LF-1994-547

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-03-31
Publisert:	LF-1994-00547
Stikkord:	Omsorg for barn
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal herredsrett nr. 94-127 A - Frostating lagmannsrett LF-1994-00547 A. Anket til høyesterett, utfall?
Parter:	Ankende part: A, 2500 Tynset. (Prosessfullmektig: Advokat Odd Hugo Palmer, 7001 Trondheim.) Motpart: B, X. (Prosessfullmektig: Advokat Oddne Hansen, 6400 Molde.)
Forfatter:	Lagmann Hans Flock, formann, lagdommer Inge Kolberg, ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §39, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §248, §44

Saken gjelder krav om endring av tidligere avgjørelse om omsorg for minderårig barn, jf barneloven §39 annet ledd.

A 1947 og B født 1955 var samboere i ca 2 1/2 år frem til sommeren 1988. Sammen har de datteren C som er født mars 1987. B har datteren D født 1979 fra et tidligere ekteskap.

Etter samlivsbruddet ble begge barna boende hos A i Kristiansund noen måneder før de flyttet til sin mor i Molde. Et forsøk fra A på å få en formalisert avtale om samværsrett med C førte ikke frem.

B hadde ved flere anledninger vært innlagt ved psykiatrisk sykehus. Sommeren 1989 fikk hun et nytt opphold, og C flyttet da til Y utenfor Kristiansund, hvor hun tok opphold hos sin farmor. A tok del i omsorgen. Selv om morens sykehusopphold hadde begrenset varighet, ble C boende hos sin farmor og far frem til september 1991, da hun på ny flyttet til sin mor. B hadde på dette tidspunkt sammen med datteren D flyttet til X i nærheten av Åndalsnes, hvor hun bodde sammen E, født 1954. Moren har etter dette hatt den daglige omsorgen for datteren.

Det var vanskelig for A å få etablert samvær med C, og det endte med at han gikk til søksmål mot B ved Romsdal herredsrett. For tiden frem til hovedforhandlingen i herredsretten inngikk partene i februar 1992 rettsforlik om at moren skulle ha den daglige omsorgen og med en nøyaktig beskrevet samværsrett for faren. Herredsretten avsa den 12. juni 1992 dom med slik slutning:

"1. A tilkjennes den daglige omsorg for datteren C født xx.xx.1987.

2. B gis vanlig samværsrett med sin datter C født xx.xx.1987, annen hver uke i tiden fra onsdag kveld til søndag kveld og for øvrig minst 14 dager i sommerferien og jul eller påske overenstemmende med barneloven §44, fjerde ledd.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Etter anke fra B avsa Frostating lagmannsrett den 26. april 1993 dom med slik slutning:

"1. B skal ha den daglige omsorg for C, f. xx.xx.1987.

2. A skal ha rett til samvær med C slik:

a. Annenhver helg fra fredag kl 17.00 til søndag kl 17.00.

b. Annenhver jul fra lille julaften kl 17.00 til 2. juledag kl 17.00 og fra 29. desember kl 17.00 til 2. januar kl. 17.00, første gang julen 1993 fra lille julaften til 2. juledag.

c. Annenhver påske fra kl 17.00 onsdag før skjærtorsdag til kl 17.00 annen påskedag første gang påsken 1994.

d. 14 dager sammenhengende hver sommerferie etter nærmere avtale mellom partene.

e. A henter og bringer C på og til hennes bosted på de under a - c fastsatte klokkeslett.

3. A betaler i oppfostringsbidrag til C 1.500,- - ettusenfremhundre 00/100 - kroner forskuddsvis hver måned, første gang 1. mai 1993.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Den 3. mars 1994 anla A søksmål for Romsdal herredsrett med krav om at avgjørelsen om daglig omsorg ble endret, jf barneloven §39 annet ledd. Herredsretten avsa den 15. juli 1994 dom med slik slutning:

"1. B skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1987.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

A har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. B har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Molde den 14. og 15. mars 1995. Partene og 7 vitner avga forklaring. I faktisk henseende står saken i en noe annen stilling enn for herredsretten. Det vises til bemerkningen om dette i det følgende. I og med at saken er en endringssak etter barneloven §39, står den også i juridisk henseende i en noe annen stilling. Når det gjelder det nærmere saksforhold og anførslene for herredsretten vises til herredsrettens dom.

For lagmannsretten har overlege Jarl Vaadal på ny vært oppnevnt som sakkyndig. Dette skjedde i tilknytning til at overlege Vaadal under ankeforhandlingen ga forklaring om sitt kjennskap til B og i forbindelse med dette svarte på spørsmål knyttet til hennes omsorgsevne. I tilllegg har som for herredsretten psykolog Arvid Solli vært oppnevnt som sakkyndig. Psykolog Solli hadde forut for ankeforhandlingen på ny gjennomført hjemmebesøk i X hos B og hennes familie. A har ført overlege Gyrid Gylseth som sakkyndig vitne. I medhold av tvistemålsloven §248 overvar overlege Gylseth bevisførselen.

A har gjort gjeldende at herredsretten har tatt feil både ved bevisvurderingen og ved lovanvendelsen.

I forhold til de krav som barneloven §39 stiller, fremholdes at det i endringssaken foreligger nye opplysninger om Bs ulike innleggelser på psykiatrisk sykehus og i det hele om hennes psykiske tilstand. Det har også funnet sted endringer i As egen situasjon, i og med at han nå har inngått ekteskap og har bosatt seg varig på Tynset. Dertil kommer at det må være tilstrekkelig til å endre en tidligere avgjørelse om omsorgsspørsmålet at det er klare og påviselige grunner som tilsier at barnet vil få det bedre hos den av foreldrene som ikke har vært tilkjent omsorgsretten.

C vil få de beste oppvekstvilkår hos faren. Det er særlig tre forhold som tilsier dette:

For det første vil kontakten med den av foreldrene som ikke har omsorgen, bli bedre. Erfaringen gjennom flere år har vist at moren motarbeider farens samvær. Dette skjer dels ved at det klare rettsforliket om samvær ikke blir overholdt. Et minst like stort problem er morens kontroll under samværene ved stadige telefonhenvendelser. Dette skaper både usikkerhet og vantrivsel. Disse problemer vil bli vesentlig redusert dersom faren får omsorgen.

For det annet har man under forhandlingene for lagmannsretten i en ganske annen grad enn under de tidligere rettslige forhandlinger fått belyst den labile psykiske tilstand som B befinner seg i og de problemer som dette vil skape for C dersom moren fortsatt skal ha den daglige omsorgen for henne. I den forbindelse påpekes at morens samboer har slitt med problemer i forhold til sitt alkoholmisbruk helt frem til den senere tid. For det tredje fremheves at C hos sin far på Tynset som følge av et bedre sosialt nettverk og et bredere spekter av muligheter for ulike aktiviteter, vil ha klart bedre utviklingsmuligheter enn hos sin mor i X.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A tilkjennes den daglige omsorg for datteren C, født xx.xx.1987.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

B gjør gjeldende at herredsrettens dom er korrekt.

Som et grunnleggende synspunkt fremheves at det etter en rettskraftig dom er behov for ro om saken. Ved en fornyet vurdering i en endringssak bør domstolene ikke forandre omsorgsordningen uten at man føler seg sikker på at dette vil være til beste for barnet.

Moren har til nå oppfylt sine omsorgsplikter på en god måte og uten at noen i nærmiljøet har hatt noe å sette fingeren på. Hun har vist sine kvalifikasjoner som omsorgsperson ved fullt ut å mestre de særlige utfordringer som den eldste datterens sykdom har stilt henne overfor.

Det erkjennes at hennes psykiske tilstand kan skape vanskeligheter for henne dersom hun blir utsatt for stor påkjenning. Hun har imidlertid vist at hun selv har vært i stand til å erkjenne sitt behov for medisinsk hjelp i slike situasjoner. Dertil kommer at hun i det siste halvannet år i langt mindre grad enn tidligere har følt behov for slik bistand.

Hun er klar over at C har krav på et godt samvær med sin far, og at begge foreldre plikter å medvirke til dette. Man bør være varsom med ensidig å legge skylden for svikt på dette punkt på moren. Faren har bidratt til problemene, bl a ved uberettiget å holde C tilbake i flere uker under samvær i november måned 1993. Tross enkelte uregelmessigheter har faren hatt et relativt utstrakt samvær også etter at han flyttet til Tynset.

Totalt sett vil en overføring av omsorgen til faren innebære at man velger et dårligere omsorgsalternativ enn det nåværende. Man vil da skille C fra sin halvsøster og fjerne henne både fra den omsorgsperson som i dag står henne nærmest, og fra det kreative miljø som hun i dag føler seg trygg i. Samarbeidsproblemene i forbindelse med samvær vil sannsynligvis fortsatt være til stede selv om C flyttet til faren.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Romsdal herredsretts dom stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til at A for fremtiden skal ha den daglige omsorgen for datteren C. Retten har også denne gang funnet avgjørelsen meget vanskelig.

1. Lagmannsretten finner det riktig først å nevne de forhold som ble funnet å være avgjørende ved de tidligere rettslige behandlinger av saken.

Romsdal herredsrett fant ved sin første behandling av saken at begge foreldre var skikket til å ha den daglige omsorgen. Den ytre ramme for barnet ville være tilfredsstillende hva enten hun ble boende hos sin mor eller flyttet til sin far og farmor på Y. Avgjørende for herredsretten var at faren syntes å ha en større forståelse enn moren for at datteren hadde behov for best mulig kontakt med begge foreldrene. For herredsretten var den gang oppnevnt som sakkyndig spesialist i klinisk psykologi, Ivan Wågø. Herredsretten siterte følgende avsnitt fra Wågøs sakkyndige erklæring datert 7. mai 1992:

"Mor legger for dagen holdninger omkring betydninga av kontakt med far og fars familie som er bekymringsverdige. Det går dels på at det ikke er heldig for henne å være så mye sammen med dem, dels at C ikke har lyst eller at søstra savner henne slik.

Når hun blir bedt om å forklare denne situasjonen nærmere, trekker hun fram likt og ulikt, alvorlige og bagatellmessige ting hulter til bulter, og det er lett å få følelsen av av hun har en generell motvilje mot at det skal være noen kontakt med fars system. Far har ganske klart opplevd at hun saboterer avtalene fra rettsavgjørelsen i februar i år, ved å komme med særbetingelser for at samvær skal komme i stand. Hvis mor blir tilkjent hovedomsorgen er det derfor grunn til bekyming for hennes evne til å respektere Cs rett til samvær med fars system."

Den rettsavgjørelse som er nevnt i sitatet, er det rettsforlik om bl a samvær frem til hovedforhandlingen som ble inngått under saksforberedelsen for herredsretten i februar 1992.

Den sakkyndige gikk i sin erklæring inn for at moren fikk den daglige omsorgen "under forutsetning av at Cs rett til alminnelig samværsordning med sin farfamilie kan sikres". Herredsretten fant for sin del at man ikke kunne ha "tillit til at en hos mor kan forvente en holdningsendring i dette meget vesentlige spørsmål" og avsa dom for at faren skulle ha den daglige omsorgen.

Herredsrettens dom ble som nevnt av B anket til Frostating lagmannsrett. For lagmannsretten var i tillegg til Ivan Wågø også oppnevnt spesialist i klinisk psykologi, Marit Bruseth som sakkyndig. I felles uttalelse fra de sakkyndige datert 15. januar 1993 ble bl a gitt slik sammenfattende vurdering og konklusjon:

"Etter vår vurdering er det etablert ein positiv tilknytting mellom C og kvar av foreldrepartane.

Utfrå vårt kjennskap til dei, og situasjonen hos kvar av dei, synes omsorgssituasjonen for C å vere tilfredsstillande ivareteke både på Y og i X. Imidlertid vurderer vi det slik, sett frå barnets sin posisjon, at B framstår som den mest sentrale omsorgspersonen. A sin rolle i omsorgsfunksjonen er framleis mindre tydeleg og han synes meir å inneha ein sønnerolle i systemet der det er sannsynleg at andre vil overta store delar av omsorgsfunksjonen. Vi er i tvil om i kva grad A vil kunne kome i ein meir sentral omsorgsposisjon i forhold til C i tida framover. Og med tanke på ivaretaking av omsorgen for C i faren sitt miljø, vert forholdet mellom A og F av betydning. Vi opplever at det er vanskeleg å vurdere kva hald det er i dette forholdet, men det synes som mykje av omsorgen vil komme til å kvile på og vere avhengig av F. Dersom forholdet ikkje skulle bli varig, vil situasjonen vere at dei viktigaste omsorgspersonane på Y for C vert personer høgt opp i alder - og følgeleg med ein større risiko for at dei fell ifrå.

I forhold til B og til halvsøster si, D har C etablert eit nært og gjensidig godt forhold, og i miljøet i X er ho plassert i ein familiesituasjon der ho er godt tilpassa. Forholdet mellom B og E verkar stabilt og godt etablert. E synes å representere ein viktig støtteperson for B og ein tryggheit i miljøet for C. Imidlertid er familien hovudsakleg gjennom E og hans bakgrunn til slekt knytta til lokalmiljøet og utfrå at det tidlegare har vore flytting og skiftingar i parforhold for B sin del, er det også i denne sosiale situasjonen ein viss usikkerheit. Sett utfrå forhistoria til B har det vore ein del psykisk ustabilitet hos henne, men også i disse perioden er omsorgsevna vurdert som relativt intakt. Når det gjeld spørsmålet om samver, framviser B framleis problematiske holdninger.

Dette vert vurdert som urovekkande då vi ser det som teikn på at ho blander ihop sitt forhold til A og A sitt forhold til C.

Samla sett vurderar vi det slik, sett utfrå alle dei aktuelle forholda, at C no vil ha den beste omsorgssituasjonen hos B. Utfrå dette rår vil til at partane får delt foreldreansvar, den daglege omsorgen vert tillagd B og at A får vanleg samværsrett.

Utfrå erfaringane om korleis samværsordninga har fungert så langt, foreslår vi også at det vert utarbeidd ein detaljert sasmværsavtale mellom partane og at det vert utnemt ein nøytral kontaktperson som kan handheve avtalen; dvs. denne personen skal ha til oppgåve å passe at samversavtalen vert overhalden av begge foreldrepartane i tida framover. Denne personen, som bør vere ein fagperson, t.d. ein tilset ved Familievernkontoret i Molde, må A godkjenne.

Det å få inn ein nøytral tredje person ser vi som viktig, då vi vurderar det slik at A utfrå sin fungering vil ha spesielle vanskar med å takle B sin dirigerande måte å opptre på i forhold til samværsordninga."

Frostating lagmannsrett understreket i sin dom av 26. april 1993 at retten hadde funnet avgjørelsen meget tvilsom. Retten fant begge foreldrene skikket til å ha den daglige omsorgen. Det ble uttalt at C på en god måte hadde tilpasset seg familiesituasjonen hos moren i X, og at det ville være uheldig å flytte henne. Også forholdet til halvsøsteren D trakk i samme retning. I dommen nevnes at B har hatt flere kortvarige opphold på psykiatrisk institusjon, men at noen spesiell psykiatrisk sykdom ikke var konstatert.

Om den samlede foreldrekontakt bemerket lagmannsretten i dommen av 26. april 1993 at samværet etter herredsrettens dom fra sommeren året før hadde vært avviklet etter forutsetningene. Det blir nevnt at B under ankeforhandlingen hadde erklært at hun ville "gjøre sitt for at samvær med faren skal gå knirkefritt hvis hun får den daglige omsorg."

Lagmannsretten fant etter dette at det ville være best for C at hun bodde fast hos sin mor.

I november 1993 oppsto det en kritisk situasjon mellom partene i forbindelse med utøvelse av farens samværsrett. B ble den 31. oktober s.å. innskrevet ved psykiatrisk avdeling ved sykehuset i Molde, og C ble på kort varsel hentet av faren. Moren ble utskrevet 5. november 1993, men faren var usikker på situasjonen og holdt C tilbake. Første etter diverse henvendelser og etter kjennelse fra Nord-Østerdal namsrett brakte han datteren tilbake til moren i slutten av november. Det påfølgende julesamværet ble ikke gjennomført, og A opplevet etter dette samværssituasjonen som svært vanskelig. På denne bakgrunn reiste han endringssak ved stevning til Romsdal herredsrett den 3. mars 1994.

Romsdal herredsrett ga i dommen av 15. juli 1994 uttrykk for at det ikke forelå slike særlige grunner til å endre den tidligere avgjørelse om omsorg som nevnes i barneloven §39. Retten uttalte bl a at Bs psykiske plager ikke var av en slik art og hadde et slikt omfang at de ville "virke forstyrrende eller i vesentlig grad vanskeliggjøre mors evne til å dra omsorg for C". Herredsretten understreker avslutningsvis i dommen foreldrenes plikt til å sørge for at samværet med faren blir gjennomført på en positiv måte. I den forbindelse ble uttalt:

"Ikke minst må B unngå å belaste samværet med kontrollerende adferd overfor A og hans familie."

Under hovedforhandlingen for herredsretten inngikk partene rettsforlik om samværsretten til den av foreldrene som ikke ble tilkjent den daglige omsorgen. Forliket medførte en nøyaktig regulering, hvoretter det bl a skulle være samvær hver tredje helg. Samværet skulle starte ved overlevering av barnet på Dombås fredag kl 1800 og avsluttes ved tilbakelevering samme sted søndag kl 1800. Hver av foreldrene skulle være ansvarlig for transporten mellom Dombås og vedkommendes hjem. Forliket forutsatte at partene forut for hvert samvær hadde kontakt pr telefon.

2. Ankeforhandlingen for lagmannsretten i endringssaken har belyst at samværsordningen - til tross for denne nøyaktige regulering - på langt nær har fungert etter forutsetningene. A har funnet det nødvendig å gjøre relativt nøyaktige opptegnelser om de forutgående telefonsamtaler som har vært gjennomført og om tid og sted for de samvær som rent faktisk har funnet sted. Hensett til den betydning dette spørsmål rimeligvis er blitt tillagt for avgjørelsen av omsorgsspørsmålet, ser lagmannsretten ingen grunn til å kritisere ham for det. B har på sin side ikke vært i stand til å gi noen nevneverdig detaljert redegjørelse på dette punkt. I den grad det er blitt uregelmessigheter, skyldes dette etter hennes oppfatning at C har vært syk, at C ikke har villet reise til Tynset eller at faren bevisst har laget vanskeligheter i den hensikt å bruke dette som argument under rettssaken.

A har som nevnt detaljert gjort rede for samværsperiodene i de senere år. Lagmannsretten finner det unødvendig å gi noen omfattende beskrivelse av de ulike periodene og de uregelmessigheter som har oppstått. Men det avspeiler seg enkelte grunnleggende trekk som retten finner det riktig å gå noe nærmere inn på.

Fra lagmannsrettens dom våren 1993 og frem til Romsdal herredsretts dom sommeren 1994 har det vært gjennomført atskillige samvær, men likevel klart i et mindre antall enn det som ble bestemt av lagmannsretten. A flyttet til Tynset sommeren 1993, og den betydelige avstanden - ca 25 mil langs landeveien - kan nok gi noe av forklaringen på dette. Selv etter at A flyttet til Tynset har en del av samværene vært gjennomført på Y hos As mor. Tatt i betraktning at C fra tidligere har vært knyttet både til dette stedet og til sin farmor, er det vanskelig å se noe påfallende ved at A i en overgangsperiode - etter Cs og Bs ønske - har lagt samværene dit.

Som nevnt inngikk man under hovedforhandlingen for herredsretten i juli 1994 en ny samværsavtale som var bedre tilpasset den omstendighet at foreldrene nå bodde h h v i X ved Åndalsnes og på Tynset. Til tross for dette har det også senere vært betydelige uregelmessigheter. Når bortses fra at C rundt månedskiftet juli/august på morens sitt initiativ hadde en ekstra sommerferieuke hos faren, gikk det to måneder før det kom i stand noe regulært weekend-samvær. Også ved denne anledning ble samværet gjennomført på Y, og ved at C ble hentet hjemme i X av faren på veien dit. Høstferiesamværet tre uker senere ble gjennomført ved at faren på ny måtte hente C i X. Denne gang dro de tilbake til Tynset. Deretter gikk det seks uker før neste weekend-samvær. På ny ble C hentet hjemme, og samværet ble lagt til Y. Det ble så intet nytt samvær før i julen. Til tross for at A og hans ektefelle hadde planlagt å feire jul på Tynset, måtte de via X på ny dra til Y, hvor julen ble tilbragt hos As foreldre. Det neste weekend-samværet skjedde til regulær tid - medio januar - på Tynset. Men også ved denne anledning måtte faren dra helt til X for å hente datteren, som på hjemveien tok tog fra Dombås. Deretter ble det intet samvær før vinterferien den siste uke i februar, og stadig ved at A - etter en dags utsettelse - med bil måtte hente C i X og kjøre henne tilbake til Tynset.

Lagmannsretten legger til grunn at A i hele denne perioden har ønsket å gjennomføre samværene slik som de i detalj var avtalt gjennom rettsforliket sommeren 1994. Når dette ikke har latt seg gjøre, skyldes det etter det opplyste utelukkende omstendigheter av ulik karakter knyttet til situasjonen hjemme hos C. Dels har moren over telefon opplyst at C har vært syk, dels har hun ikke hatt lyst, dels har C bare hatt lyst til å dra til Y og dels har det vært diverse problemer knyttet til den transport til og fra Dombås som B selv var forpliktet til å stå for, begrunnet i vær- og føreforhold, mørketid osv. I den forbindelse bemerkes at både B og hennes samboer har førerkort.

Lagmannsretten finner bevist at i alle fall det vesentlige av de problemer som faren har opplevet i forbindelse med utøvelse av samværsretten, må kunne føres tilbake til B og hennes måte å opptre på. Det er ikke holdepunkter for å anta at C ikke har hatt lyst til å besøke sin far. Etter avhøret av B under ankeforhandlingen sitter lagmannsretten tilbake med et bestemt inntrykk av at hun har gjort svært lite for å forberede C på de samvær som var avtalt gjennom rettsforliket. I hvilken grad hun direkte har motarbeidet samværene, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til.

Også karakteren av samværene er - i alle fall i noen grad - blitt preget av Bs opptreden. Det synes på det rene at hun under Cs besøk hos sin far - antakelig gjennomsnittlig opp til flere ganger daglig - har tatt kontakt pr telefon for å snakke både med A, hans ektefelle og C. Samtalene har vel først og fremst dreiset seg om C, hva hun fikk lov til og ikke fikk lov til, påkledning, hvorledes hun hadde det, at moren savnet henne osv. Til dels skal samtalene ha utviklet seg i meget ubehagelig retning, iallfall sett med As øyne. Det er lett å forstå at også C må ha følt dette som en stor belastning.

3. Når saken denne gang på ny er brakt inn for lagmannsretten, er oppmerksomheten i sterkere grad enn ved de tidligere behandlinger for domstolene rettet mot Bs psykiske situasjon. Ut fra de opplysninger som nå foreligger, synes det på det rene at domstolene ved den opprinnelige behandling av omsorgsspørsmålet bare har hatt begrenset informasjon på dette punkt.

Det er nå fremlagt journaler for de innleggelser ved psykiatriske sykehus som har funnet sted fra og med sommeren 1991. På dette tidspunkt ble B for 18. gang innskrevet ved psykiatrisk institusjon og denne gang for et 10 dagers opphold. C bodde som tidligere nevnt på denne tiden fortsatt hos sin farmor og far. Ved denne innleggelsen hadde B utviklet angst og var redd for å bryte sammen. Den umiddelbare årsak synes å være diverse belastninger knyttet til hennes arbeidssituasjon og til samboeren og personer i den nære familie.

Ved den neste innleggelse i november 1992 er angitt at hun følte økende angst, at hun ikke orket å være alene, at hun følte seg svært sliten og at hun hadde ulike kroppslige plager som hun var redd var symptomer på en alvorlig sykdom. Et halvt år senere har hun et nytt 10 dagers opphold, stadig forårsaket av økende angst og somatiske plager som bekymret henne sterkt. Oppholdet ble lengre enn beregnet som følge av en episode "hvor pas. i sin panikkangst blir psykotisk".

I månedsskiftet oktober/november 1993 legges hun så på nytt inn for et 5 dagers opphold. Denne gang synes imidlertid hennes plager i det vesentlige å være av somatisk art, med smerter og forkalkninger i en skulder. Hun ble utskrevet til sitt hjem den 5. november, og har senere ikke hatt sykehusopphold.

Overlege og sjefspsykiater Jarl Vaadal har fulgt Bs utvikling i det vesentlige av de rundt 20 år som hun har vært i kontakt med det psykiske helsevern. Vaadal har poengtert at de senere års opphold ved psykiatrisk avdeling har vært kortvarige. Hennes diagnose er "borderline" - ustabil personlighetsforstyrrelse. Det har skjedd en modning hos henne som har gitt henne erfaring i selv å mestre de problemer som oppstår. Dette er ikke helt uvanlig hos unge kvinner som får denne diagnosen. Det har etter overlege Vaadals oppfatning ikke vært grunnlag for å diskvalifisere B som omsorgsperson i forhold til mindreårige barn. Hennes psykiske tilstand er ikke til hinder for at hun kan ivareta omsorgen på en rimelig bra måte.

Psykolog Arvid Solli har - på samme måte som for herredsretten - som oppnevnt sakkyndig bl a på bakgrunn av hjemmebesøk hos B, uttalt seg om hennes evne til å ha omsorgen for C. Solli har i sin forklaring under ankeforhandlingen fremholdt at hun nå virker roligere enn ved det besøk han hadde forut for hovedforhandlingen i herredsretten, og at han ser en bedring i hennes psykiske tilstand og væremåte siden da. Dette kan skyldes at hun nå er kommet inn i en mer stabil livssituasjon. Han oppfatter C som en kvikk jente med en god observasjonsevne og et godt språk. Forholdet mellom C og moren synes å være slik som det skal. Det ytre miljø og den daglige omsorg beskrives som god.

De opplysninger som psykolog Solli har gitt om omsorgen, støttes av de forklaringer som er gitt av avdelingsledere på den barnehagen som C har gått på og av hennes lærer.

Avdelingsoverlege Gyrid Gylseth har som nevnt fulgt forhandlingene for lagmannsretten som sakkyndig vitne. Hun har i tillegg hatt tilgang til det dokumentmateriale som er fremlagt i saken. Gylseth har vært spesialist i barne- og ungdomspsykiatri siden 1974.

Hun har i sin muntlige redegjørelse avslutningsvis under bevisførselen pekt på at B i sine svar hadde lett for å bli vag, unnvikende og benektende, og uten tidsperspektiver. Svarene ble også lett preget av hennes egne følelser og ble ofte liggende på siden av de aktuelle tema. Det kan her tilføyes at lagmannsretten ble sittende tilbake med noe av det samme inntrykk.

Avdelingsoverlege Gylseth har fremhevet at symptomene hos personer med diagnosen "borderline" bl a kan være at mellommenneskelige forhold oppleves som lett kaotiske og skiftende og at forståelse for helheten mangler. Man har vanskeligheter med å se konsekvensene av egne handlinger og utsagn og vil lett gi uttrykk for forskjellige oppfatninger, alt avhengig av situasjonen. Kritikk fører lett til at man skyver ansvaret over på andre. I en truet situasjon har man vanskeligheter med å kontrollere impulsene.

En mor med denne diagnosen vil ved utøvelse av omsorgen for barn lett kunne opparbeide en binding med uklare bånd. Når barnet begynner å bli selvstendig, vil løsrivelsen lett bli oppfattet som en trusel. Dette vil kunne føre til at barnet kan gli over en rolle som omsorgsperson for moren. En passiv eller fraværende far vil kunne forsterke denne uheldige utviklingen. Avdelingsoverlege Gylseth har i den forbindelse opplyst at mange av de barn som man har til behandling i barne- og ungdomspsykiatrien har foreldre med diagnosen "borderline".

4. Lagmannsretten konstaterer at A påberoper seg flere "særlige grunner" - jf barneloven §39 annet ledd - når han nå krever endret den rettslige avgjørelse av omsorgsspørsmålet som ble tatt ved Frostating lagmannsretts dom av 26. april 1993. Det spørsmål lagmannsretten etter dette skal ta standpunkt til er om det - når de grunner som faren påberoper seg tas i betraktning - vil være best for C å bo hos sin far i fremtiden.

C har siden sommeren 1991 bodd hos sin mor i X. Lagmannsretten legger til grunn at hun gjennom morens daglige omsorg i denne perioden er nærmest knyttet til henne. Selv om C også har god kontakt med sin far og etter hvert er blitt kjent i farens nærmiljø på Tynset, bør en flytting fra moren til faren i en slik situasjon ikke skje uten at det er forhold som med noen vekt taler for at det for fremtiden vil være best for C å bo hos faren. Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at dette er tilfelle i den foreliggende sak.

For det første finner retten det riktig å legge betydelig vekt på de forhold vedrørende gjennomføringen av samværsordningen som det i det foregående er redegjort for foran under pkt 2. Det vises til Høyesteretts dom i Rt-1982-116. Det må her påpekes at B gjennom de tidligere rettsforhandlinger og dommer har fått klar beskjed om at disse forhold var av vesentlig betydning når omsorgsspørsmålet skulle avgjøres. Det vises til den redegjørelse omkring de forutgående rettsavgjørelser som lagmannsretten har gitt ovenfor under pkt 1. Til tross for dette har problemene rundt utøvelsen av samværsretten fortsatt. Det ser ikke ut til at B er i stand til å ta konsekvensen av de klare advarsler som ligger i uttalelsene i de tidligere rettsavgjørelsene. Lagmannsretten antar at dette kan ha sammenheng med hennes psykiske tilstand.

For det annet kan retten vanskelig se bort fra at Bs psykiske tilstand er en omstendighet som i fremtiden vil kunne skape problemer for C. Dette til tross for at det ikke er holdepunkter for at dette frem til i dag kan ha virket negativt inn på henne. Her må dog som nevnt eventuelt tas en reservasjon for samværsproblemene.

Ut fra den bevisførsel som har funnet sted, er det slik lagmannsretten ser det bare tale om en risiko. Det er ikke mulig å ha noen særlig sikker oppfatning av sannsynligheten for at de nevnte særegenheter ved morens psykiske tilstand i fremtiden vil kunne prege datteren på en uheldig måte, dersom hun fortsatt skulle bli boende i X. Men med de skadevirkninger som det i uheldigste fall kan bli tale om, vil selv en mindre risiko være et moment som nødvendigvis må telle med når de to omsorgsalternativene skal veies mot hverandre. Slik lagmannsretten ser saken, er det her tale om en risiko som det dessverre ikke kan være riktig å se bort fra.

Samlet har de to foran nevnte forhold en slik vekt at de mer enn veier opp den usikkerhet som det alltid vil ligge i et miljøskifte.

Når det gjelder de øvrige momenter i saken, er retten kommet til at ingen av disse kan være avgjørende.

A arbeider som sykehusfarmasøyt ved Tynset sykehus. Han har ikke full stilling, og vil såvidt retten forstår i alle fall i noen grad kunne få tilpasset sin arbeidstid til omsorgsoppgavene. Når A nå får den daglige omsorgen, legger lagmannsretten til grunn at han selv vil spille en mer sentral rolle enn det inntrykk man får ved den uttalelse som er gitt i den foran siterte erklæring av 15. januar 1993. Det bemerkes at situasjonen for A nå er vesentlig annerledes enn da han bodde sammen med sine foreldre på Y. Hans ektefelle arbeider som apotektekniker. B er nå 100% uføretrygdet. Hennes samboer har arbeide som bilmekaniker på Åndalsnes, men er nå sykemeldt.

C mister den daglige kontakten med halvsøsteren D. Men aldersforskjellen er stor - 6 1/2 år og ikke 3 år som nevnt i lagmannsrettens dom av 26. april 1993 - og D går nå i sitt 16. år. Etter de opplysninger som foreligger, er både nærmiljøet i X og på Tynset vel egnet for barn og ungdom. Kjernefamilien i X synes å ha en nokså begrenset sosialt nettverk rundt seg, mens dette nok er noe mer mangfoldig på Tynset. Retten har fått et meget godt inntrykk av farens nye ektefelle. Hun er barnløs og er født i 1947. Faren har ikke andre barn. På dette punkt hefter det noe større usikkerhet ved morens samboer, som ikke har vært ført som vitne under noen av rettsforhandlingene. Tidligere skal han hatt et betydelig alkoholforbruk. Etter to kortere perioder i påsken 1993 og i sommerferien samme år skal det senere etter det opplyste ikke ha vært problemer.

Spesielt skal nevnes at B har rettet bebreidelser mot A for at han holdt C tilbake i november 1993, etter at hun var kommet tilbake fra sykehusoppholdet. Lagmannsretten legger til grunn at dette hadde sin årsak i at han var usikker på situasjonen i hjemmet i X, og at han kun hadde datterens interesser for øyet. Retten vil likevel bemerke at det i denne situasjon fremsto som lite skjønnsomt å ta spørsmålet om situasjonen i hjemmet opp pr brev til det stedlige sosialkontor, all den stund det naturlig kunne vært avklart pr telefon med B selv og med de fagpersoner som hun eventuelt kunne henvise til.

Avslutningsvis nevnes at partene under ankeforhandlingen for lagmannsretten har justert samværsavtalen. Tatt i betraktning avstanden mellom de to hjemmene, er weekendsamværet redusert til en dag måneden og knyttet til den første fredag i hver måned, dog slik at det ikke skal være slikt samvær i januar, juli og august. I tillegg kommer så samvær i tilknytning til skoleferiene.

Saken har som nevnt frembudt stor tvil, og saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd. Det er ingen grunn til å gjøre noen endring i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A skal ha den daglige omsorgen for datteren C født xx.xx.1987.

2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.