LF-1994-445
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-12-16 |
| Publisert: | LF-1994-00445 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Romsdal herredsrett nr. 94-00046 A - Frostating lagmannsrett LF-1994-00445 K. |
| Parter: | Kjærende part: Molde kommune v/ordføreren, 6401 Molde (Prosessfullmektig: Advokat Geir A. Kristoffersen, 6401 Molde). Motpart: 1. A v/verge. 2. B v/verge. 3. C. 4. D (Prosessfullmektig: Advokat Erik Furre v/advokatfullmektig, Jens Christiansen, 0157 Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Olaf Jakhelln, lagdommer Randi Grøndalen, kst. lagdommer Guri Grønflaten |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §300, §180, §97, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-1, §3-2, §3-2a |
Saken gjelder spørsmålet om hvilke krav som kan stilles til stevningen for så vidt angår de omstendigheter kravet støttes på, jfr. tvistemålsloven §300 nr 2.
Molde kommune har i rett tid erklært kjæremål over Romsdal herredsretts kjennelse av 3. august 1994. Kjennelsen har slik slutning:
"Saken fremmes."
Kjennelsen var avsagt på bakgrunn av påstand fra saksøkte Molde kommune om at saken måtte avvises da stevningen fra A v/verge, B m/verge, C og D ikke tilfredsstilte de krav som er oppstilt i tvistemålsloven §300 nr 2 og 3.
Molde kommune har i sitt kjæremål gjort gjeldende:
Herredsretten har tatt feil når den har funnet at stevningen med supplerende prosesskrifter tilfredsstiller tvistemålsloven §300 nr 2. Det konkrete faktiske grunnlag for de fremsatte krav må tas med i stevningen, nemlig de såkalte rettsfakta, altså de faktiske omstendigheter som umiddelbart bringer en rettsregel til anvendelse. Det vises til Schei: Tvistemålsloven (1990) bind II side 192 og Bratholm/Hov: Sivil rettergang (1981) side 329.
Når det er påstått erstatning for økonomisk tap må rettsfakta referere seg til grunnvilkårene, nemlig konkret økonomisk tap, ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Herredsretten har tatt feil når den har funnet at manglende redegjørelse for hva det påståtte økonomiske tap refererer seg til, ikke får betydning i denne sak.
Heller ikke årsakssammenhengen er i tilstrekkelig grad kommentert.
For kravet om ménerstatning må varig og betydelig skade angis. Det er ikke gjort, jf at herredsretten bare har kunnet utlede ménkravene av saksøkers påstand og det anførte ansvarsgrunnlag. Dette er for spinkelt til å tilfredsstille lovens krav.
Herredsretten har henvist til Rt-1985-1302, men den saken gjaldt andre spørsmål enn i nærværende sak.
De manglende opplysninger om mén gjør at kommunen ikke forsvarlig kan forberede saken.
Molde kommune har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Saken avvises.
Molde kommune tilkjennes sakens omkostninger."
A, B, C og D har i kjæremålstilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens avgjørelse er riktig.
Det er i prosesskrift klart angitt at ansvarsgrunnlaget er kommunens uforsvarlige handlemåte. Det er gitt en detaljert redegjørelse for hva denne handlemåte gikk ut på. Det er videre pretendert at kommunens erstatningsbetingende handlemåte har forårsaket økonomisk tap og mén. Da er årsakssammenhengen tilstrekkelig berørt. Ménenes omfang kan det ikke gjøres nærmere rede for før det foreligger en sakkyndig vurdering. Det må utstå til en av herredsretten oppnevnt sakkyndig har utredet dette.
Det er riktig at det ikke er angitt hvilke tapsposter kravet om erstatning for økonomisk tap refererer seg til, men det er tilstrekkelig å påstå økonomisk tap og angi et maksimum. For øvrig arbeides det med å fremskaffe en oversikt over tapets omfang fordelt på ulike tapsposter.
A m.fl. har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Saken fremmes.
2. A m.fl. tilkjennes sakens omkostninger."
Lagmannsretten bemerker:
Fra D foreligger det stevning innkommet 26. januar 1994 til Romsdal herredsrett. Stevningen er supplert ved prosesskrifter av 21. april 1994 og 17. juni 1994 etter at herredsretten hadde gitt frist for rettelser etter tvistemålsloven §97.
I prosesskriftet av 17. juni 1994 er påstanden endret til å lyde:
"1. Molde kommune dømmes til å betale erstatning for økonomisk tap til C begrenset oppad til kr 500.000,-.
2. Molde kommune dømmes til å betale erstatning for økonomisk tap til D begrenset oppad til kr 500.000,-.
3. Molde kommune dømmes til å betale ménerstatning til C begrenset oppad til kr 300.000,-.
4. Molde kommune dømmes til å betale ménerstatning til D begrenset oppad til kr 300.000,-.
5. Molde kommune dømmes til å betale ménerstatning til A begrenset oppad til kr 500.000,-.
6. Molde kommune dømmes til å betale ménerstatning til B begrenset oppad til kr 500.000,-.
7. Molde kommune dømmes til å betale sakens omkostninger."
Det følger av stevningen og de nevnte prosesskrifter at C og D er ektefeller. B og A er deres felles døtre, født i 1986 og 1988.
Det er gjort rede for en sakshistorie som startet i mars 1988 med en såkalt bekymrings-melding fra PP-tjenesten i Molde til Molde sosialkontor spesielt vedrørende den eldste datteren. Dette utviklet seg i flere ledd til et vedtak om omsorgsovertakelse for begge barn 15. oktober 1991 ved Molde helse- og sosialutvalg. Barna ble plassert i barnehjem. Klage til fylkesmannen over omsorgsovertakelsesvedtaket førte ikke frem. Den 10. august 1992 ble barna plassert i fosterhjem. Saken ble innbragt for Romsdal herredsrett for rettslig overprøvelse av fylkesmannens vedtak. Før saken kom til pådømmelse omgjorde Barne- og familiedepartementet den 26. mars 1993 fylkesmannens vedtak, slik at barna skulle tilbakeføres til foreldrene som skulle ha den daglige omsorg under forutsetning av tilstrekkelige forebyggende tiltak.
D har gjort gjeldende at barnevernet på et tidlig tidspunkt bestemte seg for at omsorgen for barna skulle fratas foreldrene. Barnevernet har i sin iver etter å skaffe seg et grunnlag for omsorgsovertakelse opptrådte "krenkende, trakasserende og fornedrende og dertil gjort seg skyldig i en rekke kritikkverdige forhold under saksbehandlingen som har foranlediget at det ble truffet gale vedtak". Dette er nærmere utdypet. Det er pekt på at omsorgsovertakelse første gang ble foreslått i en saksutredning av 21. februar 1990 til sosialutvalget. D mener at utredningen "gir en svært ubalansert, overdrevent ensidig negativ og tildels uriktig fremstilling av de faktiske forhold". Det gjøres gjeldende at sosialkontoret nesten utelukkende har bygget på egne observasjoner og informasjoner fra barnehagen. Dette mener D er et altfor spinkelt grunnlag til å foreslå omsorgsovertakelse på. Det må være en grov saksbehandlingsfeil at man den gang ikke innhentet sakkyndig vurdering. Ds daværende advokat ba om dette i sosialutvalgets møte 21. februar 1990, og da ble det etterkommet.
Det er videre redegjort for at det allerede våren 1990 forelå en grundig sakkyndigvurdering. Denne viste at omsorgsevnen var god nok. Det var bare angitt tvil om foreldrenes evne til å stimulere barna, og forskjellige tiltak ble derfor foreslått. Foreldrene var motiverte for å følge dette opp. Barnevernet gjorde det imidlertid ikke. D mener dette var meget kritikkverdig og viser barnevernets manglende vilje til å hjelpe "fordi det hadde satt seg fore at barna skulle tas".
Den sakkyndige ved familievernkontoret og barnevernet hadde ikke sammenfallende syn med hensyn til foreldrenes omsorgsevne, og derfor innhentet barnevernet en sakkyndig vurdering. D kritiserer at den sakkyndige som nå skulle foreta en vurdering, fikk oversendt "bl.a. sosialkontorets tidligere saksutredning til sosialutvalget og 2 redegjørelser fra barnehagen". D antar at disse dokumentene var egnet til å påvirke konklusjonene til den sakkyndige i familiens disfavør. D mener at det er grunn til å tro at dette nettopp var barnevernets hensikt.
D gjør gjeldende at den rapport som lå til grunn for omsorgsovertakelsen inneholdt påstander om at moren skulle ha seksuelt misbrukt og fysisk mishandlet barna. D fremholder at slikt aldri har skjedd og kritiserer at barnevernet ikke tok initiativ til medisinsk utredning for nærmere undersøkelse av dette. Dette var uforsvarlig. Det "tyder på at barnevernet var bestemt på å ta barna nærmest for enhver pris".
D kritiserer videre at det i barnevernsakens dokumenter praktisk talt ikke er nevnt noe om den husmorvikar som var hos familien våren 1991. Hun hadde til oppgave å se etter tegn som kunne tyde på mishandling. Hun fant ikke slike tegn og stilte seg helt uforstående til anklagene om seksuelt misbruk og fysisk mishandling. Også dette er uforsvarlig saksbehandling.
D gjør gjeldende at beskrivelser av faktiske hendelser og gjengivelse av foreldrenes uttalelser er gjort uriktig i saksdokumentene. Barnevernet har også hatt en sterk tendens til å dramatisere normale fenomener. Dette er det gitt eksempler på ved henvisning til et fremlagt dokument.
D mener at barnevernets saksbehandling "bærer preg av manglende faglig kompetanse og redelighet".
På bakgrunn av Ds syn på disse faktiske forhold mener de at det foreligger grov uaktsomhet ved barnevernets saksbehandling. Dette mener de har påført foreldrene økonomisk skade som kreves erstattet etter skadeserstatningsloven §3-1, jf §2-1.
D gjør også gjeldende at alle familiemedlemmer har fått varige psykiske mén. Disse kreves erstattet etter skadeserstatningsloven §3-2 og §3-2a, jf §2-1.
Omfanget av erstatningskravet for økonomisk tap vil D senere gjøre nærmere rede for så snart nødvendig materiale foreligger. Ménerstatningskravets omfang vil D gjøre nærmere rede for etter at herredsretten har oppnevnt en sakkyndig til å utrede de psykiske mén.
Lagmannsretten kan ikke se at den redegjørelse D har gitt i stevning med etterfølgende prosesskrifter, som oppsummert foran, ikke dekker tvistemålsloven krav i §300 nr 2 om bestemt angivelse av de omstendigheter de fremsatte krav støttes på. Her er angitt en rekke forskjellige forhold som D mener at det kommunale barnevern har behandlet klanderverdig galt. Det er uttrykkelig angitt at de som har opptrådt for barnevernet har opptrådt uaktsomt og/eller grovt uaktsomt. Det er gjort gjeldende at dette har påført familiemedlemmene skade. Som angitt av Hov: Rettergang i sivile saker (1994) side 96 er det ikke noe krav at det spesifiseres i detalj hva uaktsomheten skal ha bestått i.
De krav og rettsforhold saken gjelder er i rimelig grad klarlagt, og lagmannsretten kan ikke se at dette ikke er tilstrekkelig til at saksøkte, Molde kommune, kan forberede seg tilstrekkelig til hovedforhandling i saken.
Det ville ha vært rimelig om D hadde redegjort noe for hvordan de mener at de økonomiske tap er oppstått. Lagmannsretten kan likevel ikke se at dette er en mangel som skulle begrunne avvisning av saken pga mangelfull stevning. D har redegjort for at de vil komme med en avklaring, og det må være tilstrekkelig at dette skjer i rimelig tid under saksforberedelsen. Tvistemålsloven §300 nr 2's krav til angivelse av omstendigheter er noe skjønnsmessig. Nærmere redegjørelse for kravet om ménerstatninger kommer i tilsvarende stilling. Det er ikke et krav for å reise søksmål at en sak er helt og fullstendig klarlagt på forhånd.
Etter dette vil herredsrettens kjennelse bli å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Molde kommune vil bli ilagt omkostningene ved behandlingen av saken for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. D har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Det er i kjæremålstilsvaret redegjort for saksomkostninger for lagmannsretten, og lagmannsretten oppfatter D slik at det er saksomkostninger for lagmannsretten som kreves tilkjent. Herredsretten har i sin kjennelse ikke truffet noen omkostningsavgjørelse under henvisning til at det ikke forelå krav om saksomkostninger for herredsretten for så vidt gjaldt avvisningssaken. Ingen av partene har berørt dette spørsmål i kjæremålssaken.
Ds omkostninger er oppgitt til kr 3.800,-, som i sin helhet gjelder salær til prosessfullmektigen. Oppgaven finnes rimelig og nødvendig, og omkostninger vil bli tilkjent i overensstemmelsen med den.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Molde kommune til A, B, C og D, alle v/advokat Erik Furre v/advokatfullmektig Jens Christiansen, Oslo, 3.800 - tretusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.