LF-1994-534
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-29 |
| Publisert: | LF-1994-00534 |
| Stikkord: | Tvangsinngrep, Tvunget ettervern, Lov 28, april 1961 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett - Frostating lagmannsrett LF-1994-00534 K. |
| Parter: | Kjærende part: A, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat John Berg v/adv.flm. Geir Hatling, Trondheim). Motpart: Staten v/Sosial- og helsedepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Mageli, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Ivar Oftedahl, lagdommer Inge Kolberg, lagdommer Aage Rundberget |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §474, §486, Psykisk helsevernloven (1961) §13, §9a, §5 |
Saken gjelder kjæremål over byrettens avvisning av søksmål om rettslig prøving av forvaltningsvedtak om psykiatrisk ettervern for tvangsinnlagt pasient.
A er født xx.xx.1944. I tiden 1980 til 1993 har han vært innlagt ved psykiatrisk sykehus 14 ganger. Han ble siste gang innlagt 25. januar 1994 etter §5 i lov om psykisk helsevern.
Etter forgjeves å ha klaget over innleggelsen, reiste han søksmål ved Trondheim byrett mot staten v/Sosial- og helsedepartementet med krav om utskriving. Staten ble frifunnet ved byrettens dom 27. april 1994. Dommen er rettskraftig.
A ble 2. mai 1994 overført til tvungent ettervern. Han klaget til kontrollkommisjonen for sykehusene Østmarka og Brøset, som 8. juni 1994 forkastet klagen. Deretter reiste A på ny søksmål ved Trondheim byrett mot staten v/Sosial- og helsedepartementet, med krav om utskriving fra tvungent ettervern. Byretten avsa 29. september 1994 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
A har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. Han gjør i det vesentlige gjeldende at vedtaket om overføring til tvungent ettervern ikke dreier seg om samme sak som ble avgjort ved Trondheim byretts rettskraftige dom av 27. april 1994, jf tvistemålsloven §486 første ledd.
Avgjørelsen om å overføre ham til tvungent ettervern etter §13 første ledd i lov om psykisk helsevern, er truffet på bakgrunn av nye opplysninger og etter en konkret vurdering. Selv om en ser det slik at innleggelsen og ettervernsoverføringen baserer seg på de samme rettslige og faktiske momenter, gjelder vedtaket om overføring til tvungent ettervern en totalt forandret livssituasjon for ham.
Etter §9a i lov om psykisk helsevern er det innleggelse og utskriving som kan prøves for retten. Bestemmelsen må også omfatte overføring til tvungent ettervern. I slike saker skal retten vurdere hensiktsmessigheten og rimeligheten ved tvangsinngrepet. En overføring til tvungent ettervern kan medføre at vedtaket om tvangsinngrep ikke lenger kan anses rimelig eller hensiktsmessig.
Når pasientens livssituasjon som her er sterkt forandret og vedtaket om etterverns-overføring er basert på helt andre momenter enn da pasienten satt i institusjon, dreier det seg om et annet forhold og en ny sak. I motsatt fall vil konsekvensen være at pasienter som blir overført til tvungent ettervern ikke kan få prøvet sin sak før ett år etter en dom som ble avsagt mens de satt i institusjon.
A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Trondheim Byretts kjennelse datert 29. september 94 omgjøres og saken tillates fremmet for Trondheim Byrett."
Staten har inngitt kjæremålstilsvar, og gjør i det vesentlige gjeldende at beslutningen om overføring til tvungent ettervern ikke er et administrativt vedtak om frihetstap eller annet tvangsinngrep.
Tvistemålsloven kapittel 33 gjelder bare der vedkommende forvaltningslov har bestemt om - og i tilfelle for hvilke vedtak - rettslig overprøving skal skje etter bestemmelsene i kapitlet. Det er bare vedtak om innlegging eller nektelse av utskriving etter lov om psykisk helsevern §9a, som kan undergis domstolskontroll etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33.
En beslutning om overføring til tvungent ettervern, er å betrakte som ledd i behandlingen av pasienten. Det skjer mens pasienten fortsatt er under tvungent psykisk helsevern på grunnlag av tidligere vedtak om tilbakeholdelse, dvs. på grunnlag av vedtak om innleggelse eller nektelse av utskriving.
For pasienter innlagt ved psykiatriske institusjoner, vil situasjonen ofte være den at behandlingsopplegget endres flere ganger i løpet av et begrenset tidsrom. Slike endringer kan ikke medføre utvidet adgang til å reise ny sak før ettårsfristen i tvistemålsloven §486 utløper.
Staten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Byrettens kjennelse stadfestes."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og tiltrer byrettens begrunnelse.
Slik kjæremålet er formulert synes det som om A gjør gjeldende både at overføringen til tvungent ettervern inneholder et administrativt vedtak som er gjenstand for domstolskontroll, og at overføringen eller det faktiske grunnlag for overføringen representerer en slik ny situasjon for pasienten som setter ettårsfristen for å prøve det tidligere innleggelsesvedtak til side.
En anførsel om at endret behandlingsinnhold under innleggelsen representerer en ny faktisk situasjon som medfører at ettårsfristen for ny sak om selve innleggelsesvedtaket ikke gjelder, kan ikke føre frem. Ettårsfristen gjelder uten hensyn til om pasienten påberoper seg nye forhold som skal være inntruffet etter den tidligere dom, jf Schei II (1990) side 477.
Overføring til ettervern under tvungen innleggelse, representerer i seg selv ingen nye opplysninger eller bevis etter tvistemålsloven §486 annet ledd. Selv om det generelt er pretendert, er det verken i kjæremålet eller i saken for øvrig holdepunkter for at det i det faktiske grunnlag for overføringen skulle foreligge slike nye opplysninger eller bevis. Pretensjonen er i seg selv ikke nok, jf Schei II 477.
Tvistemålsloven kapittel 33 gjelder bare tvangsvedtak eller vedtak om frihetsinngrep der vedkommende lov angir at bestemmelsene i kapitlet får anvendelse, jf tvistemålsloven §474. Etter §9a i lov om psykisk helsevern, kan vedtak om innlegging eller nektelse av utskriving undergis domstolskontroll.
Overføring til ettervern på grunnlag av tidligere vedtak om innleggelse, skjer som en del av behandlingen innenfor rammen av innleggelsesvedtaket. Det følger av lovens forarbeider, jf Ot.prp.nr.69 (1959-1960) side 47.
Verken lovens ordlyd og motiver eller reelle hensyn tilsier at ettervernsoverføring representerer selvstendig tvangsvedtak som kan domstolskontrolleres. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i en kjennelse inntatt i Rt-1982-1789 generelt lagt til grunn at behandlingsopplegg i tilknytning til psykisk helsevern, ikke kan kreves overprøvet etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33.
Byrettens avvisningskjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens kjennelse stadfestes.