LF-1994-272

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-06-15
Publisert:	LF-1994-00272
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-1994-00272 M - Høyesterett HR-1994-00086 A: Anket til Høyesterett, anken forkastet.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Helge J. Kaasbøll, Trondheim) mot A (Advokat Christian Wiig, Trondheim).
Forfatter:	1. Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. 2. Herredsrettsdommer Magne Nerland, 2 meddommere. - Mindretall: 3. Herredsrettsdommer Lars Eirik Frisvold, 2 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §148, §151, §237, §291, §292, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §229, §60, §62, Straffeprosessloven (1981) §187

A, født xx.xx.1960, bor X, operatør i en treforedlingsbedrift, har 2 års yrkesskole innen maskin- og verkstedfag, samboende, har to barn, inntekt 1993 ca kr 250000,-, ingen formue, er av statsadvokatene i Trondheim ved tiltalebeslutning av 1. juni 1994 satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett, Trondheim lagsogn, til fellelse etter:

I. Straffeloven §148 første ledd 1. og 2. straffalternativ, for å ha voldt ildebrann hvorved tap av menneskeliv lett kunne forårsakes, og noen på grunn av forbrytelsen har omkommet.

Grunnlag er følgende forhold:

Søndag 23. januar 1994, ca kl. 0530, tente han på brennbar væske og/eller brennbare materialer i første etasje i lokalene til motorsykkelklubben Y MC i Z kalkmølle i Æ. Det oppsto brann i bygningen, slik at klubblokalene brant ned til grunnen.

B lå og sov i lokalene og omkom i brannen. En rekke personer var til stede i lokalene og tok seg ut under brannen. Ytterligere personer kunne lett ha omkommet i brannen.

II. Straffeloven §237, for ved uaktomhet å ha forvoldt sådan arbeidsudyktighet eller skade som i §229 nevnt.

Grunnlag er følgende forhold:

Til tid og på sted som nevnt i post I, forholdt han seg som der nærmere beskrevet. C var til stede i lokalene under brannen. C ble påført brannskade på kroppen som ble behandlet med operasjon og hudtransplantasjon, og ble sykmeldt foreløpig frem til 31. mai 1994.

III. Straffeloven §291, jfr. §292, for rettsstridig å ha ødelagt, skadet, gjort ubrukelig eller forspilt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, idet skadeverket anses som grovt, særlig fordi den skyldige vitende har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred.

Grunnlag er følgende forhold:

Til tid og på sted som nevnt i post I, forholdt han seg som der nærmere beskrevet slik at det oppsto brann i den der nevnte bygning og klubblokalene brant ned til grunnen. Han var klar over at det befant seg en rekke personer i bygningen og at han ved ildspåsettelsen voldte fare for deres liv eller helbred.

Det er opplyst at fornærmede i post II har begjært påtale. Videre er tatt forbehold om krav om erstatning og oppreisning fra flere av de fornærmede.

Lagretten er blitt stillet tre hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål som svarer til punktene i tiltalebeslutningen. Lagretten har besvart hovedspørsmål nr. 2 bekreftende, mens hovedspørsmål nr. 1 og 3 er besvart benektende. Tilleggsspørsmålet knyttet seg til hovedspørsmål nr. 3, og er derfor ikke besvart.

Retten besluttet å stille lagretten ett nytt hovedspørsmål, nemlig om det forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningens punkt I er begått ved uaktsomhet. Partene ble gitt anledning til å uttale seg. Lagretten besvarte dette hovedspørsmål bekreftende.

Retten legger i en hver henseende lagrettens kjennelser til grunn for dommen. Tiltalte blir etter dette å domfelle for forbrytelse mot straffeloven §151 og straffeloven §237. Han frifinnes for forbrytelse mot straffeloven §148 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §291 jf §292.

I anledning straffutmålingen bemerkes:

Lørdag 22. januar 1994 om kvelden reiste tiltalte til Æ for å treffe kjente. Han oppsøkte etablissementet "Ø", hvor det er restaurant, bar og diskotek. Tiltalte ble først sittende i baren, og spiste deretter middag sammen med en venn av seg. Til slutt gikk tiltalte og hans venn til diskoteket.

Tiltalte oppholdt seg på "Ø" fra lørdag kveld ca kl. 20.00 til ca kl. 01.00 natt til søndag. Etter egne opplysninger drakk tiltalte i løpet av denne tiden ca 10 - 12 halvlitere pilsnerøl. Han har opplyst at han følte seg beruset da han forlot stedet.

Under oppholdet på "Ø" kom tiltalte i prat med en del medlemmer av motorsykkelklubben Y MC. Disse opplyste at det var fest i motorsykkelklubbens lokaler i Z kalkmølle, omtalt som "Z", som ligger litt nord for Æ sentrum. Tiltalte fikk skyss av en arbeidskamerat og ankom til "Z" ca kl. 02.00.

"Z" var en større trebygning som besto av to fløyer og et høyt tårnhus i midten. Sydfløyen ble benyttet av et bilverksted, mens tårnhuset og nordfløyen ble benyttet av motorsykkelklubben Y MC. I første etasje av nordfløyen hadde klubben bl.a. to verkstedrom hvor det ble utført reparasjon og vedlikehold av motorsykler. Nordfløyens annen etasje var innredet til salong med sittegrupper og bar. Trappen fra 1. til 2. etasje gikk gjennom tårnbygningen, som også inneholdt private oppholdsrom for enkelte av klubbmedlemmene.

Tiltalte hadde med seg en lommelerke med hjemmebrent da han ankom til "Z". Hjemmebrenten hadde en styrke av ca 90 volumprosent alkohol. Tiltalte har opplyst at han drakk en del av hjemmebrenten selv og spanderte en del på andre. I tillegg har han opplyst at han drakk noen flasker øl på stedet.

Retten legger til grunn at tiltalte ca kl. 05.00 om morgenen kom i klammeri med en av de øvrige festdeltakerne, som var medlem av en annen motorsykkelklubb. Etter en del krangling og bryting slo vedkommende person tiltalte i ansiktet, slik at tiltalte begynte å blø fra nesen. Slagsmålet sluttet med dette, og en av de øvrige festdeltakerne hjalp tiltalte med å tørke vekk blodet fra ansiktet. På sykehuset samme dag ble det fastslått at tiltalte hadde fått brudd på nesebenet. De som hadde ledelsen i klubben ba tiltalte om å forlate stedet, noe tiltalte i første omgang ikke etterkom. Han ble da geleidet bort til trappen som førte ned til utgangen i første etasje, og gikk selv ned.

Retten legger til grunn at tiltalte var sint fordi han var blitt slått i ansiktet, og fordi klubbdeltakerne etter hans mening hadde behandlet ham dårlig og vist ham bort. Før tiltalte forlot 2. etasje uttalte han noe om at han skulle sørge for at det aldri ble holdt fest mer i lokalet.

Retten har funnet bevist at tiltalte, istedet for å forlate "Z", tok seg inn på motorsykkelklubbens verksted i 1. etasje, ved å krype under en gitterport. I verkstedrommet fant tiltalte en tøyfille som han dynket i en væske bestående av en oljeblanding. Væsken befant seg i et plastkar som sto på en av arbeidsbenkene. Retten legger til grunn at tiltalte la den ene enden av tøyfillen i væsken, mens resten av fillen ble lagt over kanten av plastkaret. Tiltalte tente på tøyfillen med sin egen ligther, og flammen blusset opp og avga røyk. Tiltalte forlot deretter stedet.

Etter å ha krysset riksvegen og en jernbanelinje, stanset tiltalte foran huset til en arbeidskollega av seg, noen hundre meter fra "Z". Arbeidskollegaen var imidlertid ikke hjemme. Da tiltalte oppdaget at det var brutt ut brann i "Z", sprang han tilbake til åstedet. Han opptrådte påfallende, idet han ga uttrykk for at motorsykkelklubben selv hadde skyld i brannen og hadde godt av det som skjedde, samtidig som han tilbød seg å gå inn i den brennende bygningen, idet han opplyste at han var røykdykker.

Retten legger til grunn at brannen utviklet seg meget raskt etter at tiltalte hadde tent på tøyfillen i verkstedet. Brannen oppsto ca kl. 05.30 søndag morgen og ble varslet av en drosjesjåfør kl. 05.34. Brannvesenet foretok utrykning kl. 05.42 og var fremme ved brannstedet kl. 05.48. Nordfløyen ble imidlertid raskt overtent, og brannen spredte seg derfra til tårnbygningen. Begge disse deler av "Z" brant ned til grunnen, mens sydfløyen ble berget.

Det er opplyst at det befant seg ca 65 personer i lokalene i annen etasje da brannen brøt ut. De fleste oppholdt seg i salongen, men noen befant seg i høyereliggende etasjer i tårnhuset. Evakuering ble igangsatt ganske raskt, men ble vanskeliggjort på grunn av sterk røykutvikling og få rømningsveier. De fleste festdeltakerne ble reddet ut gjennom et vindu som ble slått ut. Brannen fikk imidlertid et tragisk utfall, idet en av festdeltakerne, B, omkom. Han lå og sov på en sofa i 2. etasje, og ble ikke oppdaget, antakelig på grunn av røykutviklingen. En annen av deltakerne på festen, C, oppholdt seg i 3. etasje i tårnhuset da brannen brøt ut. Han ble berget ut av bygningen, men pådro seg brannskader på overkroppen og armene, samt noe i ansiktet.

Retten legger til grunn at tiltalte forsettlig tente på tøyfillen, og at hensikten var å skape røykutvikling, slik at motorsykkelklubbens medlemmer skulle bli skremt til å tro at det var brutt ut brann. Hans forsett omfattet ikke at det skulle oppstå brann med nærliggende fare for tap av menneskeliv. Tiltalte har imidlertid på uaktsom måte voldt brann i bygningen, og uaktsomheten retter seg også mot det forhold at det var en nærliggende fare for tap av menneskeliv på grunn av brannstiftelsen. At en av festdeltakerne omkom var en klart påregnelig følge for tiltalte. Ved påtenningen og den påfølgende brann har tiltalte videre uaktsomt påført C brannskader og arbeidsudyktighet slik som beskrevet i tiltalebeslutningen.

Ved straffutmålingen har retten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, som består av rettens formann, samt herredsrettsdommer Magne Nerland og 2 meddommere, skal bemerke:

De handlinger som tiltalte er funnet skyldig i, må betegnes som svært farefulle og sterkt klanderverdige. Påtenningen skjedde for det første i et trehus, og faren for spredning av ild var stor, ikke minst på grunn av bygningens konstruksjon. Tiltalte tente på i verkstedrommet i 1. etasje, og det var nærliggende at en eventuell brann ville spre seg til etasjene ovenfor. Der befant det seg mange mennesker. De fleste av dem var beruset. Tiltalte hadde selv oppholdt seg i salongen i 2. etasje, og kom direkte derfra da han bega seg inn i verkstedrommet. Han var derfor klar over disse faremomentene. Den eneste trappeforbindelsen mellom 1. og 2. etasje gikk gjennom tårnhuset, hvor tiltalte selv hadde passert umiddelbart før han tente på. Påtenningen ville raskt blokkere inngangspartiet og trappen til 2. etasje.

Etter flertallets mening skjedde selve påtenningen på en måte som bringer tiltaltes skyld nær opp til sannsynlighetsforsett. Tiltalte tente på en fille som han hadde dynket i brannfarlig væske. Hensikten var å benytte fillen som veke. Tiltalte hadde imidlertid ikke undersøkt hvilke stoffer væsken besto av. Fillen ble lagt over kanten av karet, som stod på en trebenk.

Etter flertallets oppfatning er det av vesentlig betydning at tiltalte, etter å ha tent på tøyfillen, forlot verkstedrommet mens fillen brant. Ved å forlate "Z", overlot tiltalte den videre utvikling til tilfeldighetene og berøvet seg selv muligheten for å stanse en eventuell brann. Tiltaltes opptreden bærer preg av hensynsløshet.

Flertallet legger til grunn at tiltaltes hensikt med påtenningen var å fremkalle røyk for derved å skremme festdeltakerne. Selv med denne avgrensning var formålet lite aktverdig. Etter flertallets syn er straffverdigheten av tiltaltes handling atskillig større enn skyldgraden isolert sett skulle tilsi. Som påpekt i Rt-1993-1032 (på side 1033), er den store forskjellen i strafferammer mellom forsettlige og uaktsomme ildspåsettelser heller ikke tilpasset den flytende grense som det i praksis kan være mellom disse skyldformer.

I formildende retning legger flertallet noe vekt på at tiltalte, umiddelbart før ildspåsettelsen, var blitt tildelt slag i ansiktet av en av festdeltakerne. Senere undersøkelser viste at tiltalte var blitt påført et brudd i nesebenet, og slaget må derfor ha vært kraftig. Tiltaltes reaksjon var imidlertid irrasjonell, idet den rettet seg mot medlemmene av motorsykkelklubben, og på ingen måte stod i forhold til forulempningen av ham selv. De rettspsykiatrisk sakkyndige har lagt til grunn at tiltaltes handling er begått under en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten som følge av alkoholrus. Også rettens flertall legger dette til grunn, men bemerker at tiltaltes rus åpenbart er selvforskyldt. Etter flertallets syn kan det derfor ikke legges særlig stor vekt på tiltaltes bevissthetssituasjon.

Allmennpreventive grunner tilsier at det reageres strengt i saker som omhandler ildspåsettelse, selv om de er skjedd ved uaktsomhet. Tiltalte er en moden person, vel etablert i familie og arbeidsliv, og burde ha innsikt nok til ikke å begå slike handlinger. Etter en helhetsvurdering er flertallet kommet til at straffen passende bør utmåles til fengsel i 1 år. Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse. Tiltalte tilkommer varetektsfradrag med 133 dager, jf straffeloven §60.

Mindretallet, herredsrettsdommer Lars E. Frisvold og 2 meddommere, har funnet at straffen passende kan settes til fengsel i syv måneder. Ved vurderingen av tiltaltes skyld må det etter mindretallets mening legges en viss vekt på at han like før ildspåsettelsen fikk et slag over nesen som førte til nesebensbrudd. Han ble deretter utvist fra festlokalet. Dette må for tiltalte ha fremstått som en svært urettferdig behandling. Ved straffutmålingen kan det derfor ikke ses bort fra at smertene etter nesebensbruddet og tiltaltes sinnstilstand på grunn av at han etterpå ble avvist, har redusert hans mulighet til å foreta den forventede vurdering av mulige følger av sin handling. En uklarhet om et mulig hendelsesforløp kan derfor ikke alene skyldes tiltaltes alkoholpåvirkning.

Det vises videre til Høyesterettsdom i Rt-1966-916, hvor straffen for overtredelse av straffeloven §151 ble satt til 45 dager fengsel. Den straffbare handling som førte til ulykke med tap av menneskeliv, er der beskrevet som "i høy grad uaktsom og farepreget".

Når straffen i denne aktuelle sak blir betydelig strengere er det under henvisning til at forholdene her er langt mer graverende, ikke minst fordi et større antall personer var forsamlet i lokalet hvor det ble nydt alkohol. Av den grunn skal også vises til straffereaksjonens betydning for den alminnelige lovlydighet.

I anledning erstatningskravene bemerkes:

Det er fremsatt erstatningskrav på vegne av avdøde Bs foreldre, D og E, samt fra C. Kravene omfatter erstatning for økonomisk tap og oppreisning for ikke-økonomisk skade. De juridiske dommere skal ta stilling til erstatningskravene.

For D og E refererer erstatningskravet seg til utgifter i forbindelse med begravelse etter fradrag for offentlige tilskudd, egenandel i forbindelse med forsikringsoppgjør samt utgifter til advokat. Denne del av kravet utgjør tilsammen kr 23803,-. Kravet er ikke bestridt fra tiltaltes side, og tas til følge.

Bs foreldre har videre fremsatt krav om erstatning på kr 30000,- for skade av ikke-økonomisk art. Hjemmelen for kravet er skadeserstatningsloven §3-5 annet ledd, jf første ledd. Rettens juridiske dommere er kommet til at tiltalte ved grov uaktsomhet har forvoldt Bs død. I tillegg til det som er anført i forbindelse med straffutmålingen bemerkes at Bs død innebærer en realisering av nettopp de sentrale faremomenter som gjør seg gjeldende i straffesaken. B døde av kullosforgiftning på grunn av sterk røykutvikling, noe som var en nærliggende følge av tiltaltes påtenning.

Oppreisningen skal dekke voldt "tort og smerte og... annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art", jf skadeserstatningsloven §3-5 første ledd. Foreldrenes sorg og savn p.g.a. dødsfallet er det sentrale. I tillegg kommer måten dødsfallet skjedde på. Det må også ha vært en meget stor påkjenning for Bs foreldre å leve i uvisshet i den tid som passerte fra sønnen var blitt savnet til han var identifisert. Det er i noen grad tatt hensyn til tiltaltes økonomiske situasjon. Lagmannsrettens juridiske dommere er kommet til at oppreisning bør tilkjennes med kr 30000,-. Etter dette tilkjennes D og E erstatning med til sammen kr 53803,- som avrundes til kr 54000,- .

C har fremsatt krav om erstatning for tapt arbeidsinntekt, transportutgifter og advokatbistand med til sammen kr 70180,90. Lidt inntektstap for tidsrommet 23. januar - 6. juni 1994 er oppgitt til kr 60000,-. Beløpet utgjør differansen mellom brutto inntektstap i perioden og mottatte ytelser. Dette beløp er ikke bestridt av tiltalte, og legges til grunn. Utgifter til transport gjelder reiseutgifter til og fra Innherred sykehus i forbindelse med behandling og trening etter brannskaden. Disse utgifter er oppgitt til kr 1780,90, og legges til grunn. I tillegg har C fremsatt krav om dekning av utgifter til advokatbistand med kr 8400,-. Tiltalte har anført at denne utgiftsposten er for høy. Rettens juridiske dommere bemerker at kravet refererer seg til ivaretakelse av Cs erstatningskrav forut for straffesaken. Det legges til grunn at C vil bli avkrevet det nevnte beløp, slik som opplyst i brev av 25. mai 1994 fra advokat Trond Peder Nilsen. Beløpet utgjør således en påregnelig utgift som følge av skaden og tilkjennes C i form av erstatning.

I tillegg har C fremsatt krav om oppreisning, begrenset oppad til kr 100000,-. Rettens juridiske dommere er kommet til at tiltalte også i forhold til C har utvist grov uaktsomhet. Også i forhold til C er skaden inntrådt ved realisering av nettopp de faremomenter som er omtalt i forbindelse med straffutmålingen. Som nevnt, befant C seg på et rom i 3. etasje i tårnbygget og hadde derfor større avstand til rømningsvei enn de fleste andre. Tiltalte burde imidlertid ha forstått at det kunne befinne seg mennesker også i denne del av bygningen. Tiltaltes neglisjering av også dette forhold bidrar til at det etter de juridiske dommeres oppfatning foreligger grov uaktsomhet i forhold til C.

C bør tilkjennes oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 første ledd. Han har vært innlagt ved Haukeland sykehus, brannskadeavdelingen, fra 23. januar til 2. mars 1994. Han har i denne perioden, og også senere, gjennomgått flere operasjoner med hudtransplantasjon m.m. Sykehusoppholdet og den senere behandling, som fremdeles ikke er avsluttet, må anses som en særlig påkjenning for C. I tillegg kommer det psykiske ubehag på grunn av arrdannelser på overkroppen, til tross for utførte operasjoner. Også her er det tatt hensyn til tiltaltes økonomi.

Rettens juridiske dommere er kommet til at C bør tilkjennes oppreisning med kr 25000,-. Etter dette tilkjennes han erstatning med til sammen kr 95180,90, som avrundes til kr 95000,-.

Saksomkostninger til det offentlige er ikke påstått, og blir derfor ikke ilagt.

Dommen avsies under dissens med hensyn til straffutmålingen, men er enstemmig for så vidt angår erstatningskravene.

Slutning :

1. A, født xx.xx.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven §151 og straffeloven §237, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 1 - ett - år. Ved soning av straffen fragår 133 - etthundreogtrettitre - dager for utholdt varetekt, jf straffeloven §60.

2. Han frifinnes for overtredelse av straffeloven §148 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §291, jf §292.

3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale kr 95000,- - nittifemtusen - kroner til C og kr 54000,- - femtifiretusen - kroner til D og E.

- - - - - -

Dommen ble lest opp for tiltalte. Domfelte fikk opplysning om fristen og fremgangsmåten for anke.

Domfelte påanket straffutmålingen på stedet. Han tok betenkningstid for det idømte erstatningskrav.

Forsvareren fremsatte begjæring om at tiltalte måtte bli løslatt med hjemmel i straffeprosessloven §187 annet ledd.

Han viste til muligheten for at en anke fra tiltaltes side vil føre frem, samtidig som den straff flertallet har utmålt er avsonet. Statsadvokaten fikk anledning til å uttale seg. Han hadde ingen innvendinger til begjæringen om løslatelse. Det ble deretter avsagt slik

Kjennelse :

Forsvarerens begjæring om løslatelse er begrunnet med henvisning til straffeprosessloven §187 annet ledd. Denne bestemmelse kan etter rettens oppfatning ikke føre frem som grunnlag for en begjæring om løslatelse. Ingen av de betingelser som er angitt i bestemmelsen foreligger i nærværende sak. Henvisningen til særlige grunner tar sikte på den motsatte situasjon av den som her foreligger, nemlig at tiltalte frifinnes, mens påtalemyndigheten begjærer fengslingsforlengelse.

Retten er imidlertid kommet til at den i h.h.t. straffeprosessloven §187 første ledd har kompetanse til å avgjøre fengslingsspørsmålet. Når det der heter at siktede kan fortsatt holdes fengslet, innebærer dette at retten også kan treffe beslutning om løslatelse. Denne kompetanse antas ikke bare å gjelde for forhørsretten, men også for den dømmende rett, jf Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, bind I, side 496.

Ved en slik realitetsavgjørelse er retten enig med forsvareren i at det vil være særdeles uheldig om tiltaltes anke skulle føre frem, samtidig som den straff som flertallet har utmålt er avsonet. Ytterligere varetektsfengsling vil derfor være et uforholdsmessig inngrep overfor domfelte. Retten beslutter derfor at han blir å løslate.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

A, født xx.xx.1960, løslates.