Rt-1990-829
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-07 |
| Publisert: | Rt-1990-829 (286-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 107B/1990, nr 212/1989 |
| Parter: | A (Advokat Lars Haugan - til prøve) mot B (Advokat Helge Aarseth). |
| Forfatter: | Gjølstad, Philipson, Christiansen, Justitiarius Sandene, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Tvistemålsloven (1915) §151, §180, Skadeserstatningsloven (1969), LOV-1985-06-21-81 |
Dommer Halvorsen: Saken gjelder en enkes krav på erstatning for tap av forsørger etter en arbeidsulykke.
C omkom 30. november 1985 under sjøsettingen av X. C deltok i dette arbeid i en dugnadsgjeng sammen med tre andre. Ulykken inntraff etter at det var oppstått vanskeligheter med å få halt "X" ned slippen og ut i sjøen, fordi slippvognen satt fast og uthalerarrangementet var gått i stykker. Opphalerwiren var festet til slippvognen. Vognen ble sikret med kjetting og jekket løs med en stor hydraulisk jekk. Da sikringskjettingen så ble tatt av, begynte slippvognen å gli meget sakte nedover slippen, millimeter for millimeter. Det ble først med håndkraft dratt ut mer slakk på wiren. For å minske friksjonen og få mer slakk ut, koblet en av dugnadsdeltagerne, D, vinsjmotoren til wiretrommelen og satte motoren i revers for å kjøre ut wiren. Plutselig og uventet skjøt slippvognen med fartøyet fart. D forsøkte å frikoble vinsjmotoren, men klarte det ikke. Opphalerwiren strammet seg, brast, traff C i hodet og slynget ham inn mot verkstedsbygningen et par meter borte. Han ble drept på stedet.
Verftet, som frem til 1978 hadde vært drevet kommersielt i ca 120 år, er fra 1984 av drevet som et museumsverft av A og er organisert som en selvstendig del av Y . Etter vedtektene skal verftet være "et senter for aktiviteter med maritim tilknytning og med hovedvekt på kulturhistorisk arbeid og tradisjoner". Hovedformålet er av daværende konservator og museumsbestyrer ved Y, E, angitt å være bevaring av "verftet mest mulig slik det er, som skipsverft". E var den gang også sekretær for foreningen. Slippsetting av fartøyer var en viktig del av virksomheten for å oppfylle det museale formål. Da ulykken fant sted, var det i foreningens regi i alt slippsatt 35 fartøyer. Jakten " X" var det største fartøy som inntil da var blitt tatt opp på slippen. Jakten var på 72,3 fot, og anslått vekt var mellom 50 og 60 tonn. Som ledd i den museale virksomhet påtar verftet seg å slippsette så vel veteranbåter som yrkesbåter mot vederlag beregnet etter faste satser. Den gang ulykken skjedde, ble slippsettingsarbeidet utført utelukkende av foreningens medlemmer som dugnadsarbeid, uten noen form for arbeidsgodtgjørelse. Arbeidene på fartøyene for øvrig ble utført av fartøyseierne selv. Det var ingen ansvarshavende ved slipp- og sjøsettingene, og det ble heller ikke avtalt noe mellom dugnadsdeltagerne om hvem som skulle lede arbeidet. Deltagerne arbeidet sammen som et team. Dugnadsgjengene som kunne ha forskjellig sammensetning fra gang til gang, ble enige seg imellom om arbeidsoppgavene. Noen skriftlig instruks forelå ikke, og det fant ikke sted noen organisert opplæring. Enkelte av deltagerne hadde erfaring fra tidligere arbeid på skipsverft, mens de fleste lærte etter hvert som de var med på arbeidet. Først året etter ulykken, da A kom inn under tilskuddsordningen for halvoffentlige museer og også fikk annen økonomisk støtte, ble det opprettet og besatt en lønnet stilling som slippmester med ansvar for ledelsen av slippsetting. Det var D, som hadde erfaring med slikt arbeid fra tidligere, som ble ansatt i stillingen.
C hadde vært foreningens styreformann i noen måneder da ulykken inntraff. Han hadde deltatt i restaureringen av de to slippene ved A og vært med på 1012 slippsettinger og noen færre sjøsettinger, men hadde tidligere ikke hatt arbeid på skipsverft. Foreningens styre besto av fem medlemmer, hvorav to var utpekt av offentlige myndigheter, en av Y, og to var valgt av foreningens medlemmer. C var medlemsvalgt.
Foreningen har tegnet ansvarsforsikring som vil dekke det ansvar den eventuelt måtte bli pålagt for ulykken.
Cs enke, B, reiste i 1987 søksmål mot A med krav om erstatning for tap av forsørger, begrenset oppad til kr. 1.000.000,-. Ved Kristiansund byretts dom, avsagt av sorenskriveren med to meddommere den 22. mars 1988, ble foreningen frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Byretten fant at vilkårene for objektivt virksomhetsansvar ikke forelå og at det heller ikke var grunnlag for skyldansvar.
B påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Etter begjæring fra partene ble pådømmelsen delt slik at avgjørelsen av kravets omfang ble utsatt, jf. tvistemålsloven §151 annet ledd. Lagmannsretten som var satt med to fagkyndige meddommere, fant at vilkårene for objektivt virksomhetsansvar forelå, uten at man anså det nødvendig å gå inn på spørsmålet om organiseringen av arbeidet på slippen, og avsa 19. mai 1989 dom med slik domsslutning:
"1. A ved styrets formann kjennes erstatningsansvarlig for den skade som voldte Cs død den 30. november 1985.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler A ved styrets formann til B ved F samlet 1.035.00,50 etthundredeogtretusenfemhundre 50/100 - kroner innen 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
A har påanket dommen til Høyesterett. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Angrepet på bevisbedømmelsen er under ankeforhandlingen presisert til å gjelde lagmannsrettens vurdering av de risikofaktorer som den fant ledet til ulykken. Det er ikke uenighet om det rent faktiske hendelsesforløp i forbindelse med sjøsettingen som førte til Cs død.
Seks vitner har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Samtlige har avgitt forklaring for lagmannsretten. Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett som jeg ikke finner grunn til nærmere å presisere. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.
A har anført:
Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at vilkårene for det ulovfestede objektive virksomhetsansvaret er til stede i denne sak.
For det første var ikke ulykken utslag av noe typisk eller påregnelig risikomoment ved As virksomhet. Sjøsettingen skulle ha vært avbrutt da uthalerarrangementet gikk i stykker. Risikoen for skade oppsto da vinsjmotoren i strid med vanlig rutine ved sjøsetting, ble tilkoblet wiretrommelen uten at slippvognen var sikret. Hvis ikke denne fremgangsmåte hadde blitt valgt, og wiretrommelen derfor hadde vært frikoblet i samsvar med vanlig rutine, ville wiren ikke blitt spent, og bruddet vært unngått.
For det annet var det ikke her en stadig og særpreget risiko ved verftets virksomhet som utløste ulykken. Ulykken skyldtes en enkeltstående begivenhet i forbindelse med den unormale fremgangsmåte ved sjøsettingen som viste seg å få fatale følger. Wirebruddet hadde således karakteren av et sporadisk enkeltfenomen som var uavhengig av de farer som ellers måtte være forbundet med sjøsettinger ved dette verft. Bruddet fremtrer derfor ikke som en erfaringsmessig uunngåelig konsekvens av en stadig virksomhet eller innretning som etter rettspraksis er ett av vilkårene for objektivt ansvar, jf. Rt-1948-719.
For det tredje fremsto ikke den risiko som materialiserte seg i ulykken, som noe uventet, ekstraordinært og upåregnelig for C. Han hadde god kjennskap til slippen og utstyret for øvrig gjennom sin deltagelse i restaureringsarbeidet, og han hadde erfaring fra tidligere slipp- og sjøsettinger.
Videre gjør foreningen gjeldende at virksomheten ved A atskiller seg fra vanlig drift av skipsverft ved at den kommersielle del er meget beskjeden. Det museale formål er hovedsaken ved virksomheten. Det er da ikke rimelig å likestille dette verft med et kommersielt verft når det gjelder ansvar for ulykker.
For å oppfylle formålet er det vesentlig at gammeldags teknikk og metode for slippsetting skal beholdes slik den har vært, og ikke moderniseres eller forbedres. Ansvar kan derfor ikke begrunnes med at det tekniske arrangementet er ufullkomment og ikke i pakt med tiden.
Det kan etter foreningens mening bare tillegges begrenset vekt at verftet hadde ansvarsforsikring som vil dekke et eventuelt ansvar etter ulykken. C kunne selv ha ulykkesforsikret seg og var den nærmeste til å tegne forsikring som kunne dekke tapet ved ulykken.
Den ankende part bestrider at det foreligger subjektivt ansvarsgrunnlag ved at styret skulle ha forsømt seg med hensyn til organisering av arbeidet ved slippen. Dessuten var C formann i styret og hadde i denne egenskap adgang og plikt til å foreslå endringer han måtte anse påkrevet. Dersom man skulle se det slik at styret hadde forsømt seg her, var det i tilfelle C som var mest å bebreide, idet han også var den som best kjente til hvordan arbeidet på slippen foregikk. Etter reglene om aktiv identifikasjon ville foreningen ha vært ansvarlig dersom ansvar på dette grunnlag hadde oppstått overfor en utenforstående. Dette må da på den annen side ha til følge at C som styreformann ikke har erstatningsrettslig vern når skaden rammer ham.
A gjør videre gjeldende at man i denne saken må anvende prinsippet om aksept av risiko, slik dette har vært fastslått i rettspraksis før kapittel 5 ved lov av 21. juni 1985 nr. 81 ble tilføyet i skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26. Lovendringen må forstås slik at den bare har lempet på dette prinsipp for så vidt gjelder yrkesrisiko. Når det som her gjelder hobby- og fritidsulykke, er det ingen grunn til å se bort fra den tidligere rettspraksis. C må anses å ha akseptert risikoen ved sitt hobbyarbeid med slippsettingen og kan da ikke kreve erstatning.
Den ankende part hevder at den egentlige årsak til ulykken var at C som styreformann opptrådte grovt uaktsomt under sjøsettingen av "X". I egenskap av formann i foreningens styre, med tidligere erfaring med slippen og tilhørende utstyr fra restaureringsarbeidet og en rekke slippsettinger, skulle han ha stoppet sjøsettingen da uthalerarrangementet røk. Det var grovt uaktsomt av ham da han så var med på å sjøsette fartøyet på den måten det skjedde, i strid med normal rutine, med vinsjmotoren tilkoblet og uten å forvisse seg om at slippvognen var sikret. Dersom det allikevel skulle foreligge grunnlag for å holde verftet ansvarlig for skaden, må C ved sin grovt uaktsomme opptreden iallfall anses å ha medvirket på en slik måte at ansvaret helt faller bort eller i det minste nedsettes. Selv om uaktsomheten ikke skulle kunne karakteriseres som grov, mener foreningen at Cs opptreden har vært av en slik art at den må trekke de følger etter seg som her er gjort gjeldende.
A har oppfattet lagmannsretten slik at B med sitt krav på erstatning for tap av forsørger ikke under noen omstendighet kan identifiseres med C og den erstatningsrettslige stilling han ville ha hatt om han hadde overlevet. Dette er feil lovforståelse. Skadeserstatningsloven §5-1 nr. 3 gir retten adgang til etter en helhetsvurdering å bestemme at de etterlattes krav skal falle bort eller nedsettes for så vidt dette er rimelig når man tar hensyn til skadelidtes atferd og omstendighetene for øvrig. Slik forholdene ligger an i denne sak, bør det etter den ankende parts mening klart skje en identifikasjon slik at kravet faller bort. Dette må gjelde selv om C ikke kan anses å ha opptrådt grovt uaktsomt og også om man skulle komme til at han bare kan anses å ha akseptert risikoen ved virksomheten. Også i denne forbindelse fremhever foreningen ulykkens preg av hobby- eller fritidsulykke.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. B dømmes til å betale A sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten, og for Høyesterett."
Ankemotparten, B, henholder seg til lagmannsrettens dom som hun mener er riktig i resultat og begrunnelse når A er kjent erstatningsansvarlig etter reglene om det ulovfestede objektive virksomhetsansvar. Så langt har hun i det vesentlige vist til, nærmere utdypet og supplert den begrunnelse som er gitt i dommen.
Både som en subsidiær anførsel og også som et støtteargument for objektivt virksomhetsansvar, gjør B, som for lagmannsretten, gjeldende at foreningen må være ansvarlig på subjektivt ansvarsgrunnlag fordi styret har forsømt seg ved mangelfull organisering og ledelse av verftets slippsettingsvirksomhet. Dette har hun nærmere utdypet.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts dom av 19. mai 1989 stadfestes.
2. Til de saksomkostninger B er tilkjent ved lagmannsrettens dom tillegges renter med 18 % p.a. fra 12. juni 1989 til betaling skjer.
3. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse.
Samtlige vitner har forklart at slippvirksomheten ved A var forbundet med en generell fare for ulykker, herunder tap av liv. Slipp- og sjøsettinger beskrives således som meget farlige operasjoner. Et ekstra faremoment ved A er at det her er i bruk gammeldags utstyr og benyttes en slippsettingsmetode som opplyses å være så godt som avlegs idag. Etter verftets museale formål er hensikten nettopp å anvende dette utstyr og denne metode fra en forgangen tid. De faremomenter det spesielt er pekt på, er bruken av slippvogn som uten hjul glir på slippen, opphalingswire, blokker og vinsj. Alle disse innretninger utsettes for svære krefter når fartøyer på flere titalls tonn skal opp på og ut fra slippen. Den aktuelle jakten, " X", veide som jeg allerede har nevnt, mellom 50 og 60 tonn. De faremomenter som særlig er trukket frem, er at opphalingswire og blokker kan ryke ved overbelastning, ved svakheter i materialet, ved fastkiling av wiren i blokker, ved såkalt "backlash" på wiretrommelen dersom denne frikoblet får for stor hastighet, og også ved at det kan oppstå kommunikasjonssvikt og feil fordi flere personer må delta samtidig i arbeidet med slipp- og sjøsetting. Som et bilde på de svære kreftene som er i sving, er fremhevet at den 22 mm tykke opphalingswiren som ble brukt ulykkesdagen, røk som hyssing da den plutselig strammet seg fordi slippvognen med båten skjøt fart. Det er også av flere vitner pekt på at det under slippsettingsarbeidet er vanskelig å forutse hvor en mulig fare vil kunne komme fra.
Lagmannsretten har begrunnet sitt resultat med at den finner at vilkårene etter rettspraksis er til stede for å ilegge erstatningsansvar på grunnlag av det ulovfestede objektive virksomhetsansvar. Ulykken skjedde imidlertid på en spesiell måte, og det kan oppstå spørsmål om vilkårene for det objektive virksomhetsansvar er tilstede. Jeg peker på at man da uthalerarrangementet røk, valgte en sjøsettingsmetode som ikke var vanlig, og at verftets utstyr da ikke ble brukt overensstemmende med sitt formål, spesielt ved at vinsjmotoren ble koblet til wiretrommelen i stedet for at trommelen var frikoblet. Flere av vitnene som har erfaring fra regulært arbeid på skipsverft, har uttalt at man ikke skulle ha gjennomført sjøsettingen på denne måten. Etter ulykken brukes wiretrommelen i det hele tatt ikke lenger ved sjøsettinger.
Slik forholdene ligger an i denne sak, mener jeg at et erstatningsansvar kan baseres på forsømmelse fra foreningens side. De faremomentene virksomheten ved slippen på A innebar - også innbefattet den uheldige metode som den gang ble benyttet - må etter min mening sammenholdes med den måte arbeidet skjedde på, uten noen egentlig organisering og ledelse.
Det var som jeg tidligere har nevnt, ikke ansatt noen profesjonell slippmester med ansvar for slippsettingsarbeidet. Dette skjedde først året etter ulykken. Arbeidet ble stort sett utført av amatører på dugnadsbasis hvor deltagerne i dugnadsgjengen til en viss grad skiftet, mens slippsetting av så store fartøyer ved andre verft besørges av kompetente fagfolk. Det forelå ingen skriftlig instruks for arbeidet. Hadde man tatt instruksspørsmålet opp på et tidligere tidspunkt, er det nærliggende at man blant annet ville ha avverget muligheten for at den uheldige utsettingsmetode var blitt benyttet. Videre bemerker jeg at det ikke var utpekt noen leder for arbeidet og at oppgavene ikke var fordelt mellom dugnadsmedlemmene på forhånd.
Disse omstendigheter må etter min mening ha hatt direkte betydning for hendelsesforløpet. Det synes å ha vært tilfeldig hvem som gjorde hva. Bevisførselen viser at man manglet oversikt blant annet ved at flere av deltakerne ikke var klar over hva de andre gjorde. Situasjonen bærer i det hele tatt preg av mangel på ledelse og mangel på kunnskap om faremomentene.
Det var styrets ansvar å sørge for at arbeidet på slippen var forsvarlig organisert og ledet. Styret har etter min mening utvist forsømmelighet, men jeg finner ikke grunn til å foreta noen nærmere aktsomhetsvurdering når det gjelder styreformannen eller styrets øvrige medlemmer. En slik vurdering ville etter bevisførselen for Høyesterett måtte bygge på en rekke usikre omstendigheter, og det foreligger også unnskyldende momenter i forhold til de enkelte medlemmer av styret. Det dreier seg om en forening som er stiftet hovedsakelig av båtinteresserte amatører til bevaring av et gammelt treskipsverft. Økonomien tillot ikke ansettelse av fagfolk uten offentlig tilskudd. Slike tilskudd måtte man konkurrere med andre kulturinstitusjoner om. Det avgjørende for meg har imidlertid vært at foreningen må være ansvarlig allerede ut fra de forhold som jeg nettopp har pekt på. Når faremomentene ved utstyr og metode for slippsetting, kombinert med mangelfull organisering av arbeidet, leder til en ulykke som i vår sak, må foreningen være ansvarlig for denne.
Jeg finner det klart at "aksept av risiko"-synspunktet ikke kan anvendes på Cs forhold. Kapittel 5 i skadeserstatningsloven ble tilføyet ved lovnovellen i 1985 - som trådte i kraft før ulykken. Her hadde aksept av risiko og passiv identifikasjon stått i fokus under Stortingets lovbehandling. Innst. O.nr. 92, 1984-85, har på side 6, spalte 1 en uttalelse hvor det fremgår at Justiskomiteen tar avstand fra den eldre rettspraksis som betegnes som "aksept av yrkesrisiko". I tilknytning til dette standpunkt foranlediget Justiskomiteen sløyfet en setning i lovutkastet som etter komiteens mening ga inntrykk av å lovfeste den eldre rettspraksis, og de nye lovbestemmelser må forstås på denne bakgrunn. A hevder med støtte i teorien at synspunktet "aksept av risiko" fortsatt må komme til anvendelse på sports- og fritidsskadenes område. Dette spørsmål finner jeg ikke grunn til å gå inn på. Dugnadsinnsatsen på slippen for å holde museumsverftet i gang kan ikke likestilles med vanlige fritidssysler.
Når det gjelder Cs opptreden under sjøsettingen, er det ikke opplyst at han grep inn i begivenhetsforløpet på en slik måte at ulykken kan anses forårsaket av ham. Vervet som styreformann ga ham ikke status som leder av dugnadsgjengen. Han deltok her som amatør sammen med de andre og hadde iallfall ikke bedre forutsetninger enn de øvrige deltakerne for å bedømme situasjonen. Opplysningene om Cs opptreden ellers under arbeidet er så uklare og til dels motstridende at det er vanskelig å avgjøre om han har medvirket til ulykken på en slik måte at dette ville ha ført til nedsettelse av erstatningen etter skadeserstatningsloven §5-1 nr. 1 dersom han hadde overlevet. Den omstendighet at C var styrets formann, jf. det jeg tidligere har sagt om styremedlemmenes ansvar, kunne etter omstendighetene neppe heller nedsatt hans erstatningskrav. Jeg tilføyer at C, som tidligere nevnt, bare hadde vært styreformann i kort tid da ulykken inntraff. Etter det standpunkt Justiskomiteen har tatt til spørsmålet om i hvilken utstrekning de etterlatte skal lide for skadelidtes medvirkning til ulykken, må det for øvrig være på det rene at Cs forhold i denne sak ingen betydning bør få for hans enkes erstatningskrav. Se Innst. O. nr. 92, 1984-1985 . I tillegg kommer også det moment Justiskomiteen fremhever, at skadevolderens ansvar her dekkes av en ansvarsforsikring.
Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes, idet jeg også er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den ankende part betale saksomkostninger også for Høyesterett. Ankemotpartens prosessfullmektig har innlevert omkostningsoppgave. Saksomkostningene settes til kr. 94.000,- hvorav kr. 9.000,- er dekning for utgifter.
Ankemotparten har krevet morarenter av de saksomkostningsbeløp som ble tilkjent i lagmannsretten. Også dette krav må tas til følge.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Til de saksomkostninger B er tilkjent i lagmannsrettens dom legges 18 - atten - prosent årlig rente regnet fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B 94.000,- - nittifiretusen - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.