LF-1994-190
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-14 |
| Publisert: | LF-1994-00190 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett nr. 93-1134 A - Frostating lagmannsrett LF-1994-00190 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tor Langbach, 7001 Trondheim). Motpart: Staten v/Justisdepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Hoel, 7001 Trondheim). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Hans Flock, formann, 2. Lagdommer Sverre Erik Jebens, 3. Lagdommer Randi Grøndalen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109 |
Saken gjelder spørsmål om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jf lov av 19. mars 1965 nr 3 §1.
A er født xx.xx.1974. Han ble den 28. august 1992 innkalt til 12 måneders førstegangstjeneste i det militære. Den 29. september s.å. søkte han om fritak for militærtjenesten av overbevisningsgrunner. Han utdypet sin søknad i politiforklaring den 29. oktober 1992.
Justisdepartementet avslo søknaden den 10. juni 1993. Da A fortsatt ikke erklærte seg villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt, ble det reist søksmål mot ham ved stevning til Trondheim byrett av 23. september 1993. Byretten avsa dom den 3. februar 1994 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1974, fritas ikke for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 nr. 3."
A har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Staten har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt 13. oktober 1994. Under ankeforhandlingen ga A forklaring. Såvel i faktisk som i rettslig henseende står saken i samme stilling som for byretten.
A gjør gjeldende at bærebjelken i hans standpunkt er en pasifistisk overbevisning. Det er her tale om en alvorlig overbevisning som har den fasthet og styrke som kreves for fritak for militærtjeneste. På dette punkt har byretten tatt feil. A har nedlagt slik påstand:
"A fritas for militærtjeneste."
Staten gjør gjeldende at byrettens dom er korrekt. Utgangspunktet må være den plikt til å verne fedrelandet som følger av grunnloven §109. Denne bestemmelsen gir uttrykk for et sterkt krav til solidaritet. Går noen fri fra denne plikten, øker byrden for de som er tilbake.
Avgjørende for om det foreligger fritaksgrunn må være en totalvurdering, hvor både overbevisningens innhold og dens alvor tas i betraktning. Byretten har på dette punkt korrekt kommet til at As overbevisning ikke har det alvor som må til for å skape den dype samvittighetskonflikt som er en forutsetning for fritak.
Staten har nedlagt slik påstand:
"Byrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Høyesterett har i Rt-1979-1544 flg gitt uttrykk for utgangspunktet om at den militære tjenesteplikt er en byrde som påhviler alle ut fra det likhetsprinsipp som den tvungne verneplikt bygger på. I dommen stås fast at loven stiller strenge krav til den overbevisning som skal kunne lede til at enkelte blir fritatt for slik tjeneste. Overbevisningen må, enten den er basert på religiøse, moralske, politiske eller andre motiver, bygge på et klart pasifistisk grunnlag. Og kravene er strenge både til overbevisningens innhold og styrke. Det passifistiske standpunkt må være absolutt og reservasjonsløst. Og det må være en overbevisning av en slik styrke og fasthet at det å bruke våpen mot andre mennesker vil innebære en samvittighetskonflikt for den vernepliktige, så alvorlig at hensynet til denne konflikt må gå foran også i den situasjon da verneplikten for alle andre blir en realitet.
A var 18 år da han ble innkalt til førstegangstjeneste og da han kort tid senere søkte om fritak og avga forklaring for politiet. Lagmannsretten legger ikke avgjørende vekt på at han i sin søknad og i sin politiforklaring kan ha formulert seg på en måte som ga grunn til å reise spørsmål om hans overbevisning hadde et innhold som ga rett til fritak. Det avgjørende må være den overbevisning som han gir uttrykk for i sin forklaring i retten.
I likhet med byretten er lagmannsretten kommet til at As forklaring i retten bærer bud om et pasifistisk syn som er så reservasjonsløst at det kvalifiserer for fritak. Når byretten likevel kom til at vilkårene for fritak ikke var oppfylt, hadde dette sin årsak i at hans syn på militærtjeneste og våpenbruk ikke var tilstrekkelig gjennomtenkt og reflektert til å kunne gi uttrykk for hans alvorlige og personlige overbevisning. På dette punkt deler ikke lagmannsretten byrettens oppfatning. A har i sin forklaring for lagmannsretten gitt uttrykk for et syn på spørsmålene rundt verneplikt, militært forsvar og pasifisme som både virker reflektert og som har den nødvendige indre sammenheng.
Retten ser det som naturlig at standpunkter rundt disse spørsmål kan modnes i den tid som går mellom forhandlingene i retten. Når lagmannsretten skal treffe sin avgjørelse, må den basere seg på det syn som A har gitt uttrykk for under ankeforhandlingen.
Det er ikke andre omstendigheter i saken som gir grunn til å reise tvil om A mener alvor med det han gir uttrykk for. Det er ikke fremkommet mistanke om at han av andre personlige grunner enn pasifisme skulle ha et ønske om å slippe militærtjeneste. Han har stått fast på sitt krav om å bli fritatt allerede fra sesjonen i 1992. Og han synes å ha engasjert seg så sterkt i samfunnsspørsmål - og særlig i miljøspørsmål - at det ikke er noe ved hans holdninger og aktiviteter for øvrig som gir grunn til å reise tvil om alvoret i hans pasifistiske syn.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at A fyller vilkårene for fritak.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
A fritas for militærtjeneste.