LF-1994-62

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-10-17
Publisert:	LF-1994-00062
Stikkord:	Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Inderøy herredsrett nr. 92-633 - Frostating lagmannsrett LF-1994-00062 A.
Parter:	Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Christensen, 7700 Steinkjer). Motpart: Vesta Forsikring AS, 5020 Bergen (Prosessfullmektig: Advokat Knut Søraas, 5020 Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann, 2 meddommere - Mindretall: Lagdommer Aage Rundberget. Ekstraordinær lagdommer Morten Gunnes
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §272, §278, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §19

Saken gjelder spørsmål om en husbrann er påtent, og slik at forsikringsselskapet er fritatt for å foreta erstatningsoppgjør, jf forsikringsavtaleloven av 1930 §18, §19.

A er født i 1931 og hustruen B i 1940. De giftet seg i 1959 og har felleseie. I 1975 kjøpte de gnr *** bnr * festenr * med et større hus på X i Y. Huset var oppført under siste verdenskrig av tyskerne og ble brukt til forlegning.

A, som er utdannet byggmester, pusset opp huset og innredet det med flere leiligheter/hybler. Dette skjedde i hovedsak i perioden 1975-80. A har vært rullestolbruker siden 1970-tallet.

I november 1990 var ekteparets fire barn flyttet hjemmefra. A og B bodde i hovedleiligheten i 1. etasje. I en hybel i samme etasje bodde leieboer C. 2. etasje med to leiligheter sto ubebodd, likeså 3. etasje med to hybler.

Om morgenen 7. november 1990 var det brann i huset. A, B og C kom seg ut og brannvesenet ble tilkalt. Det stedlige frivillige brannkorps rykket ut etter alarm kl 0811. Brannkorpset i Y ble varslet kl 0823 og ankom tre kvarter senere.

Huset ble totaltskadet. Store deler av 3. etasje ble utbrent, dessuten brant det i nordgavlvegg og i tak i vindfang, samt i vegg og tak i tilbygg i 1. etasje.

Huset var villaforsikret i Skadeforsikringsselskapet Vesta AS, nå Vesta Forsikring AS.

I ettertid oppsto uenighet om brannens arnested og årsak. A/B mente at brannen var forårsaket av feil i det elektriske anlegg i vindfang/tilbygg i 1. etasje. Forsikringsselskapet bestred ansvar idet det mente at A og/eller B hadde påsatt brannen i 3. etasje.

Statsadvokatene i Trondheim uttok 22. oktober 1991 tiltalebeslutning mot A for forsikringsbedrageri etter straffeloven §272 første ledd 1. punktum og §278 annet ledd jf første ledd. Ved dom avsagt av Inderøy herredsrett 15. mai 1992 ble A enstemmig frifunnet.

Den 20. november 1992 uttok A stevning til Inderøy herredsrett mot Vesta og nedla under hovedforhandlingen slik påstand, etter at også B var trukket inn i saken:

"1. Skadeforsikringselskapet Vesta AS dømmes til å utbetale erstatning for de tap/skader som ble påført ved brann i eiendommen gnr. *** bnr. *, festenr. *, i Y kommune til A og B i h.h.t. forsikringsvilkårene.

2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger."

Vesta tok til motmæle.

Inderøy herredsrett med herredsrettsdommer Rolf Karset som settedommer avsa dom 15. oktober 1993 med slik domsslutning:

"1. Vesta Forsikring AS frifinnes.

2. A og B tilpliktes in solidum innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å erstatte Vesta Forsikring AS sakens omkostninger med kr 96.150,- - nittisekstusenenhundredeogfemtikroner-."

A/B har i rett tid anket dommen til Frostating lagmannsrett. Etter deres begjæring ble retten satt med to fagkyndige meddommere og retten oppnevnte overingeniør Einar Nyberg og brannmester Trond Sivertsen. Ankeforhandling fant sted i Trondheim 27.-30. september 1994. Retten mottok forklaringer fra A, B og 18 vitner. Vitnene Kibsgaard, Griegel, Lene Jakobsen og Havik ble avhørt ved telefonavhør.

For herredsretten var det fra Vesta påberopt to grunnlag for at selskapet skulle fritas for å foreta forsikringsoppgjør. Det ene var A/Bs forsettlige fremkallelse av forsikringstilfellet. Det andre var svik ved skadeoppgaver for løsøre. Sistnevnte grunnlag er frafalt for lagmannsretten. Privatengasjert sakkyndig Havik har fremlagt en del fotos for lagmannsretten. For øvrig står saken i vesentlig samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

A/B anfører i det vesentlige:

Utgangspunktet etter en brann er at forsikringstaker har krav på forsikringsutbetaling med mindre selskapet godtgjør forsikringssvik. Det er altså Vesta som må bevise/sannsynliggjøre at A og/eller B har tent på huset.

Vesta har tvilsrisikoen. Det stilles strenge krav til bevis - man må klart sannsynliggjøre ildspåsettelse, jf Rt-1990-1082.

Hovedspørsmålet er hvor brannen startet. Såfremt arnestedet ikke er 3. etasje, er det ikke grunnlag for å gi Vesta medhold.

Sivilingeniør Havik har redegjort for sannsynlig brannutvikling. Teknisk sjef/brannsjef Bardal har forklart at man merket tidlig varme i veggfeltet mellom 1. og 3. etasje. Brann, herunder gasser, sprer seg lettest oppover. Vindforholdene den 7. november 1990 tilsa også at brannen gikk opp i huset, og at himlingen over 3. etasje ble overtent.

Følgelig må brannårsaken være feil i elektrisk anlegg i 1. etasje. Det har etter all sannsynlighet oppstått en ulmebrann i taket over vindfang/tilbygg. Brannen har så spredt seg oppover i nordgavlveggen, opp i himlingen i 3. etasje og derfra ned i rommet - mellomloftet - hvor man har funnet rester av en plastkanne.

Havik har foretatt grundige undersøkelser. Han er en erfaren bygningskyndig konsulent med faglig integritet.

Deler av det elektriske anlegg i vindfanget i 1. etasje - koblingsboks /lysarmatur/ca 1 meter ledning - er fjernet. Det er sannsynlig at disse deler ville vist feil ved anlegget.

I 3. etasje har man på den annen side ikke funnet tennmekanismer el.l. Restene av plastkannen på gulvet er ikke tilstrekkelig bevis.

Brannvesenet mener at brannen oppsto ca kl 0700. A hørte smell i eternittplatene på taket, samtidig som røkvarsler ljomet ca kl 0730. Dette underbygger Haviks forklaring på brannutviklingen.

Vestas teori om at det er laget bål rundt plastkannen i 3. etasje, er forbundet med mye usikkerhet. Ufordelaktige forklaringer fra tidligere leieboere hos A er i strid med bl.a. legenes vurderinger. A sitter i rullestol, kan ikke gå, og er sterkt plaget av astma. Det er urealistisk at han har krøpet opp to trapper og arrangert brannen. De aktuelle leieboerne er upålitelige personer og har motiv for å lyve.

A hadde for øvrig en telefonsamtale med datteren D i Oslo mellom kl 0700 og kl 0730 på skadedagen. A var helt normal/uopphisset under samtalen.

Ellers var det ingen grunn for A til å gjøre det hele så vanskelig hvis han først ville tenne fyr på huset. Da var det mer naturlig med et arnested i 1. etasje.

Konklusjonen blir at arnestedet for brannen ikke er tilstrekkelig klarlagt, heller ikke brannårsaken. Det må fremheves at ikke alt elektrisk anlegg er undersøkt i ettertid, og gjennom forklaringene i retten er det oppstått tvil om hvilken rolle elektriske ledninger, håndlampe og stråleovn kan ha spilt.

A trivdes i huset, hadde orden på sin økonomi frem til brannen, og heller ikke andre grunner taler for at han skulle sette fyr på sitt eget hus.

A/B har nedlagt slik påstand:

"1. Vesta Forsikring AS dømmes til å utbetale erstatning for de tap/skader som ble påført ved brannen i eiendommen gnr. ***, bnr. *, festenr. *, i Y kommune til A og B i henhold til forsikringsvilkårene.

2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten."

Vesta hevder at selskapet må fritas for å foreta forsikringsutbetaling. Hjemmel for dette er forsikringsavtaleloven av 1930 §18 og §19 og rettspraksis, særlig Rt-1985-211, Rt-1987-657 og Rt-1990-1082.

Det erkjennes at selskapet har en bevisføringsplikt. Men hvis det etter bevisføringen ikke fremstår annen rimelig forklaring på brannen enn at A og/eller B har påtent brannen, da må det være nok til å gi Vesta medhold.

Rene teoretiske betraktninger om brannårsak kan ikke være nok. Man må kreve objektive konkrete bevis for å slutte at brannen begynte andre steder enn i 3. etasje. Man kan ikke lete etter teorier/faktorer som er uforenlige med foreliggende funn.

Brannen startet i mellomloftet i 3. etasje. A, som sitter i rullestol, har med det søkt å skaffe seg et alibi. Han har skapt avstand mellom seg selv om brannen og satset på at det brannen ikke ødela, ville brannfolkene ødelegge.

Da brannmennene kom, brant det i 3. etasje. Brannen i 1. etasje ble oppdaget betydelig senere. Kl 0945 satt to brannmenn på taket av tilbygget og merket ingen varme nedenfra. Fotos viser flammer på taket i 3. etasje, men ingen damp eller flamme fra taket i 1. etasje. Brannen i 1. etasje ble man oppmerksom på etter at slukkingen i 3. etasje var avsluttet. Gripp hadde tatt av seg røkdykkerutstyret og sto utenfor huset på det tidspunktet.

Arnestedet var plastkannen i mellomloftet i 3. etasje der man har funnet bl.a. bensinrester. Funnene, herunder restene av plastkannen og branngropen i teppet på gulvet, må stamme fra innledningen til brannen. Hvis vindfanget i 1. etasje var arnestedet, hadde det vært mye mer utbrent der. Bjelkelaget var dessuten ikke brent fra undersiden.

De sakkyndige vitnene Henriksen og Conradi har vært klare i sin konklusjon om at det hele startet oppe, og at brannen nede var en sekundærbrann.

Røk som plutselig kom veltende nedover trappen må ha kommet fra en eksplosjonsartet brann fra en plastkanne inneholdende bensin. Kannen er det skjebnesvangre bevis i saken. Det hele peker sterkt i en retning - at det ble laget et bål.

Det sakkyndige vitnet Havik er sivilingeniør/bygningskyndig, men mangler brannfaglig bakgrunn.

A kunne komme seg opp trappene ved egen hjelp. Leieboere har sett og hørt ham gjøre det tidligere. Det er mindre vesentlig om han brukte 15 minutter eller 30 minutter på hver trapp. Han hadde god tid frem mot morgenen.

Leieboere har forklart at de ble tilbudt beløp på kr 100.000,- og mer for å sette fyr på huset. A satset da på at de var innflyttere i bygden og "sosialt klientell".

Det er ikke noe som tyder på at utenforstående var innom huset før brannen. A hadde låsemani. Utgangsdørene var låst om natten. Morgenkvisten er heller ikke tidspunktet for å ta seg inn i andres hus.

Ildspåsettelsen må være foretatt av A og B, en av de to, eller begge. Reglene om identifikasjon medfører at de uansett taper erstatning.

Alle bevis peker entydig på brannstiftelse. A hadde motiv. Økonomien var dårlig og han ønsket seg bort fra huset.

Vesta har nedlagt slik påstand:

"1. Inderøy herredsretts om i sak nr 633/92 A stadfestes.

2. Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

Partene er enige om at forsikringsavtaleloven av 1930 må legges til grunn i henhold til de generelle polisevilkår som gjaldt på skadetidspunktet. Videre er de enige om at A som sikret, ikke har noe krav mot selskapet såfremt han har fremkalt forsikringstilfellet forsettlig, jf lovens §18. Partene er også innforstått med at det samme gjelder hvis B har fremkalt brannen, jf identifikasjonsregelen i §19 tredje ledd.

I rettspraksis er det stilt strenge beviskrav i saker der forsikringsselskaper har påberopt seg §18 og §19. Det må foreligge en "sterk overvekt av sannsynlighet" for at huseieren har forårsaket brannen. Det må ikke være "annen rimelig forklaring" på brannen. Men selv om det kreves "en klar sannsynlighetsovervekt", må det ikke stilles så strenge krav at det i praksis nærmest utelukker anvendelse av forsikringsavtaleloven §18 første ledd. Lagmannsretten viser til dommer inntatt i Rt-1985-211, Rt-1987-657 og Rt-1990-1082.

Det er ikke avgjørende at A ble frifunnet i straffesaken etter brannen. Selv om beviskravene er strenge i forsikringssakene, er de likevel ikke så strenge som i straffesaker. Lagmannsretten har foretatt en selvstendig vurdering av saksforholdet på grunnlag av fire dagers ankeforhandling med omfattende dokumentasjon og forklaringer fra parter og 18 vitner.

Etter dette er lagmannsrettens flertall, lagdommer Mats Stensrud og 2 meddommere, kommet til samme resultat som herredsretten.

Saken - slik den står for lagmannsretten - reiser to hovedspørsmål: Hvor startet brannen og hva var årsaken.

Flertallet finner bevist at brannen startet i 3. etasje og kan for så vidt slutte seg til herredsrettens innledende bemerkninger:

"Retten legger vesentlig vekt på observasjonene til de brannfolkene som først kom til stedet. På det tidspunktet brant det allerede på taket i husets 3. etasje, mens det overhodet ikke ble registrert noen ild eller røykutvikling fra tilbygget. Flere av brannfolkene befant seg også en tid oppe på taket i tilbygget mens de sprøytet vann mot brannen i 3. etasje, og da uten å legge merke til en eventuell brann i tilbygget.

Retten legger til grunn et tidsperspektiv på i alle fall to timer fra brannfolkene kom til stede og til brannen i tilbygget ble oppdaget.

Rent praktisk lå også forholdene vel til rette for at brannen kunne spre seg fra 3. etasje og ned til tilbygget. Ytterveggen på huset var i sin tid blitt restaurert og i den forbindelse kledd med bølgeblikkplater. Før platene ble satt på var overliggerne ("påbordene") i den tidligere panelveggen tatt bort. Dette resulterte i åpne spalter i veggen hvor gnister etter gjennombrenning av veggen i 3. etasje fritt kunne passere langt nedover inni veggen på sin ferd mot 1. etasje."

De privatengasjerte sakkyndige, konsulent Finn Henriksen og Trygve Conradi, har ikke vært i tvil om at arnestedet var i 3. etasje. Henriksen har vært i politiet 1952-1965 og senere 23 år i Kripos, med brannetterforskning som spesialitet. Conradi er sivilingeniør og har i 15 år arbeidet som branningeniør/brannsjef. Henriksen har besiktiget brannruinen på X sammen med en erfaren kollega Anders Ree og to inspektører fra Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk.

Henriksen har forklart i retten at han i denne saken har hatt et relativt godt grunnlag for sin konklusjon i forhold de mange saker han ellers vurderer.

Vesentlig i brannbildet er de funn som ble gjort på gulvet i mellomloftet i 3. etasje: En nedsmeltet plastkanne med delvis leselig etikett "......... 1 Årsolje ...... OW-40", rester av filt, vevnad, plastfolie mv og en etikett med teksten "Ajungilak" som var smeltet inn i plastkannen. Analyse fra Senter for Industriforskning 6. februar 1991 viser at prøver av brannrestene var forenlige med "kromatogram" av bensin. Henriksen og Conradi har konkludert med at det er laget et bål rundt plastkannen, med bensin og stoff/vevnad, herunder et fiberprodukt - sovepose, dyne e l - fra "Ajungilak". Plastkannen må være brent ned på et tidlig stadium. Fra kannen fant man en "branngrop" i gulvteppet bort til en sofa i det nordvestlige hjørnet av mellomloftet. Kannen og gropen var brent før himlingen og takbjelker som senere falt ned som brannrester og la seg som et 20-30 cm høyt dekke over gulvteppe, kannen, en håndlampe ved siden av m.m.

Det var angivelig montert røkvarslere i hver etasje i huset og i brannvesenets rapport er det avmerket at brannvarsler virket. Det er imidlertid ikke klarlagt om røkvarsleren i 3. etasje virket. A har uttalt at han ble klar over brannen ca kl 0730 da røkvarsler ljomet, samtidig som taket over 3. etasje var så oppvarmet at det smalt i eternittplatene der. Flertallet finner det sannsynlig at brannen utviklet seg oppe før røk trengte ned og utløste brannvarsler i 1. eller 2. etasje.

Flertallet finner det videre sannsynlig at brannen startet på et tidligere stadium og at den spredte seg fra et bål rundt plastkannen i retning nordgavlvegg, opp i himling i 3. etasje og inn i selv nordgavlveggen. Derfra har gnister og gasser gått ned i hulrommene i ytterveggen, ned i yttervegg i 2. etasje og videre ned i tak i 1. etasje/vindfang og tak over tilbygg. Her nede har det utviklet seg en ulmebrann - en sekundærbrann - som pågikk i flere timer.

I taket nede brant det, stort sett på oversiden av bjelkelag og isolasjon. Den nedre del av bjelkelag og himling ble ikke brannskadet. Riktignok har man ikke bevart koblingsboks, takarmatur og ca 1 m ledning fra vindfanget, men for øvrig er det elektriske anlegget gjennomgått såvel nede i inngangspartiet som oppe i 3. etasje, og det er overhodet ikke funnet tegn på feil. Ledninger og plastrør er i det store og hele uskadd. Det er etter flertallets oppfatning ikke sannsynlig at brannen har startet i det elektriske anlegget - i koblingsboks, lysarmatur eller fjernet ledningsstump - og at den derfra har spredt seg opp i tak, nordgavlvegg og til 3. etasje. I så fall ville brannen nede vært oppdaget på et langt tidligere tidspunkt, og man måtte påregne at himling, underside av bjelkelag og ledningsnett ville vært betydelig skadet.

Neste spørsmål er hvem som tente bålbrannen i 3. etasje.

B var i 3. etasje dagen før brannen. Ekteparet har ikke registrert gjester i huset - budne eller ubudne - det siste døgnet. Begge ektefeller har forklart at utgangsdører var låst om natten - A hadde "låsemani". C var en eldre dame, som døde før forsikringssaken kom opp for retten. Det har overhodet ikke vært reist mistanke mot henne. Ellers oppholdt bare A og B seg i huset.

B har forklart at hun la seg til vanlig tid, rundt kl 2300, den 6. november. Hun våknet ikke før A ropte fra soveromsdøren at det var brann, ca kl 0730 den 7. november. Hun fikk på seg klær i all hast og hjalp C ut av huset. B har forklart at hun sover meget tungt, og at hun ikke merker om A står opp, selv om de deler soverom. Han er selvhjulpen om morgenen, kler på seg selv og kommer seg opp i rullestolen.

Strengt tatt er det ikke avgjørende om brannen var påtent av A eller B, eller begge sammen. Etter bevisførselen finner imidlertid lagmannsrettens flertall med sterk overvekt av sannsynlighet at A var gjerningsmannen.

Han har innrømmet at han senest sommeren 1990 ved egen hjelp kom seg opp til 2. etasje, selv om han ellers er rullestolbruker, og altså måtte løfte seg opp trinn for trinn. Legene betviler ikke at A kan komme seg opp trapper på denne måten, men de er noe usikre på i hvilket tempo. Tidligere leieboere har forklart at han frem mot sommeren 1990 var flere ganger i 2. etasje, og de mener også å ha hørt at han på tilsvarende måte har kommet seg opp i 3. etasje. Det var lytt i huset.

Flertallet legger til grunn at A har hatt natten til disposisjon. Etter som leieboerne i 2. etasje var flyttet, kunne han ugenert slite seg opp de to trappene til mellomloftet og deretter ned igjen. Det er ikke nødvendig for retten å ta stilling til om han brukte 15 minutter eller 30 minutter eller mer pr trapp. Etter forklaringene fra legene og de tidligere leieboerne, har ikke flertallet funnet det tvilsomt at A, til tross for sitt handicap, gjennomførte anstrengelsene alene. I 3. etasje, like inn for trappen, lå ledningen til håndlampen som kunne tennes ved å stikke støbsel i stikkontakt der. Lampen var oppstilt slik at den ga arbeidslys der bålet ble dannet med plastkanne, stoff/vednad, "Ajungilak"-produktet og bensin.

Som de sakkyndige Henriksen og Conradi, slutter også lagmannsrettens flertall at det er brukt en enkel forsinkelsesmekanisme som et talglys el.l. Det setter ikke spor. På denne måte beregnet A selv tid nok til å komme seg ned i 1. etasje igjen etter påtenning.

Han har således skapt avstand mellom seg selv og brannen, og prøvd å bruke sitt handicap som alibi.

Det kan tilføyes at A hadde motiv for ildspåsettelse. Ekteparets fire barn var blitt voksne, og hadde flyttet hjemmefra. Det var løpende problemer med å skaffe leieboere, og den senere tid hadde de hatt sosialklientell med fyll og spetakkel ukentlig. Leieboer E ble angivelig flere ganger satt i fyllearresten. Leieboer F ble straffet for voldtekt begått i huset. A ønsket seg en mindre bolig hvor de var uavhengige av leieboere.

Mot november 1990 var det bare en leieboer igjen, fru C som betalte ca kr 2.000,- pr måned. Boligen var forsikret for ca 1,7 mill. kr A hadde en gjeld på nesten 1 million kr, og bare renteutgiftene utgjorde kr 157.599,- i 1988, kr 149.091,- i 1989 og kr 154.447,- i 1990. A var uføretrygdet. B arbeidet som hjemmehjelp på deltid. De trengte inntekter av husleie for å greie sine økonomiske forpliktelser.

Etter dette konkluderer flertallet med at brannen ikke kan ha noen annen rimelig forklaring enn påtenning i 3. etasje. Videre er flertallet kommet til at det er en klar sannsynlighetsovervekt for at A tente på.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Aage Rundberget og ekstraordinær lagdommer Morten Gunnes, finner i likhet med flertallet at et avgjørende spørsmål i saken er hvor brannen startet.

Mindretallet er ikke overbevist av de førte bevis om at brannen må ha startet i 3. etasje. Den forklaring på utviklingen i brannen som privatengasjert sakkyndig Havik har gitt, synes for mindretallet like rimelig - og når værforholdene tas i betraktning som mer rimelige - enn de andre sakkyndiges teorier.

Havik mener brannen må ha startet som en ulmebrann inne i bjelkelaget mellom 1. og 2. etasje i vindfanget. På grunn av svært liten surstofftilførsel har denne brannen ulmet lenge. Branngasser har spredt seg i hulrom mellom himling i 1. etasje og gulv i 2 etasje og videre langs rør for skjult elektrisk anlegg ut i uisolert hulrom i nordveggen. Her har gassene og varmen spredt seg oppover til den nådde taksperrene helt oppe under eternitt-taket. Taksperrer og taktro ble raskt overtent når brannen nådde så langt fordi den på grunn av nordlig kuling fikk rikelig tilførsel av oksygen. Dette er forklaringen på at den nordligste delen av huset er mest utbrent. Det var der brannen først fikk skikkelig tak. Havik mener det er ulogisk at den nordligste delen av huset er mest utbrent dersom brannen har startet med et bål midt i huset i 3 etasje. Med en gang brannen var kommet igjennom den innvendige kledning i midtrommet, ville den vanskelig kunne bredd seg med vinden. På grunn av den sterke nordlige vinden skulle den sørligste delen av huset ha vært mest utbrent med arnested midt i 3. etasje.

Mindretallet finner at Haviks resonnement har de beste grunner for seg. Mindretallet har også merket seg bildene av de kraftige, forkullede innvendige bjelker i gulvet og veggen mellom 1. og 2. etasje. Disse bildene underbygger at en ulmebrann med lite surstofftilførsel må ha pågått i mange timer i det området. Den brannen kan ha vart mye lengre enn brannen på toppen av huset.

Mindretallet finner ikke å kunne se bort fra at brannen har startet på grunn av feil i det elektriske anlegget i vindfanget. Deler av opplegget er borte og er derfor ikke blitt undersøkt. Mindretallet finner det ikke usannsynlig at armatur og noe ledning er blitt kastet nettopp fordi det var helt ødelagt.

Mindretallet går ikke nærmere inn i vurderingen av de andre bevis i saken bortsett fra at mindretallet vil bemerke at det heller ikke kan avvises som usannsynlig at den ankende part kan ha oppbevart malingskoster satt i bensin eller bensinblanding i en avskåret plastkanne på loftet, noe som både A og B mener har skjedd. Den som har satt kostene der, kan også ha sølt bensin på teppet. Det kan derfor finnes en annen forklaring på funnet av kannerestene og bensinspor oppe i 3. etasje enn hva flertallet har lagt til grunn.

Slik mindretallet vurderer bevisene foreligger det "en annen rimelig forklaring på brannen" enn at den er påtent. Vesta har ikke ført slikt bevis som rettspraksis krever for at selskapet kan frifinnes fra å foreta forsikringsutbetaling. Mindretallet er kommet til at den ankende parts påstand må bli å ta til følge.

Anken har ikke ført frem. Under henvisning til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finner flertallet at A og B må betale saksomkostninger til Vesta. Vesta har fremmet et krav på kr 97.372,50, hvorav salær utgjør kr 50.000,-, og beløpet må anses å ha vært nødvendig for en betryggende utførelse av advokat Søraas' arbeid. I herredsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A og B in solidum betaler til Vesta Forsikring AS saksomkostninger for lagmannsretten med kr 97.372,50 - kronernittisjutusentrehundreogsyttito 50/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.