LF-1994-656
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-06 |
| Publisert: | LF-1994-00656 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gauldal forhørsrett nr. 97/94 - Frostating lagmannsrett LF-1994-00656 K. |
| Parter: | Kjærende part: A, X. (Forsvarer: Advokat Christian Wiig, 7001 Trondheim.) Motpart: Den offentlige påtalemyndighet v/Statsadvokatene i Trondheim v/politimesteren i Uttrøndelag, 7005 Trondheim. |
| Forfatter: | Lagdommer Aage Rundberget, lagdommer Randi Grøndalen, lagdommer Nina Mår Tapper |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §318, §347, §387, §446, §447, §449, §82 |
Saken gjelder krav om erstatning i anledning strafforfølgning etter straffeprosessloven §444, subsidiært §445.
A, født xx.xx.1956, adresse Y, X ble den 12. oktober 1992 av sin tidligere samboer B anmeldt for voldtekt, frihetsberøvelse, mishandling og trusler over en periode på ca 9 år regnet fra høsten 1982. Anmeldelsen ble inngitt til lensmannen i Leksvik og Mosvik. A og B bodde begge i Leksvik da forholdet ble innledet i september 1982.
A og B hadde hatt bopel en rekke steder både i Norge og i Sverige da samboerskapet tok slutt 1. september 1992. A flyttet da ut fra felles bopel i Dorotea i Sverige mens B noen dager senere flyttet til Z i Nord-Trøndelag, hvor hennes bror bodde.
Paret fikk sammen fire barn, to piker og to gutter. Den ene piken, D, døde av hjernehinnebetennelse høsten 1988, ca halvannet år gammel.
Da B flyttet fra Dorotea i Sverige tok hun de to yngste barna med seg, mens E, født 1985, etter avtale skulle fortsette å bo sammen med faren i Sverige. A er nå bosatt i X.
Anmeldelsen av 12. oktober 1992, som bygget på Bs forklaring til politiet, førte til en del vitneavhør samt avhør av A, som ble foretatt av politiet i Dorotea.
A har ikke vært pågrepet i anledning saken, og det har ikke vært utferdiget siktelse mot ham. Status som siktet fikk A ved at en slipemaskin som angivelig var brukt ved mishandlingen av B, ble beslaglagt av svensk politi, senere stadfestet av Lykcsele tingsrätt. Det framgår for øvrig at A samtykket i beslaget.
Statsadvokatene i Trondheim henla saken mot A etter bevisets stilling den 28. juli 1993. Underretning om dette ble sendt fra Uttrøndelag politikammer til A og B den 1. september 1993. Nye brev med samme innhold ble sendt A og B den 24. september 1993. A har imidlertid opplyst at han mottok underretning først 11. februar 1994.
Bs bistandsadvokat påklaget henleggelsesbeslutningen den 27. oktober 1993. På grunn av fristoversittelse ble klagen, ved Riksadvokatens ekspedisjon 4. januar 1994, ikke undergitt realitetsbehandling.
Den 22. mars 1994 fremmet A ved advokat Christian Wiig krav om erstatning for uberettiget forfølgning i medhold av straffeprosessloven §444, subsidiært §445. I tillegg til erstatning for lidt tap ble krevet erstatning for skade av ikkeøkonomisk art etter straffeprosessloven §446 oppad begrenset til kr 150000,-.
Kravet ble fremmet for Midt-Trøndelag forhørsrett, som den 22. mars 1994 oversendte saken til Gauldal forhørsrett som rette vedkommende.
Erstatningskravet ble av Gauldal forhørsrett den 18. april 1994 forelagt Uttrøndelag politikammer, som ga uttalelse i saken den 10. juni og 3. august 1994. A innga supplerende skriv i saken 1. juli og 23. august 1994. Herunder krevet han muntlig forhandling. Forhørsretten avslo kravet om muntlig forhandling.
Den 17. oktober 1994 avsa Gauldal forhørsrett kjennelse med slik slutning:
"A tilkjennes ikke erstatning."
A har den 15. desember 1994 påkjært forhørsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. Kjæremålet er supplert med skriv fra advokat Christian Wiig den 16. desember 1994.
A har gjort gjeldende at det er begått saksbehandlingsfeil ved at forhørsretten ikke tillot avhør av fornærmede B. Som følge av avslaget hadde ikke A noen mulighet til å kunne sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen som lå til grunn for siktelsen.
A fremsetter derfor krav om muntlig forhandling for lagmannsretten.
A ble sykmeldt som følge av anmeldelsen, og er nå arbeidsledig og mottar sosialhjelp.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning for økonomisk skade.
2. A tilkjennes erstatning for ikkeøkonomisk skade, erstatningen begrenset oppad til kr 150000,-."
Kjæremålet er forelagt påtalemyndigheten som ved skriv av 17. januar 1995 fra Uttrøndelag politikammer har vist til tidligere uttalelse i saken og nedlagt slik påstand:
"Gauldal forhørsretts kjennelse av 17. oktober 94 opprettholdes."
Lagmannsretten bemerker:
Gauldal forhørsretts kjennelse ble forkynt for A den 2. desember 1994, og kjæremålet er følgelig rettidig.
Forhørsretten har vurdert om erstatningskravet er fremmet rettidig etter straffeprosessloven §447 og kommet til at den usikkerheten som knytter seg til utgangspunktet for fristberegningen ikke burde komme A til skade, jf Rt-1988-1168. Lagmannsretten er enig i denne vurdering. Det bemerkes at henvisningen i forhørsrettens kjennelse til straffeprosessloven §318 må bero på en inkurie eller skyldes feilskrift, idet rett henvisning skal være straffeprosessloven §347.
A har bedt om muntlig forhandling for lagmannsretten. Avhør av fornærmede B hevdes å være nødvendig for at A skal ha en reell mulighet til å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingene som lå til grunn for siktelsen.
Etter straffeprosessloven §387 kan kjæremålsretten beslutte muntlig forhandling om kjæremålet "når særlige grunner taler for det". Forsvarerens ønske om rettslig avhør av B, i tillegg til A, er ikke alene tilstrekkelig grunn til at muntlig forhandling bør tillates.
Andre særlige grunner er ikke påberopt, og lagmannsretten finner for sin del ikke at slike særlige grunner foreligger, hvoretter saken blir å behandle på grunnlag av foreliggende saksdokumenter.
A har gjort gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil at forhørsretten ikke tillot muntlig forhandling, herunder avhør av fornærmede B etter straffeprosessloven §449 tredje ledd. Spørsmålet om muntlig forhandling etter loven skal avgjøres på grunnlag av en hensiktsmessighetsvurdering. Rettens beslutning kan ikke angripes ved kjæremål eller anke. A kan derfor ikke høres med at forhørsretten har begått saksbehandlingsfeil.
For å kunne bli tilkjent erstatning etter straffeprosessloven §444, jf §445 og §446, må vedkommende ha hatt status som siktet. Forhørsretten og påtalemyndigheten har lagt til grunn at svensk politis beslag av en slipemaskin som angivelig skulle ha vært brukt ved mishandlingen, et beslag som senere ble stadfestet av tingsrätten i Lycksele, er å likestille med anvendelse av tvangsmiddel som derved ga A status som siktet, jf straffeprosessloven §82.
Det framgår ikke av saksdokumentene at beslag av slipemaskinen er gjort etter uttrykkelig begjæring fra norsk politi eller påtalemyndighet. Dog er slipemaskinen nevnt i forklaringer for norsk politi, som politiet i Dorotea antas å ha hatt tilgang til. I rapporten fra avhøret av A foretatt av politiet i Dorotea, dok nr 12, er det imidlertid ikke referert til noen anmodning fra norsk politi om beslag av slipemaskinen. Avslutningsvis i avhøret opplyses det at A er villig til å overlevere slipemaskinen til politiet til saken er avsluttet og at han benekter at maskinen skal ha vært anvendt i forbrytersk øyemed. A har også i Lycksele tingsrätt samtykket i beslaget.
Det kan reises spørsmål om slikt frivillig beslag gjort av svensk politi uten uttrykkelig begjæring fra norsk politi eller påtalemyndighet medfører at innehaveren får status som siktet i Norge og derved kan kreve erstatning i anledning forfølgningen. Spørsmålet er med andre ord om en handling foretatt av svensk politi, i den grad det ikke er utført på anmodning av norsk myndighet, kan utløse erstatningsplikt for den norske stat.
Lagmannsretten går imidlertid ikke nærmere inn på spørsmålet etter som det ikke får betydning for rettens avgjørelse, jf nedenfor. Ut fra påtegninger i saken synes det for øvrig å ha vært telefonisk kontakt og udokumentert telefaxmelding mellom norsk og svensk politi, hvorunder beslagsanmodningen kan ha vært fremmet.
Etter som A ikke har vært undergitt fengselsstraff eller annen frihetsberøvelse som følge av anmeldelsen blir eventuell hjemmel for erstatningskrav å søke i straffeprosessloven §444 første ledd første punktum, alternativt §445. Etter §444 er det et vilkår for erstatning at "det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen." Det er nok med sannsynlighetsovervekt. Er det like sannsynlig, at siktede har begått handlingen som at han ikke har gjort det, er vilkåret for erstatning etter §444 første ledd 1. punktum ikke oppfylt, jf Bjerke/Keiserud, "Straffeprosessloven med kommentarer" bind II 468 og Rt-1994-721, spesielt 725.
Lagmannsretten er kommet til at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har begått de handlingene som ligger til grunn for siktelsen. Lagmannsretten er således enig med forhørsretten i at lovens grunnvilkår ikke er oppfylt.
Fornærmede B har gitt en utførlig politiforklaring, som understøttes av flere vitneforklaringer. A har selv i sin forklaring til svensk politi den 19. oktober 1992 (dok 12) dels benektet, dels bagatellisert situasjoner som av B er oppfattet som vold og trusler. Han har erkjent at han kanskje har vært dominerende i forhold til B. Han tror ifølge politiforklaringen at anmeldelsen mot ham er iverksatt av B som et ledd i omsorgstvisten om barna. Videre at anmeldelsen er kommet i stand ved hjelp av svigerinnen C som han vet misliker ham. Utover dette har ikke A klart å gjendrive de opplysninger som er framkommet i avhørene av fornærmede og vitner.
Etter straffeprosessloven §445 kan erstatning tilkjennes selv om vilkårene etter §444 ikke foreligger når det etter forholdene finnes rimelig og siktede er påført særlig eller uforholdsmessig skade ved forfølgningen.
A har - frivillig - gitt fra seg slipemaskinen til svensk politi i forbindelse med avhør som ble foretatt av politiet i Dorotea. Utover det har han ikke vært gjenstand for staffeprosessuelle tvangstiltak av noen art som ses å ha påført ham særlig eller uforholdsmessig skade. Anmeldelsen er i seg selv svært alvorlig og vil formentlig kunne oppleves som krenkende. Men etter som A ikke har sannsynliggjort at det ikke var grunnlag for anmeldelsen vil heller ikke den belastningen som følger med anmeldelsen i seg selv kunne kvalifisere for erstatning etter straffeprosessloven §445. Lagmannsretten viser for øvrig om dette til forhørsrettens kjennelse, som lagmannsretten slutter seg til.
Andre særlige forhold som kan begrunne erstatning ses ikke å foreligge. I og med at det ikke foreligger grunnlag for erstatning etter §444 og §445 kan det heller ikke gis oppreisningserstatning etter straffeprosessloven §446.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.