LF-1994-83

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-11-30
Publisert:	LF-1994-00083
Stikkord:	Jordskifte
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Trøndelag jordskifterett nr. 21/1982GS - Frostating lagmannsrett LF-1994-00083 A.
Parter:	Ankende part: Hans P. Langrød, 7494 Singsås (Prosessfullmektig: Advokat Jens Blix-Nilsen, 8300 Svolvær). Motparter: 1. Eilif Langrød, 7494 Singsås. 2. Rolf Nilsen, 7494 Singsås. 3. Hans O. Langrød, 7494 Singsås. 4. Per Ingulf Høen, 7494 Singsås. 5. Egil Kvernrød, 7494 Singsås. 6. Ingrid Berit Sørløkken, 7494 Singsås (Prosessfullmektig: H.r.advokat Karl Wahl-Larsen, 0251 Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Olaf Jakhelln, formann, 2. Lagdommer Ivar Oftedahl, 3. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Jordskifteloven (1979) §62

Saken gjelder anke over jordskifterettens fastsettelse av eiendomsgrenser mellom gården Langrød og tilstøtende eiendomsteiger i Nyådalen på Singsås i Midtre Gauldal kommune.

Fordalen med elven Fora er en sidedal til hoveddalføret Gauldal. Ved Forodden deles Fordalen oppover i Fordalens fortsettelse mot sydøst og Nyådalen med elven Nyåa mot syd. Elvene Fora og Nyåa renner derfor sammen ved Forodden og videre vestover ut i elven Gaula.

Eiendommen Langrød gnr 267 bnr 1 og 2 ligger i Nyådalen på begge sider av Nyåa. Den eies av Hans P. Langrød, og omfatter et stort areal i det vesentligste bestående av fjellområder med en varierende vegetasjon av barskog, bjerkeskog, sletter og myr mot snaufjellet. Eiendommens yttergrenser mot nord, vest og syd er ikke tvistetema i saken, og heller ikke yttergrensene på østsiden av Nyåa.

Tvisteområdene ligger på den nordlige del av eiendommen, vest for elvene Fora og Nyåa og nord for elven Søndre Bogåa. Innenfor denne begrensning er det tvist om grensene mot tilstøtende eiendomsteiger i fire områder. Tvisteområdene blir behandlet fra nord mot syd i samme rekkefølge som lagmannsretten foretok befaring av området.

Det første tvisteområdet blir i det følgende benevnt "nord for Gardåa". Området er i nord avgrenset av Langrøds yttergrense mot nord, i øst av elvene Fora og Nyåa og i syd av elven Gardåa. Det er ingen tvist om disse avgrensninger.

Tvisten gjelder hvor grensen skal trekkes mellom Langrød og fem teiger som strekker seg fra Fora, Nyåa og Gardåa henholdsvis mot vest og nordvest. Dvs. hvor teigenes vestre og nordvestre grense går mot Langrøds fjell i nord.

De teiger som er berørt av denne grensetvist tilhører gnr 267 bnr 11 - eier Hans O. Langrød som har tre parseller, gnr 267 bnr 6 - eier Eilif Langrød som har en parsell, og gnr 267 bnr 7 og 10 - eier Rolf Nilsen som har en parsell. Det er ikke tvist om at grensen for den sydligste parsell tilhørende Hans O. Langrød følger Langdalsbekken i Langdalen nordvestover, men en del av tvistespørsmålet er hvor langt. Det er heller ingen tvist om den innbyrdes avgrensning mellom parsellene.

Det annet tvisteområde blir i det følgende benevnt "teig C 1913". Den tilhører gnr 267 bnr 6 (8) - Eilif Langrød. Teigen er stor og omfatter for en stor del et fjellområde midt inne i den nordlige del av eiendommen Langrød. Det er ikke omtvistet at teigen mot øst er avgrenset av Ravnåsslettbekken og mot nord og vest av Gardåa. Tvisten gjelder hvordan grensen skal trekkes i syd.

Det tredje tvisteområdet blir benevnt "sør for Gardåa". Det er i nord avgrenset mot Gardåa, i øst mot Nyåa og i syd mot Langrøds eiendom (Torvslette). Det er ikke tvist om disse avgrensninger. Tvisten gjelder grensetrekkingen i vest for tre parseller mot fjellet. Parsellene tilhører Nedre Kvernrød gnr 269 bnr 2 "Løenget" - eier Ingrid Berit Sørløkken, Høen gnr 268 bnr 1 "Storslettet" - eier Per Ingulf Høen og Øvre Kvernrød gnr 269 bnr 1 "Ravåslettet og Glennon" - eier Egil Kvernrød.

Det siste tvisteområdet blir i det følgende benevnt "nord for Bogåene". Området grenser i nord mot Langrøds Torvslettet og strekker seg fra Nyåa i øst, Nordre Bogåa i sydøst og fra Søndre Bogåa i syd. Det er ikke tvist om disse grenser. Tvisten gjelder grensetrekkingen i vest og nordvest for tre teiger innenfor området mot Langrøds fjellområde. Parsellene tilhører gnr 267 bnr 11 - eier Hans O. Langrød, gnr 267 bnr 6, 8, 9 og 12 - eier Eilif Langrød, og gnr 267 bnr 7 - eier Rolf Nilsen.

Lagmannsretten finner det ikke for oversiktens skyld nødvendig å gjennomgå utviklingen av eiendomsforholdene i Nyådalen historisk og i hele sin bredde. Det er nok å legge til grunn at eiendomsforholdene i dag er et resultat av en rekke fradelinger og sammenføyninger av eiendom og rettigheter med utgangspunkt i gården Langrød gnr 267 bnr 1, eller er basert på rettigheter for gårdene Høen og Kvernrød som ligger på vestsiden av Fordalen nord for Nyådalen.

Såvel Langrød, Høen og Kvernrødgårdene er meget gamle bruk som antakelig kan føres tilbake helt til middelalderen. Som grunnlag for de eiendomsgrenser som i dag er fastlagt, foreligger det en rekke befarings-, utskiftings-, skylddelings- og grensegangsforretninger. Det er også ført prosesser for å avgjøre den innbyrdes avgrensning av eiendommene. Lagmannsretten vil bare berøre disse grunnlagsdokumenter i den grad de er anført og har relevans for avgjørelsen av eiendomsgrensene i de fire tvisteområdene som saken gjelder.

Saken er foranlediget av at Hans P. Langrød i 1982 krevet grensegangsforretning for fjellområdet i Nyådalen. Han påsto å være eneeier av det ca 35000 dekar store arealet, med unntak av nærmere angitte parseller tilhørende de fradelte bruk og gårdene Høen og Kvernrød.

Saken ble avgjort av Høyesterett, og dommen er inntatt i Rt-1989-1094 flg. Ved dommen ble Hans P. Langrød som eier av Langrød gnr 267 bnr 1 og 2 kjent som eneeier av hele arealet for så vidt angår fjellområdene innenfor en nærmere beskrevet yttergrense. Det er i dommen ikke foretatt noen avgrensning mellom de fjellområder Hans P. Langrød ble tilkjent og de foran beskrevne parseller eller teiger som tilhører fradelte bruk og gårdene Høen og Kvernrød.

På grunnlag av Høyesterettsdommen krevet Hans P. Langrød grensegangsforretning ved Sør-Trøndelag jordskifterett mellom sin eiendom og den øvre grense mot fjellet for teiger tilhørende andre bruk. Det var saksøkt i alt 8 eiere av slike parseller. Jordskifteretten avsa 19. februar 1993 dom med slik slutning:

"1. Øvre grense for skog og slåtteteiger i Bogådalen går fra grensepunkt G20 over punktene A, B, C, D, E fram til Søndre Bogåa. Mellom pkt. C og D følger grensa N. Bogåa mot vest til den når den rette linje i forlengelsen av linja DE. På vestre og nordvestre side av denne grensa er bnr. 1 eneeier i kraft av Høyesteretts dom avsagt 30. oktober 1989.

2. Øvre begrensning for slåtteteiger sør for Gardåa tilhørende Kvernrød og Høen fastlegges til å gå over punktene K, L, M, N og videre derfra til øverste grensemerke i tre mot Tovslettet slik som avlagt på jordskifterettens kart. Sør og vest for denne grensa er bnr. 1 eneeier.

3. Øvre begrensning for skogteigene nord for Gardåa fastlegges til å følge Langdalsbekken og videre i rett linje fram til høydepunkt 831 i grensa mot Høen slik som avlagt på jordskifterettens kart. Vest for denne grensa er bnr. 1 eneeier.

4. Grensa for teig tilhørende Eilif Langrød i Gardådalen følger Gardåa og dennes søndre løp fram til Budalsgrensa, videre langs Budalsgrensa som markert på topografisk kart Budal fram til kildene for Nordre Bogåa hvor grensa i hovedretning øst følger Nordre Bogåa og fortsetter videre mot øst til kildene for omforenet bekk vest for høydepunkt 869. Videre følger grensa for teigen denne bekken nordover til Gardåa.

Grensene er markert på jordskifterettens kart.

5. Dommen settes til forhånds påanke, jfr. jordskifteloven §62 annet ledd."

Hans P. Langrød erklærte 1. april 1993 anke over jordskifterettens dom til Frostating lagmannsrett. Som ankemotparter var oppført seks av de opprinnelige åtte eiere av teiger med grenser mot Langrøds fjellområde. Teigene hører til fradelte bruk eiet av Eilif Langrød, Rolf Nilsen og Hans O. Langrød, og til Høen og Kvernrødgårdene eiet av Per Ingulf Høen, Egil Kvernrød og Ingrid Berit Sørløkken. Ankemotpartene har tatt til motmæle ved felles prosessfullmektig.

I ankeerklæringen ble det nedlagt påstand for så vidt angår nordgrensen mellom Langrød og tilstøtende eiendommer (Høen og muligens Kvernrødgårdene), men påstanden er frafalt under ankeforberedelsen.

Ankeforhandling ble holdt 17.-19. august 1994 i Midtre Gauldal rådhus, Støren. Retten befarte alle fire tvisteområder. Det ble mottatt forklaring fra alle parter i saken og fra tre vitner i rettens lokale og/eller under befaringen, og forøvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Hans P. Langrød har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Nord for Gardåa

Det foreligger en markegangsforretning av 6. juli 1827 mellom Høen og Langrød som beskriver skoggrensen mellom gårdene. Jordskifteretten fant ganske riktig at det ikke fra denne forretning kan trekkes direkte slutninger med hensyn til hvor høyt i fjellet mot vest det er riktig å trekke grensen.

Jordskifteretten har på den annen side gått utenfor sitt mandat og neglisjert grunnlagsdokumentene fullstendig. Istedet for å trekke grensene etter det som foreligger av holdepunkter i dokumentasjonen, har jordskifteretten etter fritt skjønn laget en naturlig, praktisk og hensiktsmessig arrondering.

Løsningen er forøvrig ganske håpløs, fordi grensene mellom teigene vil krysse hverandre i forlengelsen mot fjellet, slik at teigene ikke når frem i det området jordskifteretten har tilkjent dem. Heller ikke ankemotpartenes grensepåstand i dette området gir mening, for så vidt som det ikke blir noe igjen av Langrøds fjellområde dersom den legges til grunn.

De enkelte eiendomsteiger - ialt syv - er beskrevet eller omtalt i eldre skyldelingsforretninger. Av disse er det bare fem teiger som har grense mot fjellet og som er berørt av tvisten i dette området. Teigene gjennomgås i rekkefølge nordfra og sydover.

Teig A tilhører Hans O. Langrød og ble utskilt ved skyldelingsforretning av 5. oktober 1923. I beskrivelsen er det brukt uttrykk som at linjen fortsetter "til fjelds", og at teigene "begrændses .... af fjeldet". Parsellen er beskrevet som skogteig. Det må bety at grensen går til snaufjellet, med andre ord at grensen trekkes der drivverdig skogbruk opphørte den gang og nå. Det innebærer at teigen stanser ved barskoggrensen. Småbjørk til ved omfattes ikke av begrepet skogteig.

Teig C tilhører Eilif Langrød og ble fradelt hovedbruket ved skylddelingsforretning 25. september 1902. Det fremgår at det er "engstykker" og "skogteige" som fradeles, og at grensene går "til fjelds" eller at teigen er "begrændset af fjældet".

Teig B tilhører Hans O. Langrød og ble fradelt ved skylddelingsforretning 5. oktober 1923. Den er beskrevet som en skogteig.

Nok en teig C tilhørende Rolf Nilsen ble fradelt ved skylddelingsforretningen 25. september 1902. Den er beskrevet som en skogteig, avgrenset av linjer "til fjelds" og begrenset "af fjeldet".

Teig E tilhører Hans O. Langrød og ble fradelt ved skylddelingsforretning 5. oktober 1923. Det fremgår at teigen "grændser i syd til Galaaen i vest til fjældet".

Det følger av grunnlagsdokumentene for alle de foran nevnte teiger at grensene går i skogbeltet mot fjellet, dvs ved barskoggrensen. Grunnlaget for avgrensningen er slåtter i den drivverdige barskog. Det er en naturlig fortolkning slik det visuelt fremstår i marken og ut fra kunnskap om hvor langt opp i fjellet de økonomiske interesser gjorde seg gjeldende.

En fradelingsforretning i 1885 viser skogens betydning for avgrensninger. Ved fradelingen holdt byggmester Digre tilbake det egentlige skogbelte.

Det er riktignok bekreftet at en elgfelling i fjellet etter krigen av Peder Kosberggrind ble opplyst å ligge på Eilif Langrøds grunn, men jakt- og spesielt enkelttilfelle, er ikke ansett for å være avgjørende. Jordskifterettens grense ekskluderer forøvrig rene snaufjellsområder med noe kratt og dvergbjørk fra Langrød. Grunnlagsdokumentene gir ikke grunnlag for å ta med den skogkledte li vest for Lillefjellet. Det er forøvrig vist til Frostating lagmannsretts dom av 27. september 1978. Det kryss som er funnet i sten kan være et grensemerke, men det fremstår som bemerkelsesverdig i forhold til de øvre merker for sydlinjen og for andre teiger.

Teig C 1913

Teigen tilhører Eilif Langrød og ble utskilt fra hovedbruket ved skylddelingsforretning 17. oktober 1913. Teigen består av et relativt stort fjellområde. For Høyesterett prosederte Eilif Langrød på at han ikke eide dette fjellområdet, som en av premissene for at hele arealet var sameie.

Tvisten gjelder hvordan grensen mot Langrød skal trekkes i syd. Her gir ikke beskrivelsen i skylddelingsforretningen særlig mening, slik at man må komme til et fornuftig resultat på annet grunnlag.

Jordskifteretten er kommet til feil resultat gjennom å spekulere over terrengforholdene og over at skylddelingsmennene har oppfattet Ravåslettbekken som en fortsettelse av Nordre Bogåa. Jordskifteretten har følgelig latt grensen starte ved den formelle kommunegrense til Budalen, fulgt Nordre Bogåa østover og fortsatt i rett linje over Måsåfjellet til Ravåslettbekken.

Det må legges til grunn at skylddelingsmennene i 1913 ikke hadde klare forestillinger om den formelle kommunegrense mot Budal. De tok utgangspunkt i at den lå noe bortenfor vannskillet eller det de upresist oppfattet som vannskillet. Etter beskrivelsen kan det være tvilsomt om de var på stedet. Det upresise utgangspunktet medfører i alle tilfelle at grensen er trukket feil.

Den mest fornuftige grenselinje mot syd tar utgangspunkt i det som antakelig var oppfattet som vannskillet i vest og strekkes i rett linje over to meget iøyenfallende grenserøyser til linjen treffer Ravåslettbekken i øst. Røysene har neppe hatt betydning som veivisere. De rimer ikke i forhold til kjente seterveier.

Sør for Gardåa

Det er tre teiger i området, som hører til Høen ved Per Ingulf Høen, Øvre Kvernrød ved Egil Kvernrød og Nedre Kvernrød ved Ingrid Berit Sørløkken. Det dreier seg om enkeltslåtter som Høen og Kvernrødgårdene hevder å være blitt eiere av i forbindelse med skylddeling fra Langrød. Det er bestridt av Hans P. Langrød, men spørsmålet om eiendomsretten er ikke tvistetema i saken.

Den grense jordskifteretten trekker opp, går for langt og høyt opp i fjellet. I forhold til den naturlige avgrensning som følger av topografien og ut fra de holdepunkter som grunnlagsdokumentene gir, vil det være riktig å trekke grensen ved platået som ligger omtrent på kote 705, slik at grensen kan anses å følge kote 700.

I 1854 ble det foretatt en befaringsforretning av Mustgodset i forbindelse med en taksering av Røros Kobberverks eiendommer. Kobberverket eide godset. I befaringsprotokollen er det gitt en beskrivelse av hva gården Kvernrød besto av under overskriften "Jordveien", herunder "Nogle Engesletter i Nyaadalen nemlig Lilleslettet, Raavanslettet, Sønderslettet og Slettmyrene alle uindhegnede og kun omringede af Udmark ...".

Her er det ikke nevnt skog, og det er avgrensede engesletter som beskrives. Av samme protokoll fremgår at Kvernrød hadde rike sletter også i Fordalen, slik at det ikke forelå noe behov eller interesse for drift langt opp i fjellet. Det er rimelig å legge til grunn at slåttene i Nyådalen var homogene, høyverdige og at de lå nede i selve skogen.

I befaringsprotokollen beskrives også hva gården Høen besto av. Under "Jordveien" er nevnt "Engeslettet, Storslettet kaldet ...". Det fremgår at grenselinjen mot Sønderslettet er betegnet "ved blækkede Træer", hvilket må bety at Storslette lå ved skog og ikke på fjell. Også Høen hadde rike slåtter i Fordalen.

I alle tilfelle dreier det seg om spredte engslåtter under Høen og Kvernrødgårdene, og som er gitt en terrengmessig avgrensning i befaringsbeskrivelsen. Bruken er ikke beskrevet eller kjent, men det er ikke holdepunkter for at det ble drevet høyere opp enn til platået, og det er lite trolig siden gårdene hadde tilstrekkelig slåttemark i Fordalen.

Avgrensningen fremgår forøvrig av Nils Melhuus' skriftlige bekreftelse av 16. november 1894. Det heter der at hans far og bror, som var tidligere eiere av bl.a. gården Langrød, anså seg som eiere av det hele, men at de måtte tåle begrenset bruk fra Høen og Kvernrød.

En befaringsprotokoll med forlik for Høen og Kvernrøds slåtter fra 3. juli 1899, viser enighet om deling av skog i slåtten, uten at det er nevnt noe om rettigheter og bruk i fjellområdene.

Eierne av Høen og Kvernrød ble ikke regnet som motstøtende ved fradelingen av teig C 1913. Det er derfor unaturlig at de med utgangspunkt i grunnlagsdokumentene regnes som motstøtende nå. Byggmester Digre anså forøvrig ikke Høen og Kvernrød som motstøtende ved fradelingen i 1885. Det er endelig verken ved vitner eller løer ført bevis for at slåtten foregikk så høyt oppe som jordskifteretten trekker grensen.

Nord for Bogåene

For dette tvisteområdet er det enighet om den grense jordskifteretten har trukket sydvestover fra Nyåa til et punkt merket G 20.

For så vidt angår Hans O. Langrøds teig lengst nord, foreligger det en rettsavgjørelse som gir anvisning på hvordan grensen skal trekkes. I jordskiftesak i 1979 anlagt av Hans O. Langrød mot Langrød og de øvrige fradelte bruk, påsto han at hans teig gikk helt til Budals grense. Han endte opp med en liten bit.

Det fremgår av jordskifterettens premisser i avgjørelsen av 1979, at det er tatt utgangspunkt i skylddelingsforretning av 1923 der grensen beskrives "i samme retning tilfjelds". Jordskifteretten fant at det dreiet seg om overgangen mellom skog og snaufjellet, dvs skogbandet. Lagmannsretten sluttet seg til denne vurdering i dom 13. november 1981. Vest og nordvestgrensen for Hans O. Langrøds teig er avgjort ved disse dommer.

Eilif Langrøds teig "Lilleli og Langdalen" er beskrevet i skylddelingsforretningen av 17. oktober 1913. Det fremgår at det dreier seg om et "engslette". Det fremgår videre at teigen er avgrenset av kjente og uomtvistelige merker, mao. et sammenhengende sletteområde med klar avgrensning av slåtten. Her har jordskifteretten grepet feil, når den har konsentrert seg om å finne skoggrensen mot fjellet.

Rolf Nilsens teig er aldri fradelt. Den er nevnt i skylddelingsforretningen av 1913 som rettsforgjengeren P. Langrødstrøs eiendom. Det erkjennes at det her foreligger et slåtteområde som hører under Rolf Nilsens gnr 267 bnr 7, men at det er begrenset til det som er regulær slåttemark. Den gamle Hamningslinjen av 1851, som jordskifteretten har brukt som støtte for avgrensningen av teigen, er irrelevant. Linjen ble ikke ansett for å være en reell grense. Forøvrig var det riktig av jordskifteretten ikke å trekke slutninger fra en jaktleieavtale i 1943 som synes å forutsette at teigen strekker seg til Budals grense.

Hans P. Langrød har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1) Grensen mellom fjellet under 267/1,2 og de nedenforliggende fradelte parseller nord for Gardåa går langs kote 720 fra grensen mot Høen 268/1 til Langdalsbekken og derfra som i jordskifterettens dom.

2) Sydgrensen for teig tilhørende Eilif Langrød 267/6,8 og 9 ved Måsafjell og Langrød 267/1 og 2 går fra det punkt Gardåa når kote 1000 og derfra østover i rett linje over to kjente grenserøyser til Ravåslettbekken.

3) Grensen mellom fjellet under Langrød 267/1 og 2 og de nedenforliggende slåtteeiendommer under Høen 268/1 og Kvernrød 269/1 og 269/2 i området mellom Gardåa og Bogåa går fra Ravåslettbekken langs kote 700 til jordskifterettens grense.

4) Grensen mellom fjellet under Langrød 267/1 og 2 og Eilif Langrøds eiendom 267/6, 8 og 9 samt Rolf Nilsens eiendom 267/7 og 10 i Bogådalen går fra punkt G20 på jordskifterettens kart i rett linje over det øverste signaliserte grensemerke markert på flyfoto mellom de to sist nevnte eiendommer og derfra videre i rett linje til Søndre Bogåa.

5) Ankemotpartene tilpliktes å betale saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."

Eilif Langrød m.fl. har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Ved Høyesteretts dom i 1989 tilfalt ca 35000 dekar fjellområde i Nyådalen Hans P. Langrød som eneeiendom. Avgjørelsen er endelig, og det må man ta konsekvensen av ved avgrensningen av området. Selv om argumentasjonen er annerledes nå, må de av Hans P. Langrøds anførsler som var Høyesteretts grunnlag, fastholdes i saken.

Jordskifterettens avgrensning mellom Langrød og tilstøtende eiendomsteiger er konkret og faktisk begrunnet. Dommen anvender ikke rettsetninger, og det verken foreligger eller er påberopt rettsanvendelsesfeil. Det er jordskifterettens landbruksfaglige vurderinger av hvor grensen skjønnsmessig må trekkes, som er angrepet i Hans P. Langrøds anke.

Nord for Gardåa

Jordskifterettens avgjørelse er i dette området basert på en konkret vegetasjonsvurdering, supplert med en rasjonell arrondering. Det medfører at grensen er trukket opp til Lillefjellet, slik at noe fjell faller innenfor teigene mens noe skog på vestsiden faller utenfor.

Til Hans P. Langrøds anførsel om at teigene her er tillagt større fjellområder uten skog, kan bemerkes at det også i fjellet utvilsomt er vegetasjon som kan karakteriseres som skog. Dette gjelder særlig når man tar i betraktning den høyereliggende skoggrensens verdi for de berettigede som følge av at Røros Kobberverk la beslag på den mest verdifulle del av skogen.

Anførselen i anken om at det ikke er god sammenheng i den grense jordskifteretten har trukket for så vidt som det delvis er snaufjell og forekomst av skogvegetasjon på begge sider av grensen, kan være riktig nok. Likevel må jordskifterettens arronderingssynspunkt ut fra konkrete overveielser slå igjennom. Impedimentshensyn er lagt til grunn i en rekke rettsavgjørelser. Eilif Langrød m.fl. har for sin del på det grunnlag resignert med hensyn til at skog på vestsiden av Lillefjell faller utenfor teigene.

Høen-registreringen i 1827 i forbindelse med en utskiftningsforretning under Must-godset, registrerte bare hugstrettigheter. Der er grensen beskrevet til Lillefjell. For Høyesterett plasserte Hans P. Langrød denne grenselinjen over toppen av Lillefjellet og til høyde 840, som han mente var Lillefjell.

I skylddelingsforretningen er det ikke satt noen tverrgrense, det fremgår bare at grenselinjen går til fjells. Den kryssede stein som er nevnt i skylddelingsforretningen av 25. september 1902, er et utvilsomt grensemerke, og det ligger langt over barskoggrensen.

Som en del av premissene for å bli kjent som eneeier av fjellarealet i Nyådalen, gjorde forøvrig Hans P. Langrød for Høyesterett gjeldende at minst to av Hans O. Langrøds parseller i dette området innbefattet det som betegnes som fjellområde. Det fremgår av Hans P. Langrøds anketilsvar og påstandskart for Høyesterett. Grunnlaget var bl.a. den foran omtalte markegangsforretning av 6. juli 1827, der grensen er beskrevet "til høieste Bærghammer i Lillefielde hvor der i Bærget blev huuget et x". Det er også vist til skylddelingsforretning av 12. juni 1942 der det forutsetningsvis fremgår at et fjellområde hører til den teig som ble fradelt til Hans O. Langrød. Det kryss som er beskrevet i markegangsforretningen, gjenfinnes også i dag i Lillefjellet.

Det er ikke noe argument mot jordskifterettens grensefastsettelse, at de innbyrdes grenselinjer vil krysse hverandre før de når frem til grensen i fjellet mot Langrød. Hvor stor andel av området som tilhører de enkelte teiger, må løses på annet grunnlag mellom dem som berøres. Også Hans P. Langrøds reviderte grensepåstand for lagmannsretten, medfører forøvrig slike konsekvenser.

Som en kuriositet kan nevnes at skylddelingsforretningen av 25. september 1902 inneholder en beskrivelse av grensene for Langrøds samlede eiendom. Her fremgår det av beskrivelsen at eiendommen mot vest grenser "til fjeldet". Likevel var det denne eiendom som ved Høyesteretts avgjørelse i 1989 ble tilkjent fjellet og ikke de øvrige, selv om deres grenser oppover er beskrevet tilsvarende i grunnlagsdokumentene.

Hvordan grensene i fjellet tidligere ble oppfattet, er kommet til uttrykk ved to elgfellingstilfelle etter krigen. Like etter krigen skjøt Hans O. Langrød en elg lenger opp enn jordskifteretten har trukket grensen. Han gikk opp grensen sammen med daværende eier av Langrød - Per Korsberggrind - som slo fast at elgen var skutt på Eilif Langrøds eiendom. Trygve Forodden skjøt en elg på nærmere angitt sted i Lillefjellet i 1959, og Hans O. Langrød ble ansett som grunneier.

Teig C 1913

Skylddelingsforretningen av 17. oktober 1913 beskriver en tilnærmet hestesko, men ingen sluttet eiendom. Avgrensningen mot øst og nord er ikke omtvistet, og det følger av ordlyden at eiendommen et stykke følger Budals grense.

Det er enighet om at beskrivelsen av den sydlige grense ikke gir mening, og at det sannsynligvis foreligger en terrengmessig misforståelse. Det er ikke nødvendig å spekulere over hva som menes med beskrivelsen. Vi har å gjøre med et tilfelle der det ikke er mulig å fastslå grensen på grunnlag av ordlyden i grunnlagsdokumentene, men hvor det allikevel må trekkes en grense. De utgangspunkter og grunnlag som jordskifteretten har valgt, er fornuftige og rimelige. De gir et resultat som verken er riktig eller galt, men som i alle fall har bedre grunner for seg enn den grenselinje Hans P. Langrød hevder. Selv om bekken er feil betegnet, så er det vitterlig en bekk eller elv med rett utgangspunkt som kan følges - nemlig Bogåa.

De påviste steinrøyser kan være veivisere, varder o.l. Så lenge røysene ikke støttes av dokumenter, kan de ikke tillegges betydning. Man finner intet spor av røysene i grunnlagsdokumentene, og de står direkte i strid med beskrivelsen fordi Gardåa her på langt nær har nådd til vannskillet og Budals grense. Siden de er så vidt fremtredende i marken, er det bemerkelsesverdig at de ikke er nevnt. Det taler sterkt mot at de markerer noen grense.

For Høyesterett prosederte Eilif Langrød på at teigen var en del av sameiet og ikke hans. Fradelingen ble tillagt avgjørende betydning både for flertallet og mindretallet i Høyesterett ved avgjørelsen av eiendomsretten til fjellet. For Høyesterett gjorde forøvrig Hans P. Langrød gjeldende at teig C 1913 var avgrenset omtrent slik som jordskifteretten nå er kommet frem til.

Sør for Gardåa

Dette område er omhandlet i befaringsprotokoll og forliket av 3. og 15. juli 1899. Det er likeledes omhandlet i befaringsprotokoll for Must-godset av 1854. Disse grunnlagsdokumentene gir ikke særlig veiledning med hensyn til hvorledes grensen skal trekkes, og jordskifteretten har derfor avgjort på grunnlag av en konkret vegetasjonsvurdering.

I befaringsprotokollen 1854 er det ikke beskrevet noen grense mot fjellet. Beskrivelsen er forøvrig ufullstendig i forhold til det som i dag er kartmerket (eksempelvis for Glennån og Fjellslette). Dokumentet stifter ingen rett, det gir bare uttrykk for hva de vedkommende mente som foretok befaringen.

Forliket i befaringsprotokollen av 1899 kom istand foranlediget av at Nils Melhus begynte å hugge tømmer på Høen og Kvernrøds slåtteområde. Formuleringen i forliket viser at det dreier seg om et større område. Av forliket fremgår at det var slåtteområder på begge sider av bekken som skilte Øvre og Nedre Kvernrød og som rant ut i Gardåa og at Høen og Kvernrødgårdene er eiendomsberettiget ikke bare til skog, men også til grunn og slått sør for Gardåa.

Eiendomsstrukturen var festnet ved århundreskiftet, - senere bruk eller ikkebruk gjør ingen endring. Før den tid var det lite innmark, slik at de var avhengig av utmarksslåtten. Etter hvert som innmarken øket, sluttet man å slå i utmarken, og i de høyeste og skrinneste områdene først. Argumentet med at det var nok slåttemark lenger ned, holder derfor ikke.

At Høen og Kvernrød ikke ble varslet ved fradelingen av teig C 1913, er ikke argument for at de ikke hadde motstøtende eiendomsteiger. Det må legges til grunn at det var unødvendig, fordi grensen var uomtvistet på det rene.

I forliket er det nevnt kryssede trær. Et slikt merke ble påvist under flyfotograferingen i 1963 og tatt hensyn til, og det er inntegnet i punkt N i jordskifterettens kart. I grensen mellom Løenget (Kvernrød) og Storslettet (Høen) ble det signalisert et høyeste merke i fjellet langt høyere opp enn Hans P. Langrøds påstandslinje i dag. Dette merke var Hans P. Langrød den gang orientert om.

Det er gjenfunnet rester av en løe like opp i den grenselinje Hans P. Langrød påstår, slik at slåtten må ha gått enda høyere. Hans O. Langrød har funnet en høystakk høyere oppe, og Svein Høen har bevitnet at slåtten fant sted over og under Glennskallen langt inn i dette århundre.

Nord for Bogåene

I Frostating lagmannsretts dom 1981, ble Hans O. Langrøds teiggrense for bnr 11 lagt til skogbandet. Jordskifteretten har tatt utgangspunkt i denne grensefastsettelse og bygget videre på den. Således er grensen trukket etter det som jordskifteretten mener er øvre grense for slåtteteigene. I syd er det en bekkedal med vegetasjon lenger opp, og derfor har jordskifteretten her også trukket grensen tilsvarende. Jordskifterettens grensedragning medfører forøvrig at grensene faller sammen med Hamningslinjen av 1851. Det er et poeng her at Hans P. Langrød i jordskiftesak 1979 subsidiært påsto at grensen falt sammen med Hamningslinjen eller Nyåhavningen.

Hovedanførselen i Hans P. Langrøds anke går ut på at det dreier seg om sammenhengende små, avgrensede, kjente og navngitte engsletter. Det er en snever forståelse ut fra grunnlagsdokumenter og topografi. Det gjør seg i dag gjeldende en mer fleksibel oppfatning av hvorledes grensen for markeslått og engsletter skal bestemmes. Det kan dreie seg om betydelige strekninger, der det er flekker av slåttemark mellom skog, annen vegetasjon og mosefjell. Det er vist til Rt-1978-251 og til Høyfjellkommisjonen som er referert i dommen side Rt-1978-258. Også bruken av skogen har betydning for utstrekningen av engsletter og markeslått.

Beskrivelsen i skylddelingsforretningen av 17. oktober 1913 sier ikke noe om hvorledes grensen skal trekkes mot Langrød. Det fremgår at Lilleli og Langdalen engslette støter mot P. Langrødstrøs eiendom. Navnet Langdalen indikerer at teigen strakte seg et godt stykke innover dalen. Ved fradelingen av parsellen Søndre Kløftin bnr 12 i skylddelingsforretning 17. oktober 1941, fremgår det at teigen omfattet fjell og at grensen skulle trekkes i en linje "til fjells".

Av grunnlagsdokumentene kan det ikke trekkes slutninger om avgrensningen mot Langrød. I beskrivelsen går skog og slått, engstykke og skogteiger om hverandre og hører sammen, - man mente seg berettiget til å hugge i slåtteområdene. Det fremgår av et brev 16. april 1898 at Høen og Kvernrød protesterte mot byggmester Digres tømmerblinking i deres slåtter fordi de mente skogen i slåtten å tilhøre seg.

Det samlede bruksområde må være bestemmende for hvordan grensen trekkes. Konklusjonen i forliket av 1899 er at eiendomsretten til skog, grunn og slått tilligger enhver eiendoms tilliggende slåtter, altså at man innenfor slåtteområdet var eier av både skogen, grunnen og engslettene. Det taler sterkt mot at det dreiet seg om små, sammenhengende og avgrensede engsletter. Det er derfor riktig å hensynta skoggrensen når teigene skal fastlegges.

Her - som i tvisteområdene nord og sør for Gardåa - må skoggrensen bestemmes på bakgrunn av at Røros Kobberverk la beslag på den mest verdifulle og drivverdige skog. Rettigheten til hugst var viktig. Av skylddelingsforretning 21. november 1872 fremgår at "Birkeskov og Kratnaalskov" ble ansett som skog. De linjer som beskrives i denne skylddelingsforretning fører grensen opp i kote 860 og 840.

Det foreligger ingen dokumentasjon for Hamningslinjen av 1851. Den er likevel nevnt i en rekke grunnlagsdokumenter. Den ble trukket syd for Vesterøyene med det formål å beskytte slåtten mot beiting fra Vesterøyene under Forodden, slik at den fremtrer som en naturlig grenselinje for respektive bruk og eiendom.

I et brev av 1979 bekrefter Hans P. Langrød sin mor Marit Korsberggrinds samtidige erklæring om at Charles Nilsens eiendomsteig omfattet vedhogst og jakt ved siden av slått. Av Hans P. Langrøds tilsvar til Høyesterett i 1982 i den sak Hans O. Langrød anla om grensene i området, erkjenner han at Charles Nilsen fra gammelt av disponerte "et mere omfattende slåtteland". Disse utsagn støtter ikke en argumentasjon om at teigene består av små, sammenhengende og avgrensede engstykker.

At det fremdeles kan gjenfinnes rester av løer nedenfor den grenselinje Hans P. Langrød påstår og enda lengre nedenfor den grenselinje jordskifteretten har trukket, sier ikke mye. Løene lå av praktiske grunner gjennomgående lengre ned enn slåttene rakk.

En merkestein som er påvist i grensen mellom to av teigene, angir ingen øvre grense for teigene til Rolf Nilsen og Eilif Langrød. Det er vitterlig at den ble satt der ved signaliseringen i forbindelse med flyfotograferingen. En jaktleiekontrakt mellom Rolf Nilsens rettsforgjenger og John Lehn i 1943, viser at man den gang mente å disponere grunnen helt til grensen mot Budal. I alle tilfelle viser denne kontrakten at eiendomsretten ikke var oppfattet som avgrenset til små og sammenhengende engsletter. Eilif Langrød m.fl. har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"Jordskifterettens dom stadfestes og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten, og kan i det alt vesentligste slutte seg til jordskifterettens begrunnelse.

For alle fire tvisteområder dreier det seg om å fastlegge eller fastsette en tverrgrense mellom det fjellområde som Langrød gnr 267 bnr 1 og 2 ble tilkjent ved Høyesteretts dom i 1989, og skog - eller slåtteteiger som strekker seg fra dalbunnen oppover mot fjellet. Ikke i noe tilfelle gir grunnlagsdokumentene klar anvisning på hvordan tverrgrensen mot eller i fjellet skal trekkes, mens omvendt teigenes avgrensning i andre retninger og innbyrdes er relativt entydig angitt. Teig C 1913 står i en særstilling, for så vidt som den representerer fradeling av et areal som inneholder rene fjellpartier, mens problemet består i å gjenfinne meningsinnholdet i en tilsynelatende meningsløs beskrivelse av sydgrensen.

Det forhold at tverrgrensene for teigene mot fjellet ikke er entydig beskrevet i de mange grunnlagsdokumenter fra tidligere skylddelinger, befaringer o.l. som foreligger, kan gi grunnlag for refleksjoner i flere retninger. Siden det ikke var knyttet økonomiske interesser til fjellet før århundreskiftet for så vidt som det var lite eller ingenting å høste der, har avgrensningen av rettighetsforholdene langt opp og i fjellet etter alt å dømme ikke vært særlig fremme i bevisstheten verken hos eierne av hovedbruket i Nyådalen eller hos teigeierne. Det har nok gjort seg gjeldende ulike forestillinger om hvem som eide fjellet eller deler av fjellet, men det har ikke vært særlig behov for- eller foranledning til å foreta avgrensninger av skog- og slåtteteigene mot fjellet.

Ut fra uttrykksmåten og informasjonen i de mange grunnlagsdokumenter, fra de sparsomt gjenværende grensemerker og fra informasjonen om teigeiernes bruk som er overlevert skriftlig eller muntlig, må det være riktig å trekke den slutning at ingen av de eiendoms- og bruksberettigede har vært seg særlig bevisst hvor tverrgrensen for teigene gikk mot fjellet, og at de heller ikke har hatt særlig interesse av å hevde eller fastlegge slike grenser. Det har ikke manglet foranledning til å foreta slike avgrensninger dersom noen hadde interesse for eller bevissthet om at grensedragning i fjellet spilte noen rolle; i forrige århundre og umiddelbart etter århundreskiftet er det foretatt en rekke fradelinger frem og tilbake mellom brukene under gnr 267 og det har vært flere tvister om forholdet til de bruksrettigheter gårdene Høen, Kvernrød og Forodden hadde i Nyådalen.

I grunnlagsdokumentene brukes uttrykksmåter som at teigene og parsellenes grenselinjer fortsetter i samme retning til fjellet, i fjellet eller til fjells, og at teigene grenser til fjellet, er begrenset av fjellet eller motstøter fjellet. De første angir grenselinjen innbyrdes mellom de skog- og slåtteteiger som strakte seg fra dalbunnen til fjellet, og de siste den enkelte teigs utstrekning eller grense oppover mot snaufjellet.

Uttrykksmåten er i begge tilfelle vag, og det foreligger ingen kjent definisjon som viser hva man la i uttrykkene den gang de ble nedskrevet. På den annen side er det lite tvilsomt at man var innforstått med betydningen. Den manglende presisjon må ha sammenheng med den manglende interesse for og bevissthet på en bestemt tverrgrense, fordi det ikke var nødvendig; tverrgrensen gikk så høyt opp som teigbrukernes økonomiske interesse den gang rakk - til slått, tømmer- og vedhugst og senere til jakt.

Det betyr for det første at det ikke kan trekkes slutninger fra denne uttrykksmåten som angivende en bestemt høyde over havet, forekomst og tetthet av en bestemt type vegetasjon, eller terrengformasjoner felles for hele området, som f.eks. barskoggrensen. Det betyr også at det må være de økonomiske interesser og den faktiske bruk den gang eiendomsretten til teigene hadde festnet seg, som er avgjørende. Det betyr igjen at selv relativt marginal slått, hugst og moseuttak i høyereliggende mindreverdige områder, og som var nødvendig i den tidligste tid med lite innmark, i dårlige beite- og slåtteår eller som følge av at Rørosverket tok den beste skogen, bekrefter tilstrekkelig økonomisk interesse og faktisk bruk for fastsettelsen av teigenes tverrgrense, og at avtagende avhengighet og faktisk bruk i dette århundre ikke diskvalifiserer.

Der hvor ikke grunnlagsdokumenter og/eller vitterlige grensemerker eksplisitt eller slutningsvis gir anvisning på hvorledes grensen konkret skal trekkes, må den trekkes på grunnlag av landbruksfaglige vurderinger av økonomiske interesser og faktisk bruk i de enkelte teiger den gang. Det har jordskifteretten gjennomgående gjort, og etter lagmannsrettens syn kan det ikke på noe punkt påpekes direkte motstrid mellom jordskifterettens grenselinjer på den ene side og grunnlagsdokumenter eller vitterlige grensemerker på den annen.

I likhet med jordskifteretten finner lagmannsretten støtte i grunnlagsdokumenter og annet for noen av de grenser som er trukket, uten at disse grunnlag alene ville være avgjørende. Likeledes har lagmannsretten gjennom befaring under usedvanlig gode visuelle forhold konstatert at variasjonen i terrengets beskaffenhet og i vegetasjonen bekrefter såvel jordskifterettens høydevalg for de ulike tverrgrenser som grensetrekkingen ut fra mere skjønnsmessige impediments- og arronderingshensyn.

Om de enkelte tvisteområder vil lagmannsretten bemerke:

Nord for Gardåa

Grunnlagsdokumentene og grensemerkene gir ikke viktige bidrag til hvorledes tverrgrensen skal trekkes. Lagmannsretten har heller ikke funnet grunn til å legge vekt på de standpunkt om grensene som kom til uttrykk ved to elgfellingstilfelle, eller på anførsler som ble gjort gjeldende i tidligere prosess om eiendomsgrensen mot nord.

Etter lagmannsrettens syn har jordskifteretten i dette tvisteområde foretatt den mest radikale grensefastsettelsen mellom Langrød og de tilstøtende teigene. Slik lagmannsretten leser grunnlagsdokumentene dreier det seg om eiendomsteiger der de økonomiske interesser og den faktiske bruk har vært engslått og hugst av skog. Det er drivverdig skog etter tidligere og nåværende målestokk høyt opp i fjellet og mellom høyder. Såvel nyttig skog som slåttemark forekommer flekkvis og i varierende høyde.

Uansett hvordan en rasjonell grense mellom Langrød og teigene trekkes, vil den inkludere partier med snaufjellområde og ekskludere skog fra teigene, og omvendt. For å få med en sammenhengende skogkledt li vest for høyde 813 i Lillefjell, har jordskifteretten strukket grenselinjen slik at områder med snaufjell og impediment inkluderes. På den annen side utelukker grensen et skogparti i Gardådalen vest for Langdalsbekken.

Et sted må imidlertid grensen trekkes, og etter lagmannsrettens vurdering var det riktig av jordskifteretten å la hensynet til en praktisk grense og en hensiktsmessig eller naturlig arrondering være avgjørende i det endelige valg av tras når det ikke ut fra de øvrige kriterier kan plasseres en grenselinje som for øvrig ville ha vært helt riktig eller mer riktig og rimelig.

Teig C 1913

Tatt på ordet, gir ikke skylddelingsforretningen av 1913 særlig mening med hensyn til hvor sydgrensen for Eilif Langrøds teig øverst i Gardådalen skal trekkes. Det er vitterlig at Ravåslettbekken ikke har - og terrengmessig aldri kan ha hatt - sine kilder ved grensen mot Budal. Den renner syd-nord noe vest for høyde 869 i Måsåfjellet og har ingen forbindelse med vassfar vestover i Bogådalen.

Også her skal det trekkes en grense. Når selve ordlyden i grunnlagsdokumentet ikke fører helt frem, må det være riktig å følge den så langt den samsvarer med terrenget og deretter forsøke å resonnere seg frem til skylddelingsmennenes mening, slik jordskifteretten har gjort.

Lagmannsrettens befaring viste at Gardåa når helt frem til Budals grense. Vannskillet ligger et stykke syd langs grensen. Ved vannskillet har Nordre Bogåa sine kilder, og den renner et stykke direkte østover mot Ravåslettbekken som danner teigenes uomtvistelige østgrense. Det er derfor meget nærliggende å gå ut fra at Nordre Bogåas utspring er den bekk som beskrives i skylddelingsforretningen. Det foreligger ikke noe alternativ til denne forklaring, beskrivelsen forøvrig og terrenget tatt i betraktning.

At grensen i syd går langs de steinrøyser som Hans P. Langrød har påvist, har ikke støtte i grunnlagsdokumentene. De er ikke nevnt der overhodet, og det er i seg selv bemerkelsesverdig. De rimer heller ikke på noen måte med beskrivelsen forøvrig, for så vidt som de ville innebære at grensen har sitt utgangspunkt i vest et godt stykke før vannskillet og før Gardåa når Budals grense.

Som jordskifteretten legger lagmannsretten til grunn at sydgrensen følger Gardåa til Budals grense, langs denne til kildene for Nordre Bogåa og videre rett østover etter Nordre Bogåa til elven bryter skarpt av mot sydøst. I sitt videre løp når Nordre Bogåa som nevnt aldri frem til Ravåslettbekken. Som jordskifteretten er lagmannsretten kommet til at det gir best samsvar med den mening som legges i beskrivelsen i skylddelingsforretningen å trekke grensen videre i en rett linje til Ravåslettbekkens utspring.

Sør for Gardåa

Som i tvisteområdet Nord for Gardåa, er også eiendomsteigene sør for Gardåa beskrevet i flere grunnlagsdokumenter. Grenselinjen til - eller tverrgrensen mot - fjellet, er ikke nevnt. Denne omstendighet, og det forhold at teigene består av navngitte engsletter avgrenset i det vesentligste av merker i trær, kan som anført av Hans P. Langrød trekke i retning av at det dreier seg om teiger bestående av spredte enkeltslåtter uten skog eller rett til hugst, som lå relativt langt ned mot dalbunnen der det fantes slike trær som kunne tjene som merker. Synspunktet støttes av at det er påvist løer og rester av løer langt ned mot dalbunnen.

Som jordskifteretten finner lagmannsretten at det ikke kan trekkes slike slutninger av slåtteteigenes terrengmessige beskrivelse i grunnlagsdokumentene. Det finnes også en del holdepunkter i motsatt retning.

Det kan ikke være tvilsomt at området i hellingen øst for høyde 705 mellom Gardåvollen i nord og Torvslette i sør, i dag tilhører eiendomsteigene og at eiendomsretten omfatter hele grunnen med slått, skog og annen vegetasjon. At også grunnen og skogen er omfattet, følger rimelig klart av ordlyden i forliket av 1899.

Også vest for høyde 705 er det brede platåer med gode engsletter i sammenheng eller som flekker avbrutt av skog og myr, men likevel med en rimelig grad av homogenitet. Rent vegetasjons- og terrengmessig er det ikke noe som tilsier at engslettene øst for høyde 705 er omfattet av teigene mens engslettene vestenfor ikke er det. Lagmannsretten viser for så vidt til jordskifterettens landbruksfaglige vurdering av området. De navn som er brukt om engslettene er ikke definert slik at områdene vestenfor høyde 705 utelukkes, heller tvert om, jf Ravåslettet og Glennån.

Det forhold at det i beskrivelsen av engslettene ikke er nevnt grenselinjer som fortsetter i fjellet eller at teigene er begrenset av fjellet, kan ikke tillegges særlig vekt når slike uttrykksmåter etter lagmannsrettens syn bare mente å angi at teigene strakk seg så langt opp som den landbruksmessige interesse og bruk gjorde seg gjeldende over 50 år tilbake og tidligere. Det er forøvrig i dette område mindre naturlig å referere til fjellet, for så vidt som engsletter og skogforekomster opphører ved klart avgrensede platå og fortsetter som myr med mose, kratt og lyng før selve snaufjellet.

I likhet med jordskifteretten finner ikke lagmannsretten at de opplysninger som foreligger om rester av løer og høystakker og vitneprov om slått ovenfor og nedenfor Glennskallen før krigen, kan tillegges særlig vekt som selvstendige grunnlag. De støtter imidlertid de slutninger som kan trekkes på grunnlag av vegetasjonsforholdene og kunnskap om bruk og behov omkring århundreskiftet da forliket kom i stand.

På dette grunnlag finner lagmannsretten at jordskifteretten riktig har fastsatt tverrgrensen ut fra et konkret vegetasjonsmessig skjønn. Slik grensen er trukket, er den ikke på noe punkt i strid med grunnlagsdokumentene eller kjente grensemerker, og den inkluderer slåtteområder som har tilstrekkelig grad av homogenitet uten å medta rent fjellpreget natur. Lagmannsretten har således ikke noe å bemerke til at tverrgrensen er strukket i forlengelsen av merketrær mellom Torvslettet og Fjellslettet frem til Ravåslettbekken, og at den deretter følger bekken nord til Gardåa.

Nord for Bogåa

Det er enighet om grensen så langt den følger av Frostating lagmannsretts dom i 1981, der tverrgrensen mellom Langrød og Hans O. Langrøds teig ble fastlagt. Enigheten rekker frem til et punkt G 20 i jordskifterettens kart angitt øverst i grenselinjen mellom Søndre Kløftin gnr 267 bnr 12 og Eilif Langrøds teig Lillelien og Langdalen gnr 267 bnr 6, 8 og 9.

Også i dette området angir grunnlagsdokumentene at grenselinjene mellom teigene fortsetter til fjellet og at teigene grenser mot fjellet. Lagmannsretten fant i 1981 at det falt sammen med skogbandet, bl.a. som følge av at teigene i skylddelingsforretningen 1923 ble betegnet som skogteiger.

Jordskifteretten har latt tverrgrensen fortsette sørvestover mellom Langrød og Eilif Langrøds teig og mer vestover til Nordre Bogåa et stykke før den bryter nesten rett syd langs Hamningslinjen av 1851 til Søndre Bogåa. Bestemmende for tverrgrensens fortsettelse slik den er trukket av jordskifteretten, har vært grensen mot fjellet for skog og slåtteområder av betydning ut fra en konkret vegetasjonsvurdering i Bogådalen og mellom Bogåene.

Hans P. Langrøds hovedinnvending mot at grensene trekkes slik og etter de nevnte skjønnsmessige kriterier, er at skylddelingsforretningen i 1913 beskriver Eilif Langrøds engslette som avgrenset av kjente og uomtvistelige merker - dvs slåtteområder der slåtten og ikke skogens utstrekning har vært bestemmende. Slik forholder det seg også med Rolf Nilsens teig. Selv om den aldri egentlig er fradelt, erkjennes det at han eier en teig begrenset til regulær slåttemark. Hamningslinjen av 1851 kan derfor ifølge Hans P. Langrød ikke brukes som grense, fordi den går for høyt opp og fordi den aldri har vært ansett som en reell eiendomsgrense.

I skylddelingsforretningen av 1923 er engslettene beskrevet under overskriften skogteiger. Som det fremgår foran, har det vært en gjennomgående oppfatning at de som disponerte slåttemarkene også hadde retten til hugst og at bruken har vært innrettet deretter. Beskrivelsen av Eilif Langrøds engsletter i skylddelingsforretningen 1913, er ikke slik at forståelsen av rettigheter og bruksområde i dette tvisteområde må være annerledes enn i de andre. Det forhold at teigen består av navngitte engsletter avgrenset av kjente og uomtvistelige merker, innebærer ikke at engslettene nødvendigvis var små og sammenhengende. De kjente merker refererte seg til sidegrensen teigene imellom, mens tverrgrensen her som ellers var bestemt av hvor det landbruksmessig uinteressante fjellet begynte.

Som jordskifteretten finner lagmannsretten det riktig å trekke tverrgrensen langs skogbandet i fortsettelsen av Hans O. Langrøds teig slik at den drivverdige skog tilhørende teigene i det vesentlige faller innenfor teiggrensen. For Eilif Langrøds teig er fortsettelsen i tilnærmet samme retning naturlig etter vegetasjonstettheten, mens den i Bogådalen strekker seg lengre vest fordi vegetasjonen her går lenger.

Hamningslinjens status og betydning er noe uklar, men det er unektelig et moment at den tilsvarer et forholdsvis skarpt vegetasjonsskille mellom skog og myrslåtter østenfor, og fjellterrenget vestenfor linjen. Det er derfor naturlig å la Rolf Nilsens teiggrense mot vest mellom Bogåene følge Hamningslinjen av 1851.

Lagmannsretten er etter dette kommet til samme resultat som jordskifteretten på alle punkter. Det innebærer at Hans P. Langrød har tapt ankesaken i alle fire tvisteområder. Selv om det av grunnlagsdokumentene og andre holdepunkter foreligger indikasjoner som kan trekke i forskjellige retninger, har lagmannsretten ikke vært i særlig tvil om at jordskifterettens avveininger og resultat er riktig. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, skal derfor Hans P. Langrød betale Eilif Langrød m.fl.'s saksomkostninger for lagmannsretten. I jordskifterettens omkostningsavgjørelse er det ikke foranledning til å gjøre endring, og jordskifterettens dom blir derfor å stadfeste.

Eilif Langrød m.fl. har i overensstemmelse med fremlagt omkostningsoppgave påstått saksomkostningene for lagmannsretten dekket med kr 50.049,- hvorav kr 42.000,- er salær til prosessfullmektigen. Lagmannsretten finner omkostningsoppgaven passende for en betryggende utførelse av saken, jf tvistemålsloven §176.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Jordskifterettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hans P. Langrød til Eilif Langrød, Rolf Nilsen, Hans O. Langrød, Per Ingulf Høen, Egil Kvernrød og Ingrid Berit Sørløkken alle v/advokat Karl Wahl-Larsen, Oslo, kr 50.049,- - femtitusenogførtini kroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.