LF-1994-360
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-01 |
| Publisert: | LF-1994-00360 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1994-00360 M. Anket til Høyesterett, utfall ?? |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Arne K. Uggerud, Trondheim) mot A (advokat Øystein Skogrand, Trondheim. Bistandsadvokat: advokat Turid Skaar, Trondheim). |
| Forfatter: | 1. lagmann Hans Flock, formann, 2. sorenskriver Jan Erling Lied, 3. sorenskriver Are Kobro. 4 lagrettemedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §162, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5 |
Tiltalte A, er født mai 1963. Hans adresse er - - -gt 14 E, Oslo. A er gambisk statsborger og kom til Norge i 1982. Han ble gift med B i 1984. Dette ekteskapet er oppløst ved skilsmisse. Han inngikk så ekteskap med D i 1987. Også dette ekteskapet er oppløst. Han har ett barn i Gambia, født i 1982 og tre barn i Norge, født h.h.v. 1985, 1989 og 1991. Han har de siste to år hatt sosialstønad og får nå kr 3.494,- pr måned. Han har ingen formue.
A er i tidsrommet 1985 til 1990 straffedømt tre ganger, bl.a. for legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse.
Han er den 14. juli 1994 av statsadvokatene i Trondheim satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter
Straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til samleie.
Grunnlag er følgende forhold: Natt til lørdag 19. september 1992 i en leilighet i - - -veien 67 B i Trondheim tok han tak i C og la henne ned i en seng. Han holdt henne fast ved å presse armene hennes ned i sengen og la seg over henne, og/eller sa at han skulle drepe henne. Deretter tiltvang han seg samleie med henne.
I tiltalebeslutningen er tatt forbehold om å kreve erstatning/oppreisning fra fornærmede.
A er ved tilleggstiltalebeslutning av 10. august 1994 fra statsadvokatene i Trondheim satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter
Straffeloven §162 første ledd, for ulovlig å ha ervervet og oppbevart narkotika.
Grunnlag er følgende forhold:
a) Tirsdag 14. desember 1993 mellom kl. 1200 og kl. 1300 i Karl Johans gate i Oslo, kjøpte han ca 10 gram hasjisj av en person som han ikke vil oppgi navnet på.
b) Onsdag 15. desember 1993 ca kl. 1435 i - - -gata 14 E i Oslo, oppbevarte han 5,57 gram hasjisj.
Hovedforhandling i straffesaken er avholdt i Trondheim 31. august og 1. september 1994. Lagretten er blitt stilt tre hovedspørsmål, ett spørsmål om det forhold som omtales i tiltalebeslutningen av 14. juli 1994 og ett hovedspørsmål om hvert av de to punkter i tilleggstiltalebeslutningen. Lagretten har besvart samtlige spørsmål bekreftende.
Retten legger lagrettens kjennelse til grunn. Tiltalte blir etter dette å domfelle for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ samt straffeloven §162 første ledd.
Ved straffutmålingen vil det være voldtektsforbrytelsen som må tillegges avgjørende vekt. Retten finner bevist at fornærmede, som er født i desember 1974, natt til 19. september 1992 satt barnevakt for tiltaltes to yngste barn. Barna befant seg i leiligheten til sin mor, D, som også hadde omsorgen for dem. Tiltalte bodde på dette tidspunkt ikke lenger sammen med D. Han har opplyst at det var han som denne weekenden hadde samværsrett med barna. Både han og D befant seg derfor i leiligheten da fornærmede ankom i 22-tiden om aftenen den 18. september 1992. Fornærmede hadde flere ganger tidligere sittet barnevakt i leiligheten og kjente både tiltalte og D.
Tiltalte var ved anledningen sammen med noen venner. Disse ble sittende en kortere tid etter at fornærmede ankom. Tiltalte og vennene drakk øl og sprit. Deretter dro de inn til Trondheim sentrum.
Tiltalte kom tilbake til leiligheten omkring kl 0300 samme natt. Fornærmede var da fortsatt oppe. Han var på dette tidspunkt beruset. Retten finner bevist at han ønsket seksuell omgang med fornærmede, og at han også ga uttrykk for dette. I den forbindelse satte han seg ned i sofaen på stuen ved siden av henne og forsøkte å presse hodet hennes ned mot skrittet sitt. Fornærmede avslo imidlertid seksuell kontakt. Hun begrunnet dette dels med at hun ikke ville ødelegge vennskapet med D. I tillegg nevnte hun også at hun hadde menstruasjon. Tiltalte forsøkte å lokke henne ved å tilby henne penger og gaver, men fornærmede avslo fortsatt.
Fornærmede gikk kort tid etterpå inn på et soverom for å legge seg. Tiltalte kom imidlertid etter henne og fornærmede gikk tilbake til stuen igjen. Tiltalte tok da tak i hånden hennes og leiet henne inn på soverommet på ny. Han la henne ned på sengen og prøvde å legge seg over henne. Fornærmede fremholdt på ny at hun ikke ville ha sex med tiltalte. Det kom til håndgemeng mellom de to og det endte med at fornærmede ble liggende på ryggen på gulvet, med tiltalte over skrevs oppå. Han ble sittende med sin rygg mot fornærmedes hode, og i denne stillingen klarte han å få tatt av henne både bukse og truse. Dette til tross for at hun gjorde motstand.
Litt senere forsøkte fornærmede å unnskylde seg med at hun måtte på toalettet. Tiltalte fikk imidlertid dratt henne inn på soverommet igjen. Der havnet hun på ryggen i sengen. Fornærmede ble nå for alvor redd og hun ga uttrykk for at hun hadde vanskeligheter med å puste. Tiltaltes reaksjon på dette var at han la den ene hånden over ansiktet hennes. Etter hvert klarte han å holde fornærmedes hender fast over hodet hennes, samtidig som han førte sin penis inn i skjeden hennes. Fornærmede forsøkte etter evne å gjøre fysisk motstand, men kunne ikke forhindre at tiltalte hadde samleie med henne. Samleiet ble imidlertid ikke fullbyrdet. Tiltalte trakk seg ut før sædavgang. Han avsluttet med onani og hadde sædavgang på lakenet.
Fornærmede kledde deretter på seg. Hun var redd og ble sittende på stuen. Hun følte et ansvar for barna og turde ikke forlate leiligheten. Kort tid deretter kom D tilbake. Formærmede fortalte da gråtende at hun var blitt voldtatt. Hun ble oppfordret til å ringe til politiet og dette skjedde umiddelbart deretter. Politiet kom fort til stede og tiltalte ble pågrepet.
Ved straffutmålingen legger retten i skjerpende retning vekt på at tiltalte tidligere er dømt for trusler og voldsbruk. Retten tar videre også hensyn til at fornærmede ennå ikke hadde fylt 18 år, og at tiltalte misbrukte den tillit hun viste ham ved å sitte alene i leiligheten på nattes tid.
På den annen side legger retten til grunn at tiltalte ikke anvendte særlig grov vold. Fornærmede hadde ved undersøkelse kort tid etter voldtekten relativt overflatiske merker på kroppen. Men den vold som ble brukt var tilstrekkelig til at tiltalte fikk gjennomført det han ønsket.
Det ser heller ikke ut til at fornærmede ble påført psykisk skade av særlig omfang. Om dette vises til bemerkningene i det følgende.
Fornærmede visste godt av tiltalte fra før, og de hadde sogar vel et halvt år i forveien hatt seksuell omgang i en situasjon hvor også tiltaltes ektefelle deltok.
I formildende retning trekker den omstendighet at saken snart er blitt 2 år gammel, uten at dette kan legges tiltalte til last. Statsadvokaten har gitt uttrykk for at fengsel i 2 år vil være en passende straff når man ikke tar hensyn til denne omstendighet, og at den forsinkede saksbehandlingen bør lede til at halvparten av straffen - altså 1 år - gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Av allmennpreventive grunner bør voldtekt straffes med fengsel av betydelig varighet, og dette er også i overenstemmelse med rettspraksis. Det må etter lagmannsrettens oppfatning helt særlige omstendigheter til for at deler av straffen for voldtekt kan gjøres betinget. Den forsinkelse som er til stede i saken, er etter rettens oppfatning ikke en slik omstendighet. Når det likevel skal tas hensyn til tidsforløpet ved straffutmålingen, bør dette skje ved at den ubetingede straff settes noe lavere enn hva den ellers ville ha vært.
Etter en samlet vurdering utmåles straffen til fengsel i 1 år og 6 måneder. De to narkotikaforbrytelsene ville isolert sett ha ledet til en betinget fengselsstraff. Retten har på dette punkt anvendt straffeloven §62.
Tiltalte tilkommer fradrag i straffen med 4 dager for utholdt varetektsfengsel.
Fornærmede har reist krav om erstatning/oppreisning. I den forbindelse vil rettens juridiske dommere bemerke:
Vilkårene for å tilkjenne oppreisning er oppfylt, se skadeserstatningsloven §3-5 jf §3-3.
Høyesterett har i dom inntatt i Rt-1988-532 flg gitt uttrykk for at man ved utmålingen av oppreisning for ikke-økonomisk skade må ta utgangspunkt i en bred skjønnsmessig vurdering av hva det i det konkrete tilfellet vil være rimelig å tilkjenne. I denne vurderingen må både de objektive og de subjektive sider ved forholdet inngå. Sentrale momenter vil måtte være voldtektshandlingens objektive grovhet, graden av skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de skadevirkninger den har påført henne. Hensynet til tiltaltes betalingsevne vil ved denne vurderingen måtte komme noe mer i bakgrunnen.
Når det gjelder de omstendigheter som på denne måten får betydning ved utmåling av oppreisningsbeløpet, vises til den beskrivelse av voldtekten som er gitt i det foregående. Når det særskilt gjelder spørsmålet om omfanget av de skadevirkninger hos fornærmede som voldtekten har hatt, bemerkes at hun etter voldtekten har hatt tilsammen fire samtaler med psykiatrisk sykepleier ved Sør-Trøndelag psykiatriske sykehus, avd Brøset. Det fremgår av epikrisen at hun en kortere tid hadde søvnproblemer og noe angst, men at hun ikke viste tegn på psykiske reaksjoner som kunne utvikle seg i sykelig retning. Dette stemmer også med de opplysninger som fornærmede har gitt i retten. Det må således antas at de psykiske virkninger som voldtekten har hatt på fornærmede, i dette tilfellet er relativt moderate i forhold til hva de ellers vil kunne være ved en voldtekt.
Høyesterett har i den foran nevnte dom fastsatt et oppreisningsbeløp på kr 30.000,- som en norm som i mange tilfeller vil kunne anvendes ved en voldtektsforbrytelse. Selv om kroneverdien har blitt noe mindre siden 1988, finner lagmannsretten det i dette tilfellet ikke riktig å fravike de kr 30.000,- som ble tilkjent i den nevnte saken. Oppreisningsbeløpet settes således til kr 30.000,-.
Tiltalte har ikke økonomisk evne til å betale saksomkostninger. Påstand om slike omkostninger er da heller ikke nedlagt fra statsadvokatens side.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1963 dømmes for forbrytelser mot straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §162 første ledd, jf straffeloven §62, til en straff av fengsel i 1 - ett - år - og 6 - seks - måneder. I straffen fragår 4 - fire - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom oppreisning til C med kr 30.000,- - trettitusenkroner.
Dommen ble lest opp for tiltalte. Domfelte fikk opplysning om fristen og fremgangsmåten for anke. Domfelte tok betenkningstid. Han ønsket avskrift av dommen. Han fikk et eksemplar av Rettledning for domfelte.