmesøndag til 2. påskedag om kvelden. - I sommerferien skal C være 2 x 2 uker hos den av foreldrene som har samværsrett. Den andre av foreldrene skal ha resten av skoleferien (3-4 uker) sammen med C. - Hver høstferie hos far fra mandag morgen til fredag ettermiddag samme uke. - Jul og nyttår deles vekselvis mellom foreldrene, slik at C er hos den ene fra lille julaften t.o.m 4. juledag og hos den andre fra 5. juledag t.o.m. 1. nyttårsdag.

Begge parter har erklært at foreldrene må vise fleksibilitet i forbindelse med samværsordningen, uansett hvem barnet skal bo fast hos. Bl.a. må det tas hensyn til mulighetene for å oppnå rabatter ved reiser til Bodø.

Partene kom også frem til enighet når det gjelder barnehage og skolestart. C virker skolemoden, og såfremt skolemyndighetene ikke protesterer, skal hun begynne på skolen fra høsten 1993. Videre samtykket B i at C - den korte tid som er igjen til skolestart - fortsetter å gå i bare en barnehage, nemlig Å barnehage. Det gjelder uavhengig av hvor C skal bo fast.

A har for øvrig anført:

Ledetråden i omsorgsspørsmålet må være hva som er til det beste for barnet.

Avtalen av mars 1991 var pro forma. I praksis har partene hatt tilnærmet likedelt omsorg for C etter bruddet. Det kan ikke kreves særlige grunner for å endre den gjeldende ordning/avtale.

Begge foreldre er godt skikket. De innser at de så langt ikke har samarbeidet, men at de må gjøre det i fremtiden.

Barn skal høres i omsorgsspørsmål fra fylte 12 år; de kan/bør høres tidligere, jf Rt-1983-266 der en 7-årings ønske ble tillagt vekt. C har gitt klart uttrykk for at hun ønsker å være i Y og ikke vil skifte miljø.

Den følelsesmessige tilknytning er like sterk til begge foreldre.

Også når det gjelder den faktiske omsorgsevnen, stiller foreldrene rimelig likt. A har imidlertid vist ekstra engasjement ved å ta C hjem til seg noen timer på ettermiddagene de dagene C skulle videre til mor etter hennes arbeidstid. I sum har C vært mer tid hos far enn hos mor.

Den sakkyndige har fremhevet at barn med adskilte foreldre har sterkt behov for stabilitet i miljøet og nærhet til minst en person. Dessuten er stabilitet særlig påkrevet nå når C begynner på skolen. Hos A har C vante forhold, gården med dyrene, besteforeldrene og venner; og farskontakten er som nevnt nær og god.

A frykter at han ikke vil få så mye samvær som han bør ha, hvis C skal bo fast hos mor.

A er sterkt knyttet til Z - følelsesmessig, økonomisk, familiemessig og arbeidsmessig. Moren er svakere knyttet til Ø. Hun bor til leie og har familien sin i Bodø.

Far har en mer fleksibel arbeidstid enn mor.

Barnets kjønn - at det er en pike - er uten betydning. Her gjelder ingen morspresumpsjon, og hensynet til moren som tapende part kan ikke være avgjørende.

Uansett utfallet av saken, bør utgiftene til den sakkyndige deles mellom partene.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A tilkjennes den daglige omsorg for partenes fellesbarn, C, født xx.xx.87.

2. B tilkjennes samværsrett for C etter rettens nærmere bestemmelse.

3. B tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

B hevder i det vesentlige:

Utgangspunktet er at mor har hatt foreldreansvaret alene fra C ble født til 1. april 1991. Fra da av har partene hatt delt foreldreansvar. Fra 1. april 1991 er det imidlertid mor alene som har hatt den daglige omsorg for C. Far har ikke hatt innvendinger mot mors utøvelse av omsorgen før hun flyttet til Ø. Mor viste romslighet mht samvær mellom far og datter.

Mor hadde en plausibel grunn for å flytte - det var for å bo nærmere arbeidsplassen og slippe daglige, tidkrevende reiser til barnehage, skole og arbeidsplass. På den måte har hun fått frigjort mer tid til å være sammen med C.

Mor har ikke noe ønske om å skille far og datter. Det er intet som tilsier at C ikke vil finne seg til rette i Ø og samtidig være mye hos far i Y. Overfor den sakkyndige har C uttalt at hun har gode venner i både Ø og Y.

Konflikten er skapt pga barnehagespørsmålet.

I en sak som den foreliggende - hvor foreldrene på mange måter stiller likt - er det avgjørende hvilke holdninger de har, jf Rt-1984-1200.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten har far gjort utspill som viser mer kantete egenskaper.

Både skole- og fritidsordning er tilfredsstillende begge steder, i Y og i Ø.

Mor ønsker å gjøre det beste for C, og det må ikke brukes mot henne at hun en gang i tiden kan komme til å flytte til Bodø. Hun er fullt tilfreds med arbeid og boforhold, og har overhodet ingen planer om å flytte til Bodø.

B har nedlagt slik påstand:

"Nordre Sunnmøre herredsretts dom stadfestes og B tilkjennes saksomkostninger."

Lagmannsretten bemerker:

Hovedspørsmålet for lagmannsretten er hvem C skal bo fast hos, jf barneloven §35 tredje ledd og §34 tredje ledd. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Mor og far er hver for seg ressurssterke foreldre. De har universitetsutdannelse, faste stillinger, gode boliger, like store inntekter og overkommelig gjeld. De har egenskaper og interesser som tilsier at de begge kan og bør tilføre C mye. Begge to er meget glade i henne, prioriterer barnet og ønsker å innrette seg slik at de kan gi henne mest mulig av sin fritid fremover. Etter bevisførselen finner lagmannsretten at foreldrene hver for seg er skikket til å oppdra C.

Lagmannsretten har ikke grunnlag for å bebreide den ene mer enn den andre for bruddet ved årsskiftet 1990/91. Videre legges til grunn at mor og far har tilbrakt tilnærmet like mye tid hver med C etter at de skilte lag. Det er en følge av at avtalen om omsorg og ansvar fra mars 1991 har vært praktisert romslig.

Problemene oppsto for alvor da mor flyttet sammen med C til Ø før jul 1992 og plasserte henne i barnehage i Ø. Fra da av har det ikke vært noen naturlig dialog mellom foreldrene. Mor har holdt på avtalen fra mars 1991 hvoretter hun hadde den daglige omsorg og hun mente seg berettiget til å flytte C til såvel ny bolig som barnehage. Far har vist til at de i praksis har hatt delt omsorg og til barnets behov for stabilitet mht. bolig og barnehage, og nærhet til venner og familie.

Lagmannsretten kan ikke forsvare partenes handlemåte. Den har bl.a. artet seg slik at C, ikke bare har vekslet mellom to barnehager i snart et halvt år, i Y og i Ø. Det har også hendt flere ganger at hun er brakt til den ene barnehage, hvoretter hun samme morgen er blitt overflyttet - med klær og utstyr - til den andre barnehage ca 45 min reise unna. Begge foreldre har gjort dette; far riktignok flere ganger enn mor. Også ellers er det på det rene at mor og far har gitt C motstridende signaler om hvor hun i fremtiden skal bo fast, hvor hun skal gå i barnehage og på skole, hvilke venner hun skal være mest sammen med osv.

Under ankeforhandlingen har begge foreldre innrømmet at de er redde for å miste datteren, for at kontakten med henne skal svekkes hvis C skal bo fast hos den annen.

Etter Bs flytting til Ø, er A bekymret for at hun kan komme til å flytte til en helt annen kant av landet, f.eks. Bodø, og ta med seg C. B på sin side, er etter erfaringene det siste halve året bekymret for at A vil bruke energi på å trekke C mer og mer til seg og skape distanse til henne, hennes bolig og miljø.

Drakampen mellom foreldrene har allerede satt sitt preg på C. Partene har under ankeforhandlingen erkjent at de er tappet for krefter og at det er uholdbart for C med fortsatt rivalisering om henne. Mor og far har konkludert med at de snarest og sammen må søke hjelp ved familievernkontor e.l.

Mor og far har hver for seg involvert C i de voksnes konflikt, og så å si krevet av den 6 år gamle jentungen at hun skal ha en mening og ta stilling til hvor hun skal bo, gå i barnehage, på skole; hun er løpende orientert om rettssaken og skal til og med ha tatt stilling til hvem som bør "vinne" i ankeinstansen.

Dette er meget kritikkverdig. Det viktigste er nå at foreldrene roer seg, inntar en naturlig holdning og aktivt motiverer C når hun skal fra far til mor og motsatt. Liksom foreldrene må C slå seg til ro med at hun har to å forholde seg; to steder, to miljøer. Overgangene må gjøres så harmoniske som mulig.

Det er påkrevet at foreldrene aksepterer at C trenger begge to, at hun får rike impulser på hvert sted - i begges miljø - og at det ikke er noe til hinder for at hun bevarer en nær følelsesmessig tilknytning til både mor og far. Forholdene skulle ligge til rette for det med den romslige samværsordning som de selv har diskutert seg frem til, og med tilføyelsen om å utvise gjensidig fleksibilitet.

Ett sted må imidlertid C ha sin faste bolig og en av foreldrene må ha hovedomsorgen. Det har som nevnt partene erkjent.

Mor har i retten gitt klart uttrykk for at hun akter å bli boende i Ø. Hun har en fast og interessant stilling der, og har gradvis etablert seg. Hun flyttet fra A, så å si uten innbo, og har nå en mer stabil økonomi etter de nødvendige anskaffelser til nytt hjem. Hun har ingen planer om å flytte til sin slekt i Bodø.

A er bundet til Z og gårdsbruket - følelsesmessig, økonomisk, og mht. arbeid, familie og venner. Det er lite tenkelig at han vil flytte fra stedet.

Lagmannsretten må avgjøre hvem det er best for barnet å bo hos under de rådende forhold. Lagmannsretten kan vanskelig ta i betraktning mulighetene for at en av partene kan treffe ny partner og eventuelt bosette seg annet sted i landet. I en slik situasjon må foreldrene under enhver omstendighet revidere ordningen med fast bosted og samvær med C. Hvis f.eks. B skulle flytte, vil naturligvis Cs forhold til såvel Y som Ø være av vesentlig interesse for spørsmålene.

I den nåværende situasjonen er lagmannsretten kommet til at C fortsatt bør bo fast hos mor. Om barnehage er det ikke lenger konflikt - C skal fra nå av bare gå i Å barnehage. Foreldrene har sagt seg villige til å samarbeide om skyss, slik at mor bringer C fra Ø de morgnene det er aktuelt, og far bringer C til Ø de ettermiddager det er aktuelt.

Når C skal bo fast i Ø, må hun naturlig nok begynne i barneskolen der. Lagmannsretten legger til grunn at det blir allerede fra høsten 1993, såfremt skolemyndighetene anser C moden nok. C har venner, både i Y og i Ø. Begge steder er det organisert fritidshjem - tilbud til skolebarna frem til de voksne kommer fra jobb. Lagmannsretten behøver ikke å foreta noen nærmere evaluering av skole og fritidshjem i hhv. Y og Ø. Begge steder må tilbudene anses tilfredsstillende, og overgangen fra barnehage til skole blir neppe særlig større for C i Ø enn i Y.

Når lagmannsretten er kommet til at mor fortsatt bør ha den daglige omsorg, skyldes det inntrykket av partene etter avholdt ankeforhandling og erfaringene med avtalen fra mars 1991. A har ikke hatt innvendinger mot den måte mor i ca 1 1/2 år praktiserte avtalen på. Hun viste romslighet og ga far samvær med C som medførte at foreldrene i praksis hadde tilnærmet like mye tid med C. Når forholdene roer seg etter rettssaken, er det ikke grunn til å tvile på at B fortsatt vil vise en liberal holdning, og ikke fintelle timer og dager med C. Under ankeforhandlingen har B vist romslighet i forslag til samværsordning, herunder fordeling av ferier. Hun har erkjent at det er uheldig for C med stadige skifte av barnehage, og har akseptert at man konsentrerer seg om A barnehage den tid som er igjen, uavhengig av hvor C skal bo fast.

Totalt sett finner lagmannsretten at C vil få bredest kontakt med begge foreldre ved at omsorgen ligger hos mor. Far vil få rikelig tid sammen med datteren. Etter bevisførselen finner lagmannsretten at forholdene skulle ligge til rette for en god oppvekst for C med impulser både fra tettstedet Ø og de landlige omgivelsene hos far i Y. Som allerede nevnt har C små venner på begge steder.

Domsslutningen er utformet på bakgrunn av det ovenstående, herunder partenes løsning av samværsspørsmålet.

I utgangspunktet har ikke anken ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skulle da A betale saksomkostninger til B. Ut fra særlige omstendigheter finner imidlertid lagmannsretten at det bør gjøres unntak etter samme bestemmelse. Spørsmålene omkring C har vært vanskelige for begge parter, de har hatt tilnærmet like mye tid sammen med henne forut for rettssaken, spørsmålene omkring barnehage er løst først under lagmannsrettens behandling og samværsordningen er også justert noe. Hver av partene bærer således sine omkostninger for lagmannsretten. Følgelig må A dekke omkostninger til Arne Ove Opheim som han engasjerte selv. I herredsrettens omkostningsavgjørelse foretas ingen endringer.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Domsslutningens punkt 1 og 3 i Nordre Sunnmøre herredsretts dom av 18. januar 1993 stadfestes.

2. A skal ha samvær med C:

a) Annenhver helg, fra torsdag ettermiddag til påfølgende mandag morgen.

b) Annenhver onsdag, fra ettermiddagen og til torsdag morgen. Det gjelder første onsdag etter hvert helgesamvær.

c) Hver vinterferie fra fredag ettermiddag til mandag morgen, 10 dager senere.

d) I sommerferien to perioder a to uker, og slik at C er sammen med mor den resterende del av skoleferien, 3-4 uker.

e) Hver høstferie fra mandag morgen til fredag ettermiddag samme uke.

f) Vekselvis annenhver jul fra julaften t.o.m. 4. juledag og annenhver nyttårshelg fra 5. juledag t.o.m. 1. nyttårsdag. Første julehelg hos far er i 1993.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Retten hevet.