LF-1994-196

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-09-23
Publisert:	LF-1994-00196
Stikkord:	Erstatningsrett utenfor kontraktsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Orkdal herredsrett 93-259 - Frostating lagmannsrett LF-1994-00196 A - HR-19?? anket til Høyesterett, utfall??
Parter:	Ankende part: Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig, Oslo. (Protokollfører: Advokat Even Sveen, Oslo). Motpart: A, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Greger Hagen, Trondheim).
Forfatter:	1. Lagdommer Kjell Buer, formann. 2. Lagdommer Olaf Jakhelln. 3. Kst. lagdommer Guri Grønflaten
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Skadeserstatningsloven (1969), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §6

Saken gjelder krav om erstatning for tap av forsørger og spørsmål om identifikasjon for enke på grunn av avdødes medvirkning til ulykken.

B, født xx.xx.1918, ble utsatt for en trafikkulykke lørdag 25. august 1990. Han var denne helgen på besøk hos noen venner som hadde en hytte ved X. B skulle blant annet bistå hytteeierne med å bære ved frem til hytta. Han drev på med dette arbeidet da han den nevnte dato ble påkjørt av en Peugeot 305 personbil 1981-modell.

Ulykkesstedet ligger på E6 ca 2,5 km nord for X sentrum, og B var i ferd med å krysse veien med en del lange vedstranger da ulykken inntraff. Partene er enige om at hendelsesforløpet slik som beskrevet i herredsrettens dom skal legges til grunn for lagmannsrettens behandling, og lagmannsretten viser til herredsrettens saksfremstilling.

B døde den 24. september 1990, og det er ikke omtvistet at dødsårsaken var de skader han pådro seg ved ulykken. Han etterlater seg ektefellen A, født xx.xx.1926.

A reiste den 13. juli 1993 søksmål mot bilens forsikringsselskap med krav om erstatning for tap av forsørger. Orkdal herredsrett avsa 18. februar 1994 dom med slik slutning:

"1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale til A i erstatning for tap av forsørger kr 218552,- med tillegg av 12% rente fra 01. januar 94 til betaling skjer.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig plikter å betale saksøkers saksomkostninger som utgjør kr 39282,-.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse."

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har ved anke datert 14. mars 1994 brakt saken inn for Frostating lagmannsrett. Det er innlevert anketilsvar fra A datert 13. april 1994.

Ankeforhandling ble holdt i Trondheim den 6. juli 1994. Som det fremgår av rettsboken møtte A og avga forklaring, og det ble videre hørt to vitner.

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har i det vesentlige anført:

Herresretten har kommet frem til at As erstatningskrav må reduseres med 25% p.g.a. Bs medvirkning. Det er ikke innlevert noen motanke for så vidt gjelder denne reduksjon, og spørsmålet må ansees rettskraftig avgjort.

Det er ikke oppstått noen endringer i forståelsen av bilansvarsloven §7 etter at straffelovens ikrafttredelseslov §25 i 1985 ble opphevet og innarbeidet i skadeserstatningsloven §5-1. De uttalelser som fremkommer i forarbeidene i forbindelse med skadeserstatningsloven §5-1 har ingen relevans for forståelsen av bilansvarsloven §7. Situasjonen etter bilansvarsloven §7 må fortsatt forståes slik at det ikke foreligger grunner som tilsier at etterlatte ved vurdering av medvirkningsspørsmålet skal komme bedre ut enn skadelidte.

I dette tilfelle vil forsørgertapet referere seg til begravelseskostnadene med fradrag av 25% for medvirkning slik som fastsatt i herresrettens dom. Ut over dette er ikke A påført noe økonomisk tap.

Det anføres at A er pensjonist og som sådan selvforsørgende, slik at det av denne grunn ikke kan komme på tale med noe forsørgertap. Under enhver omstendighet må avdødes særforbruk settes, i samsvar med hovedregelen for ektefeller uten barn, til 2/3 av egen inntekt. Ved anvendelse av en slik beregningsmåte vil det fremkomme at A ikke har lidt noe økonomisk tap, idet beregninger viser at hun eksempelvis for året 1993 ville hatt et overskudd på kr 2268,-. Beløpet anses å være representativt også for de øvrige år.

Det anføres videre at gjenværende gjennomsnittlig levetid ikke kan anvendes ved en eventuell kapitalisering av forsørgertap når avdøde var pensjonist. Det må tas hensyn til sannsynligheten for institusjonsopphold i så vidt høy alder. Mye tyder også på at avdøde hadde sviktende helse.

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har nedlagt slik påstand:

"Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig frifinnes mot å betale kr 6372,- med tillegg av 18% årlig rente fra 1. januar 1991 til 31. desember 1993 og 12% årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer, og tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

A har i det vesentlige anført:

En påstand om stadfestelse av herredsrettens dom er ikke til hinder for at lagmannsretten tar stilling til hvorvidt det i dette tilfelle er korrekt å redusere erstatningen på grunn av medvirkning. A krever full erstatning, men er klar over at beløpet er begrenset av herredsrettens dom.

Til identifikasjonsspørsmålet hevder A at rettstilstanden etter 1985 har et ganske annet innhold enn tidligere da utgangspunktet var full identifikasjon mellom avdøde og de etterlatte. Forarbeidenes uttalelser som fremkommer i forbindelse med at bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov §25 ble opphevet og innarbeidet i skadeserstatningsloven §5-1, har også relevans for det rettslige innhold i bilansvarsloven §7. Etter 1985 er reglene ikke lenger identifikasjon mellom avdøde og de etterlatte. Identifikasjonsbestemmelsen i bilansvarsloven §7 må i dag antas å ha samme innhold som skadeserstatningsloven §5-1. Prinsippet er også nedfelt i standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring, jf forskrift av 21. desember 1987.

Til forsørgertapet hevder A at hun har krav på full erstatning. Det har ingen betydning for erstatningsutmålingen at begge på ulykkestidspunktet var pensjonister. Hennes krav på erstatning må basere seg på gjennomsnittlig levealder, slik at B, som var en frisk mann, fortsatt ville hatt 10 år igjen av sitt liv på ulykkestidspunktet. Full erstatning ville referere seg til lidt tap fra ulykkestidspunktet og frem til og med 31. desember 1993, og deretter fremtidig tap til og med år 2000 hvor det anvendes en kapitaliseringsfaktor på 5%. Ved beregning av forsørgertapet hevder A at Bs særforbruk maksimalt må settes til 40% av hans nettoinntekt. I tillegg til pensjonsytelsene må det tas hensyn til at B var en svært nevenyttig mann, som ved sitt arbeid kunne foreta det meste av vedlikeholdsarbeidet i hjemmet.

A har fremlagt slik beregning for sitt maksimale forsørgertap:

Forsørgertap, beregning basert på pensjonsytelsene, som herredsretten, 1. oktober 90 - 31. desember 93 kr 79.9 00,- . 18% rente fra middeltidspunktet ut 31. desember 93 kr 23688,-

Fremtid 7 år 94 til og med 2000 kr 27841 x 5,931033 kr 165125,-

Skatteulempe stipulert 5% kr 8256,-.

Begravelse kr 8497,- 18% rente beregnet fra 1. januar 91 til 31. desember 93 kr 4.58 8,- kr 290054,-

Forsørgertap, beregning basert på utgiftsbesparende arbeidkr 93500,- kr 383554,-

Til omkostningsspørsmålet har A anført at det må tas hensyn til at det i denne sak er motparten som har nødvendiggjort prosessen.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Orkdal herredsretts dom, pkt. 1,2 og 3 stadfestes.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig plikter å erstatte As saksomkostninger for lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet frem til at A er berettiget til erstatning for tap av forsørger, men med et redusert beløp i forhold til herredsrettens dom.

Innledningsvis vil lagmannsretten bemerke at A ved ankebehandlingen kan kreve full erstatning innenfor det beløp som fremkommer i herredsrettens domsslutning. Det er i denne sak som vanlig for fullbyrdelsesdommer kun det som fremkommer i domsslutningen som er materielt rettskraftig avgjort. Det er følgelig ikke nødvendig å fremme motanke for så vidt angår domspremissene.

Partene er enige om at det hendelsesforløp som er beskrevet i herredsrettens dom, også kan legges til grunn for lagmannsrettens behandling. Av dette fremkommer at lagmannsretten uten videre kan legge til grunn at den nødvendige årssakssammenheng foreligger i saken.

Til spørsmålet om identifikasjon vil lagmannsretten bemerke: Den tidligere identifikasjonsbestemmelse i straffelovens ikrafttredelseslov §25 fastslo at dersom det var grunnlag for reduksjon av erstatning ut fra skadelidtes medvirkning til skaden, ville dette automatisk få tilsvarende betydning for tredjemanns krav på erstatning. Retten finner det utvilsomt at lovgiver ved tilføying av ny skadeserstatningslov §5-1 i 1985 mente å endre den rettstilstand som fulgte av straffelovens ikrafttredelseslov §25. Dette fremkommer klart av forarbeidene til den nye lovbestemmelse, hvor det fremholdes at erstatningskrav fra tredjemann skal stå på egne ben. Hovedregelen tilsier følgelig etter skadeserstatningsloven §5-1 at det ikke gjøres noen reduksjon i tredjemanns krav selv om dette kunne vært gjort gjeldende overfor skadelidte selv. En eventuell reduksjon i forhold til tredjemann på grunnlag av identifikasjon vil nå bare skje etter en konkret vurdering av retten med grunnlag i bestemmelsene i skadeserstatningsloven §5-1 nr 3. Det vises til Innst.O.nr.92 (1984-85) 6 og forhandlinger i Odelstinget nr 76 (11. juni 1985) 1078 høyre spalte øverst, sammenholdt med departementets svarbrev som er gjengitt i Innst.O.nr.92 6 venstre spalte tredje avsnitt.

Høyesterett har også gitt sin tilslutning til at loven er slik å forstå, jf Rt-1990-829.

Når det gjelder spørsmålet om endringene i rettstilstanden for så vidt gjelder identifikasjon også får betydning for bestemmelsene i bilansvarsloven §7, finner retten at dette spørsmål må besvares bekreftende.

Rettstilstanden var tidligere slik at identifikasjonsreglene i bilansvarsloven §7, jf §6 fulgte den praksis som var utviklet for straffelovens ikrafttredelseslov §25. Straffelovens ikrafttredelseslov §25 ble ved innføring av ny skadeserstatningslov §5-1 opphevet, og under henvisning til bilansvarsloven §6 vil heretter de alminnelige erstatningsregler, herunder prinsippene i skadeserstatningsloven §5-1, også gjelde for bilansvar.

At en slik endring også har vært meningen fra lovgivers side fremkommer i Innst.O.nr.92 (1984-85) 6 høyre spalte nederst og 7 venstre spalte øverst, hvor bilansvarsloven §7 blir kommentert med henvisning til merknadene for utkast til ny skadeserstatningslov §5-1.

Lagmannsretten viser for øvrig til Nils Nygaards bok "Bilansvar" 180-187 hvor det i detalj blir redegjort for at endringene i 1985 også var ment å få virkning for reglene i bilansvarsloven §7.

Ut fra foranstående vil As erstatningskrav også med hjemmel i bilansvarsloven §7 stå på egne ben. Ved å legge hendelsesforløpet som beskrevet i herredsrettens dom til grunn, finner retten ingen holdepunkter for å kunne fastslå passiv identifikasjon etter bestemmelsene i skadeserstatningsloven §5-1 nr 3.

Lagmannsretten kan ikke finne holdepunkter for at pensjonister må anses som selvforsørgende, og at erstatning for tap av forsørger av denne grunn ikke kan komme på tale.

Det er ikke noe som tilsier at man med alderspensjon ikke kan være forsørger, jf Nygaard "Skade og ansvar" 1985 126. Ved vurdering om det skal gis erstatning for tap av forsørger, må det i en slik situasjon, som ellers, foretas en konkret vurdering av etterlattes økonomi, og om vedkommende ved hjelp av denne vil være i stand til å opprettholde tidligere levestandard. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at et slikt syn også er forenlig med professor Kjønstads uttalelser i Lov og Rett 1985 7 flg.

Ved erstatningsutmålingen finner lagmannsretten å kunne legge til grunn at ektefellene B hadde delvis forsørgeransvar overfor hverandre og en samlet økonomi som tilsa at alle inntekter gikk med til det felles underhold.

Under en slik forutsetning skal As økonomi etter tapet av forsørger være slik at hun kan opprettholde den økonomiske levestandard hun tidligere hadde sammen med sin ektefelle. Det vil i nærværende sak si at As økte netto pensjonsinntekter etter mannens død med tillegg av en eventuell erstatning, skal kompensere den tidligere felles netto økonomi med fradrag av Bs særforbruk.

Det foreligger sparsomme opplysninger om ektefellenes faste utgifter. Lagmannsretten finner det imidlertid rimelig ut fra den samlede økonomi at det skjønnsmessig blir lagt til grunn at ektefellene hadde et særforbruk på 1/3 hver av de samlede nettoinntekter, og at den resterende 1/3 dekket faste kostnader.

Som det fremgår av foranstående vil det vanlig anvendte prinsipp ved erstatningsutmåling med beregning av inntekt frem til fylte 67 år ikke få betydning i nærværende sak. Uten andre særlige holdepunkter må utmålingen basere seg på gjennomsnittlig levealder, og etter dette ville B på ulykkestidspunktet hatt 10 år igjen å leve. Retten finner bevist at Bs helse ikke var slik at det kunne påregnes en redusert levealder. Partene er enige om at det skal anvendes en kapitaliseringsrente på 5% ved utmåling av erstatning for fremtidig tap.

På bakgrunn av lagmannsrettens vurdering og fremlagte opplysninger vil As netto tap fremkomme slik:

Netto tap 1990 3/12 av kr 9280,- kr 2320,- (samme beregning som for året 1991) 1991 Samlet disponibel nettoinntekt for ekteparet uten skade, redusert for Bs særforbruk kr 132823 x 0,67 = kr 88991,- -

As netto pensjoninntekter " 79711,- " 9280,- 1992 Samlet disponibel nettoinntekt for ekteparet uten skade, redusert for Bs særforbruk kr 136718 x 0,67 = kr 91601,- -

As netto pensjonsinntekter " 85986,- " 5615,- 1993 Samlet disponibel nettoinntekt for ekteparet uten skade, redusert for Bs særforbruk kr 139911 x 0,67 = kr 93740,- -

As netto pensjonsinntekter " 88044,- " 5696,- kr 22911,- 18% rente inntil 31. desember 93 " 6793,- kr 29704,-

Fremtidig tap; basert på ektefellenes netto pensjonsinntekter 1993 redusert for Bs særforbruk kr 93740,- -

As netto pensjonsinntekter hensyntatt at hun mister skattenedsettelse på grunn av liten skatteevne " 84088,- kr 9652,- x 5,931033 = kr 57246,- 5% skatteulempe " 2862,- Begravelsesomkostninger " 8497,- 18% rente av begravelsesomkostningene i 3 år " 4588,- " 73193,- kr 102897,-

Det finnes bevist at B var en nevenyttig mann som kunne foreta det meste av reparasjoner og vedlikehold i hjemmet. Lagmannsretten finner at dette har representert et viktig tilskudd til ektefellenes økonomi, og at det er riktig at As levestandard avhenger av at det blir gitt kompensasjon for dette. Lagmannsretten finner at en slik kompensasjon skal fastsettes til et engangsbeløp og at dette skjønnsmessig passende kan settes til kr 50000,-.

Etter dette har lagmannsretten kommet frem til at erstatning til A for tap av forsørger inklusive renter frem til 31. desember 1993 avrundet blir å sette til kr 150000,-. Partene er enige om at dette beløp skal renteberegnes med 12% p.a. fra 1. januar 1994.

Saksomkostninger.

Når det gjelder omkostningsspørsmålet for lagmannsretten må omkostningsspørsmålet bli å avgjøre ut fra tvistemålsloven §180 annet ledd, idet det er saksøkte som har anvendt anke. Til grunn for As påstand for lagmannsretten om stadfestelse av herredsrettens dom, ligger en påstand om erstatning for tap av forsørger begrenset oppad til kr 286360,-. Ut fra dette finner lagmannsretten at A i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd fortsatt må anses for å ha vunnet saken fullstendig, og at hun også må tilkjennes omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten viser for sin avgjørelse til Tore Schei Tvistemålsloven med kommentarer 1990 I 352 fjerde avsnitt.

Lagmannsretten har ingen merknader til de fremsatte omkostningsbeløp på kr 39282,- og kr 43500,-.

I herredsrettens saksomkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale A erstatning med kr 150000,- med tillegg av 12% rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale saksomkostninger til A for herredsrett med kr 39282,- - kronertrettinitusentohundreogåttito - og for lagmannsrett med kr 43500,- - kronerførtitretusenfemhundre.

3. Oppfyllelsesfrist er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.