LF-1994-20
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-26 |
| Publisert: | LF-1994-00020 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett 92-01618 - Frostating lagmannsrett LF-1994-00021 K og LF-1994-00020 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Sak nr 94-021 K: Kjærende part: Sør-Trøndelag fylkeskommune v/Regionsykehuset i Trondheim, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Arve Opdahl, Trondheim). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Sørum, Levanger). Sak nr 94-020 K: Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Sørum, Levanger). Motpart: Sør-Trøndelag fylkeskommune v/Regionsykehuset i Trondheim, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Arve Opdahl, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Mats Stensrud, lagdommer Ivar Oftedahl, lagdommer Sverre Erik Jebens |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §181, §164, §172, §174, §176, §177, §180, §384, §403, §67 |
Kjæremålet gjelder fastsettelse av saksomkostninger i forbindelse med rettsforlik.
Bakgrunnen for saken er at A tidligere var ansatt ved Regionsykehuset i Trondheim som ass.overlege. I forbindelse med at han senere søkte såkalte "privilegier" ved et sykehus i USA, ble Regionsykehuset anmodet om å avgi en uttalelse. Uttalelsen er datert 17. juni 1992, underskrevet av sykehusdirektøren og har slik ordlyd:
"Dr. A has been employed in our hospital, Dept. of Neurosurgery, during jan 1. 1983 until Jan.31. 1984.
Due to interpersonal conflicts within the dept. Dr. A was suspended from active duties from nov. 2. 1983. He was suspended until he left his possition officially jan. 31. 1984.
On leaving he was compensated 6 months fee.
During his suspencion he claimed malpractice on his superior chief to the Minister of Health. After adequate inquieries the claimes were rejected.
We are informed that Dr. A also had filed claimes of malpractice on his former superior chief at the University hospital of Umeå, Sweden.
Dr. A will probably not under any circumstances be engaged in any possition within our hospital in the future."
A oppfattet denne uttalelse så negativ at han 22. oktober 1992 uttok stevning mot Regionsykehuset med slik påstand:
"1. Regionsykehuset i Trondheim v/Sør-Trøndelag fylkeskommune er erstatningsansvarlig for det inntektstap og andre utlegg A er påført p.g.a. sykehusets brev av 17 06 1992 til Syosset Community Hospital.
2. Saksøkte pålegges å betale saksomkostninger til A."
I tilsvar nedla Regionsykehuset slik påstand:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger."
Hovedforhandling ble holdt i Trondheim byrett 29. november - 2. desember 1993. Den fjerde dagen ble det inngått slikt rettsforlik: "1. Regionsykehuset i Trondheim tilbakekaller brev til Syosset Community Hospital av 17. juni 92 vedrørende dr. A, og ber innen 10. desember 93 om å få originalen returnert. Oversatt kopi av rettsforliket vedlegges brevet til Syosset. Kopi av Regionsykehusets brev med vedlegg sendes dr. A v/advokat Per Sørum.
2. Regionsykehuset i Trondheim bekrefter at lignende uttalelse vedrørende dr. A ikke er sendt til andre sykehus.
3. Regionsykehuset i Trondheim vil ikke besvare henvendelser vedrørende dr. A som man ikke måtte være pliktig til å besvare. Dog forbeholder Regionsykehuset seg, uten nærmere begrunnelse, å meddele eventuelle spørrere at man ikke ønsker å besvare henvendelser vedrørende dr. A.
4. Partene hever saken som forlikt, idet dr. A frafaller ethvert krav som utspringer av nærværende tvist eller dens grunnlag.
5. Partene overlater til byretten å avgjøre saksomkostningsspørsmålet."
A v/advokat Per Sørum og Regionsykehuset v/advokat Arve Opdahl prosederte deretter saksomkostningsspørsmålet.
Byretten avsa 15. desember 1993 kjennelse om heving av saken og om saksomkostninger, jf rettsforlikets pkt 5. Slutningen lyder:
"1. Sak a 92-01618 heves.
2. Sør-Trøndelag fylkeskommune dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr 100000,-, - kronerhundretusen -, innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse."
Begge parter har samtidig, og i rett tid, påkjært omkostningsavgjørelsen til Frostating lagmannsrett. Kjæremålet fra A er gitt saksnr 94-020 K og kjæremålet fra Regionsykehuset er gitt saksnr 94-021 K. Begge parter har inngitt tilsvar. Sakene er forenet til felles behandling.
Regionsykehuset hevder at byrettens kjennelse er feil. Det foreligger uriktig lovanvendelse og saksbehandlingsfeil i form av vilkårlighet og/eller mangelfulle eller uklare domsgrunner. I forhold til saksomkostningsavgjørelsen var byretten bundet av partenes påstander, selv om de under forliksforhandlinger trakk inn andre forhold. Rammen for tvisten har således hele tiden vært et erstatningssøksmål om tap og utgifter A angivelig er påført. Det dreier seg ikke om noe injuriesøksmål.
I rettsforliket frafalt A ethvert krav som utsprang av tvisten eller dens grunnlag. Det representerer en fullstendig oppgivelse av hans krav - et frafall av saken, jf tvistemålsloven §67. Riktig lovanvendelse tilsier derfor at Regionsykehuset tilkjennes saksomkostninger.
Subsidiært hevdes at saken skulle vært avgjort etter grunnregelen i tvistemålsloven §175 tredje ledd, slik at hver av partene bærer sine kostnader. Det er feil lovanvendelse når byretten ikke har tatt utgangspunkt i denne grunnregelen og heller ikke har vurdert den, men treffer sin avgjørelse ut fra et rent rimelighetsskjønn. Der hvor retten ikke kan gi en klar rettslig holdbar begrunnelse for å velge en annen løsning enn deling av omkostningene, må lovens hovedregel følges.
Subsidiært påberopes derfor at hver av partene må bære sine omkostninger.
Når det gjelder saksbehandlingen, vises til at dommeren tok initiativ til forlik etter ca 3 1/2 dager. Sentrale personer for saken var ennå ikke avhørt. Det forelå ikke balanse i bevisførselen. Byretten har bygget sin begrunnelse på As fremstilling. Det har ført til at resultatet er blitt vilkårlig.
Kjennelsen har også mangelfull/uklar begrunnelse. Særlig nevnes: - Byretten har ikke drøftet forholdet mellom rettsforlikets innhold og partenes påstander i søksmålet. - Byretten har heftet seg ved at det var all grunn til å stille seg kritisk til bruken av ordet "suspended".
Diskusjonen om begrepet kom først opp i prosesskrift av 22. november 1993, altså en uke før hovedforhandlingen startet. Var dette trukket frem tidligere, ville Regionsykehuset utdypet begrepsbruken. Byretten har for øvrig ikke gått inn på den nærmere definisjonen av ordet "suspended", herunder at ordets engelske betydning er langt videre enn det norske ordet "suspendert". - Byretten skriver at "Uttalelsen fremstår følgelig som en sterk kritikk av A". Dette ligger utenfor det A selv har anført og savner fullstendig grunnlag.
Regionsykehusets uttalelse må forstås og ses i lys av at det i As ansettelsestid oppsto så mange og dype kriser blant personalet at man ikke kunne la en slik situasjon gjenoppstå ved eventuelt reengasjement av A. Det er dårlig balanse i rettens vurderinger når byretten videre skriver: "Retten finner ikke at det er grunnlag for å gå inn på om og i tilfelle i hvilken utstrekning det var grunnlag for kritikk mot A". - Byretten har ikke drøftet om uttalelsen, hvis den var feilaktig, innebar en uaktsomhet som gikk ut over den fritakelsesklausul A hadde underskrevet på. - Byretten drøftet ikke mulighetene for at erstatningssøksmålet skulle nå frem mht årsakssammenheng og adekvans. - Retten har fullstendig ubegrunnet lagt til grunn at "A på forhånd tok opp spørsmålet, og prøvde å få en dialog med RiT, uten at dette lyktes". Regionsykehuset v/advokat Opdahl tok initiativ til forliksforhandlinger.
Det ble besvart med krav om at sykehuset skulle beklage sitt brev av 17. juni 1992 og betale saksomkostninger.
Punktene foran, alene og sett i sammenheng, tilsier at det foreligger mangelfull/uklar begrunnelse og/eller vilkårlig avgjørelse.
As krav om saksomkostninger er altfor høyt. Retten har tilkjent delvis dekning av salærkravet med kr 100000,-. Hovedforhandlingen ble gjennomført på fire dager. Kravet savner enhver rimelighet. Hvis byretten har ment å tilkjenne saksøkeren 1/3 av saksomkostningene, burde disse ikke oversteget ca kr 30000,-.
Regionsykehuset er innforstått med at lagmannsrettens kompetanse er begrenset i forbindelse med omkostningskjæremål. I dette tilfellet er skjønnsutøvelsen klart vilkårlig.
Regionsykehuset har i senere prosesskrift bl a kommet med bemerkninger om As permisjon i 1983, om de to sakkyndige professorer som vurderte klage fra A og om en granskingsrapport om forholdene ved sykehuset i Umeå.
Regionsykehuset hevder at det fremdeles forelå en rekke uavklarte tvistepunkter da rettsforliket ble inngått.
Regionsykehuset har nedlagt slik påstand i kjæremålet sak nr 94-021 K:
"1. Prinsipalt:
A dømmes til å betale saksomkostninger for byrettssaken til SørTrøndelag fylkeskommune v/Regionsykehuset i Trondheim med kr 71750,-.
2. Subsidiært:
Hver av partene bærer sine saksomkostninger vedrørende byrettssaken.
3. Atter subsidiært:
Pkt. 2 i Trondheim byretts kjennelse av 15. desember 93 oppheves.
4. Atter atter subsidiært:
Sør-Trøndelag fylkeskommune dømmes til å betale saksomkostninger for byrettssaken til A med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 30000,-.
5. I samtlige tilfelle:
Sør-Trøndelag fylkeskommune v/Regionsykehuset i Trondheim tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken."
Regionsykehuset har nedlagt slik påstand i kjæremålet fra A:
"Regionsykehuset i Trondheim v/Sør-Trøndelag fylkeskommune frifinnes for kjæremål erklært av A, og tilkjennes saksomkostninger."
A hevder at byrettens omkostningsavgjørelse bygger på uriktig tolkning av tvistemålsloven §175 tredje ledd og/eller at kjennelsen er urimelig eller vilkårlig.
Det er en rekke skrivefeil i byrettens gjengivelse av Regionsykehusets uttalelse fra 1992. A har provosert Regionsykehuset, spurt om det var villig til å avgi ny tilsvarende uttalelse som i 1992. Til dette har Regionsykehuset svart at det er irrelevant for den aktuelle saken.
Det er på det rene at A ikke ble suspendert fra sin stilling, at det aldri ble foretatt noen gransking av klagen til Helsedirektoratet og at klagen fra flertallet av de ansatte ved Universitetssykehuset i Umeå var berettiget.
Etter tvistemålsloven §175 tredje ledd skal spørsmålet om saksomkostninger avgjøres skjønnsmessig av retten. Det følger av lovens forarbeider at retten skal ta utgangspunkt i det sannsynlige domsresultat og sett i forhold til det inngåtte rettsforlik. Byrettens premisser tyder på at den mente at A hadde vunnet saken fullstendig. Byretten kom til at A måtte tilkjennes saksomkostninger, men har deretter foretatt en skjønnsmessig vurdering av omkostningene.
Dette er uriktig rettsanvendelse. Hvis den ene part skal ha saksomkostninger, gjelder de vanlige prinsipper om nødvendige saksomkostninger og utmålingsprinsippet, jf tvistemålsloven §176 og §181.
Under enhver omstendighet er det åpenbar motstrid mellom byrettens vurdering av forlikets innhold og konklusjonen i kjennelsen.
Subsidiært hevdes det at utmålingen av saksomkostninger er vilkårlig. Det er ikke harmoni/samsvar mellom premisser og konklusjon. Byretten har konstatert at brevet fra Regionsykehuset påførte A økonomisk tap. Den har ansett det nødvendig for A å gå til sak, etter forgjeves å ha gjort forsøk på en minnelig ordning, men likefullt ikke tilkjent A dekning for hans utlegg.
I senere tilsvar har A presisert at saken var begrenset til et fastsettelsessøksmål med påstand om at vilkårene for erstatning var oppfylt. Bakgrunnen var antatt uenighet om norske eller amerikanske rettsregler kom til anvendelse mht erstatningsutmålingen. Det er misforstått når Regionsykehuset anfører at saken har vært et erstatningssøksmål vedrørende tap og utgifter A angivelig er påført. Imidlertid har også byretten kommet til at A åpenbart har lidt en økonomisk tap.
Når partene har overlatt til retten å treffe omkostningsavgjørelse, er det uriktig å bygge på noen form for "hovedregel" i tvistemålsloven §175 tredje ledd.
Det er et rent "spillfekteri" når motparten anfører at Regionsykehuset ville presisert begrepsbruken nærmere hvis diskusjonen om denne var trukket frem tidligere. Poenget for A var selvsagt at hele Regionsykehusets brev måtte tilbakekalles.
A er enig i byrettens karakteristikk. Regionsykehusets brev var etter sin ordlyd og materielle innhold en sterk kritikk av A. Byretten har implisitt kommet til at sykehuset utviste uaktsomhet da brevet ble skrevet.
Det er ikke riktig at A har tilbakekalt søknaden om "privilegier". Søknaden ble stilt i bero i påvente av avklaring i rettssaken mellom A og sykehuset.
Mht forliksforhandlinger, vises til at A selv personlig ringte sykehusdirektør Holand høsten 1992. Holand lovet å kommet tilbake til saken, men gjorde ikke det. Også senere, gjennom advokat Opdahl, har det forgjeves vært forsøkt forliksforhandlinger.
Advokat Sørum har lagt ned et betydelig arbeid i saken. Hovedforhandling for byretten var opprinnelig berammet til 19. april 1993, og det ble da avsatt 1 uke. Først 19. november 1993 - vel 1 uke før hovedforhandlingen - innga Regionsykehuset fullstendig tilsvar i saken. Alt dette har medført betydelig merarbeid for A og advokat Sørum. Byretten burde tatt hensyn til dette ved omkostningsfastsettelsen, og vurdert tvistemålsloven §177.
Det advokat Opdahl skriver om byrettens vilkårlige skjønnsutøvelse, fremstår som ubegrunnet.
A legger til grunn at lagmannsretten bare kan oppheve eller stadfeste byrettens kjennelse om saksomkostninger.
A har i sitt kjæremål nedlagt slik påstand:
"1. Trondheim byretts kjennelse i sak 1618-92 A oppheves.
2. Sør-Trøndelag fylkeskommune dømmes til å betale saksomkostninger til A i kjæremålssaken."
A har i forbindelse med Regionsykehusets kjæremål nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Sør-Trøndelag fylkeskommune v/Regionsykehuset pålegges å betale saksomkostninger til A med kr 5000,-."
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålene ikke kan føre frem.
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd har lagmannsretten begrenset kompetanse ved kjæremål over omkostningsfastsettelser. Lagmannsretten kan bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, herunder "loven system" jf Rt-1984-956. Det er antatt at retten også kan prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, herunder om underinstansen har foretatt et vilkårlig eller på annen måte klart uforsvarlig skjønn. For øvrig kan ikke selve den skjønnsmessige vurdering av om saksomkostninger har vært nødvendige overprøves. Det vises til Schei "Tvistemålsloven med kommentarer" bind I 385 flg.
Byretten har ikke vist til lovhjemmelen for omkostningsavgjørelsen. Imidlertid heter det innledningsvis under rettens bemerkninger:
"Etter rettsforliket er det overlatt til retten å avgjøre saksomkostningsspørsmålet."
Det må således være åpenbart at avgjørelsen er forankret i tvistemålsloven §175 tredje ledd. En slik supplering må det være adgang til å foreta, jf kjennelse inntatt i Rt-1991-1196.
Etter §175 tredje ledd treffes omkostningsavgjørelsen av retten "etter skjønn".
Begge parter har fremlagt omkostningsoppgave datert 2. desember 1993. A v/advokat Sørum har for lagmannsretten krevet kr 278557,50, samt dekning til vitner. Salær utgjør kr 250000,-. Regionsykehuset v/advokat Opdahl har krevet kr 71750,-, hvorav salær utgjør kr 70000,-.
Bestemmelsen i §175 tredje ledd ble vedtatt 18. desember 1987 (lov nr 97) og er nærmere utdypet i Ot.prp.nr.49 (1986-87) 46-48. Det heter der at rettens skjønn må utøves på grunnlag av det kjennskap retten har til saken. Det er umulig å angi uttømmende hvilke momenter som skal komme inn ved avgjørelsen. Det er heller ikke mulig å oppstille faste kriterier for hvilken vekt de forskjellige momenter bør tillegges:
"Etter departementets mening vil det imidlertid være naturlig å legge betydelig vekt på hvilket resultat som ville ha fulgt av bestemmelsene i §172 til §174 dersom retten har grunnlag for å gjøre seg opp en forholdsvis sikker mening om hvilket domsresultat denne ville ha kommet fram til hvis saken var tatt opp til doms. Dette gjelder særlig når forliket er i samsvar med det antatte domsresultat, men også når forliket avviker fra dette. Retten må imidlertid ikke tillate at partene av hensyn til kostnadsspørsmålet fortsetter diskusjonen av realitetsspørsmålet etter at forlik er inngått. Dersom retten ikke har grunnlag for å gjøre seg opp en sikker mening på dette punkt, vil den i større grad være henvist til å måtte bygge på rene rimelighetsbetraktninger. Retten bør i dette tilfelle ikke ubetinget sammenlikne de opprinnelige påstander og forlikets innhold og på dette grunnlag anvende reglene i §172 til §174.
Dersom rettens kjennskap til saken er begrenset, f eks fordi rettsforliket er inngått på et meget tidlig tidspunkt uten mekling fra dommerens side, og retten derfor ikke har grunnlag for å gjøre seg opp en mening om sakskostnadsspørsmålet, vil det være naturlig å falle tilbake på lovens hovedregel om at hver av partene bærer sine egne kostander."
Om begrunnelse for omkostningsavgjørelser etter §175 tredje ledd uttales det i Ot.prp:
"Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse, og kjennelsen skal inneholde en begrunnelse for resultatet, jf §164 og §384 annet ledd nr 5 jf §403. Dette medfører imidlertid ikke at retten må redegjøre for de momenter den har lagt vekt på. Det er tilstrekkelig at retten i kjennelsen peker på at den har avgjort sakskostnadsspørsmålet etter skjønn fordi partene har avtalt dette etter §175 tredje ledd."
Det heter videre om kjæremålet:
"Siden avgjørelsen skal treffes etter skjønn, vil et slikt kjæremål imidlertid bare i meget sjeldne tilfeller føre fram, f eks fordi retten har avgjort kostnadsspørsmålet til tross for at dette ikke er avtalt i rettsforliket eller fordi det foreligger en saksbehandlingsfeil som ubetinget skal tillegges virkning etter tvistemålsloven §384 annet ledd, jf §403 ....."
Byretten har innledningsvis i sin kjennelse gjengitt partenes påstander i stevning og tilsvar, og som vanlig vil de opprinnelige påstander være utgangspunktet for vurderingen av omkostningsspørsmålet. Videre heter det under byrettens bemerkninger bl a:
"Det som kan konstateres, er at det etter bevisførselen var grunn til å stille en rekke spørsmål såvel ved ordbruk, saksbehandling, som ved de faktiske opplysninger som var gitt i uttalelsen.
Det er på denne bakgrunn rettsforliket må sees, idet uttalelsen ble trukket tilbake i sin helhet. Det innebærer også at A langt på veg har oppnådd det som for ham var det sentrale. Dette ville neppe vært mulig uten prosess. Retten viser også til at A på forhånd tok opp spørsmålet, og prøvde å få en dialog med RIT, uten at dette lyktes.
Ut fra en totalvurdering har følgelig retten funnet at A må tilkjennes delvis dekning av salærkravet, skjønnsmessig fastsatt til kr 70000,-, samt delvis dekning av utgifter med kr 30000,-, samlet kr 100000,-."
Det var reist fastsettelsessøksmål med påstand om at Regionsykehuset var erstatningsansvarlig på grunn av en uttalelse. Rettsforliket innebar at sykehuset trakk uttalelsen tilbake. Byretten fant at A langt på vei oppnådde det som var sentralt for ham og tilkjente ham delvis saksomkostninger.
Ut fra det foregående kan ikke lagmannsretten se at byretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Det er ikke sannsynliggjort saksbehandlingsfeil, herunder bærer ikke avgjørelsen preg av vilkårlighet eller av kvalifisert urimelighet. Byretten har foretatt et skjønn, og dette må anses å ligge innenfor det vide spillerom som §175 tredje ledd gir. Av forarbeidene fremgår at det ikke stilles store krav til begrunnelse. Byrettens premisser tilfredsstiller kravene, og lagmannsretten kan ikke se at det er motstrid mellom premisser og konklusjon.
Regionsykehusets kjæremål har ikke ført frem. Byrettens kjennelse stadfestes og under henvisning til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Regionsykehuset betale saksomkostninger til A. Såvel kjæremål som tilsvar bærer preg av unødvendig etterprosedyre om realiteten i saken. Nødvendige omkostninger til A for lagmannsretten fastsettes til kr 2000,-, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Heller ikke As kjæremål har ført frem. Byrettens kjennelse stadfestes og A må betale saksomkostninger til Regionsykehuset etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Såvel kjæremål som tilsvar i saken er vidløftige og bærer preg av etterprosedyre om realitetsspørsmålet. Nødvendige omkostninger for Regionsykehuset i lagmannsretten fastsettes til kr 2000,-, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Sak nr 94-021 K:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Sør-Trøndelag fylkeskommune v/Regionsykehuset i Trondheim betaler saksomkostninger for lagmannsretten til A v/advokat Per Sørum med kr 2000,- - kronertotusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
Sak nr 94-020 K:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Sør-Trøndelag fylkeskommune v/Regionsykehuset i Trondheim v/advokat Arve Opdahl med kr 2000,- - kronertotusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.